Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Fra en barrel med fatnummer 1782, juni 1998-2010.
Nese: Klementinskall, særlig det hvite, ganske søtlig malt, grist (mye mel), lærsofa. Med vann blir det mer korn og litt sitron.
Smak: Asfaltstøv, kald røyk og kull.
Kommentar: Namnam. Genial blanding av korn/grist og røyk.
Allt-a-Bhainne ligger ikke så langt fra Dufftown i Speyside, ved foten av Benrinnes. Destilleriet ble bygd i 1974/75 og produksjonen startet i august 1975. Arkitekturen er typisk for 70-tallet, personlig synes jeg destilleriet har et ganske kult utseende. Legg merke til pagodatakene som er rent dekorative, Allt-a-Bhainne har aldri drevet med malting og har derfor aldri hatt bruk for en kiln.
Destilleriet var først eid av Seagram, som bygde det for å sikre seg nok maltwhisky til blendserien Chivas Regal, men ble kjøpt av Pernod Ricard sammen med resten av Seagrams drikkevareportefølje. I 2002 la Pernod Ricard ned Allt-a-Bhainne, men alt i 2005 startet produksjonen igjen på grunn av økende etterspørsel etter maltwhisky til blant annet Chivas Regal.
Høsten 2005 var jeg på omvisning på destilleriet under høstfestivalen i Dufftown. Allt-a-Bhainne er ikke normalt åpent for publikum, så den eneste sjansen til å få tatt seg en titt er å kjenne noen som kjenner noen eller hive seg på sjansen i forbindelse med festivaler.
Som sagt er destilleriet bygd på 70-tallet, som var en periode med investeringer ellers i bransjen med oppgradering til det som den gangen var moderne teknologi. Allt-a-Bhainne er dermed bygd med «det siste» av teknologi og hele destilleriet kan opereres av en person. Omtrent på samme tid ble for eksempel Caol Ila pusset opp helt fra grunnen av med oppgradering til det samme, der gikk arbeidsstokken drastisk ned med de nye styringsmekanismene. Kontrolldesken på Allt-a-Bhainne ser enda mer ut som den er hentet fra en science fiction film enn det den på Caol Ila gjør, det har noe med fargebruken og lysene, tror jeg.
Allt-a-Bhainne har åtte washbacks i rustfritt stål og en delvis åpen mashtun, der vannet holdt på å bli pumpet inn når vi var der.
De har to wash stills og to spirit stills. Washstillene har ganske standard utforming, mens spiritstillsene har en ganske høy, veldig sylinderformet hals (vanligvis er veggene i halsen mer skrånende innover), med en «reflux bowl» i tillegg. Høyden og utformingen vil bidra til at spriten blir «lettere» og mer elegant (og potensielt mer kjedelig).
Bortimot 100 % av Allt-a-Bhainnes produksjon går til blending, og destilleriet ligger sånn midt på skalaen hva gjelder størrelsen på produksjonen med en kapasitet på rundt 4 millioner liter i året. Eierene har aldri tappet singlemalten som kommersiell tapning. En del fat har funnet veien til uavhengige tappere, Whiskybase.com har i skrivende stund 132 tapninger registert.
Fem av disse tapningene var tema for NMWL Trondheims januarmøte.
Allt-a-Bhainne Dun Bheagan 12 år fatnummer 39717, 39720 og 39723
Nese: Pæreis, beveger seg mot varm, hermetisk pære med vann tilsatt.
Smak: Pæreis med kjeks. Med vann blir det mer trebitterhet. Plutselig parfyme på smaken etter en stund i glasset.
Kommentar: I kontrast med Rhosdhu, som jeg drakk rett før: Veldig god. Men det sier ikke så mye, og dette er ikke særlig spennende.
Allt-a-Bhainne Connoisseurs Choice 1996-2012 46 %
Nese: Pæreis av fløteistypen.
Smak: Melonsmak, eikebitterhet.
Kommentar: Om mulig kjedeligere enn den forrige.
Allt-a-Bhainne Beinn A’Cheo 1995-2012 cask 125285 55,9 %
Nese: Sitron (kunstig), appelsinfløteis.
Smak: Malt, hint av appelsin.
Kommentar: Ganske god, men enkel.
Allt-a-Bhainne Old Malt Cask 13 år 1996-2010 DL Ref 6500 50 %
Fra en sherry butt.
Nese: Liiite hint av røyk? Appelsin, veldig tydelig karamell . Krydder.
Smak: Appelsinskall. Med vann får jeg mørk sjokolade.
Kommentar: Helt ok, best så langt.
Allt-a-Bhainne Dun Bheagan 16 år Cask 39725 48,5 %
Nese: Støv, malt, vagt hint av røyk. Med vann sitrus og krydder.
Smak: Aske, kald stein. Får litt sitrus med vann.
Kommentar: Helt ok. Litt kjedelig, men god. Den jeg helst vil drikke mer av av kveldens fem.
Generelt må man vel si at konklusjonen var: Morsomt å ha smakt hele fem Allt-a-Bhainne, men jeg har forståelse for at den ikke tappes som singlemalt av eierene. Det er nemlig bare spennende fordi det er sjeldent, whiskyen i seg selv er kjedelig.
Etter all Ardbegen gjør det seg med noe fra andre enden av skalaen, ikke kvalitetsmessig, men intensitetsmessig.
Rosebank 15 år Dun Bheagan 46 %
Dest. juli 1991, tappet 2006. Fatnummer 2047, 2054 og 2055
Nese: Maltsukketøy og honning. Litt sitron.
Smak: Syrinblomstnektar*, lynghonning, tørt treverk, høy.
Kommentar: En ok Rosebank, men ikke noe å hoppe i taket for, akkurat.
_____________
* Siden det snart er syrin-sesong: En ting å teste om du aldri har gjort det før. Plukk av en enkelt syrinblomst, den har form som en liten trakt, sug ut innholdet fra tuppen av trakten. Det du får i deg er vel støvbærere og slikt, det smaker søtt og «blomstrete». Vi pleide å gjøre dette når jeg var barn, jeg aner ikke hvem jeg lærte det av. Vi fikk jo ikke så mye sukker den gangen, vet du. «Den gang jeg var ung» osv.
Destillert nov. 1992, tappet 2006. Fat nummer 8572 og 8574. 750 flasker fra et hogshead. Sample fra, vel, jeg husker ikke lenger. Ser litt ut som Mortens håndskrift.
Nese: Tørt tre, koriander, pære, agurk.
Smak: Malt, vanilin, bitre mandler.
Kommentar: Tåler mye vann til å være bare 43 %. Alltid morsomt å smake Mortlach som har ligget på noe annet enn sherryfat, men jeg tror ikke dette er den beste varianten jeg har smakt, akkurat. Litt midt på treet både kompleksitetsmessig og med hensyn til hvordan smakene treffer meg.
