Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Stekt mat (men det kan være lufta i lokalet…), «breaded» (dvs panert på britisk vis) mat.
Smak: Smør, joda. Men mer… salvie enn sitron. Med vann dukker det opp brødsmuler.
Kommentar: Litt anonym. Helt ok, altså, men langt fra løp og kjøp.
Smakt på whiskyfestival på Kafé Larsen (15.09.2018)
Sluttlagret på Pedro Ximenes sherryfat, destillert august 2002, tappet juli 2015, fat nummer 91341.
Nese: Hermetisk fersken, fløtekaramell og eik. Eika blir tydeligere med vann, og noe grønt treverk dukker også opp.
Smak: Multer og tyttebær, litt eikebitterhet og litt lær. Med vann smaker den egentlig bare enda mer tyttebær.
Kommentar: De tyttebæra er virkelig påfallende. Det gjør denne tapningen interessant, om ikke annet. Ganske godt er det også, og det fra noen som egentlig ikke liker tyttebær. Slett ikke det dummeste jeg smakte på festivalen.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.
Farge: (Mørk) rav
Nese: Sjokolade, kirsebær, hasselnøtter. Med (rikelig) vann finner jeg tørkede tranebær, muligens appelsinmarmelade.
Smak: Eik, litt gummi, særlig ute på sidene av munnen, sødmefylt krydderpreg, tørket aprikos. Med vann… aner jeg et blaff av røyk? Det kan være fat i stedet. Gummipreget forsvant i alle fall, tørket frukt er det fortsatt og… nellik? Gammelt lær, også. Og litt… furukvae på ettersmaken.
Kommentar: Vel, dette er vel sherry, eller så har fargen virkelig lurt nesa og ganen trill rundt. Igjen sier jeg rundt 50 %, tidlige tenår, og, vel, det kan være Aberlour a’bunadh (da er den både sterkere og yngre), men jeg tror egentlig mer på.. vel, noe annet. Sannsynligvis Speyside. Ganske godt, i alle fall, særlig med nok vann. Tilbøyelig til å kalle den særdeles drikkelig, faktisk. Muligens i lykkerusen over å finne en sherrytapning som er tappet før den bare smaker brent gummi.
Fasit: Argh. GlenDronach er selvsagt ikke Speyside (men veldig nesten, til mitt forsvar). 2002-årgang, 10 år gammel og 54,2 %. Og «Fresh PX Puncheon». Fortsatt «inn the ball park», men ikke akkurat home run.
Destillert 4. februar 2002, tappet 12. februar 2014, modnet på en eks-sherry butt med fatnummer 420.
Nese: Sherry, mørk sjokolade, kirsebær i rom, kanel, sukat og «fruit cake». Mer mot tørkede tranebær med vann, krydderkake og karamellsaus.
Smak: Sherry og mørk sjokolade, men også gummiaktig fatpreg. Ganske skarp sprit, særlig i svelget. Bedre med vann, litt bitter eik og tørket frukt, tørt trepreg og malt nellik.
Kommentar: Trenger vann. Ut fra lukta er dette en knallwhisky, men smaken faller gjennom. Både overeika (med det gummipreget) og uferdig. Ubalansert, rett og slett. Men nesa var fantastisk.
Takk til Stian for smaksprøven.
Tappet 2013, fatnummer 8393.
Nese: Lettrøkt bananasplitt med vaniljeis og krem. Og kanskje en liten dæsj jordbæris også? Med vann får jeg jernbanesviller og grillet (svidd) kjøtt.
Smak: Bålrøyk og rustne blikkbokser. Kaldere røykpreg med vann, og noe fruktig. Hermetiske ferskener?
Kommentar: Et trivelig bekjentskap. Mulig jeg bare er lyrisk over å ha smaksløker igjen etter noen uker med forkjølelse, men denne skulle jeg gjerne hatt mer av.
Takk til Stian T for smaksprøven.
Destillert 16.10.2002, tappet april 2008, lagret på eks-Buffalo Tracefat, byggtype Optic, PPM 80,5.
Nese: Litt sur bålrøyk, smørbukk, mørk sjokolade og noe vegetalsk. Litt vann gir mer kydder og urter, men også malt og kornkjeks.
Smak: Sur bålrøyk, brent sitrus. Med vann får den tydelig maltpreg og et hint av lakris. På ettersmaken tenker jeg på bark.
Kommentar: Ikke direkte lei meg for at vi har en del flasker av denne (Futures ble forhåndssolgt i kasser à 12), men etter å ha smakt Octomore 5.1/5_169 må jeg innrømme at jeg skulle ønske den var blitt tappet på fatstyrke. Samtidig er denne også ganske heftig både på lukt og smak og trenger vann.