Whisky Colours Festival 2020: Berry Bros & Rudd

Enkelte fordeler er det jo med festival hjemme i egen stue.

Den andre smakingen (men den første jeg poster om) under Whisky Colours Festival i høst var med Berry Bros & Rudd, vert var Jonny McMillan. Han er «Assistant Spirits Buyer» og har ansvaret for å kjøpe fat og velge ut hvilke som skal tappes i serien Berrys’ Own Selection. Berry Bros & Rudd er verdens eldste uavhengige tappere av vin, selskapet hadde sin start i 1698, men de har holdt på med whisky en god stund også, og er blant annet ansvarlige for blenden Cutty Sark, som ble lansert i 1923. Jonny McMillan ga oss en virtuell omvisning i den gamle delen av BBRs hovedkvarter i London mens vi smakte oss gjennom noen av deres tapninger.

Macduff 2009 #900277 Refill Bourbon 46 %

Nese: Banankarameller, pæresaftis, lett malt, litt newmake-preg, fruktig – sitrus og fersken. Med vann mye mer sitrus, først og fremst sitron og lime, litt krydderurter og svart pepper.

Smak: Førsteinntrykket er ung sprit, men så utvikler det seg til tydelig maltpreg og søt fudge, melkesjokolade og sitrus. Vann gir den litt mer oomph, brødskorpe og skall av sitrusfrukt og etterhvert pære og hint av haribofersken.

Kommentar: Typisk solid eksempel på bourbonfatlagret, ikke veldig gammel maltsprit. Hadde ikke vært noen dum whisky å ha i skapet som «skoleeksempel». Ganske godt er er og, det er jo en bonus.

Glenallachie 2008 #900848 Refill ex-sherry 56,8 %

Nese: Fruity, bakt frukt, eple, epletre, solbær, smørbukk og nyklippet gress. Med vann rosiner, masse frukt, sitron, appelsin, solbær og lakris.

Smak: Eik, frukt, stikkelsbær, jordbærkart, tydelig maltpreg. Med vann sjokolade, tørket frukt og mye malt.

Kommentar: Fantastisk nese, nesten like god smak.

Orkney 1999 refill sherry 18 år Exclusive to TWSD 52,7 %

Dette er Highland Park, men de har ikke lov til å skrive det på etiketten, derfor «Orkney».

Nese: Mer torvpreg, men ikke røyk som sådan. Litt myr, litt sjø, skifer, lett aske, honning (?), sitron og pære. Med vann litt lyng og eple.

Smak: Aske, røyk, mose, appelsinmarmelade, honning og sjokolade. Med vann “mykere”, mer aske enn røyk, eplekake, og så dukker det opp spearmint-tyggegummi.

Kommentar: Veldig god. Når jeg smakte den på nytt noen uker senere angret jeg litt på at jeg ikke kjøpte en flaske av denne også…

Ledaig 2009 10 år 58,6 %

Nese: Lakris, salt, litt tang. Med vann blir det mye mer røyk, men også noe litt vagt uggent, som den lukta du finner på bad med 5 cm dype vegg-til-vegg-tepper på Bed & Breakfasts i UK.

Smak: Torvrøyk og bål. (Veldig) svidde grillpølser. Vann bare vanner ut røyken, tilfører ingenting.

Kommentar: Utvilsomt den beste Ledaigen jeg noensinne har smakt. Litt endimensjonal, kanskje, men jeg lar meg sjarmere av flashbacks til både teltturer og B&Bs.

Virtuell omvisning

Caol Ila Small BAtch 10 år 46 % (3 casks vatted)

Nese: (Strawberry) shortbread, einer (?!), appelsinmarmelade, lett røyk, rhododendron (fordi Jonny sa det). Og… brunost? Med vann røyken blir tydeligere.

Smak: Røyk, sødme, frukt (fersken), Wasa Husmann knekkebrød. Med vann murstøv.

Kommentar: Helt grei Caol Ila, dette. Mye spennende på nesa.

 

Craigellachie 2007 9 år Berry Bros. & Rudd 46 %

Tappet i 2017, fat nummer 900640.

Nese: Malt, gule epler, litt ungt preg. Med vann tenker jeg plutselig på Banos (pålegget altså, finnes det fortsatt?). Banos på ristet brød. Med litt pepper.

Smak: Maltrikt, søtt, ungt. Mer ristet brød med vann. Fløte også. Og Banos. Med pepper.

Kommentar: Dette har ikke vært et veldig aktivt fat, den er tydelig ung ennå. Jeg liker det, men tror nok det hadde blitt for mye nyspritpreg for mange. Egentlig en ganske enkel og litt kjedelig, men god, whisky, men med Banos-assosiasjonen ble det jo nesten interessant.

Kjøpt hos Berry Bros. & Rudd i London.

Dailuaine 1992 22 år Berrys’ Cask #3137 46 %

Tappet i 2014.

Nese: Papaya, mynte og eik. Med vann dukker vanilje opp og frukta lener mer mot gule epler.

Smak: Mye mer eik på smaken, vanilje og mynte og også noe frukt, men den er litt mindre framtredende og vanskeligere å sette et navn på. Med vann konkluderer jeg med banan og aprikos.

Kommentar: En atypisk Dailuaine, men det kommer nok helst av at dette 99 % sikkert er fra et eks-bourbonfat. Godt er det, selv om eika er i overkant framtredende på smaken.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2018.

Glen Grant 1995 19 år Berry’s 46 %

Fat nummer 85139, tappet i 2014.

Nese: Tropisk frukt og godteri. Med vann går det mer mot sitrus, sitron og appelsin, og kanskje grønne epler.

Smak: Malt, lett sitrus. Litt bitter etterhvert, appelsinskall.

Kommentar: God, men kanskje litt for kjedelig til å forsvare prisen.

Smakt på Trondheim whiskyfestival 2017.

Bunnahabhain 1989 Berrys’ 42,9 %

Tappet i 2014, 24 år, fatreferanse 5716.

IMG_1946

Nese: Frukt av typen med en stor stein; frisk aprikos, kanskje? Jeg lukter steinen også. Med vann heller det mer mot epler, med et støvete innslag.

Smak: Fruktkompott av fersken med eikespon som krydder. Nellik dukker opp med vann, og et litt underlig, vagt urtete sitronpreg (om det gir noen mening?). Eik på ettersmaken, og etter en stund malta korn. Det siste henger i lenge.

Kommentar: Godt, forsåvidt, dette også, men jeg er ikke helt solgt. Ingen løp og kjøp for min del. Mer i klassen «jeg kan hjelpe deg å tømme flaska». Jeg savner litt… oomph.

Bunnahabhain 1990 Berrys’ 54,3 %

Tappet i 2014, 23 år, fatreferanse 3513.

IMG_1948

Nese: Fruktig, pære, lett eik. Pære- og vaniljeis med vann, og de lyse av vingummiene.

Smak: Pære med eikesmak, lett lakris på avslutningen, også den med eikepreg. Litt bitrere med vann, eika er fortsatt mest fremtredende av alle smakene.

Kommentar: Nesa er ganske frisk, men fatpåvirkningen er tydelig i eikepreget på smaken. Det er godt, det holder seg på rett side av grensa til «som å tygge treflis», men kanskje kjedeligere og mer endimensjonalt enn man kunne ønske.

Julekalender 2015 luke 1

luke1

Farge: Lys strågul

Nese: Toner av sitron og tropisk frukt, ananas tror jeg nok. Vanilje og eikekrydder og noe som kan være hint av røyk. Mer frukt med vann, ananas, definitivt, men også umoden banan, grønne epler og bruspulver.

Smak: Lett bålpreg, vanilje, et streif av noe surt, appelsinmarmelade. Tydeligere eikepreg med vann, et litt bittert stikk, litt mer vann og jeg finner bruspulver og hermetisert fersken.

Kommentar: Ut fra fargen forventer jeg eks-bourbon-preg, og finner det, så kan man jo diskutere om det er en selvoppfyllende profeti eller ikke. Jeg tipper moderat alkoholstyrke, 46 % eller så, middels tenåra i alder og, vel, ingen anelse når det kommer til destilleri. Noe sier kyst, men jeg vet ikke helt hva. Clynelish? IB Highland Park?

Fasit: Den årvåkne leser vil ha lagt merke til at det er en whiskybase-id på den ellers anonyme etiketten. Tallet er 17138 og jeg var ikke så veldig nær geografisk: Craoi na Móna NAS, irsk, tappet av Berry Brothers & Rudd i 2007, og på bare 40 %.

Bunnahabhain 1990 23 år Berrys’ fat #3513 54,3 %

twf-8Nese: Krydder og aik, eukalyptus og einer. Med vann begynner det å lukte som duftviskelær (sånne som vi samlet på på barneskolen) og appelsinmarmelade.

Smak: Malt, eik, vanilje og laubærblad. Vann henter fra epleskall og eukalyptus.

Kommentar: Tar mye vann. God, men ubalansert.

Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.

Blair Athol 1991 22 år Berrys’ fat #7279 46 %

twf-7Nese: Blomster, litt parfyme, malt og pepper. Med vann og litt tid i glasset utvikler den røde epler, kanel og mørk sjokolade.

Smak: Malt, pepper og syltetøy. Med vann blir den skarpere og får et litt uggent maltpreg, men det roer seg igjen etter en stund i glasset.

Kommentar: Jeg var skeptisk lenge, men ble solgt etterhvert. Smaken kunne vært mer kompleks, men lukta veier opp for mye.

Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.

Linkwood 1987 26 år Berry’s fat #1043 46 %

IMG_4305Nese: Einertre, menthol, litt furunål og tropisk fruktsalat. Mye det samme med vann.

Smak: Veldig MYE smak, men av hva? En del kjenner jeg igjen fra lukta. Frukt i bunnen, krydder, pepper, einerbær. Med vann blir det mer frukt, eple og fruktsalat, men også et visst såpepreg.

Kommentar: Langt fra en typisk Linkwood. Den balanserer på grensen til «for mye som såpe», men holder seg på rett side, og er i alle fall ikke kjedelig. Festivalens mest interessante, for min del, og absolutt særdeles drikkelig.

Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.