Arran Bourbon Cask 1996 56,1 %

Destillert 21.08.1996, tappet 26.04.2005, cask no. 1038.

arran_bcNese: Sprit, vanilje og sitron. Med vann synes jeg den får et slags voks-preg, og med nok vann til at drikkestyrken blir behagelig får jeg et snev av babyspy (men ikke nok til å skjemme den helt).

Smak: Vanilje, kandissukker, honningmelon. Med vann får jeg mer sitron og eikebitterhet.

Kommentar: Tar mye vann. Bedre enn jeg husket den, men fortsatt ikke en av mine favoritter.

Braufactum Marzus 5,5 %

braufactum_marzusNese: Kaffe, karamell, lakris, nybakt knekkebrød.

Smak: Naturlakris, altså ikke så mye selve lakrissmaken som den vegetalske greia i bunnen. Kaffedrops, kaffe, rugbrød, fløtekaramell og mørk sjokolade.

Kommentar: Lagd på vann, malt (karamell og pilsner) og humle. Så mye dybde med renhetsloven i behold må applauderes. Hvorfor importeres ikke denne til Norge (kjøpt på Systembolaget)?

A-magasinets vinskole 18. oktober: Nesetrim med Riesling

Mitt sensoriske minne er ikke allverden å skryte av. Jeg vil gjerne tro Ingvild Tennfjord når hun sier at jeg kan trene meg opp. Jeg har forsøkt sånn litt halvhjertet i mange år, både fordi jeg gjerne skulle vært bedre på vin, men selvsagt også i forhold til andre drikker. Whisky og sider, for eksempel. Og, joda, klart det er trening. Det er i alle fall trening å sette ord på det man lukter når man stikker nesen oppi glasset. Det sensoriske vokablularet har vokst. Men fortsatt føler jeg at mye sitter dårlig, og hva jeg finner i en whisky kan variere mye fra dag til dag. Vel, da får man vel trene mer.

I dag skal jeg lukte på og drikke “moden aprikos og petroleum” og “flintstein og mineraler”. Jeg gleder meg. Kanskje gir jeg meg på “kirsebær!” etterpå. Den ble nemlig også med hjem i dag, selv om jeg altså egentlig har tenkt å nøye meg med å åpne to flasker per kveld. Vi får se.

Ehlen Erdener Treppchen Riesling Spätlese 2004

Farge: Strågul

Nese: Jeg kjøper petroleumen. Aprikos vet jeg derimot ikke om jeg kjenner, jeg ville kanskje sagt honningmelon? Ett eller annet litt friskere, i alle fall.

Smak: Hui, det var søtere enn forventet. Klare assosiasjoner til honning, men også en litt syrlig fruktighet, litt sitrus til og med. Jeg får igjen petroleumen fra nesen på sidene i munnen, mens frukten ligger mer midt i ganen.

Kommentar: Hakket for søt for min smak, i alle fall som “kosevin” på en stormfull novemberkveld. Mulig den hadde gjort seg til litt salt mat eller muligens ost? Vondt er det jo slett ikke, mener jeg.

Leitz Rüdesheimer Bischofsberg Riesling Spätlese Trocken 2012

Farge: Blek strågul

Nese: Pæresaftis er det første som slår meg. Denne er mye friskere på lukta enn den andre. Med nesa dypere i glasset kjenner jeg det mineralske preget som Ingvild reklamerer med.

Smak: Syrlig, litt sitronsyrlig, faktisk. Og, ok, mineralsk preg. Ikke som å tyggeflintstein, akkurat, men at smaken er der, det er sikkert.

Kommentar: Om den andre er for søt sånn helt for seg selv var denne nesten litt for syrlig (og da snakker en som synes 3 gram restsødme i Champagne er mer enn nok, altså, det er ikke som om jeg ikke liker tørr vin). Jeg får litt assosiasjoner til sånne sure godterier, godt med en innimellom, men det må sødme til også. Vet ikke hva slags mat man skulle balansert med.

Nå skal ingen beskylde meg for ikke å være grundig, så jeg har vært på kjøkkenet og funnet fram salinas med ost, mer nøyaktig Hitra grotteost (normallagret) og Hitra hvit. Jeg kan først og fremst rapportere om at osten er god, dersom det skulle være tvil om det. Løp og kjøp. Kjeksen, derimot, har visst stått i skapet for lenge, så den dropper jeg. Ehlen’en funker til ost, det skal den ha. Det er fortsatt litt mye sødme for meg, men det gjør mindre i det selskapet.

Klikk mener Leitzen er ideell til sushi. Det har jeg ikke tenkt å teste. Polet foreslår fisk, skalldyr og fugl. Ingen av delene er det noe særlig håp for å få testet i kveld, så den får stå seg mot osten den også. Og det funker. Ikke fantastisk, men osten tar “the edge” av vinens syrlighet slik at den blir mer behagelig å drikke. Man får vel teste den til annen mat også, kanskje, men det blir ikke i kveld. Nå er begge pumpet med vacuvin’en, og jeg har åpnet rødvinen:

Carussin Asinoi Babera d’Asti 2012

Farge: Rødlilla.

Nese: Nå kommer nesa mi til kort. Her er det noe jeg kjenner igjen, men hva? Jeg får assosiasjoner til grillkjøtt, krydret med paprika og… Må jeg ut i krydderhylla igjen? Jepp, det må jeg: Timian er det jeg tenker på. Og når jeg har fått parkert den assosiasjonen kjenner jeg endelig kirsebærene som Ingvild snakket om. De er der i fullt monn.

Smak: Følger lukta. Kirsebær med en side serving av timian. (Hm. Kanskje det hadde vært en dessertidé? Eller i alle fall likøridé? Kirsebærlikør krydret med timian?)

Kommentar: Lettdrikkelig og “lett likelig”. Definitivt en kandidat for å drikkes igjen. Og igjen.

(Denne har jeg muligens drukket før, jeg plukker gjerne Non Dos-viner når jeg ikke helt vet hva jeg skal ha, og denne har lett gjenkjennbar grønn folie over korken.)

Lesestoff til helga #9

Grimstad: Den store snakkisen denne uka har vært mer eller mindre bekreftede rykter om at Hansa er i ferd med å kjøpe seg en majoritet av aksjene i Nøgne Ø. Sammy Myklebust har skrevet en bra kommentar til dette på Ølportalen, selv om det finnes dårlig med empiriske bevis for uttalelsen “En kjøper ikke en bedrift, med så jevn vekst at de har vært Gasellebedrift i Dagens Næringsliv 7 år på rad, for å rasere den. En kjøper ikke en bedrift, som er landets best etablerte merkevare på sitt område, for å omarbeide produktene totalt.” Det er fullt mulig man ikke gjør det lenger, og jeg er selvsagt enig i at det ville være uklokt av Hansa, men bryggerihistorikken i Norge (Vest-Europa forøvrig) tilsier vel at det er nettopp det man har gjort før.

*host*Gjelleråsen*host*

Derimot er jeg med på å håpe på at trenden har snudd og at Hansa vil satse på videreutvikling av Nøgne Ø, selv om jeg ikke er noen Nøgne Ø-fan. Vent, la meg si det på en annen måte: Jeg er stor Nøgne Ø-fan i den forstand at jeg har solide doser respekt for jobben som er gjort for mikrobryggerimarkedet i Norge og for resultatene som er oppnådd (og jeg er helt enig med Myklebust at det er folka bak sin “fordømte rett å «cashe ut» om de føler for det”). Jeg synes bare ikke at ølet er særlig godt (med visse hederlige unntak). Derimot er jeg storsinnet nok (haha) til å unne de av mine medølelskere som har en annen smak en meg mer godt (i følge dem) øl fra Grimstad.

Norge: Det er juleølsesong, og ett og annet smaksnotat kan nok dukke opp her også, men ellers kan jeg anbefale oversikten på Overgjæret, som oppdateres fortløpende med nye smaksnotater og utfyllende opplysninger. På samme innlegg finner du forøvrig også oversikten fra i fjor, for sammenligningen skyld.

Aperitif: Trenger du en drink å teste til helga? Aperitif har en med øl i: Varmende drink med mørkt øl.

London: Siden jeg brukte The Whisky Exchange så hyppig i innlegget om auksjonen på onsdag kan jeg jo lenke til dette intervjuet med Sukhinder Singh, selv om det er noen måneder gammelt. Langt og godt om en ekte whiskyentusiast, verdt å lese.

Sverige (eller Orkney?!): Det er ikke enkelt, eller billig, å starte destilleri. Grythyttan har slitt en stund, og nå ser det plutselig ut til at man har tenkt å flytte virksomheten til Orkney. Whiskyblogg har mer om de noe diffuse planene. Ikke den første bedriften jeg ville valgt å investere penger i, kan jeg si.

Herrljunga Cider Winter Orange 4,5 %

herrljunga_orangeNese: Appelsin, men litt mot muggen appelsin (den stikkende lukta som brer seg i huset som forteller deg at en fruktskål burde vært tømt).

Smak: Kjip sider med nellikappelsinsmak. Sidersmaken ligger under, men akk så svakt, og oppå får du smak av appelsin og nellikspiker. Det skal de ha, den smaker Jul i Skomakergata, Tøffe Tøflus og appelsinkalender.

Kommentar: God jul, da. Fryktelig godt er det ikke, selv om jeg kom litt i julestemning, den blir nok ikke kjøpt igjen.

Xide Winter 4,5 %

“Kolsyrad dryck baserad på äppelvin med smak av tangelo och ingefära.” Ikke sider, altså. Det vil si: De hevder ikke engang at det er sider, det er jo prisverdig, selv om navnet Xide ikke helt unlater å trekke tankene i den retningen…

xide_winterNese: Syrlig, sitrus, litt grapefruktaktig.

Smak: Fanta Lemon. Kan ikke si jeg kjenner noe videre til ingefæren, det er i grunn litt skuffende, samme hvor lave forhåpninger jeg hadde til denne… Jo, ok, på ettersmaken, heeeelt på tampen sitter jeg igjen med ingefær. Så lyver de i alle fall ikke på ingredienslisten.

Kommentar: Plusspoeng for drage på etiketten, selv om jeg ikke helt ser hva den har med hverken vinter eller sider å gjøre. Ingefærdrage? Innholdet er, vel, ikke engang spesielt god brus. Halvparten gikk i vasken.

Vin- og brennevinsauksjon hos Blomqvist/Vinmonopolet

Mandag 25. november avholdes den første vin- og brennevinsauksjonen i Norge i regi av Vinmonopolet og Blomqvist. At det endelig har åpnet seg en mulighet for å avhende private samlinger på lovlig vis i Norge er jo bra. Jeg har fått mange henvendelser som nettsjef i NMWL fra privatpersoner som f.eks. har arvet whisky og ønsker å selge samlingen, og svaret har alltid vært at det eneste jeg kan anbefale er å transportere varene på lovlig vis til utlandet og selge dem på auksjon der, noe som er både kronglete og potensielt for dyrt til å lønne seg (så som regel har jeg anbefalt å invitere gode venner for å få hjelp til å drikke opp godsakene…). Når muligheten nå har åpnet seg har vi vært litt spent på å se hva som kom til å dukke opp fra folks kjellere og barskap, og nå er svaret, i første omgang: Ikke veldig mye…

Av over 1100 tilbud har ekspertene plukket 580 lots som fordeles på nettauksjon (400) og tradisjonell auksjon. Vinen skal jeg unnlate å kommentere, men i kategorien brennevin (eller “Brennvin” som det står på Blomqvists forside) finnes 15 lots, hvorav tre er whisky. En flaske Chivas Royal Salute 21 år kjøpt circa år 2000, en flaske Glenfarclas 150th Anniversary fra 1986 (nummerert flaske) og en flaske Macallan 25th Anniversary destillert 1964 og tappet 1989 (Glenfarclas sitt “Anniversary” og Macallan sitt “Anniversary” mynter ikke på det samme, Glenfarclas’en er sluppet i forbindelse med destilleriets 150-årsjubileum, mens Macallan bare sier at whiskyen er 25 år gammel på en fancy måte, og beskrivelsen er strengt tatt feil, den heter “The Anniversary Edition”, ikke “25th Anniversary”). De tre er vurdert til henholdsvis 1000 kroner, 3000 kroner og 3500 kroner.

Hadde jeg hatt noen planer om å by selv hadde jeg nok ikke skrevet dette innlegget, for nå skal vi snakke litt om pris her…

Chivas Royal Salute 21 år er tilgjengelig på polet til 1400 kroner, ikke samme tapning, selvsagt, men 2000 er ikke så veldig lenge siden.  Spesialutgaver av Royal Salute kan koste mye mer, men standardutgaven er for eksempel tilgjengelig på The Whisky Exchange til 95 pund. Til sammenligning har The Whisky Exchange også en tappet på 70-tallet (og da begynner det å bli interessant å smake om det er noen vesentlig forskjell i forhold til dagens utgave), den skal de ha bare 150 pund for, 1300 kroner med kursen Blomqvist opererer med. Jeg kan ikke se at det skulle være noen grunn til at samlerverdien på denne skulle ansees som særlig høy, så dette er utelukkende en mulighet for å få seg en etter sigende god Chivas-tapning til en (marginalt) billigere penge enn man ville måtte punge ut på polet.

Glenfarclas 150th Anniversary er ganske sannsynlig en god dram. Den er tilgjengelig (samme tapning, altså) fra The Whisky Exchange for £399, 3600 kroner, mens det har gått flere av samme tapning i år på whiskyauction.com for mellom 240 € og 300 €. Får du flasken for 3000 har du gjort et greit kjøp (å kjøpe den fra TWE eller Whisky Auction ville jo innebære ekstrautgifter i form av reisekostnader eller porto+toll). Såfremt du var ute etter akkurat denne tapningen, selvsagt. Vil du bare ha en god Glenfarclas finnes det langt billigere tapninger å ta av, men ok. Jeg skulle gjerne ha smakt denne, så om du kjøper og åpner vil jeg gjerne smake.

Macallan 25 år gammel “The Anniversary Edition” er en knalldram. Vi kjøpte to av de siste flaskene av denne som var tilgjengelig i Norge når Macallan pusset opp seriene sine og lanserte Fine Oak og Classic for noen år siden (en mye senere batch enn auksjonsobjektet, fra etter at de sluttet å skrive årstall på, men samme etikettdesign). Da kostet denne 25-åringen 1500 på polet. Det er dermed fortsatt en av de dyreste whiskyene jeg noensinne har kjøpt, men også en av de mest økonomiske. Konsentrerer du deg om denne varer en 2 cl-dram en kveld, hver slurk varer en halvtime. 1964-årgangen har gått på Whiskyauction.com i høst for 805 € uten eske og 1116 € med (komplett) eske. Whisky Exchange har faktisk en 25-åring destillert i 1964 i sine lister også (det er ikke uten grunn at Sukhinder er kjent for å ha en slags Aladdins hule av et lager…). Den skal de ha småpene 1450 pund for. 13000 kroner, altså. Riktignok mangler det lokk til esken til auksjonsobjektet, om jeg tolker beskrivelsen rett, noe som gjør samlerverdien for denne begrenset, men en tom eske kan det være mulig å få tak i rimelig fra noen som har drukket opp innholdet i sin, selvsagt, om man nå bare vil ha flasken til pynt. Er man derimot ute etter en flaske for å drikke innholdet er dette et meget godt kjøp om estimatene holder stikk.

Det må være lov til å spørre seg om noen har blingset litt her og det skal bli interessant å se resultatet…