singlemalt – Side 20 – drikkelig.no

Kavalan Single Malt 40 %

Tappet 25. mai 2015.

Nese: Vanilje og fløteis. Kokos og papaya. Med vann kanel og ellers mye det samme.

Smak: Vanilje, lett eikebitterhet, noe frukt, jeg tenker på carambola/stjernefrukt, som vel strengt tatt ikke smaker så mye. Pære eller noe sånt på ettersmaken. Smaken endrer seg ikke nevneverdig med vann, annet enn at kokos dukker opp.

Kommentar: Jeg kan jo forstå hvorfor folk er imponert over Kavalan, dette er skikkelig håndverk. Selv synes jeg nesa var mer imponerende enn smaken, den virker litt «død». Det kan være styrken, selvsagt, de kunne gjerne tappet på 43 eller 46 prosent…

Takk til Trude og Roar for smaksprøven.

Bladnoch 8 år Lightly Peated 58,2 %

Destillert 2. desember 2001.

Nese: Peisild, (malt)sødme. Med vann lukter den mer eik, brødskorpe og kritt.

Smak: Grønn te, noe torvrøyk, eik og malt (særlig skallet av kornet). Med vann smaker den plutselig Non-Stop, med en god dæsj røyk fortsatt.

Kommentar: Milevis bedre enn den 6 år gamle peatede Bladnochen vi har i skapet. Dette er jo i grunnen ganske godt, om enn på den «enkle» siden.

William Cadenhead Single Islay Malt 7 år 59,1 %

Visstnok fra Lagavulin.

Nese: Sot, fløtekaramell, fruktkompott og hint av tang. Torvrøyken fremheves med vann.

Smak: Sot, torvrøyk, fløtekaramell og mer røyk. Enda mer sot og røyk med vann.

Kommentar: En røykbombe med en søt bismak av karamell. Hvorfor ikke? Definitivt god, men litt vel endimensjonal, kanskje.

Clynelish 1991 23 år van Wees The Ultimate 46 %

Tappet 2014, fra fat nummer 13213 og 13214.

Nese: Grønne epler, grønt treverk, vanilje. Med vann noe nøtteaktig, litt sitrus og lett røyk.

Smak: Aske og gule epler. Med vann mer aske, men ellers appelsinmarmelade og urter, lett treverk og en anelse lakris på ettersmaken.

Kommentar: Jeg liker askepreget og synes derfor denne er god. Ganske lett i stilen, men med nok som skjer likevel.

Clynelish 1995 TWA Liquid Library 51,7 %

I dag, 11. januar 2017, er Norsk Maltwhiskylag 22 år. Hipp, hipp. For å feire anledningen har jeg funnet fram en sample av 1995 Clynelish.

Nese: Voksede epler og pærer. En lett eim av røyk. Noe som minner om grillet kjøtt. Med vann fremheves frukten, den får innslag av tropisk frukt, særlig ananas og papaya.

Smak: Lett bittert og et hint av spy. Fruktig også, mango og epler, og med tydelig røykpreg. Med vann går tankene i retning anis og epler, både bitterheten og det vagt spyaktige forsvinner heldigvis. På ettersmaken blir eika tydelig.

Kommentar: Bør drikkes med vann. Ellers definitivt en godkjent Clynelish, dette. Den skriker ikke destillerikarakter, men er heller ikke fremmed, og er sånn passe kompleks til å kose seg med.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Julekalender 2016 luke 6

Nese: Litt plomme i madeira, rød frukt, eik. Med vann får den eim av badeball eller stearinlys eller noe sånt. Litt lyng også.

Smak: «Sherryfat». Svidd gummi, med trykk på svidd. Vann henter fram badeball på smaken også, etterfulgt av eikebitterhet og et fortsatt svidd preg.

Kommentar: Minner en del om gårsdagens. Er muligens litt sterkere. Jeg har jo stort sett overvurdert alle så langt, men la oss si 50 +, da. En underlig greie. Mistenker ganske ung og finish eller annen overivrig fatbruk. Og jeg mistenker ikke-skotsk, igjen, men det kan f.eks. være en Clynelish det har gått galt med (siden Clynelish er kjent for voks-preg). Godt tror jeg ikke jeg kan si det var. Ikke så ille at jeg skal helle den ut, heller, men…

Fasit: Bruichladdich Black Art 04.1. Vel, jeg traff ganske godt på styrken (49,2), men den er hele 23 år, destillert i 1990. Og en blanding av fat, både amerikansk og fransk eik. Så ellers var det rimelig på jordet, må jeg si.

Julekalender 2016 luke 5

Nese: Eik, karamell som er litt svidd. Med vann dukker det opp litt gummi og vaselin.

Smak: Eik, litt halvråttent treverk, noe svidd, gamle sykkeldekk. Det svidde forsterkes med vann. I bakgrunnen finner jeg hasselnøtter og plommer.

Kommentar: Tja. Sterkere enn de siste dagene, 50 +. Men ellers. Jeg vil jo gjette på sherryfat, men det er ikke sånn «usj, svidd gummi», så jeg er ikke sånn 100 % sikker. Aldersmessig er det vanskelig å si, det er ikke så mye igjen av malt-preget, men jeg tror heller det er overaktivt fat enn høy alder. Eller kanskje den mangler maltpreg fordi det ikke er skotsk maltwhisky, eller i det hele tatt maltwhisky. Et øyeblikk der tenkte jeg at det kanskje var bourbon, men jeg synes ikke det stemmer, heller, det er ikke «virgin oak»-følelse over dette. Kan vi snakke om noe… fransk, for eksempel? Men hva? Der er jeg litt blank.

Ellers smaker det helt ok, men ikke så godt at jeg kommer til aktivt å oppsøke den igjen, hva det nå er.

Fasit: Obskurt nok, men ikke fransk. Celtic Cask 1999 – Deich 10. Single malt hevdes det, og da får jeg vel tro dem, og «Rhône Red Wine Cask Finish» som kan forklare det ubestemmelige fatpreget. Og peated skal den være. Vel, jeg synes jo den luktet svidd. Destillert 19.03.1999, tappet 23.02.2015, fatnummer OR2-137.

Jeg måtte google litt igjen og fant en irsk blogger, Whisky Belfast (som skal legges til lista) som kan fortelle meg at «deich» selvsagt betyr 10, og at det er den 10. Celtic Cask utgaven. Den er dobbeltdestillert og har tilbragt 11 år på eks-bourbonfat før den altså havnet på vinfat, i fire år.

Det passer jo forøvrig bra med brannslokkingsapparat i Lego når drammen lukter svidd.

Julekalender 2016 luke 4

Nese: Frukt-te; svart te med røde bær og fersken. Etterhvert litt eik. Med vann finner jeg bare ennå mer te-preg.

Smak: Definitivt fruktpreg, men mer tørket frukt (røde bær og sukat) enn på nesa, selv om jeg får litt «Four red fruits tea»-vibber. Lett eik. Definitvt te. Mer bitter med vann, men fortsatt får jeg te-assosiasjoner.

Kommentar: Hm. Jeg mistenker fat-finish, og kanskje ikke med tradisjonelle fat (dvs. sherry eller bourbon). Vinfat, kanskje? Om det var noe destillerikarakter her er den borte. Jeg har hengt meg opp midt i tenåra, men… ok, kanskje tidlig tenår denne gangen. 46 % eller deromkring. Jeg synes ikke det er vondt, men det smaker liksom ikke ordentlig whisky, heller, så jeg vet ikke helt om jeg ser sjarmen. Og det får meg vel til å lure på om vi skal utenfor Skottland, siden jeg oftere tenker «men er det whisky?» med ikke-skotske. Men hvor? Kan det være Japan igjen? Eller noe europeisk? Jeg heller kanskje mer mot det siste, og det mest nærliggende (nesten bokstavelig talt) er Mackmyra. (Og nå viser det seg sikkert at det er Glenlivet eller noe lignende erkeskotsk, men det får så være.)

Fasit: Tomatin Decades, NAS-tapning der altså. Og ja, jeg var visst på jordet. Vel, alkoholprosenten var spot on. Angående alder er det teoretisk mulig at den er gjennomsnittlig 13, men ellers har Tomatins nettside dette å si:

In recognition of his 50 years service at Tomatin, Douglas [Campbell] created a Single Malt using whiskies distilled in each of the 5 decades he worked at the distillery. Starting with a 1967 cask and moving through each of the subsequent decades to the year 2005, Douglas chose whiskies that not only have very distinctive individual characteristics but are also versatile enough to marry together to create a single malt that is a genuine one off.

Og fatene er altså en blanding av eks-sherry og eks-bourbon, så ingen vin inne i bildet.

Julekalender 2016 luke 1

En dag sen, i og med at jeg somlet med å få hentet kalenderen hos kurér. Plutselig var det desember, gitt. Til gjengjeld får dere to luker i kveld. Jeg er i tillegg sykemeldt for «akutt øvre luftveisinfeksjon», men for en gangs skyld er det ikke nesa som er hovedproblemet, så jeg kjører på. Så har jeg noe å skylde på når jeg er helt på viddene. Strategisk, ikke sant?

Nese: Eplekake med vanilje og litt kanel. Noe eik. Med vann forsterkes maltpreget og det lukter halm og litt sitron.

Smak: Epler, aceton, vanilje. Med vann noe malt, et bitt av lakris eller lakrisaktig krydder og kandissukker.

Kommentar: Umiddelbart på smaken tenkte jeg «Denne var det noe veldig kjent med», men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om det er whiskytype eller destilleripreg jeg kjenner igjen. Men, ok. Bourbonfat. Middels sterk, 46 % eller kanskje litt mer. Ikke fryktelig gammel, rundt midten av tenåra, kanskje? Ikke kjølefiltrert (den ble tåkete med vann), så da luker vi ut noen standardwhiskyer, men ellers hjelper det ikke så mye. Jeg har lyst til å riste hodet til et navn faller ut, jeg kommer til å se fasiten og tenke «det visste jeg!», men det står stille. Arran? Glenlivet? Har de to noe til felles, egentlig?

Fasit: Tormore 1999 14 år fra Gordon & MacPhail. OK, så den første tanken min var IKKE «det visste jeg!». Til gjengjeld gøy, jeg kan telle på en hånd antallet Tormore jeg har smakt. Bommet på styrken, men ellers er vel resultatet godkjent, føler jeg.

Detaljer: Refill bourbon, tre fat med nummer 4732, 4733 og 4734, destillert 31.08.1999, tappet 27.01.2014, 58 %.

Bowmore Black Rock 40 %

Bowmore Black Rock er en NAS-tapning som først og fremst er tilgjengelig for «travel retail». Denne flaska er kjøpt på båten mellom Oslo og København for en ganske billig penge. Whiskyen har vært lagret hovedsakelig på spanske eks-sherry fat.

Nese: Ganske ren røyk og sigarkasse, det vil si sedertre og litt søtlig tobakk. Vann gir ingen nevneverdig endring.

Smak: Følger opp nesa med røyk, søt tobakk og noe fruktig, kanskje eplekompott. Røyken blir mer dominerende med vann.

Kommentar: Relativt grei bang-for-your-bucks dette. Hadde gjerne sett den på fatstyrke, eller i alle fall 46 %, men da hadde den vel fort blitt en del dyrere. Ganske enkel og en helt akseptabel brukswhisky, men ikke akkurat noe du blir sittende å gjennomanalysere.