Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Tappet oktober 2014, modnet på bourbon barrels.
Nese: Grønne epler og vanilje. Med vann Conference pærer, appelsinbrus.
Smak: Vaniljesaus, litt uggent treverk, sukkerspinn. Mer bitterhet på smaken med vann, kandiserte pærer og litt toffee på ettersmaken.
Kommentar: En helt grei Arran. Ingenting å hoppe i taket over, men god, fruktig nese og helt ok smak, med bare litt mye bitterhet.
Denne Amruten som er destillert med torvrøkt malt har ligget på en port pipe fra juni 2009 til august 2013, fat nummer 2714, og det oppgis på etiketten at «total maturation loss» var 45 %. Det er hardt å lagre whisky i varmen.
Nese: Melkesjokolade og lettrøkte svisker. Med vann kommer tjære og aske, og brente grillpølser stekt på bål.
Smak: Torvrøyk, jernbanesviller (av den gammeldagse typen), sviskekompott og plommesyltetøy. Mer mot tjære og røyk med vann, frukta forsvinner nesten helt.
Kommentar: Joda, jeg er peatfreak, visst er det godt. Men jeg får ikke helt wow-følelsen, må jeg innrømme. Litt for enkel?
Denne tredje utgaven av Arrans The Devil’s Punchbowl har fått navnet «The Fiendish Finale» og er en vatting av åtte sherry butts, åtte fransk eik barriques (fat på rundt 300 liter, mye brukt til vin og cognac, kan visstnok beskrives som «butt-shaped hogsheads») og fem bourbon barrels. Ingen alder er oppgitt, og det er nok sannsynligvis en blanding av røkt og urøkt malt.
Nese: En merkelig nese. Frisk frukt – epler – øverst i glasset og krydder lenger ned, men også et fremmed preg som ikke sier whisky i det hele tatt. Jeg fikk Arve til å lukte og han foreslo at de måtte ha brent noe fruktbrennevin og ikke rengjort utstyret skikkelig etterpå (og da hadde han ikke nettopp lest fatsammensetningen, i motsetning til meg). Det er egentlig en god beskrivelse. Med vann roer den seg og blir mer helhetlig, fortsatt med tydelig fruktpreg, men nå av den mer kjente typen i whiskysammenheng. Det er krydder også, fortsatt, litt pepper, og tørket appelsinskall.
Smak: Smaken er nesten like rar, det smaker nærmest en vatting av eplebrennevin og whisky. Godt krydret, men med et tydelig preg av fruktbrennevin. Vann hjelper ikke på smaken, den får et litt vaskemiddelaktig appelsinskallpreg og smaker i tillegg bittert.
Kommentar: Et merkelig vesen. Spennende å smake, men jeg klarer meg langt med den ene smaken, tror jeg nok. Om det er de franske eikefatene som gjør det hele så merkelig aner jeg ikke, men det er vel den mest sannsynlige forklaringen.
Nese: Malt, gule epler og sukkerbrød. Med vann får den preg av «lemon sherbet» og napoleonskake.
Smak: Sitronkake, litt eik, mye malt. Mye det samme med vann, litt mer krydderpreg på sitronkaka, bare.
Kommentar: På mange måter litt anonym, selv om nesa kom seg. Likevel er det interessant å smake en ren bourbonfatvariant av Aberlour, siden de er et av destilleriene som bruker mye sherryfat. Og godt er det, for all del, selv om den savner litt spenst.
Destillert 15. november 1989, tappet på destilleriet av Leif Olav 23. mai 2015, fat nummer 4148.
Nese: Fruktig. Kandisert appelsin, pasjonsfrukt, tørket aprikos, vanilje og eikeparfyme. Med vann får den et lett parfymert røykpreg, røkelse, kanskje?
Smak: Konfekt. Mørk sjokolade med pasjonsfruktfyll, krokan og ørlite salt. Motorolje dukker opp med vann, det samme gjør gammel, tørr eik. Ettersmaken henger i lenge og består av eik, mørk sjokolade og kirsebær.
Kommentar: Veldig godt. Klassisk Old Pulteney på mange måter, og alderen har gjort den avrundet og balansert uten at eika har fått ta overhånd. Jeg har dessverre bare en smaksprøve, skulle gjerne hatt en hel flaske.
Diageo Special Release fra 2012, en blanding av fat fra 1976 og 1977, begrenset til 1500 flasker. Smakt under ikke-optimale forhold etter middagen på Myken, men siden jeg neppe får fler muligheter tar jeg med notatene likevel.
Nese: Skifer, marmelade, eplekompott, snev av røyk. Ganske mye spritstikk. Røyken blir tydeligere med vann, dessuten kommer fatbitterhet.
Smak: Langt tydeligere røyk på smak enn på nese. Skifer, noe syrlig. Fatbitterhet også på smaken med vann.
Kommentar: Joda. Godt, og jeg er takknemlig for at jeg fikk smakt denne, men hadde jeg satt like pris på den i en blindsmaking? Jeg tror kanskje ikke det. Overraskende mye spritpreg alderen tatt i betraktning.
Denne Preludium-utgaven har blitt lagret på eks-sherryfat og inneholder Mackmyras røkte whiskyvariant.
Nese: Malt, lett røyk og lakris. Med vann dukker frukt opp, både frisk, tropisk frukt og noe tørket frukt, muligens aprikos. Også et litt skarpt fuselpreg gjør seg gjeldende.
Smak: Lakris og lett røykpreg, men også et litt ullent, urent preg av «kjemikalier». Med vann får jeg fortsatt en del lakris, men også noe rosin, og fortsatt en del fusel.
Kommentar: Dette er nok den beste Preludiumen jeg har smakt. Inntrykket mitt av serien er generelt dårlig (mens jeg er fan av mye av det Mackmyra har sluppet i senere år). Røyk og sherry kamuflerer mye, men også denne bærer preg av et litt ungt og uferdig produkt, likevel er den langt fra udrikkelig.
Fat nummer 1085, tappet 2015. Fatet er valgt ut av Allt om Whiskys ambassadører i 2015, David Tjeder og Frida Birkehede, og det later fortsatt til å være igjen noen få flasker på Systembolaget, prisen er SEK 1299,-
Nese: Vanilje, vaniljekrem og eik, korianderfrø, plommesyltetøy og litt bringebær. Med vann, støvete maltloft, sitron, sjøsprøyt og kalk.
Smak: Vanilje, eik og litt bringebær. Ellers blir spriten litt dominerende på smaken. Med vann slår det inn en del eikebitterhet, ellers sitron og grønne blader, honningmelon og hint av grønn te.
Kommentar: En elegant Pulteney, nesten i overkant elegant, kanskje? Jeg savner det litt røffere, maritime preget, for selv om de offisielle smaksnotatene hevder at det er der, finner jeg det ikke i kveld. Men noe dårlig fat er dette ikke.
Destillert 17. mai 1997, lagret på et hogshead.
Nese: Noe frukt og litt eik. Ganske lukket nese, i grunnen. Kokt kål med vann, melis, mer eik, støvete krydderhylle, muskat, muligens (i så fall utgått på dato for lengst og mistet piffen).
Smak: Eik, sedertre, tobakk, vanilje. Mer bitterhet med vann, sitrus også og eikeplanker.
Kommentar: Det viser seg at jeg har smakt denne før, heller ikke da var jeg fryktelig imponert, men jeg tror jeg liker den bedre nå.
Takk til Stian for smaksprøven.
Nese: Først et litt skarpt alkoholstikk, dernest malt og høy eller gress og et ganske lett krydderpreg av korianderfrø, samt et hint av menthol. Vann åpner for et floralt preg, ringblomster er det ordet som datt ned i hodet på meg, og kanskje noen bærbusker og roseblader også.
Smak: Varme, malt og maltsukker. Etterhvert et relativt behagelig bittert trepreg i svelget. Med vann legger det bitre preget seg i hele munnen og tar over smaksbildet. Bak bitterheten ligger et blomstrete parfymepreg, som er mindre behagelig på smak enn på nesa.
Kommentar: Nydelig nese, god, men litt kjedelig smak uten vann, ikke særlig god smak med vann. Ingen vinner, altså, men jeg skal bruke en stund på å lukte meg ferdig med resten av smaksprøven.