Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Kjøpt i 2009.
Nese: Malt, syrlig sitrus, nybakte kjeks (shortbread). Med vann mer mot pæreis, nyslått gress og sitronkake.
Smak: Mer punch en forventet. Malt, vanilje, vaniljebitterhet, fløte. Litt melkesjokolade på ettersmaken.
Kommentar: En ganske god en, fint eksempel på hvordan Dailuiane kan arte seg på bourbonfat (jeg er 99 % sikker på at dette er bourbonfat). Hadde gjort seg med fatstyrke, og den mangler litt kompleksitet, men er en god kosewhisky.
Nese: Husholdningssaft.
Smak: Svensk såkalt eplesider smakssatt med husholdningssaft.
Kommentar: Ikke spesielt god brus. Styr unna.
Oud Bruin – eller Gammel Brun – er en øltype fra Belgia som er særs modned, gjerne opp til et år. Ølet gjennomgår en annengangs gjæring som kan ta måneder før tapping og flaskemodning. Et surøl-karakter bruker å komme med alderen, og eldre utgaver vil være mer syrlige og sure enn dagens utgaver.
Liefmans kan trekke sin histore for dette ølet tilbake til 1600-tallet. Liefmanns Oud Bruin består av øl som har blitt modnet i åpne kar opp til åtte måneder før de blander inn yngre brygg som da gir en oppkvikker til gjæringen.
Farge: Klar, rødlig brun.
Nese: Sjokolademalt, en viss syrlighet og nøttetoner.
Smak: Friske, lett syrlighet, nøtter og litt melkesjokolade. Fyldig og god karbonering. Sur-søtlig avslutning med preg av syltede grønnsaker.
Konklusjon: En god og stabil øl som viser godt håndverk. Ikke det mest spennende brygg men trygt og langt over middels godt. På bare 5% er det et mektig øl.
Nese: Eik, blomstrende trær (hegg?), pære.
Smak: Sitron, men dempet. Eikeparkett.
Kommentar: MYE bedre enn den forrige, men ingen höydare.
Nese: Pære, litt eik, hint av svart pepper.
Smak: Emmen, lakkert eik og litt aceton.
Kommentar: Ikke særlig god. Nesa er ok, men svak og lite spennende, smaken er rett og slett ekkel. Jeg helte ut mesteparten av drammen, og sendte flaska over til Arve, som drakk en dram eller to mens han røkte pipe. Når pipa var slukket og han tok en slurk oppdaget han hvor lite god den egentlig var. Konklusjon: Drikkelig, men bare om du røyker pipe (sigar funker sikkert også) samtidig. Altså generelt ikke drikkelig.
Boon lager Oude Geuze (gammel geuze) ved å blande 90% mild 18 måneder gammel lambic med 5% sterk 3 år gammel øl og 5% veldig ung lamibc. Den unge bringer med seg villgjær og sukker. Alle ølene er modnes i eiketønner og mikses i ståltanker og avkjøles. Før tapping økes temperaturen slik at gjæren våkner til live igjen og kan starte annengangs gjæring i flaska. Etter noen måneders lagring sendes ølet ut på markedet, Tappedatoen hos Boon er 20 år før best før-datoen.
Farge: Gylden gul.
Nese: Syrlig frisk. Sitrusskall (flere sorter blandet sammen), med et bittelite hint av Kornmo.
Smak: Lett anslag. Avdempet smak av grapefrukt og melon. Ganske dempet men likevel spiss syre.
Konklusjon: Rimelig enkel i stilen, grei introduksjon til geuze-stilen. Et hyggelig bekjentskap som tåler en gjenvisitt.
Nese: Pæresaftis.
Smak: Mye det samme. Som ekstra frisk pærebrus.
Kommentar:God brus, og såpass alkoholsvak at det går an å drikke den som det ( i alle fall i de små mengdene jeg drikker brus), men kjøpes likevel neppe igjen.
Helsinge Ångbryggeri ligger i Ljusne på den svenske østkysten (en times tid nord for Gävle og Mackmyra). De har nå overlevd sitt første årtiende og lever av lokale leveranser og en hel del ned til Stockholm. For spirende hjemmebryggere selger de også vørter fra sine egne batcher, slik at folk kan gjære det hjemme.
Helsinge Porter har en av det heftigste best før-datoene jeg har sett på et standard brygg (det holder 7%) – Best före 2034!
Farge: Dyp, mørk brun.
Nese: Delikat, ikke veldig kraftig. Kaffe, sjokolade, lakris, en viss syrlighet (alkohol? eller kanskje infeksjon?), fruktdrops,
Smak: Fruktig, tørr, kaffe, lær, tørrheten dominerer mer etterhvert. Lang ettersmak, der kaffe og lakris veksler på å gi seg tilkjenne.
Konklusjon: En klassiker i ølkjellern min. Herlig eksemplar av porter. Ikke av de tyngste og kraftigste, men delikat og med god balanse.
Mais-øl er ofte ikke noe skryte av, men bourbon kan jo bli riktig så godt. Dette brygget er en miks av byggmalt, mais og rugmalt. Styrken er 4,7%.
Rådanäs Bryggeri ligger i Mölnlycke, omtrentlig midt mellom Göteborg og Göteborg Lufthavn, Landvetter.
Farge: Lys kobber.
Nese: Søt karamell, hint av lakris, rørsukker, vanillin og korn.
Smak: Lett anslag, et litt bitter-søtlig preg kommer etterhvert. Litt uferdig preg egentlig, ubalansert. Sødmen dominerer, men det er ett lett preg av korn og hint av krydder der også.
Konklusjon: Et morsomt øl med god aroma. Smaken er ikke helt vellykket. Men som sommerøl til grillfesten vil det nok fungere godt.
Innholdsdeklarasjonen for denne er faktisk «cider, socker, päron arom». Neppe tørr, da, med andre ord.
Nese: Det lukter sider. Pærene kan jeg ikke si at jeg kjenner mye til og det lukter tørr, ikke søt sider.
Smak: Sider tilsatt honning. Ingen nevneverdig pæresmak, heller.
Kommentar: Alt for søt, og, vel, jeg liker honning på brødskiva, men har aldri vært noe særlig glad i f.eks. melk med honning, og dette er vel sidervarianten av det. Muligens bra for sår hals, særlig om du varmer den opp. Det står at man skal servere den kald eller over is, og jeg testet først kjøleskapskald, deretter hadde jeg isbiter i (første gang jeg frivillig har hatt isbiter i sideren). Da smakte det mye mindre honning og mer kjip pæresider (jo, pærene dukket faktisk opp til slutt). Forsatt ikke noe jeg kommer til å kjøpe igjen. Eplevarianten er langt bedre, selv om den ikke heller er noen stor höydare.