Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Marsipan og salt lakris, røyk, noe vegetalsk. Med vann kommer vanilje og litt farmyard, lær, våt hund, jod.
Smak: Røyk og jod, og sitrus som krasjer HELT med røyken. Med vann jod og røyk.
Kommentar: God, men krasj, men god. Litt abvivalent til denne, den første slurken var rett og slett litt ubehagelig, for den er så totalt ubalansert, men når jeg hadde kommet over det smakte det jo slett ikke vondt. Men likevel blir det ikke fulltreff på denne måten.
Det er ikke så lenge siden jeg smakte denne sist, men siden den var dram to i NMWL Trondheims Laphroaig lineup skrev jeg nye notater uansett.
Nese: Knekk, røyk, kirsebærkompott. Med vann dukker lakris opp.
Smak: Søtlig, tørr røyk, søt pipetobakk. Med vann kommer lakris også på smaken.
Kommentar: Minst god av de fem vi smakte. I en annen lineup hadde den kanskje gjort det bedre, men jeg var jo ikke direkte overstrømmende sist heller. Ingen grunn til å lete etter denne på auksjon; kjøp heller en annen Laphroaig.
Laphroaig er 200 år i år, noe de selvsagt har feiret. En av jubileumstapningene er en «gjenskapt» 15-åring, til glede for de som savner tapningen fra 80-tallet (den ble erstattet med en attenåring for noe tid siden).
Nese: Kald, litt sur røyk, solbærkratt, bruspulver, appelsinlakris, skifer, våte steiner i fjæra. Med vann er det fortsatt mye å lukte, men mye det samme.
Smak: Brent solbærkratt.
Kommentar: Overraskende komplisert på nesa og dessuten ganske god. Dette var første drammen i en fem-drams lineup i NMWL Trondheims desembermøte, og jeg hadde problemer med å gå videre til neste glass fordi det var så mye å henge seg opp i på nesa på denne. Om den ligner på den gamle femtenåringen vet jeg ikke, men gjør den det forstår jeg at folk savner den. Den er nok utsolgt nå, ellers skulle jeg gjerne hatt meg en flaske.
Farge: Rav
Nese: Tørket aprikos, støvete melkesjokolade. Bitterhet på nesa med vann, litt sitrusaktig oppvaskmiddel.
Smak: Eik, marmelade, bitter på ettersmaken. Bitterheten blir mer framtredende med vann, i bakgrunnen er det frukt, aprikossyltetøy og kanskje julekake.
Kommentar: Nei, denne blir jeg ikke helt venner med, gitt. Jeg tror det er sherryfat, men neppe first fill, ganske gammelt – over tjue – og Speyside. Hiver ut Glenfarclas som vill gjetting. Helt udrikkelig er den ikke, men jeg synes ikke det er godt heller.
Fasit: Auda. Adelphi Liddesdale no 4. Det var skuffende. Ikke fordi jeg bommet (selv om det selvsagt også er litt skuffende), men fordi den ville jeg forventet å like. Liddesdale er vel en serie jeg har trodd jeg kunne kjøpe usmakt, nå må jeg revurdere det.
Farge: Strågul
Nese: Lett malt, epler og seljekvist. Med vann får jeg litt aske og mer fruktighet.
Smak: Vanilje, malt, lett eikebitterhet, et litt innestengt preg, som et rom det ikke har vært luftet i på lenge. Mer krydder med vann, kanel og… laubærblad? Fortsatt en del bitterhet og et hint av brent fat.
Kommentar: Tja. Nå tror jeg vi er tilbake i Skottland igjen. 5o-ish prosent, 12-13 år. For bitter på smaken for å passe meg, men ikke akkurat vond, heller. Noe sier Islay, men det er liksom for lite røyk til å være det ene og for mye til å være det andre.
Fasit: Såpass, ja. Caol Ila 1983 Signatory Vintage. Jeg bommet grovt på alder og det kan forklare hvorfor jeg ikke klarte å plassere røykmengden. Her synes jeg nok det er blitt i overkant dempet etter 20 år, og er lite begeistret for de smakene som kom fram i stedet. 48,9 % var jeg til gjengjeld ikke langt unna, og Islay var det da, i alle fall.
Destillert 4. februar 2002, tappet 12. februar 2014, modnet på en eks-sherry butt med fatnummer 420.
Nese: Sherry, mørk sjokolade, kirsebær i rom, kanel, sukat og «fruit cake». Mer mot tørkede tranebær med vann, krydderkake og karamellsaus.
Smak: Sherry og mørk sjokolade, men også gummiaktig fatpreg. Ganske skarp sprit, særlig i svelget. Bedre med vann, litt bitter eik og tørket frukt, tørt trepreg og malt nellik.
Kommentar: Trenger vann. Ut fra lukta er dette en knallwhisky, men smaken faller gjennom. Både overeika (med det gummipreget) og uferdig. Ubalansert, rett og slett. Men nesa var fantastisk.
Takk til Stian for smaksprøven.
Nese: Svisker, lette noter av løsemidler, julekalendersjokolade, tranebær. Appelsinmarmelade med vann, et plutselig innslag av bruspulver.
Smak: Eik, tørket frukt, appelsinskall. Med en del vann begynner jeg å tenke pammeldagse sukkertøy, en blanding av sånne søte, fyllte og de litt mer krydrede, som kongen av danmark. På ettersmaken er det en del bitterhet med en gang og så henger det igjen – lenge – billig melkesjokolade (sånn som du får i 10-kroners julekalendere).
Kommentar: På mange måter en whisky som er veldig lik den forrige jeg drakk, men der GlenDronach tipper i retning «Fantastisk» tipper denne i retning «Meh». Den er ikke vond, selv om de hintene av løsemiddel skremte meg litt, men den er heller ikke mer enn ok.
Takk til Stian for smaksprøven.
Nese: Langt mer lukket enn 10-åringen. Lett røykpreg, syrlig sitrus, vanilje. Litt tydeligere torvrøyk med vann, ellers ikke den store endringen.
Smak: Svidd appelsinskall og kvist fra nåletre. En litt besk bittersmak som henger i også med vann, men vann gir mer torvrøyk og innrøkt peis, svidde plommer og litt vanilje.
Kommentar: I kveld savner jeg litt dybde på denne, jeg mener å huske at jeg har likt den bedre før. Ellers en helt ok røykwhisky, men ikke akkurat noe jeg ville løpt for å kjøpe.
Innimellom må man jo smake gamle klassikere, også. Laphroaig 10 år drakk jeg mye av når jeg først oppdaget whisky. Jeg likte Laphraoig Cask Strength også, men jeg slet med at jeg aldri klarte å få perfekt mengde vann, mens 10-åringen funket fint på 40 % uten dikkedarier. Etterhvert lærte jeg jo å tilpasse vannmengden i fatstyrketapninger – og fant ut hvor mye annet godt som finnes der ute – så det er lenge siden Laphroaig 10 år var noe førstevalg, men hvordan smaker den egentlig nå til dags?
Nese: Torvrøyk, litt jernbanesviller og jod. Syrlighet og rustent jern. Med vann dukker det opp tørr ull, men torvrøyken og rusten blir hengende i og er det mest framtredende på nesa.
Smak: Litt sur torvrøyk, vann på rustent oljefat, bitterhet og en litt ubehagelig «kjemisk» smak, som av løsemidler. Den forsvinner heller ikke med vann.
Kommentar: Nesa er ganske klassisk Laphroaig, selv om jeg savner litt det medisinske preget som var typisk for destilleriet før. Joden er der, men den luktet virkelig som et gammeldags apotek som fyrte med torv før i tiden (det vil si, tja, for omtrent femten år siden?). Smaken, vel, her er det noe litt uheldig som foregår. Er det utslag av at de på grunn av etterspørsel nå bruker fat de før ville sendt til blending, eller har destillerikarakteren endret seg og fått et mer fusel-/løsemiddelaktig vedheng?
Takk til Stian for smaksprøven.
Nese: Torvrøyk og pasjonsfrukt. Med vann, mer røyka pasjonsfrukt og litt aprikos eller noe slikt, appelsinmarmelade og ristet brød også.
Smak: Torvrøyk, malt og pasjonsfrukt. Fin fruktighet og mengder med røyk også med vann.
Kommentar: Det er sjelden jeg får så rene «Eureka!»-opplevelser når det gjelder å plassere fruklukt som jeg fikk her. Nesten synd ikke Wemyss fikk kloa i dette fatet, en «toasted passionfruit» kunne man jo sett for seg. Ingen stor, komplisert dram, men veldig god likevel.
Takk til Daniel for smaksprøven.