Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eik, sitron og vanilje. Noe blomstrete. Litt vann gir meg trepreget appelsinmarmelade, med mer vann vender det mer mot eple eller pære, fortsatt med eik og krydder som en tåke over det hele.
Smak: Litt parfymert eik, hint av babyspy akkurat når jeg svelger, ellers fint krydret eikepreg med et lass vanilje som gjennomgangstema. Med vann kommer det malt, lakris og gammelt lær på smaken.
Kommentar: Ikke noe galt med denne heller. Smattewhisky.
Nese: Svisker, lette noter av løsemidler, julekalendersjokolade, tranebær. Appelsinmarmelade med vann, et plutselig innslag av bruspulver.
Smak: Eik, tørket frukt, appelsinskall. Med en del vann begynner jeg å tenke pammeldagse sukkertøy, en blanding av sånne søte, fyllte og de litt mer krydrede, som kongen av danmark. På ettersmaken er det en del bitterhet med en gang og så henger det igjen – lenge – billig melkesjokolade (sånn som du får i 10-kroners julekalendere).
Kommentar: På mange måter en whisky som er veldig lik den forrige jeg drakk, men der GlenDronach tipper i retning «Fantastisk» tipper denne i retning «Meh». Den er ikke vond, selv om de hintene av løsemiddel skremte meg litt, men den er heller ikke mer enn ok.
Takk til Stian for smaksprøven.
En Glen Garioch fra 1989, lagret på hogshead, tappet i 2015. Smakt blindt.
Nese: Litt innesluttet, tørr, noe syrlig tropisk frukt, litt pepper og chili, gress. Med vann sitronskall og sitron og stikkelsbærsyltetøy.
Smak: Eik og pepper. Med vann utvikler den kandisert sitronskall, skifer og mørk sjokolade.
Kommentar: Fryktelig vanskelig å plassere, men steingod.
Tappet for det nordiske markedet i 2012, begrenset opplag på 1800 flasker, 23 år gammel.
Nese: Torvrøyk og plomme i Madeira. Mørk sjokolade og appelsinmarmelade. Mildere, med renere røyk, med vann. Vanilje og noe syrlig, muligens sitron.
Smak: Torv, røyk, marsipan og «voksensjokoladefyll». Altså nougat eller marsipan innsatt med alkohol. Aske. Vann henter fram mer røyk, aske og sot.
Kommentar: Interessant nok opplever jeg den som mer kompleks uten vann enn med. God, men ikke løp-og-kjøp-god. Like greit, siden det vel er tomt for lengst.
Takk til Are for smaksprøven.
Også kjent som «NMWL Nr. 1» destillert 4. april 1989, tappet 6. april 2004. Fra et hogshead med fatnummer 1835.
Nese: Fersken, vanilje, hvite blomster, sitronskall. Vann henter fram litt tre, men det er et ganske parfymert tre det er snakk om, nesten litt sedertrepreg. Jeg finner også melkesjokolade og litt søtlige krydder, kanel og kardemomme, kanskje?
Smak: Lemon curd, vanilje, maltsukker. Den tar ganske mye vann, men så gir den meg rooibos te, smørkaramell og lønnesirup, i det hele tatt mye sødme, men det er også noe sitron der, og noe «grønt», solbærblader eller noe sånt.
Kommentar: Det er en god Linkwood, dette her. Vi var heldige med den.
Destillert 1989, tappet april 2002 (nylig åpnet flaske).
Nese: Rom, eple, smørdeig. Kalk og aske. Mer aske med vann, men også friskere frukt, grønne druer og granskudd.
Smak: Smørkaramell først, malt og sedertre. Avslutningen er tørr, bitter og lett askepreget, men smørsmaken er fortsatt der. Med vann gir smørpreget kornmo med smør på, med grønne druer til, men ingen ost.
Kommentar: Spesiell, men er den god? Dessverre lander jeg på nei. Det er denne bitterheten på smaken igjen, og her er det for lite sødme til å balansere den. Og så dette nesten litt selsomme smørpreget. Kommer det av rommen? Det smaker da ikke smør av rom? Kan det være fedmen i destillatet som av en eller annen grunn reagerer slik med romfatet? Ikke vet jeg, men jeg er altså ikke overbevist.
Destillert 1989, tappet 2003 (nyåpnet flaske).
Nese: Plommer, epler og et hint av kanel. Svak eim av peisbål og aske. Med vann utvikler den litt svett lær og en bitter tone, grønt tre, tobakk og urter.
Smak: Støvete maltloft, eplekompott med kanel, røde bær, lett bitterhet. Bitterheten blir tydeligere med vann, den får tobakk også på smaken og får et tydelig saltpreg (kjennes særlig på tungespissen). Det er bitterhet, salt og lett aske som sitter igjen som ettersmak.
Kommentar: Nesa er flott og kompleks, men smaken minner meg for mye om hvorfor jeg aldri blir helt solgt på Springbank. Det er noe med bitterheten som gjør at det ikke funker for meg.
Destillert 1989, tappet 2003 (nyåpnet flaske).
Nese: Røde, søte plommer, vanilje og eik, jordbærsyltetøy. Vann henter fram litt marsipan. Først med ganske mye vann får jeg streif av røyk på nesen, da lukter den også sukkertøyfabrikk.
Smak: Søtt eikepreg, en svak eim av røyk, søt lakris. Vann åpner for eikebitterhet, som egentlig er en fordel siden den er såpass søt. Det er noe brent gummi inne i bildet også.
Kommentar: Tja. Litt mye søtsaker og syltetøy. Grei kosedram, men ikke noe å skrive hjem om.
Dette var en tapning Laphroaig gjorde bare for Skandinavia.
Nese: Røkt og grillet kjøtt, St. Hansbål, ost – jeg får Applewoodassosiasjoner og det er ikke en dårlig ting å få. Med vann blir det mindre kjøtt og mer aske, men også røde bær og røkt tang.
Smak: Mindre spennende enn lukta, men god. Kjøleskapsis og aske. Med vann skjerper smaken seg litt og utvikler et lett bitterpreg og appelsinskall.
Kommentar: Fint drikkelig på orginalstyrken, men får en ekstra dimensjon med litt vann. Knallwhisky. Det eneste jeg har å utsette er en litt kort ettersmak, det vil si det er ikke noe annet enn røyk som sitter i.
Lagret på et eks-bourbonfat, tappet i 2011 av The Whisky Agency.
Nese: Smørkaramell, vanilje og litt eik. Vann demper karamellen og forsterker vaniljen, men henter også fram grønne urter (sitronmelisse?) og et hint av jordbær.
Smak: Karamell og sjampinjong, litt nøtter og litt treverk. Med nok vann smaker det mest vanilje med litt rå peanøtter ved siden av.
Kommentar: Et greit eksempel på en bourbonlagret Mortlach, god, men ikke fantastisk.