Highland Park 12 år 43 % ganger tre

Jeg mistenkte nok at den gamle HP’en jeg smakte sist hadde stått for lenge med for mye eksponering mot luft. Dessuten oppdaget jeg når jeg skulle begynne å lete etter detaljer om den nye at den uåpna flaska jeg hadde oppdaget i eget skap ikke var ny tapning, men forrige utgave (altså, det burde jeg jo ha visst fra flaskedesignen, men det klikket ikke). Etter en liten prat med Morten ofret han derfor enda en 3 cl av sin gammel-gamle HP 12 for at jeg skulle få tatt en ny runde. Det har jeg nå gjort, i to omganger. Nedenfor følger notater for alle tre, et bonusnotat for Dark Origins og en oppsummering. Puh.

Highland Park 12 år ganger tre pluss Dark Origins til høyre
Highland Park 12 år ganger tre pluss Dark Origins til høyre

Highland Park 12 år 43 % (ca. 1985-1990)

Nese: Eik, honning, hint av aske, mørk sjokolade, fyr på peisen, bivoks, timian og “krydder” generelt. Med vann kommer mer bål, urtemarinert og så grillet kjøtt, appelsinmarmelade, trekull og laubærblad.

Smak: Mørk sjokolade, tørr eik, lyng, noe krydder – mot anis og nellik, tørket frukt. Med vann kommer lakkert eik, den blir mindre søt og får skarpere krydder, syltet appelsinskall og tørkede jordbær.

Kommentar: Denne kan man snuse på (og forsåvidt drikke av) i timesvis. Best uten vann, men god samme hva. Særdeles drikkelig uten noen som helst tvil.

Highland Park 12 år 43 % (2003)

Nese: Appelsinmarmelade, møbelpolish, tørket eple, aske og bålrøyk. Med vann kommer ristet korn, bålrøyk og krydder. Etter en stund kommer vokspreg.

Smak: Brent sukker, tørt treverk, lynghonning, bål og bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og melkesjokolade.

Kommentar: Oppnår også klassifiseringen særdeles drikkelig. Helt greit at vi har nesten en hel flaske igjen.

Highland Park 12 år 43 % (2014)

Nese: Rått tre, melkesjokolade, våt lyng, vanilje, gjærdeig, støvete kanelstang. Med vann kommer vått lær, appelsinskall, litt brent gummi.

Smak: Honningglasert trekull, litt bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og rosmarin, bål, tørt treverk, hint av lakris og mørk sjokolade.

Kommentar: Slett ikke dum, skjenk gjerne en dram til. Mangler det lille ekstra som løfter til særdeles drikkelig, men er bra standardutvalg i skapet.

Highland Park Dark Origins 46 %

Nese: Klart mer fatpreget, litt brent clutch, tørkede røde bær, timian og noe skarpere; mentol? Med vann kommer karamellpudding; fløte og vanilje.

Smak: Lett brent gummi, melkesjokolade, bål på ettersmaken. Med vann kommer appelsinskall og tørt tre.

Kommentar: Fortsatt god.

Den lovede oppsummeringen:

Jeg kan uten å nøle gjenta hovedkonklusjonen fra forrige sammenligning: Jeg blir ikke lei meg om du serverer Highland Park 12 år (samme hvilket tiår du kjøpte flasken). Den eldste er i en særklasse, den yngste virker yngst (det høres det jo ut som den burde, men siden de begge er tolv år skulle det ikke spille noen rolle hvilket tiår de var tappet). Det har nok flere årsaker, hovedårsaken er utvilsomt at jeg ikke er alene om å like maltwhisky. Markedet har nærmest eksplodert og mange destillerier som før tappet 10 % som single malt og 90 % i blends har nærmest reversert det forholdet. Det sier seg selv at når du kan plukke de 10 % beste fatene dine blir resultatet bedre enn når du bare kan “forkaste” de 10 % dårligste. Så lenge alternativet er å skru opp prisene på selv ung singlemalt til et helt idiotisk nivå må jeg vel si at jeg foretrekker status quo. Og jeg har hatt 2014-utgaven av Highland Park 12 år som reisedram i sommer. Det har fungert utmerket. Det kan til og med finne på å gjenta seg en annen sommer (eller høst, vinter og vår, for den saks skyld).

Highland Park 12 år ganger to

Parallellsmaking av gammel versjon av Highland Park 12 år, tappet på åttitallet, styrke 43 %, mot dagens versjon av Highland Park 12, som også holder 43 %.

Highland Park 12 år 80-talls til venstre, Highland Park 12 år 2013 til høyre
Highland Park 12 år 80-talls til venstre, Highland Park 12 år 2013 til høyre

Farge: Gammel versjon er definitivt mørkere enn ny. De er vel uansett farget med E150 begge to, så farge har egentlig lite å si.

Gammel versjon

Nese: Søtt trepreg, voks eller plastelina, melkesjokolade, plomme i madeira og aske blandet med kornstøv. Vann gir litt mer sitrus, sitron og sitrongress, men også en annen urt. Timian?

Smak: Plastelina, appelsinskall og appelsinmarmelade, honning.

Ny versjon

Nese: Trepreg, men ingen sødme. Litt karrig vegetasjon, einertrær og ikke-blomstrende lyng. Etter en stund i glasset litt fusel, rett og slett, men det forsvinner med vann og fram kommer sitrus og et bittelite hint av røyk. Etter enda mer tid i glasset finner jeg plutselig krumkaker.

Smak: Røffere i smaken, eik og tørket krydder av noe slag. Appelsinmarmelade på ettersmaken. Med vann dukker sjokoladen opp, men mørk og bitter er den. Noe sitron også på smaken.

Kommentar: Det er interessant at de er så forskjellige, men at det er likhetstrekk likevel, for eksempel at begge reagerer på vann med å slippe sitruslukt. Den nye virker yngre, og det kan nok være negativt for mange, dessuten mangler den helt det vokspreget jeg fant på den gamle. For noen som elsket den gamle tolvåringen kan nok den nye virke helt feil, men jeg tror faktisk jeg foretrekker den nye. Jevnt er det uansett. Begge er utmerkede standardwhiskyer, men ingen av dem høster ti av ti poeng. Jeg blir ikke lei meg om du serverer Highland Park 12 år (samme hvilket tiår du kjøpte flasken), men på steder med godt utvalg er det sannsynlig at jeg ser meg om etter noe mer spennende.

Takk til Morten og Håvard for smaksprøvene.