Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Veldig fransk sider, det litt rare, søtaktige, krydderaktige eplepreget
Smak: Smaker mye det samme, jeg får litt assosiasjon til karamellisert eple. Bittert epleskall på ettersmaken.
Kommentar: Og denne er «brut». Kilted apple opplevdes mye mindre søt. Denne ble «for fransk» for meg.
Kjøpt i Edinburgh noe sted.
Nese: Eple, hakket friskere enn gjennomsnittet, men likevel med det typiske franske siderpreget, søtlig, lett krydret.
Smak: Mye det samme som lukta, fransk sider, men med et friskere preg. Fargen får meg til å tro at jeg smaker jordbær også, men jeg er vel ikke så sikker på om de hadde dukket opp ved blindsmaking.
Kommentar: Frisk og god, men litt kjedelig. Og for søt for meg, selvsagt. Klassifisert som «Torr och halvtorr», men det sier ganske lite.
Kjøpt på Systembolaget, importert til Sverige av Riktig Cider.
Dette ølet er brygget av Stjørdalsbryggeriet i samarbeid med «kokkene hos Meny Solsiden», og er, meg bekjent, bare å få kjøpt nettopp hos Meny Solsiden. Det er en belgisk wit brygget med koriander, sitron og blodappelsin og umaltet hvete fra Stangeland mølle.
Nese: Lett såpeaktig korianderpreg.
Smak: Ganske klassisk wit, ingen overdrivelser på noe punkt, men tydelig preg både av sitrus og koriander.
Kommentar: De kan være fornøyd med denne. Ikke akkurat det mest spennende jeg har drukket, men rett og slett et veldig godt øl. Kan bli en klassiker i sommervarmen.
Nese: Eik, noe vegetalsk, malt. Med vann tenker jeg plutselig på linoleumsbelegg og strie.
Smak: Malt og eik, en slags rar, besk nelliksmak, litt som å tygge på nellikspiker (bare mindre intenst). Med vann er smaken fortsatt litt besk og føles feil, bak skimtes vanilje og fløte, men følelsen av å tygge på noe det bare er meningen man skal smakssette med vedvarer.
Kommentar: Ikke solgt. Valinch er en batch-tapning, så jeg skal gi den (minst) en ny sjanse om jeg finner en annen batch, men denne var ikke etter min smak i det hele tatt.
Dette er «Special Release»-tapningen sluppet i 2014, whiskyen ble destillert i 1992.
Nese: Malt, gule epler, høy og litt sitrus. Med vann blir eplene til pærer og halmpreget blir tydeligere.
Smak: Rimelig alkoholsterk. Epleskall og malt. Mer eik og vanilje med vann.
Kommentar: Trenger mye vann. Uten direkte sammenligning er det vanskelig å si sikkert, men jeg mener denne er bedre enn 2011-releasen. Veldig god, i alle fall.
Det er litt uklart hvorfor denne sideren heter «Cider Vintage», siden det ikke noe som helst sted på flaska står noe om når den er produsert.
Nese: Gule epler.
Smak: Syrlige og tørre grønne epler. Lett eplebitterhet også.
Kommentar: Ganske enkel, men også ganske enkelt veldig god.
Kjøpt på Royal Mile Whiskies, Edinburgh.
Jeg har riktignok nettopp publisert notater for Ardbeg Dark Cove, men da ble den smakt på tampen av en smaking med seks whiskyer. Dessuten kommer den på polslippet neste uke, og jeg hadde lyst til å smake den opp mot Lagavulin 8 år. På Systembolaget kostet Dark Cove 999 SEK, på polet kommer den på hele 1141,20. Det er ganske mye penger for en tapning uten aldersangivelse, men rimelig standard for en Ardbeg av begrenset opplag. Dark Cove er «a clandestine meeting of Ardbeg matured in ex-bourbon casks and a heart matured in dark sherry casks. The darkest Ardbeg ever» sier produsenten. Vel, jeg kunne gjerne tenkt meg å vite hva de mener med «heart». 10 %? 50 %? Skal jeg tolke dem bokstavelig og regne ut at om et hjerte veier 300-350 gram og gjennomsnittsvekten for et voksent menneske er 70 kilo eller deromkring er hjertet 0.5 %? Who knows? Vel, noen på Ardbeg, antar jeg. Uansett, også i følge Ardbeg skal Dark Cove på grunn av dette hjertet ha «waves of treacle toffee, coal tar, squid ink, noodles and toasted coffee grounds».
Nese: Torvrøyk, litt sitrus, karamellsaus og skorpa på formkake. Med vann finner jeg grillet banan og røyken får et vagt medisinsk preg.
Smak: Kald torvrøyk, aske og kull. Hint av lær og svidd gummi. Med vann mer røyk, svidd formkake og bakt frukt, banan og kanskje pære.
Kommentar: Det er jo godt, bevares, og den smaker mer i dag enn den gjorde sent på kvelden. Jeg drikker gjerne opp en flaske eller fler, det er ikke det.
Jeg synes ikke vi kommer utenom å sammenligne denne med Lagavulin 8, prismessig. Begge er i mine øyne skikkelig gode, utvilsomt ganske unge, whiskyer med ekstremt torvpreg. Begge er spesialutgaver, begrenset opplag, kun tilgjengelig i år og så vips, borte. Men den ene er altså omtrent dobbelt så dyr som den andre. Er det noen grunn til det? Ikke, så vidt jeg kan se, noe annet enn hype. Ardbeg har en solid fanbase som tilsynelatende er villig til å betale. Lagavulin? Vel, Lagavulin har utvilsomt også en solid fanbase (tilfeldigvis med et visst overlapp med Ardbeg sin). Kunne Diageo solgt åtteåringen for en tusenlapp? Helt sikkert. Hadde det vært lurt? Tja. Nå har jeg kjøpt to flasker Lagavulin 8 år, og om jeg rekker før det blir tomt kan det tenkes jeg kjøper en til. Ardbeg Dark Cove, derimot, har jeg kjøpt to drammer av. Denne flaska er tiltenkt NMWL Trondheim, og kommer jeg på møtet der den drikkes vil jeg nok kjøpe en dram til. Men det er i grunn nok. Ikke fordi den ikke er god, men fordi den er unøvendig dyr. Jeg føler at jeg betaler for hypen snarere enn for whiskyen, og det gidder jeg faktisk ikke.
Denne åtte år gamle Lagvulinen ble sluppet i vår som ledd i Lagavulins feiring av seg selv i anledning 200-årsjubileet. Jeg synes Diageo skal berømmes for å velge å slippe en åtteåring med aldersangivelse, i rimelig store kvanta (den har vært bredt tilgjengelig og det er fortsatt noen flasker igjen i polhyllene rundt om kring) og til en helt ok pris. 549,90 er ikke akkurat noen upris for en spesialutgave av en av verdens mer populære whiskyer. Du får riktignok den dobbelt så gamle sekstenåringen for bare 60 kroner mer, men det er tross alt standardtapningen, som man må forvente at skal være rimeligere (og den kan du kjøpe neste år også, åtteåringen må du kjøpe NÅ om du vil ha den). Og det er ingen automatikk i at en yngre spesialutgave skal være billigere enn en eldre tapning, som vi skal se (kanskje) med den whiskyen jeg tenkte å smake på etter denne.
Nese: Klassisk Islay-torvrøyk, med en underliggende sødme, en blanding av overmoden banan, vanilje og sukkerbrød. Med vann blir den mer vegetalsk, jeg tenker på reinlav og mose, men også mer frukt, epler, kanskje?
Smak: Torvrøyk, vanilje med en viss beskhet, som å spise en skje vaniljesukker. Det blir bare mer røyk med vann, men det kommer også mer sødme fram; tropisk frukt på grillen.
Kommentar: En ganske ukomplisert røykbombe, men med nok andre ting på gang til ikke å bli kjedelig. En hederlig feiring av 200 års historie, vil jeg si. Jeg kjøpte en flaske ekstra mens den fortsatt sto på polhyllene i Trondheim, og det er jeg glad for.
Nese: Syrlig duft av gjæret eple.
Smak: Frisk eplesmak, tydelig preg av gjær, med et ganske bittersyrlig bitt som har en litt merkelig karakter.
Kommentar: Og dette kaller de «medium». Men smaken er litt underlig, det minner om ikke særlig søt brus, og vi lurer på om det kan være tilsatt sitronsyre eller noe slikt. Det smaker i alle fall ikke rett fram gjæret eple. Ganske friskt og godt, likevel, men jeg er ikke helt solgt.
Kjøpt i Edinburgh noe sted.
Nese: Av en eller annen grunn tenker jeg Riesling… og sukkerspinn.
Smak: Standard Strongbow, bare at den er tynnet ut med vann, som går over i saftis med pæresmak.
Kommentar: Lukta er overraskende, men litt lovende, smaken er nærmere det jeg hadde forventet. Mindre søt enn fryktet, men det er nesten ikke engang positivt, for da hadde det kanskje vært god brus. Nå er det på samme tid tynt og ubalansert, noe som nesten er imponerende, men resultatet er ikke drikkelig.
Kjøpt på The Cooperative i Campbeltown.