Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Søt malt med et hint av banan.
Smak: Ganske klassisk hveteøl, mye sødme fra kornet, og hint av banan også på smaken, men også en fin syrlighet som balanserer sødmen.
Kommentar: Dugelig håndverk fra Nøisom, og hyggelig med en såpass god øl som også holder butikkstyrke. Finner i grunn ingenting å utsette på denne.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Lindheim Ølkompani startet i 2013 av to bønder på gården Lindheim i Gvarv i Telemark. De skiller seg ut fra den øvrige mikrobryggeriverdenen i Norge ved å tilsette eplemost i alle øl. Inspirasjon hentes fra både Belgia og USA, delvis også gjennom et samarbeid med noen av Californias mest respekterte mikrobryggerier (Pizza Port, Lost Abbey, Port Brewing). Fatlagring drives det også med.
Dette er en session saison der det er tilsatt bringebær direkte i det ferdig gjærede ølet.
Farge: Gylden med et lite rødt tilsnitt. Pent og tett skum.
Nese: Bringebær med et friskt og gjæraktig tilsnitt.
Smak: Lett og tørr med en lett fruktig bismak av bringebær.
Konklusjon: En helt grei saison som smaksmessig er mye mindre preget av bringebær enn det duften er.
Innkjøpt: Gulating, Trondheim
Maltsprit fra Myken lagret i ni uker på et middels svidd 5-liters eks-bourbonfat.
Nese: Ung whisky, rom-rosin-iskrem, nybakt brød.
Smak: Vanilje og eik, appelsinskall og fusel.
Kommentar: Drikkelig som den er, i aller høyeste grad, men kan vel med fordel få bli litt eldre også (dog på litt større fat, kanskje), for den lukter og smaker veldig ungt.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2015.
Lervig har de seneste årene inngått samarbeid med en rekke forskjellige bryggerier verden over. Og er av de siste er Surly Brewing Company fra Minnesota.
Surly startet i 2005, men grunnleggeren, Omar Ansari, hadde drevet med hjemmebrygging i over et tiår før det. Med seg på laget fikk han Todd Haug (fra Rock Bottom Brewery i Minneapolis). Bryggeriet er muligens mest kjent lokalt for «the Surly Bill». Da de i 2011 ønsket å starte restaurant og beer garden i forbindelse med en utvidelse av bryggeriet ble det stopp grunnet alkohollovene i Minnestoa. Men takket være iherdige fans og medgjørlige politkere ble «the Surly Bill» vedtatt i delstatsforsamlingen og signer som lov på under tre måneder. Surly har siden starten hatt en stor tilhengerskare med det resultat at det er nærmest umulig å finne bryggeriets produkter utenfor Minneapolis-St.Pauls grenser (med unntak av Chicago).
Dette brygget kom til verden ved at Surlys sjefsbrygger Todd Haug (som selv spiller gitar i et metallband) var på svartmetallkonsert i St.Paul (Minnesota) der bl.a. det norske bandet 1349 spilte. Etter konserten observerte han at 1349-gutta var veldig nøye i baren, det var mikrobrygg med høyt humlenivå det gitt i. Han mannet seg opp og gikk bort for å hilse. Ting begynte å rulle og har da endt opp med denne hybriden som er en salig miks av Imperial Stout og IPA. Hele historien kan leses hos Ølportalen.
Farge: Svart, som svartmetall. God brunfarge på det solide skummet.
Nese: Kaffe, lakris, lær, frukt og bær (jordbær, solbær). Intens, mektig, rik og komplekt. Gleder meg til å smake.
Smak: Oi da! Her var det mye som kom veldig kjapt. Mye sødme som kjemper mot den ganske intense bitterheten. Kaffe, chilli, mørk sjokolade, sitrus og forskjellige sorter med syltetøy er å finne her sammen med en hel del ting jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.
Konklusjon: Å dæven hain døtte det her va godt. Intens, rik, kompleks, lett motstridende men samtidig godt balansert. En øl med stor Ø. Synd at den er utsolgt.
Aass Bryggeri i Drammen var ganske tidlig ute med spesialøl i forhold til noen av de andre store bryggeriene. Vi skal faktisk helt tilbake til 2007 da Aass opprinnelig lanserte Aass Gourmet-serien (to år senere ble den relansert på boks). Fram til da hadde vel de fleste butikknyhetene til de store bryggeriene dreid seg om en nyskapene, unik, enestående og grensesprengene lys lager.
Nøyaktig hva et California Hveteøløl er har jeg ingen anelse om, da jeg aldri har hørt om det før. Boksen sier at det «er et lyst, undergjæret øl med hvitt skum. Det har sitt utspring fra bryggerikulturen langs vestkysten av USA. Blandingen av hvetemalt og byggmalt, sammen med en bitter humle, har blitt drukket i årtier til mat»
Farge: Lyst strågult, litt bleik. Skummet er korrekt nok hvitt.
Nese: Hint av hvetekarakter som nesten overdøves av den mer intense duften av lagerøl.
Smak: Lett bittert, noe fruktighet og et hint av hvetearomer. Frukten blir liggende litt på ganen og gir toner av eple, fersken og kiwi før det ebber ut i en litt emmen ettersmak.
Konklusjon: Innholdsfortegnelsen oppgir byggmalt før hvetemalt, så allerede der melder mistanken om at det ikke er et hveteøl seg. Og smaken hinter om at det ikke er brukt hveteølgjær i dette brygget. Dermed ender de opp med en lager med hvete oppi (litt som Lysholmer Spesial og Hansa Premium – bare med mer hvete). Ikke vond, men dønn kjedelig og få fellestrekk med hveteøl.
Innkjøpt: Meny Moholt, Trondheim
Stavanger Brygghus begynte sine dager som et hjemmebryggeri før de startet hjemmebryggerbutikk. Lanseringen av Stavanger Brygghus som eget bryggeri skjedde med brask og bram i 2014 – dog uten eget bryggeriutstyr. Derfor gikk turen opp til Trondheim for å brygge hos Austmann og sommeren 2014 kom det første ølet ut på markedet – Lille Marius (navnet er hentet fra en figur i Alexander Kiellands roman Gift).
Brygget er en American Pale Wheat Ale som er brygget med maltene Pale Wheat, Pale Ale og Carared i tillegg til litt havreflak. Magnum og Mosaic er humlesortene.
Farge: Lys gylden og lett uklar. Pent og tykt skum på toppen.
Nese: Hvete og litt sitrus. Lett og frisk med en lett dominans fra humla. Men etterhvert kommer også malt og hvetekarakteren bedre fram sammen med en litt sur fruktkompott.
Smak: Frisk, lett og humledominert. En viss fruktighet er å spore i bakgrunnen, men overdøves av topptonene fra humla.
Konklusjon: Litt for overhumlet for meg og dermed blir det litt for endimensjonalt. Det er gode ting i bakgrunnen, men de klarer ikke å komme fram i lyset. Ting blir bedre med økt temperatur, men ikke nok for meg.
Innkjøpt: Gulating, Trondheim
Stjørdalsbryggeriet startet i det små i 2013 og fortsatte med lansering av egne øl brygget hos To Tårn i Trondheim i 2014. Nå er tiden inne for å stå på egne bein med eget bryggeri i Stjørdal – på Hjelseng Gård for å være nøyaktig (like ved golfbanen). De tre første bryggene er klare og på vei ut i lokale butikker denne uka. Lanseringsfest finner sted på lørdag 7.mars.
Første brygg ut er Halsøen som er oppkalt etter våtmarksområdet rundet Stjørdalselvas utløp og der E6 møter E14. Det er i all hovedsak Trondheim Lufthavn Værnes som ligger i området nå, og vi får håpe at det ikke smaker jetfuel av dette brygget. Dette er Brygg #1 og skal være en hefeweizen.
Farge: Lys, uklar gressgul farge med veldig ivrig, hvitt skum som legger seg raskt.
Nese: Lett og frisk med en god hvetekarakter. En krydret og lett fruktig gjæraroma.
Smak: Fruktig og lett krydret med en liten bitterhet i bakgrunnen. Litt skarp kullsyrearoma som skurrer litt mot den ellers lette fruktigheten (banan). Fruktigheten blir mer markant etter som temperaturen stiger.
Konklusjon: En enkel og grei hefeweizen med litt kraftig kullsyre. Fylden kommer seg med varmen. Mer enn godkjent som første brygg. Dette lover svært godt.
Innkjøpt: Gulating, Trondheim
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om smaksprøven eller for hva jeg skriver.)
Nysprit fra Myken, lagret 12 dager på et hardt svidd 5-litersfat av ny, amerikansk eik.
Nese: Smørbukk, gule epler. Mye smør. Underliggende eik. Mango. Malten dukker opp med vann, det samme gjør et visst sitruspreg…
Smak: Eik, smørbukk, vegetasjon. Hakket bitrere med vann, og litt søt mango, ellers mye det samme.
Kommentar: Effektivt fat. Slett ikke dum, den smørbukken er ganske overdøvende, men også god…
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
For å gi smaksprøven fra Myken en skikkelig svenneprøve kjørte jeg en liten parallellsmaking før helga, der jeg plukket fram noen andre nyspritprøver jeg hadde liggende. Vel, den første var ikke en prøve engang, men en tapning som faktisk er i salg. Mackmyra Vit Hund får du på Systembolaget til den nette sum av 319 SEK for en halv liter. Den andre spriten jeg lot Myken få prøve seg mot var Glenburgie nysprit. Gledelig nok hadde ikke prøven fra Myken noen problemer med å hevde seg i det selskapet (jada, jeg innrømmer gjerne at jeg heier på Myken-prosjektet). Mackmyraen oppfattes nok som hakket mer polert, men det er da også et produkt som er ment å selges og drikkes som det er. Mykenspriten skal jo lagres (det samme skal selvsagt det meste som destilleres av Mackmyrasprit, men jeg tipper de velger hvilke batcher som får bli Vit Hund med omhu). Glenburgien luktet godt, men var desverre udrikkelig med vann tilsatt, da faller den fort gjennom i dette selskapet.
Men nok utenomsnakk, her er inntrykkene mine av Myken nysprit:
Nese: Malt, melkesjokolade og våt betong. Med vann dukker det opp svovel, men også grønne druer og epler og Wasa husmann knekkebrød.
Smak: Sitron, betong, malt og kjemisk furunålslukt. Den blir skarpere med vann, men får også tydeligere malt-/kornpreg.
Kommentar: Slett ikke dum. Mindre fruktig enn de to andre, men til gjengjeld smaker den godt nok til at jeg gjerne hadde drukket mer. Dette betongpreget interesserer meg, jeg gleder meg til å se om det følger med videre i modningsprosessen.
22. november 2013 kom det første ølet fra Bådin for salg i Bodø: Rensåsen. Dette var en pale ale av amerikansk type humlet med Mosaic. I forbindelse med at det hadde gått ett år siden dette første offisielle brygget så tok bryggerene på Bådin tak i Rensåsen men erstattet Mosaic med Citra. Dette er et engangsbrygg men de har fortsatt å gjøre en vri på Rensåsen når spesielle anledninger er i kjømda.
Som sagt var orginalen en US pale ale, noe dette også er.
Farge: Uklar gul/oransj. Massivt skum (kom ut av flaska helt selv) som raskt demper seg i friluft. Bunnfallet ble veldig innblandet i ølet takket være den overivrige kullsyren.
Nese: Søte sitrondrops, halm, eplekake og pæredrops er noe av det som ligger fremst, sammen med en god eim av gjær. En anelse fruktkompott er også tilstede.
Smak: Et fruktig anslag med en veldig stram bitterhet i bakgrunnen som ødelegger litt. Lett, frisk og fruktig med preg av fruktsalat som har stått et par dager.
Konklusjon: En helt kurrant APA uten å imponere. Denne kan trygt serveres de som synes bayer er for mørkt og skummelt – men pass opp for bunnfallet.
Innkjøpt: Vinmonopolet Bankkvartalet, Trondheim