Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Dette er en versjon av Paulaners hveteøl som nylig er lansert, brygget til 4,6 % for å kunne selges i norske og finske daglivarebutikker.
Farge: Klassisk hveteøl, gyldent og tåkete.
Nese: Mest hvetemalt, litt bananaktig og et lett anslag av humletørrhet.
Smak: Banan og hvetemalt. Humletørrhet og et innslag av krydder.
Kommentar: Må nok testes blindt mot orginalen ved anledning, jeg kan ikke si at jeg savner noe her. Anbefales.
Kjøpt på Gulating i Trondheim.
Nese: Einertre, menthol, litt furunål og tropisk fruktsalat. Mye det samme med vann.
Smak: Veldig MYE smak, men av hva? En del kjenner jeg igjen fra lukta. Frukt i bunnen, krydder, pepper, einerbær. Med vann blir det mer frukt, eple og fruktsalat, men også et visst såpepreg.
Kommentar: Langt fra en typisk Linkwood. Den balanserer på grensen til «for mye som såpe», men holder seg på rett side, og er i alle fall ikke kjedelig. Festivalens mest interessante, for min del, og absolutt særdeles drikkelig.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.
Til ære for St. Paddy åpner jeg en ire vi har hatt stående i skapet siden vi var i Dublin i 2011.
Nese: Vanilje og eik, ganske bourbon-aktig i grunnen. Med litt vann dukker det opp banangodteri, søt mango og en eim av gummi.
Smak: Vanilje og eik, hint av salmiaklakris. Peppermynte på ettersmaken. Vann gir meg kokebananer (plantains) og fortsatt litt lakris og peppermynte på ettersmaken.
Kommentar: Hadde jeg fått denne blindt hadde jeg definitivt tippet at det var en (ganske god) bourbon. Det er mye fat og ikke så mye malt (med trippeldestillert sprit er det selvsagt mindre å ta av på maltsiden). Relativt enkel, men ganske god kosedram.
Nese: Grønt eple, malt, svart pepper og paprika. Med vann finner jeg mango chutney.
Smak: Mye malt, litt mentol. Mer sødme med vann, maltsukker og litt brent sukker. Fortsatt mentol.
Kommentar: God, om ikke så fryktelig spennende.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.
Nese: Brent sukker og sukkerspinn, ristet malt, hint av gummi.
Smak: Brent fat, malt, sødme.
Kommentar: Ingen nevneverdig endring på hverken lukt eller smak med vann. Greit drikkelig, men kjedelig, det finnes langt bedre Arran å ta av.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.
Lervig har de seneste årene inngått samarbeid med en rekke forskjellige bryggerier verden over. Og er av de siste er Surly Brewing Company fra Minnesota.
Surly startet i 2005, men grunnleggeren, Omar Ansari, hadde drevet med hjemmebrygging i over et tiår før det. Med seg på laget fikk han Todd Haug (fra Rock Bottom Brewery i Minneapolis). Bryggeriet er muligens mest kjent lokalt for «the Surly Bill». Da de i 2011 ønsket å starte restaurant og beer garden i forbindelse med en utvidelse av bryggeriet ble det stopp grunnet alkohollovene i Minnestoa. Men takket være iherdige fans og medgjørlige politkere ble «the Surly Bill» vedtatt i delstatsforsamlingen og signer som lov på under tre måneder. Surly har siden starten hatt en stor tilhengerskare med det resultat at det er nærmest umulig å finne bryggeriets produkter utenfor Minneapolis-St.Pauls grenser (med unntak av Chicago).
Dette brygget kom til verden ved at Surlys sjefsbrygger Todd Haug (som selv spiller gitar i et metallband) var på svartmetallkonsert i St.Paul (Minnesota) der bl.a. det norske bandet 1349 spilte. Etter konserten observerte han at 1349-gutta var veldig nøye i baren, det var mikrobrygg med høyt humlenivå det gitt i. Han mannet seg opp og gikk bort for å hilse. Ting begynte å rulle og har da endt opp med denne hybriden som er en salig miks av Imperial Stout og IPA. Hele historien kan leses hos Ølportalen.
Farge: Svart, som svartmetall. God brunfarge på det solide skummet.
Nese: Kaffe, lakris, lær, frukt og bær (jordbær, solbær). Intens, mektig, rik og komplekt. Gleder meg til å smake.
Smak: Oi da! Her var det mye som kom veldig kjapt. Mye sødme som kjemper mot den ganske intense bitterheten. Kaffe, chilli, mørk sjokolade, sitrus og forskjellige sorter med syltetøy er å finne her sammen med en hel del ting jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.
Konklusjon: Å dæven hain døtte det her va godt. Intens, rik, kompleks, lett motstridende men samtidig godt balansert. En øl med stor Ø. Synd at den er utsolgt.
Destillert 4. juli 2012, tappet 6. februar 2015, peatinggrad 43 ppm lagret på et 40-liters eks-bourbonfat.
Nese: Bål der noen har hevet på noen einerkvister og som noen steker spareribs over. Når jeg tilsetter vann mister den helt det søte, varme preget og får kaldere røyk, flint og einerbær.
Smak: Kald røyk, som kontrast fra varmen på nesa, sitron og urter. Smaken forandrer seg ikke nevneverdig med vann.
Kommentar: Wow, det kan man kalle personlighetssplittelse på nesa. Jeg likte begge variantene, men foretrakk kanskje varmen og sødmen uten vann. Smaken er helt grei og viser hvor mye litt torv kan skjule, i motsetningen til den upeatede varianten kunne de gjerne tappet og solgt denne for min skyld. En dram til? Jo, takk som byr.
Adnams har brygget Tally-Ho siden 1880, så dette er et rimelig tradisjonsrikt brygg. Det var opprinnelig tenkt som et jule-/vinterøl som brygges i oktober i begrensede mengder. Noen puber som serverer dette som cask ale lar en tønne eller tre ligge til modning for å kunne ha noe godt å by på til spesielle anledninger.
Malten som er brukt er Pale Ale, Crystal og Brown. Det er verdt å merke seg at den mer spesifike Tally-Ho-Ho-Ho er nøyaktig det samme ølet, bare at etiketten er litt mer sesongtilpasset (ie. rytteren rir på et reinsdyr ikledd nissedrakt). 2014-årgangen er første gang på en mannsalder at ølet ikke er gjennomfiltrert og pasteurisert, men derimot bottle conditioned.
Farge: Mørk og dyp brunfarge med et lett og brunaktig skum.
Nese: Røstet malt, tørkede frukter og en lett vinøs tone.
Smak: Rosiner, fiken og røstet malt. Digestivekjeks ligger også inni smaksbildet sammen med en moden fruktkompott. Rik og fyldig men fortsatt fremstår den forholdsvis lett.
Konklusjon: En lett og elegant byggvin med god fylde, karakter og balanse. Snadder som trygt kan anbefales.
Innkjøpt: Vinmonopolet Valentinlyst, Trondheim (39,80 / 33cl) – til sammenligning koster Tally-Ho-Ho-Ho 51,90.
Destillert 5. oktober 2011, tappet 29. november 2014, upeatet variant lagret på et 40-liters eks-oloroso sherryfat.
Nese: Smørbukk, mye smørbukk. Litt ristet korn. Med vann dukker det opp gummi på nesa også, varme bildekk. Også her får jeg hint av svart pepper.
Smak: Brent gummi, hageslange og et svakt hint av karamell. Det blir litt mindre intenst med vann, men inntrykket av å tygge på en hageslange henger i.
Kommentar: ALT for mye fat, spesifikt eks-sherryfat, for meg. Da tar jeg langt heller det litt vel unge preget på bourbonvarianten. Artig å smake (og i kontrast med den forrige: skoleeksempel på hvor mye forskjell fatet kan gjøre for spriten), men dette er dessverre ikke drikkelig.
Denne lageren fra Östersundsbryggeriet Jemtehed & Brande er brygget til ære for hjembyen deres. Upastaurisert og ufiltrert er dette en hyllest til den store lille byen Östersund.
Farge: Lys oransjegul. Tynt, hvitt skum. Lite bunnfall og grums til ufiltrert å være.
Nese: Lett sitrus og et bittelite hint av sødme. Generelt ikke mye i det hele tatt.
Smak: Frisk sitrus, malt og kullsyre. Noen krydderier (kardemomme og kanel) leker litt i bakgrunnen. En litt sur kullsyrearoma ligger og overdøver ettersmaken.
Konklusjon: En kurrant og god lager, selv om ettersmaken heftes litt av kullsyra. Definitivt et hakk eler sju opp fra de kommersielle lagerene som serveres på bar og i så måte et prisverdig tiltak. Et hederlig alternativ en varm sommerdag i Östersund.
Innkjøpt: Systembolaget Kyrkgatan, Östersund (23,80 SEK / 33cl)