Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Ganske tørt og friskt av eple og vokset epleskall, men med en viss assosiasjon til mozell
Smak: Tørrere enn forventet, eplekart og en bismak som er en blanding av grapefrukt og sitron.
Kommentar: Ganske god, og det er vel like greit, siden den kommer i magnumflaske.
Farge: Mørk rav
Nese: Malt og appelsinjuice, og litt såpeaktig.
Smak: En del maltsødme, appelsinjuice og dempet humlebitterhet. Lett såpeaktig smak også, som jeg ikke helt vet hva kommer av.
Kommentar: På sett og vis ganske godt, men jeg er litt ambivalent til det såpepreget.
Kjøpt på (surprise) Gulating, Trondheim. Før jul, vel å merke.
Jeg sitter med både 2011-utgaven og 2012-utgaven i hvert sitt glass, samt en liten slant av To tårns General Nelson for sammenligningens skyld, i dag dreier det seg om destillert øl.
2011
Nese: Eik, syrlighet, aceton, appelsinskall. Både appelsinskall og aceton blir forsterket med vann og gjør at det hele minner mest om et eller annet litt potent rengjøringsmiddel.
Smak: Eik og aceton, endel nyspritpreg. Uffda. Vann gjør den ingen tjenester, de samme tonene tar over smaken som framtrer på lukta, og hjernen min mener bestemt at dette er noe det ikke er meningen man skal drikke.
Kommentar: Instinktet sier nei. Og det kan jeg vel også være enig i, selv etter rasjonell refleksjon. Ikke godt.
2012
Nese: Karamell, eik, snev av tobakksrøyk og fusel. Vann henter fram litt fruktighet og vanilje.
Smak: Eik, brent sukker, traktorhjul. Mer bitterhet med vann.
Kommentar: Er den reneste nektar sammenlignet med 2011-utgaven, men oppleves som ganske rotete og røff og har ikke nok kvaliteter ellers til å veie opp.
General
Nese: Fluor, litt ginaktig,
Smak: Ginaktig, krydret, med et visst friskt sitruspreg. Ung sprit.
Kommentar: Den av de tre som gir minst inntrykk av å forsøke å være whisky, men også den eneste jeg har noe ønske om å drikke mer av.
Mer om Generalen – og ølet den er basert på – i gårsdagens innlegg.
Her har vi en kuriositet. Men vi starter med ølet, som er en singlehop (Nelson Sauvin) saison.
Nese: Det lukter saison, med litt ekstra tørt humlepreg og appelsinskall.
Smak: Frisk, veldig sitruspreget saison. En del appelsinskall, men også en blanding av appelsin-, klementin- og grapefruktjuice. Bak kan man ane malten, men den er litt fjern.
Kommentar: Friskt og godt på mange måter, men jeg synes maltølet drukner litt i all sitrusen, og så får jeg litt for mye appelsinskall og lette assosiasjoner mot muggen sitrusfrukt. Mulig jeg ville likt det bedre på verandaen i august enn i januar med Tor hvinende rundt husveggen.
Så har vi kuriositeten som visst har fått navnet General Nelson: Overkarbonert Caporal Nelson som har blitt destillert på en Holstein still (eid av Inderøy destilleri, Berg gård) og deretter lagret på 40-liters eks-bourbonfat fra 22. juni til 4. desember 2015. Noe over fem måneder på ganske lite fat, altså. Dette er batch 1 og den er på 40 %.
Nese: Råsprit og litt ginaktige krydder, et slags hint av røyk finner jeg faktisk også. Gin-likheten blir nesten bare mer påtagelig med vann, vanilje dukker opp, men er det humla som gir det krydderpreget på destillatet, mon tro? Etterhvert finner jeg appelsinskall på lukta.
Smak: Lett fruktig, men også ginaktig på en eller annen måte. Ung sprit, men med forholdsvis lite fusel. Det meste forsterkes med vann, jeg finner litt frisk appelsin sammen med ginkrydderet, og etterhvert appelsinskall også på smaken.
Kommentar: Definitivt ikke det dummeste eksperimentet jeg har vært borti. Jeg får assosiasjoner til fatlagret gin, som jeg ofte liker veldig godt, og også dette er moreish. Ungt er det, ok, men destillatet er såpass rent at det kanskje ikke gjør noe.
Bryggeren mener at de bør smakes sammen, så det er neste steg, og visst, jeg kan gi ham rett i det, de komplementerer definitivt hverandre. Det eneste er at ølet smaker litt tynt etter en slurk av spriten, og joda, det høres kanskje selvsagt ut, men det smaker rett og slett litt vann-aktig, jeg sitter og ønsker meg litt mer maltfylde, og det var jo forsåvidt det jeg etterlyste når jeg smakte ølet for seg selv, så helt inkonsekvent er jeg altså ikke.
Alt i alt håper jeg eksperimentet gjentas, og at jeg får smake resultatet igjen. Det hadde vært spennede å se hvordan spriten utvikler seg med lenger tid på fatet, men for min del er lenger lagring ikke en nødvendighet, jeg synes dette var godt drikkandes som det er.
Nese: Grønne epler og malt.
Smak: I utgangspunktet en lovende saisonsmak, men med, vel, går ut fra at det er amerikansk humle som gir det ekstreme appelsinskallpreget?
Kommentar: Lukta lover bra, men for meg smaker det bare appelsinskall, og det blir litt ensformig, selv om det ikke er så intenst at ølet blir udrikkelig.
Kjøpt på Vinmonopolet.
Nese: Tørt av humle, friskt av sitron. Hint av krydder. Mulig jeg bare kjenner det siste fordi jeg har lest om ingrediensene på etiketten.
Smak: Typeriktig saison, nesten litt skuffende at ikke rylliken og pepperet er mer fremtredende. Det er definitivt noe der, det smaker… vel, i følge etiketten «eng og krydder», jeg er ikke helt sikker på det. Det er et snikende pepperpreg som legger seg på tunga etterhvert og en litt underlig bitterhet som jeg mistenker henger sammen med rylliken. Sammen med moden ost, som etiketten foreslår (brie, for det var det jeg hadde) får ølet en tydeligere fruktighet. Syrlig mango, eller noe sånt, men med en litt emmen sødmefølelse til tross for syrligheten. (Ga det noen mening?)
Kommentar: Godt og friskt i seg selv. Typeriktig saison med en vri. Komboen mot brie funket ikke for meg, jeg likte ølet bedre alene.
Kjøpt på Vinmonopolet.
Dette er en annen batch av Lovløs enn den jeg sist smakte, og produsenten selv er visstnok mer fornøyd. Allerhelst burde man jo hatt en flaske av hver for å sammenligne, men det er ikke praktisk mulig. Jeg synes likevel det er verdt å ta en ny vurdering.
Nese: Lukter friskt av røde epler, men med et bruspulverpreg, og bruspulveret har ikke eplesmak, men… bringebær eller noe slikt?
Smak: Frisk smak av hm, vel gule epler, tror jeg nok. Pez med eplesmak sa jeg sist, det er ikke helt galt nå heller, men jeg heller mer mot bruspulver også på smaken. Eller kanskje sånn Double-dip greie?
Kommentar: Den litt underlige bismaken har forsvunnet, så jeg tror jeg må si meg enig i at denne batchen er bedre. Sideren er overraskende frisk med tanke på hvor mange godteriassosiasjoner jeg får, likevel er den jo langt fra tørr. Konklusjonen fra sist holder jeg fast ved: «Jeg ville nok valgt den framfor de aller fleste kommersielle engelske siderene, og DEFINITIVT framfor Magners (for ikke å nevne ufyseligheter som Kopparbergs), som de fleste steder i Norge er alternativet. Men i en opplyst verden der f.eks. Sognefjord eller Dunkerton’s Organic var tilgjengelig på barene jeg frekventerer ville de vunnet glatt.»
Smaksprøven mottatt fra produsenten.
Nese: Epler, en blanding av perfekt modne rødlige hageepler med innslag av syrlige Granny Smith.
Smak: Eplemost av de samme eplene, med et tørt preg.
Kommentar: Kjempegodt og forfriskende, men litt for nær sprudlende eplemost i smaken. De 6,5 prosentene føles litt bortkastede. Litt mer tydelig siderpreg hadde vært å foretrekke.
Kjøpt på Vinmonopolet, bestillingsutvalget.
Farge: Mørkt som om natten
Nese: Parfymert, fikk et blaff av Fenjal-såpe, men konkluderer med den såpete varianten av korianderpreg.
Smak: Mørkt, men friskt. Koriander, igjen, men heldigvis mindre såpete.
Kommentar: Fullt brukbart, men Stokkøya var bedre.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Farge: Orangebrun
Nese: Litt saisonaktig.
Smak: Ganske frisk.
Kommentar: Ganske godt øl, men jeg ser ikke helt juletilknytningen. Det later dessuten til å være en trykkfeil på etiketten, da det er betegnet som en «Münchenker dunkel», og «münchenker» er vel ikke en betegnelse jeg har vært borti før (ikke Google heller, men det endrer seg vel når jeg har publisert dette innlegget).