Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eple og annen frukt, eik, eplekake, mildt bourbon-preg, lett svovel, tørr bjørkeved, vegetabilsk bitterhet (karve?). Mer mot sitrus med vann, men fortsatt eple – og kokos.
Smak: Vanilje, bourbonpreg, litt kjedelig. Tar seg opp med vann, mer eik, banan, kokos og banan-twist.
Kommentar: Heldig med den, Frode. Litt kjedelig på smaken, men tok seg opp med vann. God, og fortsatte å være god smakt opp mot de andre samme kveld.
Smakt på smaking med Frode Harring på Raus, 8. juni 2016.
Baatbryggeriet på Vestnes (en kort ferjetur fra Molde) var det andre bryggeriet i Norge som satset på flaskemodnet øl, etter Nøgne Ø. I 2006 begynte det å skramle og de mistet lokalene sine. Men det skulle satses på 50cl-flasker i stedet for 33cl-flasker og da bryggeriutstyret ble solgt var trua sterk på at det skulle erstattes med et større og bedre bryggverk. Men i september 2006 ble bryggeriet lagt ned med en offisiell avslutningsdato 6.1.2007. Et spedt forsøk på gjenoppliving ble gjort men rant ut i sanden.
Under drikkelig.no’s #craptastictickerseve i mars 2015 fikk jeg smake både Styrbord og Babord fra forrige gang det ble brygget under Baatbryggeriet-navnet. Disse ølene var dog rundt åtte år over sin best før dato.
23.10.2014 ble Baatbryggeriet AS stiftet i Vestnes og navnene på de gamle øltypene fra det gamle Baatbryggeriet ble børstet støv av og når vi nå skriver midten av 2016 er flasker fra bryggeriet å finne både hos Meny og Coop Mega i Trondheim.
Baatbryggeriet Styrbord 4.6%
Etiketten er farget grønn etter fargen på styrbord lanterne som ble standardisert på midten av 1800-tallet. Brygget består av palemalt, pilsnermalt, münchnermalt, melanoidenmalt og carahelles alt fra Weyermann. Humlesortene er Goldings, Citra, Cascade, Chinook og Colombus. Standard amerikansk alegjær er også brukt.
Fin brungylden farge med tett og godt skum. Fint og godt maltpreg mot en solid humlegrunn på nesa. Lett og fruktig smak med hint av krydderier i bakgrunnen. Litt vannaktig og flatt preg men god drikkbarhet. Et balansert og høvelig godt mikrobrygg som ikke er veldig utfordrende for noen – med andre ord et godt basisbrygg å ha i sortimentet.
Baatbryggeriet Babord 4.6%
Babord er en red ale (den opprinnelige var vel en brown ale) med palemalt, münchenermalt, ambermalt, caramalt, caramünchener, melanoidemalt og røstet bygg. East Kent Golding,Tomahawk og Chinook er brukt av humler og gjæret med engelsk alegjær. Her er etiketten rød etter standarden for lanternen på babord side av skip.
Fin rødbrun farge med god dybde og flott skumtopp. Fin og klar duft av røstet malt og ambermalten, en god miks av lette, dype og søte toner. Smaken en litt tynn og vannaktig med en god sødme. En viss fruktighet er også å spore. Ei heller det mest utfordrende ølet men bedre enn Styrbord.
Begge er innkjøpt hos Meny Moholt, Trondheim
Salted caramel and chocolate milk stout. Vel, det høres jo fryktelig ut. Not.
Nese: Stoutaktig med litt tørr sjokolade drysset over.
Smak: Fløyelsmyk stout med et hint av salt lakris, sjokoladen kommer etterhvert, sjokolade av typen dansk påleggssjokolade.
Kommentar: Mistenker at oppskriften kanskje ville være ennå bedre på høyere styrke. Som det er, godt, definitivt. Jeg kjøper nok noen flasker til. Men jeg er ikke helt overveldet, jeg hadde håpet på noe… mer.
Hentet fra fatet juli 2013, merket med «No 664», fatnummer, muligens? I alle fall fra samme Lucky Dip Bar som gårsdagens Teaninich.
Nese: Spritete på en litt «kjemisk» måte, det vil si at jeg får litt løsemiddelassosiasjoner. Men jeg finner også sedertre og bakte epler. Når spriten dempes med vann forsvinner også løsemiddelpreget, og sedertreet og eplene får ta førersetet.
Smak: Mye eik, men med krydderpreg, muskatnøtt og stjerneanis, kanel kanskje også. Mye det samme med vann.
Kommentar: Førsteinntrykket var litt avskrekkende, men når den fikk litt tid i glasset ble ting straks mye bedre og det begynte å ligne mer på noe man faktisk kunne tenkt seg en dram til av.
Fra Cadenhead’s «Lucky Dip Bar» under Campbeltown Maltsfestival. Det funket slik at de hadde noen hundre (300ish) nummererte fatprøver, stort sett halvflasker. Du betalte fem pund, fikk trekke tre lodd og så fikk du en dram av den flaska som korresponderte med loddnummeret ditt. En genial idé, særlig for oss som lider av akutt beslutningsvegring når vi får noen hundre forskjellige whiskyer å velge mellom.
Nese: Sitron og noe vegetalsk syrlig, vanilje og hvite blomster. Det mest ekstremt syrlige forsvinner med vann, ellers mye det samme.
Smak: En del sitronsyrlighet som går over i en litt uggen tresmak og så avsluttes det hele med appelsin. Om noe så ble det ugne forsterket med vann. Litt råttent tre, litt eikebitterhet og litt muggen kanel eller noe sånt.
Kommentar: Like greit at det ikke er noen fare for at jeg får mer av denne. Nesa var bra, særlig uten vann, men den smaken… Ikke helt udrikkelig, men balanserer på grensen.
Svalbard Bryggeri ble grunnlagt i Longyearbyen i 2011 med det sjokkerende formål å brygge øl. Problemet var bare at dette var strengt ulovlig på Svalbard, etter en lov av 1928 (antageligvis skrevet for å ha kunne ha kontrollen overgruvearbeiderne på øygruppa).
Mange år med telefoner, brev og kontakt med presse og myndighetspersoner ble det suksess i 2015 ble storstilt åpning og bryggestart. Nå har boksene også funnet veien sørover og inn i hyllene hos Gulating (ihvertfall i Trondheim).
Spitsbergen Pilsner 4.7%
Ufiltrert og upastaurister står det på boksen, positivt. Lys gul farge, uklar og fin. Lite skum å skryte av. Rene dufter av malt og humle. Lett fruktighet med littegrann bitterhet og en grei sødme. Ingen smaksmessig bombe, men som en enkel og god lager er det mer enn godkjent.
Spitsbergen Weissbier 4.7%
Veldig lys gylden farge med fine uklare toner. Dog lite skum til weissbier å være. Banan og litt sitrus er å finne på nesa så det lukter rimelig korrekt. Det er lette toner det er snakk om. Lett og litt vannaktige banansmak på smaken, som det som oftest blir når man forsøker å lager en hefeweissen i norsk butikkstyrke. Litt for mye kullsyresmak for meg men ellers et helt kurrant butikkøl.
Spitsbergen Pale Ale 4.7%
Fin rødbrun farge med en veldig markant karamellduft. Lett smak av karamellaktig sødme uttynnet i vann. Ingen videre suksess med andre ord.
To av tre er vel innenfor godkjentskalaen, det må da være greit. Så får vi håpe at Pale Ale’en var brygget på en dårlig dag.
Samtlige er innkjøpt på Gulating Trondheim.
Nese: Røde epler grillet på bål.
Smak: Eplejuice, røde epler, eplemos.
Kommentar: Alt for søt. Mye eplesmak, men total mangel på bitt for å rettferdiggjøre alkoholprosenten.
Kjøpt på The Co-operative i Campbeltown.
Det er ikke få øl som krysser norskegrensa iløpet av et år, mange av dem forsvinner ut omtrent like fort mens andre blir gjengangere. Det er både importører og private som importere og særlig de sistnevnte kan ta med seg mye sært.
Stödbensöl 5.2%
Cavaletta Wines står oppgitt som leverandør av dette brygget, men det er Hellefors Bryggeri som er produsent. Hellefors er et bryggeri som har spesialisert seg på å produsere egenmerkevareøl for alle og enhver – mer eller mindre utelukkende lyse lagere.
Mens Norge har ankerdram og styrepils for båtfolk er svensker på ferie tradisjonellt å finne i en campingvogn, eller Husvagn om du vil. Så når man har parkert campingvognen senker man (eller setter på) støttebenene slik at vognen står trygt og stabilt. På svensk blir støtteben til stödben og når disse er låst i posisjon er det tid for en «Stödbensöl».
Lys gylden farge men klassisk skumtopp – nesten som et reklamebilde. Lett maltsødme med et sitrushint langt der bak. Smaken er lett og nøytral, litt maltsødme og enda mindre bitterhet hinter om at det er øl – men et generisk og intetsigende brygg.
Innkjøpt: Systembolaget Järpen (BU) – 11,90 SEK (33cl) + pant
Monaco Blonde 5%
Brasserie de Monaco ble opprinnelig grunnlagt i 1905, men ble lagt ned på 70-tallet. I 1998 gjenoppsto bryggeriet og leverer i dag i all hovedsak til lokale restauranter og luksushoteller. De lager ufiltrert og upasteurisert øl i lett gjenkjennelige flasker som skal fange «this spirit of Monaco, this image of luxury, and this unique lifestyle».
Bryggeriet har også en restaurant samt at man også kan få en runde på bryggeriet, få brygge ditt eget øl og litt mat for den nette sum at €150 for 1-3 personer (€50 ekstra per person utover dette). Mer informasjon om dette for de som kan fransk (eller har tilgang til en oversetterside): http://www.bar-brasseriedemonaco.com
Brygget er en pilsner som kommer i bryggeriets lett gjenkjennelige røde flaske, og en spesialflaske i aluminium er også tilgjengelig om man er i bryggeriets nabolag.
Veldig lys farge, på god vei mot gult. Lett, lys og ren duft av klassiske pilsnerdufter (lys malt og bitterhumle). Smaken er lys og lett med maltsødme og en god bitterhet med en liten sitrustone (lime?) i bakgrunnen. Godt integrert kullsyre gir en klassisk øl utført godt. Ingen smaksbombe, men fin i varmen.
Innkjøpt: Vinmonopolet Bankkvartalet (BU) – 49,90 NOK (33cl)
Jeg feirer World Cider Day med endelig å publisere notater for Lindheims Cider Weisse. «Is it a cider? No. Is it a beer? No. It’s the twister!» Eller noe sånt. Dette er altså ikke en blanding av øl og sider, men et øl mesket med eplejuice. Så det er en sider med mesk og humle, eller et øl basert på eplejuice, avhenging av hvordan du ser det. I alle tilfeller er det så vidt jeg forstår et eksperiment Lindheim neppe kommer til å gjenta, ikke fordi det ikke ble godt, men fordi det var for ressurskrevende. Jeg kan avsløre med en gang at jeg håper de ombestemmer seg. I motsetning til humlet sider, som er «all the rage», er dette virkelig nyskapende. Det er definitivt et eksperiment jeg på et eller annet tidspunkt må forsøke å gjenskape på kjøkkenbryggeriet vårt. Vel, til saken:
Nese: Tørt og saisonaktig, men med tydelige epletoner.
Smak: Eple, syrlig, tørr malt, hint av humle i form av appelsinskall og sitrus.
Kommentar: Usannsynlig godt. Det beste fra begge verdener, på mange måter, malt og humle har gitt sideren en ekstra dimansjon, og er det noe som er galt med sider i det hele tatt er det at syrlig sider kan bli ensformig, samme hvor godt det er.
Jeg har nå drukket Cider Weisse ved flere anledninger, både fra fat (på Bror) og flaske. På fat hadde det endret seg og blitt enda syrligere etter en uke eller mer, så jeg mistenker mulighet for utvikling på flaske også over tid.
En tur innom mine lokale Coop-butikker (Extra og Mega) resulterte i 4 nye brygg som sikkert skal passe fint til sommervarmen som ligger over Trøndelag om dagen.
Mack Isbjørn Sommer 4.5%
Mack Isbjørn var en stor satsning fra Mack for å fremme sitt eksotiske opphov som gikk i bakken og heleprosjektet ble lagt i graven i 2007. I 2014 ble Isbjørn igjen gravd fram og relansert, nå med en mer designpreget framtoning enn tidligere (gammel etikett kan ses her). Sommerølet i Isbjørn serien er en 2016-nyhet. Det mest spesielle som fremheves på boksen er bruken av Citra.
Lys halmaktig farge med klassisk industriskum (mange små bobler som forsvinner forholdsvis fort). Lett aroma med en liten fruktighet (fersken?) nedi der en plass. Ikke mye smak å skryte av. En slurt tatt rett etter opphelling preges av kullsyra mens den etter noen minutter forsvinner og det hele blir en flat og lett fruktig/søtlig affære. Ettersmaker er umiskjennelig Mack, selv om den er rimelig dempet.
Ægir Sommar Red Lager 4.7%
Fjorårets sommerøl fra Ægir, Hlésey Sommer Red Lager,mente jeg var «Flat, emmen og tynn» – så jeg får håe årets brygg faller meg bedre i smak.
Fin gyldenrød farge med lite skum (passende for en som ikke er glad i for mye kullsyre). En lett og liflig aroma med krydderiet og humlebitterhet er å finne i glasset og frister sansene. Smaken er pilsneraktig med en viss ekstra maltdybde å spore. Flat er den ikke, men litt vannaktig, med hint av en frisk fruktighet der bak. Som en pilsner+ fungerer den greit nok, men vil nok ikke bli en gjenganger for meg i sommer.
Som en siste test forsøkte jeg å drikke rett fra boksen, noe som er mer behagelig enn ordinære bokser da Ægir har gått for 360 End-patentet. Nå kommer den friske sommerfrukten bedre fram og brygget er mer behagelig å drikke. Så konklusjonen er å drikke rett fra boksen, ikke slå det i glasset.
Frydenlund Session IPA 4.5%
Carlsberg Norge Ringnes har de siste årene begynt å bruke Frydenlund-merket til å lansere litt morsommere øltyper enn vanlige lagere. Det er ikke ekstremøl det er snakk om men drikkbare saker man kan stole på.
Lys brunlig farge med klassisk skumtopp. Frisk og syrlig humleduft med en liten søtlighet i kanten. Smaken er lett humlepreget oppå en daff maltkarakter med litt sødme i bakgrunnen. Ingen direkte höjdare men et helt kurrant brygg man kan nyte på verandaen i varmen.
Brewdog Ace of Chinook 4.5%
Dette er en del av Brewdogs enkelthumla øl sombrygges for å feire deres favoritthumler. Dette skjer i begrenede utgaver, så når det er tomt er sjangsene gode for at det ikke kommer tilbake igjen. Brygget er en Session-IPA som naturlig nok kun er humlet med Chinook.
Nydelig gylden sommerfarge med pent og hvit skumtopp. Lett duft men med markant preg av lettkrydrete furunåler og grapefrukt. Malten kommer mer fram i smaken og gir en god fylde for en såpass svakt øl, men uten å ta fokuset bort fra hovedbestanddelen – humla. Grapefrukta er mest tydlig i smaken men noen lette kryddertoner og furuaroma lurer i bakgrunnen. Gode greier med mindre man har noe imot Chinook-humla (noe jeg heldigvis ikke har).