Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Fat nummer 6850.
Nese: Trelakk og neglelakkfjerner. Bak der er det sitrus og vanilje. Åpner seg med vann og avgir hvite blomster, mer vanilje og noe tropisk frukt.
Smak: Eik og trelakk. Vanilje og tørket banan. Ingen nevneverdig endring med vann.
Kommentar: Litt overdrevet fatpreg. Ikke vondt, men litt lite spennende.
Takk til Daniel for smaksprøven.
Nese: Tørre, røde epler.
Smak: Jordbær, men det kan være fargen som lurer meg… Melne, røde epler. Etter flere slurker blir jordbærsyltetøy det mest dominerende smaksinntrykket.
Kommentar: Sykt rosa, men ikke voldsomt søt. Fullt drikkelig, men jeg foretrekker nok de andre Thatchersvariantene, det blir litt for mye jordbærsyltetøy etter en stund. Jeg blir fristet til å sitere (eventuelt parafrasere) Sound of Music: Grevinnen: «This lemonade is perfect. Not too sweet and not to sour.» Max: «Just too… pink.»
Kjøpt på Vinmonopolet (bestillingsutvalget).
Nese: Klassisk musserende eplesider med et hint av appelsin, men mest eple.
Smak: Frisk og klassisk. Tydelig, men ikke akkurat sterk, eplesmak. Tørr munnfølelse.
Kommentar: Litt kjedelig, men ellers helt ok. Noen utesteder må gjerne få det for seg å ta inn denne i stedet for Magners, her er det i alle fall ingen plagsom sødme, men den er ikke ekstrem nok til å skremme bort nybegynnere heller, akkurat.
Kjøpt på Vinmonopolet (bestillingsutvalget).
Nese: Bakte, men syrlige epler.
Smak: O, ja. Syrlig og tørr. Tydelig eplesmak, grønne, litt umodne hageepler. Epleskall. Behagelig perlende.
Kommentar: Her får norske importører kjenne sin besøkelsestid og hive seg over godsakene, så lover jeg å hamstre. Ikke munnsnurpende tørr, men det gjør bare at den er mer behagelig å drikke enn de mer ekstreme variantene (den er nesten skremmende lettdrikkelig). Det blir nesten ikke bedre.
Nese: Appelsinmarmelade og grillmarinade. Syltetøy laget av mango og annen tropisk frukt. Med vann finner jeg mørkbrent kaffe, sukat og rabarbragrøt.
Smak: Sukat og rosiner. Krydder og appelsinmarmelade. Mango chutney. Kaffe. Brent sukker med vann, mørk sirup og grillet mango. Lang ettersmak med kaffetoner og sirup.
Kommentar: Nam. Now we’re talking. Dette er noe å skrive hjem om, særlig siden det ikke er noen sherry-bombe og Diageo-tappet Mortlach har gjerne vært det. Blodfans vil kanskje savne kjøttpreget som ofte finnes i Mortlach, men her er det så mye annet for nesa og ganen å leke seg med at jeg ikke savner noenting.
Takk til IvarA for smaksprøven.
Nese: Sitrus – sitron – og granskuddsirup. Vanilje og tørr ved. Med vann finner jeg kandisert appelsin og brent sukker.
Smak: Vanilje, nøtter og trelakk. Snillere med vann (den var tross alt nesten 64 prosent før, så det er kanskje ikke så rart). Appelsinmarmelade og småkaker.
Kommentar: God, og litt annerledes. Burde testet den opp mot en ny Benromach, egentlig.
Takk til IvarA for smaksprøven.
Nese: Vanilje, demerarasukker, gule epler. Mer vegetalsk med vann, grønt tre, honningmelon og eplekake.
Smak: Vanilje, vaniljesukker, tørre krydder. Vann legger til litt brunt sukker og forsterker krydderpreget; kanel, koriander og litt nellik.
Kommentar: Slett ikke verst, men ikke mer enn det. Mangler litt oomph.
Takk til IvarA for smaksprøven.
Dette er det første kommersielle brygget (det er brygg #5) som Stjørdalsbryggeriet brygget på eget anlegg som skulle slippes for publikum. Og med tanke på hjemstedet er det naturlig at det er brukt røykmalt (Stjørdalsmalt) i dette brygget som for øvrig er inspirert av skotsk brown ale.
Resultatet ble dog ikke som forventet og ølet ble liggende på tank mens andre øl ble sluppet på markedet. Etter noe tid ble nok en smak tatt av tanken og plutselig hadde det magiske skjedd. Ølet som tidligere var ubalansert og ikke helt bra hadde modnet og vokst seg stor og klar til å slippes løs på publikum.
Farge: Lys brun med et oransje preg. God skumtopp som legger seg kjapt med ett tynt lag over brygget.
Nese: Tørt preg som forsøker å harmonere med den veldig klassiske aromaen av brown ale. En bitteliten røykaroma ligger i bakgrunnen og gir dybde til duften.
Smak: Røyken kommer litt mer fram på smaken, men er fortsatt demped og spiller andrestemme. Klassisk britisk brown ale, tørr og med en liten fruktighet som harmonerer godt med røyken.
Konklusjon: Et velskapt øl som jeg gjerne ser som en del av stambryggene til Stjørdalsbryggeriet. Elegant, klassisk og med litt ekstra (Stjørdalsmalt) for å pirre ganen. Helt i toppen blandt butikk-brown ale. Og den blir bedre når den tempereres.
Innkjøpt: Gulating, Trondheim
I serien markedsvilledning har Scandza meldt seg på i konkurransen som om dagen går med Sagene Bryggeri i foreløpig ledelse. Dette brygget framstår som brygget av det Lille Sørlandsbryggeriet, et for alle et ukjent bryggeri. Sannheten er at det er brygget hos Arendals Bryggeri, som langt fra kan regnes blandt de små på Sørlandet. Scandza sto også bak Little Norway-ølet – der de fant et kanadisk mikrobrygg de likte og endret omtrent 99% av innholdet for de solgte den som lys lager da kölsch (som orginalen var) ble for skummelt for nordmenn.
For de som lurer på hvordan en såpass marginal produsent som Scandza klarer å få innpass med sine tvilsomme lyse lagere i stort monn hos dagligvaren bør huske at herrene bak selskapet har lang fartstid hos henholdsvis Ringnes (Jan Bodd) og Carlsberg Sverige (Stig Sunde) og har dermed kontakter langt inne i kjedene. At selskapet deres også bl.a. eier Synnøve Finden og Sørlandschips.
Brygget i seg selv ser ut til å skal ta seg an Corona og Sol i norsk dagligvare. Mais er brukt, selv om det på innholdsdeklarasjonen på baksiden kommer mais etter maltet bygg (på framsiden er mais nevnt først).
Farge: Veldig lys gul. Tynt, hvitt skum som dog blir liggende som et lokk.
Nese: Lett søtlig med et lite hint av vann fra en boks med hermetisk mais.
Smak: Lett sitrus frisk med en lett maltsødme og en emmen bismak.
Konklusjon: Ikke så værst for de som insisterer på øl med minimalt ølpreg. Minuspoeng for å late som de er mikrobrygg dog.
Innkjøpt: Obs! Lade, Trondheim
Nese: Skall av gule epler
Smak: Syrlig og tørr eplekake. Det vil si både epler, kakedeig og vanilje, men ikke noe særlig sødme.
Kommentar: Old Rosie er en Old Favourite, så jeg er nok forutinntatt. Jeg får sørge for å få den blindt på noe tidspunkt. Ikke så snurptørr som ikke-kommersiell cloudy kan (og bør) være, men kanskje desto mer lettdrikkelig. Kommer jeg inn på en pub og ser at de har Old Rosie på kran blir jeg lykkelig.
Kjøpt på Kihoskh(.dk), København.