Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Dette skal være Balvenie «teaspoonet» med Glenfiddich. Det vil si det er Balenie, men med en teskje Glenfiddich helt på fatet for at den uavhengige tapperen ikke skal kunne selge denne som single malt Balvenie.
Nese: Toast, litt for mye ristet, av hvitt brød. Eplemos.
Smak: Eplemos, eik, planker, korn, hel malt.
Kommentar: Best uten vann, ganske god da. Burde hatt en standard Balvenie å sammenlignet med.
Smakt på whiskyfestival på Kafé Larsen (15.09.2018)
Farge: Rav
Nese: Pærer, eik, plommesyltetøy, epletre. Med vann kommer det milde røykpreget fram på nesa også. Vanilje og melis. Fortsatt pære.
Smak: Pæresyltetøy, vanilje, et hint av røyk. Med vann litt menthol, krydder (pepper?) og eik.
Kommentar: Dette var ganske godt, men jeg klarer ikke å si jeg kan plassere det. Men, ok, eks-bourbon, til tross for fargen (eller en miks, muligens), 50ish prosent og rundt 16 år? Jeg tenkte på Glenlivet Nadurra, av en eller annen grunn, men den er det vel ikke noe røyk i. Et nærliggende, på flere måter, alternativ er Balvenie. Jeg tror vi er i Speyside, i alle fall.
Fasit: Damn, I’m good. Hadde jeg truffet like bra hver dag hadde jeg meldt meg på konkurranser i blindsmaking mye oftere. Bommet rimelig heftig på prosent, da, men dette er altså Balvenie 16 år. Som ganske riktig kommer fra en miks av fat, og med 1st fill bourbon er det ikke helt sjokkerende at den har tydelig preg av det.
Fat nummer 3209.
Nese: Førsteinntrykket er fruktig og blomstrete. Vanilje, hermetisk fruktsalat, sedertre og litt tørr eikebitterhet. Vann henter fram eplepai med kanel, med litt soggy paideig.
Smak: Banan og eik, tydelig maltpreg. Tørr eikebitterhet her også. Vann gjør ikke den store forskjellen, eika blir litt grønnere i stilen, bare. Ettersmaken har noe calvadosaktig over seg.
Kommentar: Slett ikke dumt, men når ikke helt opp. Mest fordi jeg ikke klarer å la være å tenke på utbytte for penga. Den er god, javisst, men den er også dyr. Og SÅ god er den ikke. Mest av alt blir jeg litt forstyrret av det tørre, lett bitre eikepreget som liksom svever over det hele. Men hadde jeg takket ja til en dram til? You betcha.
Takk til Geir Tore for smaksprøven og bildet.
Nese: Grønne og gule epler. Pæreis. Med vann får jeg litt maltpreg.
Smak: Eik, bakte epler og pæreis. Blir hakket bitrere med vann.
Kommentar: En enkel og elegant whisky, nesten i overkant elegant, det blir litt lite ooomph. Men fullt drikkelig, for all del.
Bak første luke i julekalenderen befant det seg en ny utgave av en gammel kjenning. Balvenie Doublewood 12 år har eksistert lenge, og vært en sånn grei, vennlig dram som man kunne anbefale nybegynnere å teste. 17-åringen ble lansert i fjor høst, og den har jeg ikke smakt før, så dette var ingen dum start på desember.
Nese: Krydder, vanilje og plomme i madeira. Etter en del vann og noe tid i glasset får jeg litt epler, Golden Delicious eller noe sånt.
Smak: Eik og vanilje. Middels til lang ettersmak.
Kommentar: Jeg ble overrasket over hvor «skarp» den opplevdes. 12-åringen er rundere, men kanskje også kjedeligere. Det er mer futt og fart her. Samtidig er det vanskelig å sette fingeren på smakene, og til dels luktene, og smaksbildet blir aldri noe annet enn diffust. Jeg er rett og slett ikke helt overbevist.
I del 1 forlot vi vår heltinne (altså meg) fortapt i en Glengoyne Single Cask, her er episode to:
Den neste tapningen jeg var nysgjerrig på – såpass at jeg nesten hadde kjøpt en flaske på polet noen uker tidligere – var Bunnahabhain Toiteach, så jeg styrte bort til «Mackenzie» for å bonge ut en dram. Man skal jo ikke stikke under en stol at jeg er glad i en røykfylt dram nå og da, og jeg har smakt god røyket whisky fra Bunnahabhain før, tappet av uavhengige tappere. Etter å ha smakt konkluderte jeg med at dette var nok en grei hyttewhisky, ukomplisert med kaldt ildsted og kull både på lukt og smak.
Hos «Elchies» ble jeg fristet til å teste The Naked Grouse. Jeg har vel generelt ikke særlig sans for Famous Grouse som whisky, og burde etterhvert vite bedre, men blir lurt hver gang, siden markedsføringen deres er så sjarmerende, ikke minst reklamene (søk dem opp på YouTube) med den animerte rypa «Gilbert». Mange vil vel argumentere med at navnet på denne tapningen er misvisende, siden The Naked Grouse er en såkalt deluxe-utgave der maltkomponenten er tung av Macallan og Highland Park lagret på sherryfat, og sherryfat er jo egentlig kjent for å maskere snarere enn å avkle. Den har da også et rimelig tydelig sherrypreg (riktignok ikke nok til å overdøve at dette er en blend), og er i og for seg helt grei, men ikke akkurat noe jeg kommer til å kjøpe.
Hos «Drumbain» hadde jeg egentlig ikke tenkt å smake noe, men jeg måtte innom likevel for å hilse på Clare MacNaughton som sto i den baren. Og når jeg først sto der og skravlet falt det naturlig å ta en dram av Balvenie Portwood 21 år gammel, som egentlig er en knakende god dram, søt, men med tilstrekkelig dybde.
En sving innom «Carbost» igjen for å sjekke om Lagavulin DE i ny batch (1996-2012) var god – det var den – og så en litt mer utfyllende smak på Bowmore Tempest hos «Duntocher».
Tempest er 10 år og holder 55,1 %, jeg har notert et batchnummer L3831. Nese: Parfyme, blomster, røyk. Smak: Mer parfyme, neglelakkfjerner. Ut fra det skulle man jo ikke tro den var så veldig god, men det er rart med det, av og til kan smaken stemme selv om assosiasjonene skulle tilsi noe annet. Det gjorde de her. Poeng ga jeg ikke (det gir jeg som regel opp etter en fire-fem drammer), men jeg har skrevet «Nice!» i notatboken og det får holde.
Tiden begynte å løpe fra meg, og jeg hadde såpass mange bonger igjen at jeg fant ut jeg like gjerne kunne benytte dem for å få smakt en tapning jeg neppe ville overveie å kjøpe på grunn av prisen. Douglas Laing & Co har tappet en Laphroaig 1990 i sin Director’s Cut serie, den er 21 år og koster småpene 2300 kroner i Norge (om du får tak i den når den dukker opp på polet i mai). Det er uansett mer enn jeg pleier å være villig til å betale for whisky, men fire bonger kunne jeg gjerne spandere for å få meg en smak. Det er slett ingen dårlig Laphroaig, med en del fruktige toner bak den karakteristiske torvrøyken er den mindre endimensjonal enn mange av de tyngre røykwhiskyene.
Jeg avsluttet festivalbesøket med en Ardbeg Alligator, siden det aldri er galt å avslutte med en Ardbeg. Det var det ikke denne gangen heller.
Jeg hadde en meget hyggelig festival, og heldigvis var jeg ikke den eneste. 250 besøkende betyr at arrangøren var fornøyd og 22. mars 2014 er booket inn som dato for neste års festival. Kanskje vi sees?