Destillert februar 1991, modnet på en refill butt, tappet oktober 2012. DL Ref #9200.
Nese: Syrlige plommer, støvete kanel, eplekompott. Med vann kommer noe skogsaktig, løvskog, eller kanskje simpelthen mose.
Smak: Plommer, epler, treverk og appelsinmarmelade. Ganske søtt treverk på ettersmaken. Litt lett røyk dukker opp med vann, noe nøtteaktig og litt krydder, kanskje til og med pepper. Fortsatt tydelig, men ikke plagsomt, treverk på ettersmaken.
Kommentar: Riktig så godt. En litt utypisk Highland Park, men ikke helt fri for destillerikarakter. Jeg likte den best uten vann, den hadde litt mer oomph da. I alle tilfeller en dram det er verdt å få med seg.
Nese: Relativt lett, litt floral, sitrus, urter og malt. Med vann får jeg appelsinskall, treverk og einerbær.
Smak: Urter og nyhogd ved. Med vann synes jeg den blir besk, det er noe appelsinskallaktig og fortsatt noe urter, men beskheten er overdøvende og mer vann hjelper ikke.
Kommentar: Nesa var mer interessant med vann, men smaken klart best uten. Med vann havnet den i kategorien ikke drikkelig. At jeg ikke kjøpte en flaske er altså ikke noe jeg kommer til å angre på.
Altså tappet, ikke destillert, i 2009. Tappet i anledning Homecoming ved Scone Palace, der Runrig spilte. Runrig er et folk rock band fra Skye, har jeg nå lest meg fram til. Jeg fant et klipp fra konserten på YouTube:
Nese: Uvanlig tydelig torvpreg til Highland Park å være, i tillegg til appelsinmarmelade og eik. Torv og kalk med vann, fruktkompott og krydder, korianderfrø tror jeg.
Smak: Smaken følger opp nesa med tydelig torv, godt integrert eik, sylta appelsinskall og honning. Vann legger ingen demper på røyken, og forsterker egentlig bare alle smakene.
Kommentar: Et godt eksempel på at tydelig fatpreg ikke alltid er negativt, her er det balansert med torvrøyk og karakteristiske Highland Park smaker, og det hele fungerer aldeles utmerket.
Scapa Skiren (som jeg ikke klarer la være å kalle skirenn, eller til og med barneskirenn) ble lansert i 2015 som et tillegg i Scapas standardrekke. Det mest spesielle med Scapa som destilleri er at de har den eneste Lomond-pannen som fortsatt er i operasjon. Navnet Skiren kommer visstnok fra gammelnordisk for «skinnede blank himmel» eller noe i den duren. Whiskyen er uten aldersangivelse og har vært lagret på ferske amerikanske bourbonfat.
Nese: Epler og pærer, tørt maltloft. Den unge alderen gjør seg gjeldende med vann.
Smak: Malt, gule epler, epleskall, litt bitterhet på ettersmaken.
Kommentar: En positiv overraskelse; enkel, men helt grei, hverdagswhisky.
Denne tapningen ble først sluppet bare i Sverige, men er senere blitt tilgjengelig flere steder. Whiskyen er valgt ut av Martin Markvardsen, «Senior Brand Ambassador», derav navnet Ambassador’s Choice. Whiskyen har vært lagret på eks-bourbon barrels av amerikans eik (70 %) og eks-oloroso sherry fat (30 %).
Nese: Vanilje og fløtekaramell. Med vann får jeg mer sitrus og lett røyk.
Smak: Litt gammelt lær, brent sukker og sitron (muligens lemon curd). Vann henter fram svak røyk og ristede nøtter.
Kommentar: En ganske enkel, men grei og lettdrikkelig, Highland Park. Hverdagswhisky. Vi har snart tømt en flaske og kommer med stor sannsynlighet til å kjøpe den igjen. 500 kroner på Systembolaget er en helt grei pris for denne.
Martin ombord Celeste på The Dark Expedition i 2014.
En kuriositet, dette. Lagret på et eks-sherryfat hos Highland Park i 13 år og deretter i ett ekstra år på Jungfraujoch på 3454 moh i Sveits. Før tapping ble whiskyen vannet ned fra 66,3 to 58,7 prosent med vann fra Jungfrau-breen. Så vidt jeg klarer å finne ut er den tappet av Highland Park for Angels Share, så den defineres som en destilleritapning.
Stills på Highland Park.
Nese: Plomme i Madeira, tydelig spristikk. Med vann får jeg fram både støv og sot, og en del sitrus, både sitron og appelsin, og kanskje også litt eple.
Smak: Appelsinmarmelade og plommesyltetøy med vanilje. Vann henter fram en pepperaktig tone og et hint av røyk.
Kommentar: Trenger definitivt vann for å bli behagelig å drikke og særlig å lukte på. En helt ok Highland Park, kanskje litt enklere enn jeg normalt ville forvente, men absolutt godt drikke. Jeg synes egentlig den var bedre uten vann, men da var den for spritpreget, så det funker jo ikke optimalt.
Nese: Honning og smørbukk, sjokoladetrukne kirsebær, lett menthol. Svidd tønne med vann, lemon curd,
Smak: Lær og lett svidd gummi. Mørk sjokolade. Mer eik med vann, litt honning.
Kommentar: Overeika for min smak. På ingen måte udrikkelig, men jeg foretrekker «yngre» Synd, men sant. På den annen side, da blir det mer til dere andre.
Destillert november 1995, tappet desember 2013, fra et refill hogshead.
Nese: Fruktig, sitron, eple og fersken med et overliggende røykpreg. Med vann blir røyken tydeligere og all den friske frukten forsvinner til fordel for sitron og sitronskall.
Smak: Kornmo med brunost. Røyk og tørr eik. Med vann får jeg tørr honning, mer bålrøyk og en ettersmak av Non-Stop.
Kommentar: Også en helt kurrant Highland Park, men med en helt annen karakter enn 17-åringen fra Old Malt Cask. Denne er hakket bedre, men bare med en hårsbredd.
Fredag kveld var det selvsagt festmiddag med alle ekspedisjonsdeltagerene, både vi som hadde ankommet med båt og de som skulle seile tilbake til Göteborg. Jeg avsluttet så tidlig jeg kunne og kom meg i seng. Når jeg våknet en gang midt på natten skjønte jeg overhodet ikke hvor jeg var, senga gynget, men jeg var jo ikke på en båt! Neste morgen fortalte Martin at han hadde våknet og måttet på do i løpet av natten og hadde holdt seg fast i veggen på veien fordi han ikke stolte på underlaget. Det var ikke bare jeg som led av sjøbeinsyndrom, med andre ord.
Du tror kanskje jeg nøt å ligge lenge i senga neste morgen? Pøh. Her var det jo en øy å utforske (og med 8 timer skikkelig søvn følte jeg meg langt bedre). Dagen før hadde jeg spurt Martin hvor langt det var til Scapa, om man kunne gå dit? «Nei, det kan du ikke» var svaret, men siden vi kunne se Scapa Bay fra taket på Highland Park hadde jeg mine tvil om det svaret og Google var mer enig med meg enn med Martin, så etter frokost la jeg i vei.
Nå bør jeg vel være på rett vei?
Det var utmerket vær å vandre i, og nok å se på på veien. Dessuten var det ganske deilig å kunne lange ut etter å ha tilbragt uka i en tross alt ganske liten båt. En liten time tok det å gå til Scapa Bay.
The other distillery
Det er fra sjøsiden det er enklest å få tatt bilde av Scapa. Jeg måtte selvsagt sjekke hvordan forholdene var ved inngangen også, men der var det (som ventet) lite å hente. Jeg har nylig hørt rykter om at det planlegges besøkssenter ved Scapa, så kanskje neste gang jeg kommer meg til Orkenøyene? (Jeg husker ikke HVOR jeg hørte ryktet, så det er mulig vi bør ta det med en klype salt.)
Sorry no visitors.
Denne gangen var det ikke så mye annet å gjøre enn å gå tilbake til Kirkwall, jeg valgte en annen rute på tilbaketuren. Så var det å pakke baggen og komme seg til flyplassen og fly til Aberdeen.
I Aberdeen besøkte jeg blant annet Casc Bar og Brewdog (innlegg om begge følger etterhvert), og fikk med meg Kaffe Fasset-utstilling på kunstmuseet. Søndag fløy jeg hjem. Torsdag, nesten en uke etter anløp i Kirkwall begynte jeg å føle at jeg hadde tatt igjen den tapte søvnen sånn at jeg ikke lenger gikk i ørska. Jeg tror kanskje ikke jeg skal bli sjømann.
Siste innlegg i denne serien blir en liten oppsummering med tilhørende etterpåklokskap, og en giveaway! Der kommer også alle bildene fra turen til å finnes.
