Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Jordbær- og rabarbragrøt, tørket appelsin, krydder og malt. Med vann kommer det til fløte, søt sherry og søt dessertvin.
Smak: Multekrem, lett bitterhet. Med vann finner jeg bærbusk, fat, et hint av røyk og lakris på ettersmaken.
Kommentar: Dessertwhisky, men det funker. De har brukt en salig miks av fat på denne, og det merkes, men det hele er godt integrert. Prisen er noe stiv for en NAS på 40 %, så jeg kommer nok ikke til å kjøpe en flaske, men jeg takker gjerne ja til en dram til.
Nese: Litt sur røyk, fusel, malt. Røyken er sur høyt i glasset og søtlig, kakeaktig om du lukter nede ved kanten. Med vann får jeg klare assosiasjoner til brownies.
Smak: Sitronformkake, lett røyk og banankaramell. Vann gir den pepperpreg og pepperkakepreg.
Kommentar: Definitivt drikkelig. Jeg blir ikke helt venner med nesen, men det er utrolig forskjell på hvor i glasset det lukter hva.
Smakt på Dave Brooms «They’re all whiskies from the fringes and you can see otters from each distillery» på Oslo whiskyfestival 2014.
Nese: Søt fusel, lett torvrøyk, appelsinmarmelade. Med vann kommer først mer fuselpreg og så trer kornet frem, det lukter nystekt brød.
Smak: Lett bitter, tørr torvrøyk, fluor med banansmak, grønt treverk. Med vann dukker det opp noen litt rare unoter, men også et visst medisinsk preg.
Kommentar: Oppleves som for ung og uferdig, på nesa minner fuselen til tider mest om low wines og det er ingen god lukt. Jeg er normalt ganske glad i unge whiskyer med torvpreg men dette funker ikke. Mulig det bare er for lite torv? Litt over 14 ppm er jo ikke så mye, men torven er veldig tydelig i whiskyen, mer enn for mange whiskyer med høyere ppm-nivå. På grensa til udrikkelig.
Nese: Grønne epler, malt, lite hint av fusel. Mer epler med vann og noe mer floralt, epleblomster.
Smak: Litt generisk whisky, men ok. Gule epler, malt og fusel. Lite forskjell med vann, men fuselpreget blir hakket tydeligere.
Kommentar: NAS og veldig ungt preg, men på såpass kjedelig sprit er litt fusel nesten en fordel, så lukter og smaker det i alle fall noe. Jeg hadde håpet å bli positivt overrasket, men det skjedde ikke. Spey Cascade smaker langt fra vondt, men den er like kjedelig som det meste fra Dufftown distillery og jeg ble ikke overbevist om at det var bryet verdt å smake på Sunray og Tailfire, de to andre NASene fra Dufftown når mengden andre interessante whiskyer var så stor.
Lot nummer L9 344 16125.
Nese: Røyk, tørket aprikos og banan.
Palate: Kald røyk og malt. Med vann blir det mer malt, banan og lett røyk.
Kommentar: Godt, dette.
Nese: Røyka fudge. Med vann endrer det seg til mer røyka pappeske.
Smak: Skumbanan med sukker utenpå som har vært en runde i (varm)røykovnen.
Kommentar: Peatfreak som jeg er synes jeg ikke det er vondt, men det er ikke spennende nok, ei heller SÅ godt at jeg ville vurdert å kjøpe en flaske. Men byr du tar jeg alltids en dram til.
Smakt på Casc i Aberdeen.
Nese: Eik og vanilje, lakrispiper.
Smak: Eik, appelsinmarmelade og appelsinskall, møbelpolish, hampstoff brukt til å tette tønna med.
Kommentar: Nja. Helt grei, men ikke noe å skryte av.
Nese: Det lukter Ardbeg. Vel, ok, røykpreg, litt banan, tømmerhytte, litt lakk og bitter sjokolade. Med vann får jeg faktisk litt vokspreg på lukta, samt rosmarin eller noe sånt. Fortsatt mye røyk.
Smak: Lettrøkt tømmerhytte og mørk sjokolade. Kald stein på ettersmaken. Med vann får jeg fortsatt mest røyk, men også noe tropisk frukt og et hint av mentol. En viss bittersmak utvikler seg på ettersmaken, og jeg synes den var bedre uten vann.
Kommentar: For en peathead er dette selvsagt godt, men ikke akkurat verdt en tusenlapp flaska. Røyk for alle penga er greit, men «alle penga» kan være betraktelig mindre om man velger en annen tapning. Lukta er best med vann, smaken best uten. Jeg kommer nok til å drikke resten av min andel (jeg har delt flaska med noen andre entusiaster) uten.
Jeg kan jo ikke si at jeg ble direkte blid når jeg oppdaget at Bunnahabhain erstatter Darach Ur med en ny tapning i «Travel Retail»-markedet. I det minste kunne jeg tenkt meg litt forhåndsvarsel så jeg kunne hamstre litt. Vel, vel. Siden jeg har likt Bunnahabhains andre NAS-tapninger plukket jeg like gjerne med meg en Eirigh Na Greine når jeg passerte Aberdeen på vei hjem fra Orkenøyene (mer om det – MYE mer om det – senere).
Nese: Malt og søte plommer, lett tørt bålpreg, melkesjokolade. Med vann får jeg chutney lagd på tropisk frukt, med mer vann blir fruktpreget friskere.
Smak: Malt, krydder, appelsinskall, tropisk frukt, melkesjokolade. Lett bitter avslutning. Med vann får jeg kornkjeks med appelsinmarmelade.
Kommentar: Litt for bitter ettersmak for min gane, og den treffer meg ikke like godt som Darach Ur, desverre, men det er likevel en god dram, med mye action både på smak og lukt for penga.
Jeg mistenkte nok at den gamle HP’en jeg smakte sist hadde stått for lenge med for mye eksponering mot luft. Dessuten oppdaget jeg når jeg skulle begynne å lete etter detaljer om den nye at den uåpna flaska jeg hadde oppdaget i eget skap ikke var ny tapning, men forrige utgave (altså, det burde jeg jo ha visst fra flaskedesignen, men det klikket ikke). Etter en liten prat med Morten ofret han derfor enda en 3 cl av sin gammel-gamle HP 12 for at jeg skulle få tatt en ny runde. Det har jeg nå gjort, i to omganger. Nedenfor følger notater for alle tre, et bonusnotat for Dark Origins og en oppsummering. Puh.
Highland Park 12 år 43 % (ca. 1985-1990)
Nese: Eik, honning, hint av aske, mørk sjokolade, fyr på peisen, bivoks, timian og «krydder» generelt. Med vann kommer mer bål, urtemarinert og så grillet kjøtt, appelsinmarmelade, trekull og laubærblad.
Smak: Mørk sjokolade, tørr eik, lyng, noe krydder – mot anis og nellik, tørket frukt. Med vann kommer lakkert eik, den blir mindre søt og får skarpere krydder, syltet appelsinskall og tørkede jordbær.
Kommentar: Denne kan man snuse på (og forsåvidt drikke av) i timesvis. Best uten vann, men god samme hva. Særdeles drikkelig uten noen som helst tvil.
Highland Park 12 år 43 % (2003)
Nese: Appelsinmarmelade, møbelpolish, tørket eple, aske og bålrøyk. Med vann kommer ristet korn, bålrøyk og krydder. Etter en stund kommer vokspreg.
Smak: Brent sukker, tørt treverk, lynghonning, bål og bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og melkesjokolade.
Kommentar: Oppnår også klassifiseringen særdeles drikkelig. Helt greit at vi har nesten en hel flaske igjen.
Highland Park 12 år 43 % (2014)
Nese: Rått tre, melkesjokolade, våt lyng, vanilje, gjærdeig, støvete kanelstang. Med vann kommer vått lær, appelsinskall, litt brent gummi.
Smak: Honningglasert trekull, litt bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og rosmarin, bål, tørt treverk, hint av lakris og mørk sjokolade.
Kommentar: Slett ikke dum, skjenk gjerne en dram til. Mangler det lille ekstra som løfter til særdeles drikkelig, men er bra standardutvalg i skapet.
Highland Park Dark Origins 46 %
Nese: Klart mer fatpreget, litt brent clutch, tørkede røde bær, timian og noe skarpere; mentol? Med vann kommer karamellpudding; fløte og vanilje.
Smak: Lett brent gummi, melkesjokolade, bål på ettersmaken. Med vann kommer appelsinskall og tørt tre.
Kommentar: Fortsatt god.
Den lovede oppsummeringen:
Jeg kan uten å nøle gjenta hovedkonklusjonen fra forrige sammenligning: Jeg blir ikke lei meg om du serverer Highland Park 12 år (samme hvilket tiår du kjøpte flasken). Den eldste er i en særklasse, den yngste virker yngst (det høres det jo ut som den burde, men siden de begge er tolv år skulle det ikke spille noen rolle hvilket tiår de var tappet). Det har nok flere årsaker, hovedårsaken er utvilsomt at jeg ikke er alene om å like maltwhisky. Markedet har nærmest eksplodert og mange destillerier som før tappet 10 % som single malt og 90 % i blends har nærmest reversert det forholdet. Det sier seg selv at når du kan plukke de 10 % beste fatene dine blir resultatet bedre enn når du bare kan «forkaste» de 10 % dårligste. Så lenge alternativet er å skru opp prisene på selv ung singlemalt til et helt idiotisk nivå må jeg vel si at jeg foretrekker status quo. Og jeg har hatt 2014-utgaven av Highland Park 12 år som reisedram i sommer. Det har fungert utmerket. Det kan til og med finne på å gjenta seg en annen sommer (eller høst, vinter og vår, for den saks skyld).