smaksnotat – Side 45 – drikkelig.no

Monteith’s Southern Pale Ale 4,6%

Monteith’s Brewery Company kan spore sine røtter tilbake til 1886 da Stewart Monteith kjøpte Reeftonbaserte Phoenix Brewery. Dette gikk i 1927 sammen med fire andre og ble Westland Brewing Co. I 1969 kommer Dominion Breweries (senere DB Breweries) inn og kjøper Westland og noen andre bryggerier i regionen og i 1990 skifter de navnet til Monteith’s før de i 2001 stenger hele bryggeriet. Lokalt opprør fører til at bryggeriet gjenåpnes bare fire dager senere. I 2011 pusses bryggeriet opp og gjenåpner igjen 18 måneder senere. DB Breweries er i sin tur eid av Heineken Asia Pasific som eies 100% av Heineken.

Brygget er en pale ale med Southern Cross humle i.
Baketiketten har forresten en morsom liten anekdote av en type man sjelden leser på ølflasker, anbefales.

Farge: Lys gressgul. Tynt, hvitt skum.

Nese: Lett og frisk med et visst fruktig preg dominert av hermetiske pærer og fersken. Muligens det er noen cocktailbær i miksen også.

Smak: Flat og emmen men likevel rimelig frisk. Ser nå at flaska gikk ut på dato for en måned tids siden. En lett bitterhet er tilstede men sliter med å stå imot den emmene fruktigheten som blir liggende som et lokk over ganen. Noe sitrus har også funnet veien til selskapet nå.

Konklusjon: Et lett brygg som helt sikkert ville vært snadder i sola dersom man hadde fått det litt ferskere.

Innkjøpt: Gulating, Trondheim

Clynelish 1974 27 år Signatory 55,7 %

Denne tapningen er vintage på flere måter. Ikke bare er det en ganske ærverdig dram, med sine 27 år, men den ble kjøpt inn for over ti år siden. Jeg har skullet skrive smaksnotat for den en stund, før innholdet i flaska blir for slunkent, og hva passer vel bedre enn bursdagen min, 74-årgang som jeg tross alt er.

Destillert 18. februar 1974 (litt eldre enn meg, altså), tappet 25. september 2001, fat nummer 2570.

Nese: Vanilje, pære , voks og lett jasmin. Mer voks med vann, og litt lyng.

Smak: Vanilje, eik og voks. Litt grønne kvister. Eikebitterhet med vann, men også krydder (koriander?) og et lett pepperpreg på ettersmaken.

Kommentar: Trenger en del vann. En rimelig bra Clynelish, men jeg kjenner noen som er mer begeistret for den enn jeg er akkurat nå. Det kan tenkes jeg skal helle av en «arkivsample» og donere bort resten av flaska. Kanskje har den allerde tapt seg og var bedre før (jeg hadde forventet et «særdeles drikkelig» på denne), kanskje er det jeg som ikke har dagen.

Mackmyra Förlagrad Elegant Bourbon fat 31718 47,6 %

Når jeg skulle finne ut av detaljene rundt dette fatet, som Mackmyra hadde med seg smaksprøve av til Östersund Maltfestival, ble jeg litt forvirret. Hva betyr egentlig «förlagrad»? Når det står på etiketten at «fatfyllning» var 30. juni 2010 antar jeg de mener fylling av det 30-liters bourbonfatet som flasken senere er tappet fra, men hva var det som ble fyllt på dette fatet i 2010? Hvor gammel var spriten og hva hadde den vært lagret på før?

Et kjapt søk ga svar på spørsmålene, for Mackmyra opplyser selv at når du kjøper et fat hos dem kan du velge «förlagrad elegant», og da vil spriten først ha vært lagret på et 200-liters eks-bourbonfat (altså en bourbon barrel) i tre år før den fylles på ditt valgte 30-litersfat. Spriten har altså allerede blitt whisky når den fylles på småfatene, og man kan anse småfatslagringen som en form for «finishing».

Her følger i alle fall smaksnotater for denne, som altså er Macmyras elegante (det vil si: ikke røkte) sprit, først lagret 3 år på en eks-bourbon barrel, så nesten tre år til på et 30-liters eks-bourbonfat.

Nese: Vanilje, friske urter, stikkelsbær og tropisk frukt. Mer eik med vann, dessuten søtlig krydder, kanel?

Smak: Vanilje, mer treverk og eikebitterhet. Tropisk frukt og et hint av kokos (pina colada!). Vann demper bitterheten noe, men jeg får fortsatt vanilje, frukt og kokos.

Kommentar: En trivelig sak. Litt mye bitterhet på smaken, bare, men god likevel.

Glen Scotia 1992-2009 Samaroli Fino butt no. 3 45 %

Denne la Stian T ut en melding om på Facebook at for kostnaden av sampleflaska og porto spanderte han gjerne på oss. Det lover jo ikke akkurat godt. Ut fra det som kom fram i tråden om lukt og smak kan man mistenke korkfeil, men jeg må jo smake på den selv i alle fall.

Nese: Tørket frukt, sherry, nøtteaktig, litt våt papp. Mye det samme med vann.

Smak: Brent, våt papp med en bismak av lakris, eik og krydder.

Kommentar: Ikke udrikkelig, men, jo, jeg vil anta at det er korkfeil på denne. Våt papp er sjelden noe godt tegn, og her er det markant både på smak og lukt.

Takk til Stian T for smaksprøven, MEN: Naboflaska kan ha vært helt ok, ikke avskriv destilleri og tapper på basis av denne. Om du har kjøpt en flaske på Vinmonopolet som lukter og smaker våt papp anbefaler jeg at du går tilbake med den og reklamerer (enten det er vin eller brennevin det er snakk om). Som regel går det problemfritt å få pengene tilbake.

Glen Keith 1993 18 år Connoisseurs Choice 46 %

Destillert 1993, tappet 2011.

Nese: Vanilje- og sitronkjeks. Dragé (sukkerovertrekk). Mer treverk med vann.

Smak: Bitter vanilje, grønt tre, bjørkenever.

Kommentar: Ukomplisert, men ganske god.

Takk til Are for smaksprøven.

To Tårn Solbærporter 6%

Siste brygg ute fra Marienborg i Trondheim er en ny runde med solbærporter. Den forrige var på 7% og jeg rakk ikke å smake den. Denne er noe svakere.

Farge: Svart som natten, med et lett og mørkt skum.

Nese: Tørr duft med preg av kaffe, lakris, sjokolade og muligens litt røyk. En såvidt merkbar fruktighet som sikkert skyldes solbæra.

Smak: Lett fjøspreg og med en frisk solbæraroma. De vanlige portersmakene av kaffe, lakris og halvbitter sjokolade er også å finne. Solbæra balanserer godt og gir en god dybde i smaksbildet.

Konklusjon: En grei og enkel porter der solbæra gir en god dybde i smaken.

Innkjøpt: Vinmonopolet Valentinlyst, Trondheim

Bowmore 1997 15 år Old Malt Cask 50 %

Undertegnede poserer med spirit safen på Bowmore.

Nese: Røyka malt, saltvann, svart pepper og korianderfrø. Med vann får jeg aske og malt.

Smak: Røkt svart pepper (hm, det var vel en produktidé?), chipotle og malt. Ingen stor utvikling med vann, malten blir enda tydeligere.

Kommentar: Godt, men litt lite spennende.

Bowmore 1996 17 år Old Particular 48,4 %

Destillert mars 1996, tappet desember 2013, refill hogshead med fatnummer 10125.

Nese: Røkt smørbukk. Ganske subtil røyk. Modne bananer og noe kakeaktig. Tydeligere røyk og skifer med vann. Stekte bananer og vaniljeis.

Smak: Tydeligere røyk, kald peis og aske, men også granskudd og rød pepper. Oppleves mer harmonisk med vann, uten at jeg reflekterte over at den var uharmonisk før.

Kommentar: Nam. En passe kompleks Bowmore som leverer for både peat-freaken og «noe mer enn bare peat er helt ok»-whiskynerden i meg.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2015.

Edge Flor de la Vida 4,7%

Når en flaske spansk mikrobrygget øl lyste mot meg fra butikkhyllen kunne jeg ikke motstå. Vel er det to amerikanske herrer som grunnla bryggeriet i 2013 for å utvide den spanske ølfloraen. De to, deriblandt bryggerisjefen Alan Shephard som har jobbet med 350 bryggerier verden over, satte opp ett amerikansk bryggverk og importerer det meste andre også fra USA – for å lage US Craft Beer – i Barcelona. Gjæra er flytende og importert fra White Labs i San Diego, veldig mye av humla kommer fra Yakama Valley i Washington, vannrenseannlegget er også fra San Diego og til og med etiketteringsmaskinen er fra USA.

Flor de la Vida er en pale ale med Pilsner Premium, Cara Munich 2, Cara Hell og Pale Wheat som maltmiks og Cascade, Chinook, Zeus som humletilsetning.

Farge: Gylden, lett kopperaktig.

Nese: Sitrusaktig og sødmerik. En del fruktighet er også å finne men den er ganske daff og emmen.

Smak: Lett og frisk med litt kraftig kullsyresmak. En syrlig fruktsmak med en sur bismak. Malten skinner gjennom som ren og pen mens humla forsøker å dominere men den er fortsatt ikke så storkjeftet som mange andre US Pale Ale.

Konklusjon: En enkel og grei US Pale Ale. Heftig humle som faktisk er litt dempet. Ikke mye spansk over brygget i det hele tatt dog.

Innkjøpt: Gulating, Trondheim

Glentauchers 1977 24 år Cadenhead 57,5 %

Lagret på et eks-bourbon hogshead, tappet oktober 2011.

Nese: Honning, honningmelon og litt appelsin. Støv og litt krydder med vann, så utvikler den et tydelig preg av jasmin.

Smak: Begynner med honning, korn og vanilje, men avslutter litt overraskende med bruspulver med appelsinsmak. Med vann får den støv, eller kanskje helst krittstøv på smaken, etter en stund dukker jasminen opp også her, men har selskap av malt og vanilje.

Kommentar: Trenger en del vann. En spennende, og ikke minst god, whisky som utvikler seg i glasset uten å virke ubalansert av den grunn. Jeg har ikke smakt så mange tapninger fra Glentauchers, men etter to virkelig gode på rappen må jeg notere meg at jeg skal holde utkikk etter fler. Dette ga mersmak.

Takk til Stian T- for smaksprøven.