Speyside – Side 7 – drikkelig.no

Julekalender 2016 luke 1

En dag sen, i og med at jeg somlet med å få hentet kalenderen hos kurér. Plutselig var det desember, gitt. Til gjengjeld får dere to luker i kveld. Jeg er i tillegg sykemeldt for «akutt øvre luftveisinfeksjon», men for en gangs skyld er det ikke nesa som er hovedproblemet, så jeg kjører på. Så har jeg noe å skylde på når jeg er helt på viddene. Strategisk, ikke sant?

Nese: Eplekake med vanilje og litt kanel. Noe eik. Med vann forsterkes maltpreget og det lukter halm og litt sitron.

Smak: Epler, aceton, vanilje. Med vann noe malt, et bitt av lakris eller lakrisaktig krydder og kandissukker.

Kommentar: Umiddelbart på smaken tenkte jeg «Denne var det noe veldig kjent med», men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om det er whiskytype eller destilleripreg jeg kjenner igjen. Men, ok. Bourbonfat. Middels sterk, 46 % eller kanskje litt mer. Ikke fryktelig gammel, rundt midten av tenåra, kanskje? Ikke kjølefiltrert (den ble tåkete med vann), så da luker vi ut noen standardwhiskyer, men ellers hjelper det ikke så mye. Jeg har lyst til å riste hodet til et navn faller ut, jeg kommer til å se fasiten og tenke «det visste jeg!», men det står stille. Arran? Glenlivet? Har de to noe til felles, egentlig?

Fasit: Tormore 1999 14 år fra Gordon & MacPhail. OK, så den første tanken min var IKKE «det visste jeg!». Til gjengjeld gøy, jeg kan telle på en hånd antallet Tormore jeg har smakt. Bommet på styrken, men ellers er vel resultatet godkjent, føler jeg.

Detaljer: Refill bourbon, tre fat med nummer 4732, 4733 og 4734, destillert 31.08.1999, tappet 27.01.2014, 58 %.

Glenlossie 1992 21 år Berrys’ 46 %

Tappet i 2014, fra fat nummer 3474.

Nese: Malt, vanilje, grapefrukt, eik. Mer fruktig med vann, eple. Og loff.

Smak: Malt! Som å tygge urøkt malt. Mer eikebitterhet med vann, men fortsatt mye malt. Eplekake? Nei, mest malt. Loffskorpe, kanskje.

Kommentar: Skoleeksempel på tydelig råvarepreg. Nesten i overkant, men godt er det.

Drukket på The Tasting Room, Bergen.

Allt-a-Bhainne 1995 18 år Berry’s 55,1 %

Tappet i 2014, fra fat nummer 177624.

‘

Nese: Smørbukk, sukkerbrød, epleskall og eik. Eplemos med vann.

Smak: Minner meg og calvados, med eple og eik som dominerende smak. Med vann blir malten tydeligere og det dukker opp eikebitterhet, men det er fortsatt mye som minner om calvados.

Kommentar: Hadde du servert meg denne blindt og sagt det var calvados hadde jeg glatt trodd deg, men likevel er det whiskypreg her. Og jeg liker den nok bedre enn jeg liker den jevne calvados, jeg ble sittende og smatte lenge på denne.

Drukket på The Tasting Room, Bergen.

Aultmore 1997 17 år Berrys’ 46 %

Tappet i 2014, fra fat nr. 3591.

Nese: Brødskorpe fra fint brød, nøtteaktig, eplekake, conference pærer. Mye det samme med vann, men frukta forsterkes.

Smak: Eik, vått treverk, epler (nedfallsfrukt), eplekjernehus, litt bitterhet. Med nok vann forsvinner bitterheten, men da blir whiskyen i overkant tynn og det eneste som henger igjen er litt eple og malt.

Kommentar: Også denne har bedre lukt enn smak, og skulle jeg tatt en til av en av dem ville jeg valgt Glengoynen. Bitterheten på smaken ødela denne, det er ikke nok andre ting til å holde interessen oppe.

Drukket på The Tasting Room, Bergen.

Banff 1974 Gordon & MacPhail 40 %

Tappet 1994 i Connoisseurs Choice serien.

Nese: Sitrus, mer sitron enn appelsin, litt honning, eik og noe plastelinaaktig. Vann gjør ingen videre forskjell.

Smak: Eik, vanilje, tørkede tranebær og røsslyng. Det er noe bål-aktig her også, og det kommer tydeligere fram med vann, men jeg tenker kanskje mer på stekeskorpe på kjøtt stekt på bål enn på selve bålet.

Kommentar: Gordon & MacPhail glimtet av og til til den gangen de tappet alt på 40 % også, dette er et godt eksempel på det. Kanskje hadde den vært enda bedre på fatstyrke, men det er vanskelig å forestille seg at det skulle utgjøre så mye, for dette er rett og slett fryktelig godt som det er.

Takk til Johnny for smaksprøven.

Imperial 1995 van Wees 46 %

Destillert 21. august 1995, tappet 8. desember 2014 i serien The Ultimate. Fat nummer 50168, som var et hogshead.

Nese: Malt, eik, litt pepper og noe friskt fruktig, kiwi eller noe sånt. Mer epleaktig med vann, fortsatt tydelig trepreg.

Smak: Eik, vanilje, sitrus, litt granbar. Med vann fortsatt tydelig eik, gule epler og en ettersmak av stikkelsbær.

Kommentar: En helt ok Imperial. Jeg synes den er litt blass, det kan være den hadde kledd en høyere alkoholprosent.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Miltonduff 1981 31 år Adelphi Selection 53,8 %

Modnet på et hogshead med fatnummer 5077, tappet i 2013.

Nese: Eik og vanilje er det første som slår meg, men den lukter ganske friskt likevel. Etterhvert kommer jeg fram til selje og grønne epler, samt noe krydder. Laubærblader, tror jeg? Med vann får den karakter av fruktgele (sånn som er inni sjokolade) og appesinblomster.

Smak: Eik og vanilje er tydelige på smaken også, eikebitterhet er fremtredende. I tillegg er det noe som kanskje minner mest om laubærblad her også. Med vann synes jeg den snur mot appelsinmarmelade og maltpreget blir tydeligere.

Kommentar: Det er ikke helt sant at eik og vanilje var det første som slo meg, for det aller første som slo meg var at dette luktet «gøtt-gøtti-gøtt-gøtt». Og smaken følger opp. Lettbeint til 31 år å være, men kompleks nok for alderen. Denne var de heldige med.

Takk til Stian for smaksprøven.

Longmorn-Glenlivet 1987 26 år Cadenhead Small Batch 49,5 %

Modnet på eks-bourbon hogsheads, tappet 2013 i en batch på 402 flasker (når Cadenhead sier Small Batch mener de det).

Nese: Bartlett pærer, vanilje, malt. Mer sitrus i fruktigheten med vann, lett ingefær.

Smak: Malt, vanilje, ingefær. Lett bitterhet med vann, litt treverk, intens ingefær på ettersmaken.

Kommentar: Oppleves alt for alkoholsterk uten vann, selv med den relativt beskjedne styrken. Spesiell med den ingefæren på smaken, jeg kunne ønsket meg et litt kraftigere malt-/sødmepreg for å balansere det, men ellers er det i grunn ganske godt. Slett ingen dårlig reklame for Cadenhead eller Longmorn.

Takk til Martin for smaksprøven.

Benrinnes 1974 21 år Rare Malts 60,4 %

Nese: Fersken og fullkornskjeks. Vanilje. Med vann blir eik mer framtredende.

Smak: Vanilje, vørter og en litt rar, vegetalsk bitterhet. Vann hjelper på alkoholstikket, men den underlige smaken er der fortsatt og blir egentlig bare rarere. Bittert og litt metallisk, men samtidig gir det meg assosiasjoner til bitre grønnsaker.

Kommentar: Vel, kjedelig er den ikke, men jeg nøyer meg med den ene drammen, takk. Mer merkelig enn godt.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Mannochmore 1974 22 år Rare Malts 60,1 %

Nese: Malt, vanilje og sitrus. Kamferdrops og tørt treverk. Mer treverk med vann, det lukter ubehandla plank, badstuebenk eller ved. Med mer vann litt frukt – eplemos? – og et hint av lakris.

Smak: Badstue og vanilje. Litt vel heftig alkoholpreg på full styrke. Sitruspreg med vann, malt og litt ubestemmelig krydder. Fortsatt mye treverk på ettersmaken.

Kommentar: Jeg synes mange av de senere Rare Maltsene jeg har smakt har vært litt kjedelige. Det er ikke denne, her skjer det mye, særlig på nesa, og den utvikler seg både med vann og med litt tid i glasset. Godt er det også (men 1974 er jo et bra år). Tommel opp fra meg.

Takk til Ivar for smaksprøven.