Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Sitron og litt skarpe urter. Malt, lett bålrøyk og lyng med vann.
Smak: Litt malt, mest sprit, en litt uggen (spyaktig) tone akkurat når jeg svelger. Med vann blir den snarere bitter, tydelig trepreg, hint av røyk.
Kommentar: Nja, dette var litt skuffende. Det har vært så mye bra i det jeg har smakt fra Arran i det siste, men det beste jeg kan si om denne er «ordinær», og selv det er litt under tvil.
Tappet 25. juni 2004. Et smaksnotat fra en nesten antikk flaske i anledning velkomstpakke fra Amrut Fever Club.
Nese: Sitron og friske urter, malt og kardemomme. Mer malt og kardemomme med vann, noe eple også muligens og hint av honning.
Smak: Mer tre på smaken, men mest maltkarakter, lett svidd havregrøt eller noe sånt. Ikke noe videre endring med vann, litt mer vanilje, kanskje.
Kommentar: Til treåring, eller hva den nå er, å være er dette veldig bra. Lukta er spennende og virker velbalansert, smaken er litt kjedeligere, men god kjedelig, ikke dårlig.
Nese: Søt røyk, litt tobakksaktig. Med vann dukker det opp noen sitrustoner, særlig sitron, og noe av de eplene jeg fant på smaken.
Smak: Søt røyk, epler grillet på bål, litt sot. Vann henter fram noe lett metallisk og «medisinsk» (sånn som det luktet på apotek i gamle dager).
Kommentar: Jeg er positivt overrasket. Dette er absolutt en helt grei «entry level» whisky, med noen av de bedre Islay-kvalitetene. NAS er det selvsagt, men jeg bryr meg ikke så mye om akkurat det så lenge innholdet er ok i forhold til pris, og det er det absolutt her, vil jeg mene. Jeg tar gjerne en hel flaske.
Takk til Johnny for smaksprøven.
Singlemalt fra Bretagne.
Nese: Mye frukt, både banan og sitrus, mest sitron, epler og pærer. Litt mer malt/korn med vann, sukkerbrødet dukker opp på nesa også.
Smak: Friske epleskiver og annen frukt med et hint av sot. Vanilje og litt aceton. Sukkerbrød. Med vann forsvinner frukta og det dukker opp en litt bitter tone.
Kommentar: Best uten vann, men alt i alt et hyggelig bekjentskap. Jeg håper ting ordner seg for Glann an Mor destilleriet, det ville være synd å miste et slikt tilskudd til verdens whisky.
Takk til Ragnar for smaksprøven.
Nese: Eik, noe vegetalsk, malt. Med vann tenker jeg plutselig på linoleumsbelegg og strie.
Smak: Malt og eik, en slags rar, besk nelliksmak, litt som å tygge på nellikspiker (bare mindre intenst). Med vann er smaken fortsatt litt besk og føles feil, bak skimtes vanilje og fløte, men følelsen av å tygge på noe det bare er meningen man skal smakssette med vedvarer.
Kommentar: Ikke solgt. Valinch er en batch-tapning, så jeg skal gi den (minst) en ny sjanse om jeg finner en annen batch, men denne var ikke etter min smak i det hele tatt.
Jeg har riktignok nettopp publisert notater for Ardbeg Dark Cove, men da ble den smakt på tampen av en smaking med seks whiskyer. Dessuten kommer den på polslippet neste uke, og jeg hadde lyst til å smake den opp mot Lagavulin 8 år. På Systembolaget kostet Dark Cove 999 SEK, på polet kommer den på hele 1141,20. Det er ganske mye penger for en tapning uten aldersangivelse, men rimelig standard for en Ardbeg av begrenset opplag. Dark Cove er «a clandestine meeting of Ardbeg matured in ex-bourbon casks and a heart matured in dark sherry casks. The darkest Ardbeg ever» sier produsenten. Vel, jeg kunne gjerne tenkt meg å vite hva de mener med «heart». 10 %? 50 %? Skal jeg tolke dem bokstavelig og regne ut at om et hjerte veier 300-350 gram og gjennomsnittsvekten for et voksent menneske er 70 kilo eller deromkring er hjertet 0.5 %? Who knows? Vel, noen på Ardbeg, antar jeg. Uansett, også i følge Ardbeg skal Dark Cove på grunn av dette hjertet ha «waves of treacle toffee, coal tar, squid ink, noodles and toasted coffee grounds».
Nese: Torvrøyk, litt sitrus, karamellsaus og skorpa på formkake. Med vann finner jeg grillet banan og røyken får et vagt medisinsk preg.
Smak: Kald torvrøyk, aske og kull. Hint av lær og svidd gummi. Med vann mer røyk, svidd formkake og bakt frukt, banan og kanskje pære.
Kommentar: Det er jo godt, bevares, og den smaker mer i dag enn den gjorde sent på kvelden. Jeg drikker gjerne opp en flaske eller fler, det er ikke det.
Jeg synes ikke vi kommer utenom å sammenligne denne med Lagavulin 8, prismessig. Begge er i mine øyne skikkelig gode, utvilsomt ganske unge, whiskyer med ekstremt torvpreg. Begge er spesialutgaver, begrenset opplag, kun tilgjengelig i år og så vips, borte. Men den ene er altså omtrent dobbelt så dyr som den andre. Er det noen grunn til det? Ikke, så vidt jeg kan se, noe annet enn hype. Ardbeg har en solid fanbase som tilsynelatende er villig til å betale. Lagavulin? Vel, Lagavulin har utvilsomt også en solid fanbase (tilfeldigvis med et visst overlapp med Ardbeg sin). Kunne Diageo solgt åtteåringen for en tusenlapp? Helt sikkert. Hadde det vært lurt? Tja. Nå har jeg kjøpt to flasker Lagavulin 8 år, og om jeg rekker før det blir tomt kan det tenkes jeg kjøper en til. Ardbeg Dark Cove, derimot, har jeg kjøpt to drammer av. Denne flaska er tiltenkt NMWL Trondheim, og kommer jeg på møtet der den drikkes vil jeg nok kjøpe en dram til. Men det er i grunn nok. Ikke fordi den ikke er god, men fordi den er unøvendig dyr. Jeg føler at jeg betaler for hypen snarere enn for whiskyen, og det gidder jeg faktisk ikke.
Årets Ardbeg Day-tapning. Finnes fortsatt på Systembolaget (noen hundre flasker igjen), kommer på polet i juli (tror vi).
Nese: Røyk og banan. Banan grillet, litt svidd, på bål. Badeand, vaniljeformkake, kakeskorpe og glør.
Smak: Typisk Ardbeg-aktig kald røyk, kjøleskapsis og aske.
Kommentar: Erketypisk Ardbeg. Kjedeligere på smak enn lukt. God, men 4-500 kroner bedre enn Ardbeg Ten? Nei, jeg tror ikke det. (Det skal sies at jeg gjorde et tappert forsøk på å finne ut av det, men Raus hadde akkurat gått tom for tiåringen.)
Smakt på smaking med Frode Harring på Raus, 8. juni 2016.
Denne whiskyen skal visstnok gi deg essensen av Brooklyns folk, hva nå det skal bety, du kan lese om tilblivelsen på Drinkhacker. Den er modnet på amerikanske eks-bourbonfat og eks-Amoroso sherryfat og så sluttlagret på eks-Pinot Noir-fat.
Nese: Lær, (melke)sjokolade, kokt brokkoli og grillet kjøtt. Med vann får den fruktige toner, men av Four Red Fruits te-typen, snarere enn frisk frukt.
Smak: Røyktoner, noe eik. Underlig og vegetalsk.
Kommentar: Mest underlig, men ikke vond. Slett ikke særlig urban, dog, mer herskapshus og chesterfields, egentlig.
Smakt på smaking med Frode Harring på Raus, 8. juni 2016.
Endelig en batch til med Aberlour a’bunadh som havnet på under 60 % slik at det er lov å selge den i Norge. Det skulle komme noen flasker, i følge importøren, men det er mulig de ble *poff* borte, i alle fall står det «utsolgt fra leverandør» på polets sider i skrivende stund.
Nese: Plommesyltettøy og plomme i madeira, mørk sjokolade. Litt brent gummi med vann, men også kalk og tørr, mørk sjokolade. Etterhvert appelsinmarmelade.
Smak: Tørket frukt, mørk sjokolade, brent gummi. Eik og kakaopulver på ettersmaken. Mye det samme med vann.
Kommentar: Jeg burde har fulgt med og slått til om den dukket opp i pollistene. a’bunadh er en tapning jeg liker å ha i skapet til enhver tid, og vi begynner å trenge påfyll, og batch 53 er definitivt en helt ok batch. Den brente gummien er tilstede og vitner om tung sherrypåvirkning, men den er ikke overdøvende og jeg liker helheten. Særdeles drikkelig, som vanlig.
Som navnet tilsier har Islay Barley blitt destillert fra bygg som har vokst på Islay. Byggen ble høstet september 2008 fra gårdene Coull, Kynagarry, Island, Rockside, Starchmill og Sunderland. Maltet og tørket med peat til en peatinggrad på 40 PPM, og destillert desember samme år. Uten spesifikk aldersangivelse, men sluppet i 2014, så man kan regne seg fram til 5 år (siden destillasjonen foregikk i desember). Skal man ha whisky med «terroir» i vinverdenens betydning er det her man får det (Kilchoman har forøvrig sin 100 % Islay etter samme prisipp, og Springbank har nettopp sluppet en ny batch av sin legendariske Local Barley).
Nese: Røkt kaviar. Med vann får jeg ung sprit, men også mye røyk og røykalaks.
Smak: Tendenser til røkt fisk, men renere røyk enn på lukta. Litt malt dukker opp med vann.
Kommentar: Merkelig, og på sett og vis god, men kanskje vel mye mot røykalaks for min smak (jeg foretrekker varmrøkt fisk, aller helst sik).
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.