NMWL – drikkelig.no

Linkwood 1989 15 år Aceo for NMWL 58 %

Også kjent som «NMWL Nr. 1» destillert 4. april 1989, tappet 6. april 2004. Fra et hogshead med fatnummer 1835.

Nese: Fersken, vanilje, hvite blomster, sitronskall. Vann henter fram litt tre, men det er et ganske parfymert tre det er snakk om, nesten litt sedertrepreg. Jeg finner også melkesjokolade og litt søtlige krydder, kanel og kardemomme, kanskje?

Smak: Lemon curd, vanilje, maltsukker. Den tar ganske mye vann, men så gir den meg rooibos te, smørkaramell og lønnesirup, i det hele tatt mye sødme, men det er også noe sitron der, og noe «grønt», solbærblader eller noe sånt.

Kommentar: Det er en god Linkwood, dette her. Vi var heldige med den.

HIPY PAPY BTHETHDTH THUTHDA BTHUTHDY

På denne datoen for 20 år siden satt en håndfull mennesker i Dagligstuen på Hotel Continental i Oslo og stiftet Norsk maltwhiskylag. På det tidspunktet hadde Dagligstuen Norges beste utvalg i skotsk maltwhisky, men utvalget var neppe imponerende etter dagens standard. Når jeg ble med i NMWL i Oslo 7 år senere (i januar 2002) hadde Oslo-laget fortsatt en målsetning om å ha alle singlemalter fra pollistene i skapet til enhver tid, det var fortsatt såvidt mulig. Nå er det bare å ta en kjapp kikk på bestillingslistene og konstantere at det ikke lenger går. NMWL har utvilsomt vært en av pådriverne i den utviklingen.

Gratulerer med dagen!

En litt spesiell Longmornsmaking

Torsdag var det møte i NMWL Trondheim og Longmorn sto på programmet. Jeg kom riktignok sent, på grunn av familielogistikk, men dette er likevel en av de mest interessante smakingene jeg har vært på, og all kudos til arrangørene for det.

Vi smakte nemlig hele fem forskjellige Longmorntapninger destillert i 1992 og tappet 20-21 år senere. Ikke nok med det, de to første var «søsterfat» og det var de tre siste også, det vil si at fatnummerene er etter hverandre i sekvens. Et sjette hjul på vogna var en bonusdram fra 1985, og takket være innsats fra et heltemodig medlem fikk vi også en 16 år gammel destilleritapning fra Longmorn å sammenligne med.

Smaksrekkefølgen skimter dere på bildet over, og notatene er også publisert i den rekkefølgen, så her er lista rangert etter hva jeg likte best:

1. Longmorn 1992 20 år Whiskymax Spirit & Cask Range 59 % (fat 71778)

2. Longmorn 1992 20 år Berry’s 58,6 % (fat 71775) og Longmorn 1992 20 år Adelphi 57,2 % (fat 48433)

4. Longmorn 1992 21 år Adelphi for NMWL 52,8 % (fat 48434)

5. Longmorn 1985 27 år Adelphi 53,2 %

6. Longmorn 1992 20 år Adelphi 55,1 % (fat 48432)

Det skal sies at selv bunnplassen her holdt et nivå som gjorde at jeg ikke ville nølt med å kjøpe en dram, eller til og med en hel flaske i rett sammenheng.

Longmorn 16 år falt desverre litt gjennom i dette selskapet, selv om den tappes på hele 48 %. Det er en whisky jeg skal komme tilbake til med bedre smaksnotater på senere, men her er det jeg noterte på tampen på torsdag:

Nese: Karamell og treverk.

Smak: Karamell, treverk, hint av svart pepper.

Kommentar: Blir for anonym i selskap med enkeltfatstapningene.

Longmorn 1992 21 år Adelphi for NMWL 52,8 %

Også kjent som «NMWL Nr. 3», destillert 10. april 1992 (min bursdag!), tappet 9. september 2013 (min lillebrors bursdag!), lagret på et hogshead med fatnummer 48434.

Nese: Smørkaramell, salt, lakris og krydder. Med vann soda, tørr lukt, hint av røyk.

Smak: Grønt treverk, sisselrot og skogsbunn. Med litt vann får den unoter som forsvinner igjen med mer vann, da blir den litt bitter og får mer rot-/trepreg igjen.

Kommentar: Ujevn, men ikke vond.

Longmorn 1992 20 år Adelphi 57,2 %

Tappet 2012, fat nummer 48433, 285 flasker.

Nese: Lukket på nesa. Appelsindrops er alt jeg får. Med vann blir det bedre: Hint av røyk, fylte drops og litt lakris.

Smak: Vanilje og treverk. Med vann krydder og bartrær.

Kommentar: Også god, og kompleksiteten øker når jeg kommer ned i glasset.

Longmorn 1992 20 år Adelphi 55,1 %

Tappet 2012, fat nummer 48432, 215 flasker.

Nese: Appelsinmarmelade og fuktig fat. Etter vann og en halvtime i glasset er hovedinntrykket krokanis.

Smak: Litt bittert treverk, varmt tre/badstue. Her dukker det opp noe mer kjemisk bitter etter en halvtime.

Kommentar: Et eller annet litt off på smaken, men nesa er god. Kveldens taper.

Longmorn 1992 20 år Whiskymax Spirit & Cask Range 59 %

Destillert 25.05.1992, tappet 2012, refill sherry hogshead, fat nummer 71778, 252 flasker.

Nese: Bourbon, litt lakris, treverk, kandisert appelsinskall, rosmarin og bartrær. Med vann soda og vaniljeskuffkake. Etter en halv time i glasset umiskjennelig tyrkisk pepper.

Smak: Vanilje, appelsinskall og treverk. Med vann får jeg i tillegg bartrær.

Kommentar: Herlig nese! Stort bedre blir det ikke. Smaken er god, men langt kjedeligere enn nesa. Uansett en knalldram. Kveldens beste.

Longmorn 1992 20 år Berry’s 58,6 %

Tappet 2012, fat nummer 71775.

Nese: Aprikos, kanel og bourbon. Mer vegetalsk med vann, nyper. Mye mer vaniljesukker etter en stund i glasset og litt blomster, syrin.

Smak: Treverk og vanilje. Med vann kommer hint av lakris og sitronskall.

Kommentar: Ren og «enkel», men også ganske god.

Lesestoff til helga #25

Drammen: Snart kan du få både i pose og sekk: Noen timer i Drammen og noen drammer i timen. Det vil si, NMWL Drammen er i ferd med å stables på beina. Før ting kan komme skikkelig i gang må et egnet lokale finnes, men om du er interessert i å være med og/eller har tips om lokale kan du ta kontakt med Ivar Aarseth.

Norge: Det er polslipp i dag. Whiskymoro har som vanlig oversikten over whiskyene på slippet. Prisene på Glenglassaugh Evolution og 30 år er byttet om i oversikten, men de ligger med rett pris på vinmonopolet.no, som tyder på at feilen bare var i nyhetslistene. Det er jo bra, ellers hadde de neppe blitt tilgjengelige før i juli. Her på drikkelig finnes smaksnotater for tre av whiskyene på slippet: Glenglassaugh Evolution, Aberlour 23 år fra Cadenhead og Glenburgie 21 år fra Douglas Laing. Av dem er det Glenburgien jeg anbefaler varmest, den klassifiserer som «særdeles drikkelig«.

Myken: Myken destilleri har, ikke uventet, fått oppmerksomhet i media. Nærkanalen på Nord-Helgeland og Norgesglasset har hatt radioinnslag, og NRK Nordland har skrevet om prosjektet.

Dublin: Dublin får whiskeymuseum. The Irish Whiskey Museum har fått alle tillatelser på plass, og byggearbeidet starter nå, med planlagt åpning mot slutten av sommeren. Museet skal rommes i en eksisterende bygning rett overfor hovedinngangen til Trinity College, melder Whiskyintelligence.com. La oss håpe museet klarer å fokusere på hvor bra irsk whiskey er i stedet for hvor dårlig skotsk whisky er (med faktafeil for annenhver setning) slik omvisningen på Jamesons museum i Dublin framsto når jeg testet den.

Norge: Det er konfirmasjonstider og Ingvild Tennfjord benytter sjansen til å anbefale alkoholfritt i dagens A-magasin. Det er et utmerket initiativ, for samme hvor godt det er med både whisky, sider, vin og øl er det ikke alle sammenhenger alkohol passer i og konfirmasjon er etter min mening en av dem. Selv er jeg kjedelig nok til å foretrekke vann eller Farris for det meste, men jeg er også ganske glad i juice «Gespritzte», det vil si omtrent halvt om halvt med vann med kullsyre. Hjemme hos oss tømmer vi en del kartonger Frisk & Frodig eplejuice i løpet av et år. Av alkoholfrie øl er Erdinger favoritten i vanlig butikk, Weihenstephaner fra polet.

Allt-a-Bhainne

Allt-a-Bhainne ligger ikke så langt fra Dufftown i Speyside, ved foten av Benrinnes. Destilleriet ble bygd i 1974/75 og produksjonen startet i august 1975. Arkitekturen er typisk for 70-tallet, personlig synes jeg destilleriet har et ganske kult utseende. Legg merke til pagodatakene som er rent dekorative, Allt-a-Bhainne har aldri drevet med malting og har derfor aldri hatt bruk for en kiln.

Destilleriet var først eid av Seagram, som bygde det for å sikre seg nok maltwhisky til blendserien Chivas Regal, men ble kjøpt av Pernod Ricard sammen med resten av Seagrams drikkevareportefølje. I 2002 la Pernod Ricard ned Allt-a-Bhainne, men alt i 2005 startet produksjonen igjen på grunn av økende etterspørsel etter maltwhisky til blant annet Chivas Regal.

Høsten 2005 var jeg på omvisning på destilleriet under høstfestivalen i Dufftown. Allt-a-Bhainne er ikke normalt åpent for publikum, så den eneste sjansen til å få tatt seg en titt er å kjenne noen som kjenner noen eller hive seg på sjansen i forbindelse med festivaler.

Som sagt er destilleriet bygd på 70-tallet, som var en periode med investeringer ellers i bransjen med oppgradering til det som den gangen var moderne teknologi. Allt-a-Bhainne er dermed bygd med «det siste» av teknologi og hele destilleriet kan opereres av en person. Omtrent på samme tid ble for eksempel Caol Ila pusset opp helt fra grunnen av med oppgradering til det samme, der gikk arbeidsstokken drastisk ned med de nye styringsmekanismene. Kontrolldesken på Allt-a-Bhainne ser enda mer ut som den er hentet fra en science fiction film enn det den på Caol Ila gjør, det har noe med fargebruken og lysene, tror jeg.

Allt-a-Bhainne har åtte washbacks i rustfritt stål og en delvis åpen mashtun, der vannet holdt på å bli pumpet inn når vi var der.

De har to wash stills og to spirit stills. Washstillene har ganske standard utforming, mens spiritstillsene har en ganske høy, veldig sylinderformet hals (vanligvis er veggene i halsen mer skrånende innover), med en «reflux bowl» i tillegg. Høyden og utformingen vil bidra til at spriten blir «lettere» og mer elegant (og potensielt mer kjedelig).

Bortimot 100 % av Allt-a-Bhainnes produksjon går til blending, og destilleriet ligger sånn midt på skalaen hva gjelder størrelsen på produksjonen med en kapasitet på rundt 4 millioner liter i året. Eierene har aldri tappet singlemalten som kommersiell tapning. En del fat har funnet veien til uavhengige tappere, Whiskybase.com har i skrivende stund 132 tapninger registert.

Fem av disse tapningene var tema for NMWL Trondheims januarmøte.

Allt-a-Bhainne Dun Bheagan 12 år fatnummer 39717, 39720 og 39723
Nese: Pæreis, beveger seg mot varm, hermetisk pære med vann tilsatt.
Smak: Pæreis med kjeks. Med vann blir det mer trebitterhet. Plutselig parfyme på smaken etter en stund i glasset.
Kommentar: I kontrast med Rhosdhu, som jeg drakk rett før: Veldig god. Men det sier ikke så mye, og dette er ikke særlig spennende.

Allt-a-Bhainne Connoisseurs Choice 1996-2012 46 %
Nese: Pæreis av fløteistypen.
Smak: Melonsmak, eikebitterhet.
Kommentar: Om mulig kjedeligere enn den forrige.

Allt-a-Bhainne Beinn A’Cheo 1995-2012 cask 125285 55,9 %
Nese: Sitron (kunstig), appelsinfløteis.
Smak: Malt, hint av appelsin.
Kommentar: Ganske god, men enkel.

Allt-a-Bhainne Old Malt Cask 13 år 1996-2010 DL Ref 6500 50 %
Fra en sherry butt.
Nese: Liiite hint av røyk? Appelsin, veldig tydelig karamell . Krydder.
Smak: Appelsinskall. Med vann får jeg mørk sjokolade.
Kommentar: Helt ok, best så langt.

Allt-a-Bhainne Dun Bheagan 16 år Cask 39725 48,5 %
Nese: Støv, malt, vagt hint av røyk. Med vann sitrus og krydder.
Smak: Aske, kald stein. Får litt sitrus med vann.
Kommentar: Helt ok. Litt kjedelig, men god. Den jeg helst vil drikke mer av av kveldens fem.

Generelt må man vel si at konklusjonen var: Morsomt å ha smakt hele fem Allt-a-Bhainne, men jeg har forståelse for at den ikke tappes som singlemalt av eierene. Det er nemlig bare spennende fordi det er sjeldent, whiskyen i seg selv er kjedelig.