Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Krydret eplekake, røde epler og et tydelig alkoholpreg når jeg stikker nesa i glasset, slik at jeg fikk assosiasjoner til calvados.
Smak: Eple og epleskall. Tydelig snerpende tørrhet og et blaff av bitterhet.
Kommentar: Denne likte jeg. Den er «for fransk» til å få toppscore, men den havner på «kan gjerne kjøpes igjen»-lista, og den er faktisk ganske eksklusiv (i alle fall om vi bare regner ting som er å få tak i i Norge).
Kjøpt på Vinmonopolet.
Til en ølkveld hjemme hos oss nylig hadde Eva Beate plukket med seg denne fra polet på City Syd. Delt på 8 ble det ikke mer på hver enn at vi alle ville ha mer, så mandagen etter var hun innom på nytt og tømte hylla, og flaskene ble fordelt til deltagerne.
Nese: Kaffe, mørk sirup, mørk sjokolade med havsalt.
Smak: Salt. Når den først treffer tunga er det nesten som salt sjøvann. I munnen smaker det kaffe og salt lakris. Når du har svelget er det først og fremst salt lakris som henger igjen.
Kommentar: Fyldig, salt og veldig, veldig godt. Neppe noe for lakrishatere. Jeg skal nyte hver dråpe.
Lesbian rights
Gay rights
Bisexual rights
Trans rights
Queer rights
Intersex rights
Asexual rights
are
Human rights
Jeg forventer ikke akkurat å like ølet, men med så kul boks måtte det kjøpes likevel. Dette er et samarbeidsbrygg mellom Austmann og The Queer Brewing Project.
Nese: Tyggegummi med både frukt- og mintsmak samtidig.
Smak: En del humle, men den blir stilt litt i skyggen av frukten, som gir både mango og appelsinassosiasjoner for meg. Nå sa Arve Hubba-bubba, så da fikk jeg et flash av sånn tyggegummi med klistremerker (sånne litt harde), som vi kjøpte lassevis av (for klistremerkenes skyld) rundt 85 eller deromkring.
Kommentar: Som forventet er det for mye IPA til at jeg synes det er veldig godt, men mengden frukt gjør at det er helt greit drikkelig, og kanskje til og med brukbart som tørstedrikke på en varm sommerdag. Mulig det blir vanskelig å få testet akkurat det, da, her vi sitter i oktobermørket.
Så var det på ‘an igjen. It’s a dirty job, but somebody’s gotta do it. Og så videre. Nå er det jo slike mengder med juleøl at skal man ha noe som helst håp om å få jobbet seg gjennom alt må man egentlig begynne i juli, og da er det jo ikke tilgjengelig ennå. Vel, vel.
Som alltid: «Grad av jul» er ikke ment å si noe om hvor bra (subjektivt eller objektivt) ølet er, men hvor «julete» det er, siden det nå altså er juleøl jeg tester. Et godt øl kan få «en stakkarslig grankvist» og et dårlig øl «fem juletrær» i teorien. Skalaen går fra ett til fem juletrær, men av og til kommer jeg over øl som krever en egen karakter. Er du ute etter «terningkast» må du enten utlede det fra kommentaren eller sjekke innsjekkene mine på Untappd.
E. C. Dahls Juleøl (sterk) 6 %
Nese: Søtt, daddelaktig.
Smak: Kaffe, brunt sukker, hint av lakris og rosin.
Kommentar: Jeg tror jaggu meg Dahls har klart å følge opp fjorårets juleøl-blink. Dette er «klassisk norsk juleøl» etter min smak. Klar kandidat til drikke til julemiddagen.
Grad av jul: Tre juletrær.
E. C. Dahls Sankt Olav Juleøl 9,1 %
Nese: Litt syrlig, hint av kirsebær.
Smak: Brent sukker, svisker og tørkede tranebær. Noe kaffeaktig her også.
Kommentar: Et veldig annerledes øl enn den vanlige juleølen, samtidig som at det er et visst slektskap. Det er (hint av) kaffe og det er sukker i en eller annen form. Det er litt… overveldende sånn når det treffer tunga, såpass at det blir en smule ubehagelig. Ettersmaken er derimot veldig god, og jeg mistenker at dette er et øl som er best til påske – eller neste jul. Må muligens lure en flaske eller to ned i kjelleren for å sjekke.
Grad av jul: Tja? Er det jul? Jeg er ikke så sikker… To juletrær.
Ringnes Julebokk 9 %
Nese: Svisker og maltsødme.
Smak: Maltsukker, kaffe, lett lakris, tørkede røde bær.
Kommentar: Mer lovende enn i fjor, det skjer en del på smaken og den er egentlig god som den er (men blir utvilsomt bedre med lagring). Vi får vel kjøpe en pall (ok, da, en kasse) og fylle på i kjelleren.
Grad av jul: Det kommer seg. Tre juletrær med både stjerne og glitter.
Austmann Stille Natt 9 %
Nese: Røkelse og myrra! Eller i alle fall litt røkelse og ganske mye krydder, definitvivt anis, koriander og hint av nellik.
Smak: Det smaker som det lukter, men med mer vekt på lakris. Søt Panda lakris, for å være spesifikk, men med snert av salmiakklakris på ettersmaken. Rikelig med krydder og røkelse er det her også.
Kommentar: Ingenting å utsette på Stille Natt i år heller. Nå begynner jeg å få noen årganger i kjelleren, så det kunne kanskje vært på sin plass med en liten Stille Natt-smaking? Austmann har (igjen) klart mesterstykket å lage et krydret øl som skriker jul, men likevel er balansert og særdeles drikkelig. Ølets svar på Fairytale of New York?
Grad av jul: Fem ferdigpyntede juletrær står og skinner for seg selv og oss som er tilstede.
Ægir Fimbul 11,5 %
Nese: Det lukter barleywine, det vil si vinøst og maltrikt.
Smak: Vinøst, maltrikt, kaffeaktig og med en bitter snert.
Kommentar: En solid barleywine, dette. Jeg kjenner eikefatet, men er litt tvilende til om jeg hadde registrert det om ikke jeg hadde lest etiketten først. Ørlite tung på bitterheten for å treffe blink for meg, men der er jeg ikke akkurat på linje med den jevne øldrikker.
Grad av jul: 2 juletrær. Ganske godt, men ikke særlig julete, maltsødmen er det eneste som redder Fimbul fra en-stusselig-grankvist-kategorien. Som vinterøl, og det er tross alt først og fremst «vinter» man forbinder med Fimbul, tross alt, gjør det det langt bedre, vi kan for eksempel si fire istapper?
Del 2 kommer plutselig.
Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019, men besøket på Glenfiddich var ikke del av det offiselle turprogrammet, jeg valgte Glenfiddich framfor smaking på The Whisky Shop i Dufftown lørdag ettermiddag.
Omvisningsopplegget til Glenfiddich er av en helt annen skala enn noe annet destilleri jeg har vært på. Jeg vet ikke hvor mange grupper de viser rundt i løpet av en dag, men det er mange. På tidspunktet jeg hadde billett til var det tre forskjellige turer som startet samtidig, en standardomvisning, min «Spirit of innovation tour» og en til. Alle sluses inn i en liten kinosal for å se en film om Grant-familiens historie, ikke minst iscenesettelsen av byggingen av den opprinnelige destilleribygningen som etter sigende ble gjort for hånd av William Grant og hans barn (både sønner og døtre nevnes) med blod, svette og tårer i skotsk regnvær og gjørme. Glenfiddich er fortsatt familieeid, det er femte generasjon Grant som driver destilleriet i dag.
Etter filmen plukker den utnevnte guiden opp sin gruppe. Vår guide het Paul, og var en eldre herre som kun kan beskrives som «dapper».
Det er ikke bare omvisningene som gjøres i stor skala på Glenfiddich, også produksjonen er enorm, og større skal den bli. Arbeidet var langt framskredet på den nye bygningen som i følge ScotchWhisky.com potensielt kan huse 30 nye stills, noe som vil være en nær dobling av dagens kapasitet. Innen utgangen av 2019 skal de ha to nye mashtuns, nye washbacks og nye stills på plass.
Glenfiddich bruker minst 100 tonn bygg per dag, det går 10 tonn per batch og de kjører 10-12 batcher om dagen. De bruker 3 vann til mesking: 64,5 grader, 75 grader og 90 grader. Vørteren kjøles ned til 16 grader før gjæren tilsettes, 41.000 liter vørter tilsettes 250 liter gjær.
De har ikke så mye et tun room som et… tun complex. 32 washbacks fordelt på flere rom gjør at det hele kjennes absurd stort (kanskje særlig etter besøket på Dornoch dagen før). Og så skal det altså bli dobbelt så mange.
Gjæringskarene er av tre, enten Douglas Fir eller Oregon Pine, begge fra Canada. På bildet over er den bleke under ett år gammel, mens den ved siden av er 21 år. Treet er ikke behandlet, fargen skyldes washen som gjennomtrenger treet litt etter litt over mange år.
Karene er 17 fot (5 meter) høye.
72 timers gjæring gir en wash på 9,6 %.
Det nåværende destilleriet har to still houses, det som vanligvis vises frem til turister er No 2 still house. Det har fem sett stills, 15 til sammen, siden Glenfiddich har et litt uvanlig still-oppsett, hver washstill jobber i lag med to spirit stills med litt forskjellig fasong. Som for mange i bransjen er dette basert på en tilfeldighet, det første settet kjøpte William Grant brukt fra Cardhu, og for å holde konsistent kvalitet har alle utvidelser siden måttet følge samme mal. De fyrer fortsatt kjelene med direkte flamme, ekspertene strides om hvorvidt dette egentlig påvirker smaken.
Jeg noterte forøvrig at Paul sa at i stillhouse No 1 er det 16 stills, men det kan da ikke stemme? Og på nettet er det en slags enighet om at de har 32 stills, men det går jo ikke 3 opp i?
Under destillering kjøres hodet en halvtime før man kutter til hjertet ved 90 % og kjører ca 2 timer til 70 %, halen tar 5 timer å kjøre ut.
Glenfiddich er et av få destillerier som har eget bødkeri (cooperage) on site (som også tar seg av fatene til Balvenie og Kininvie).
Alle fat demonteres, settes sammen og recharres for hver gang de fylles.
Fatene brukes 2-4 ganger og 46 lagerhus på tomta inneholder til ethvert tidspunkt 900.000+ fat med sprit til modning.
Bygningen William Grant bygde med hjelp av sine sønner og døtre huser i dag kaféen/restauranten.
Etter rundturen fikk vi en kjapp smak på noen av Glenfiddichs mange tapninger. Det ble sparsomme notater, men her er de i alle fall:
Glenfiddich 12 år 40 %
Nese: Malt, banan, gule epler og vanilje.
Glenfiddich IPA 43 %
Nese: Sitronsirup, gress.
Smak: Tørt, lett metallisk humle.
Glenfiddich Solera 40 %
Nese: Smørkaramell, honning (men ikke den skarpe biten), lyng, sitron.
Smak: Grapfrukt, men søtt.
Glenfiddich Project XX 47 % (17 bourbon, 2 sherry, 1 port pipe)
Nese: Rogn, rognebær.
Smak: Mer eik, lett… Noen sa lakris, og jeg kan være med på det. Tørket frukt.
Glenfiddich 21 år
Nese: Lett marsipan, frukt: aprikos, fiken, banan, pærer.
Newmake 68,6 %
Nese: Malt, Bixit, subtil fruktighet.
Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.
På Tomatin ble vi – som vanlig – delt i to grupper. Min gruppe ble vist rundt av Ken.
Tomatin betyr «hill of the juniper» (altså Enerhaugen). Destilleriet ble startet i 1897 av tre forretningsmenn fra Inverness. Tomta lå ved enden av jernbanelinja, noe som var utslagsgivende for plasseringen. Allt-na-Frithe «The free burn» er destillerielva. Når destilleriet var nytt var det ganske avsidesliggende, og kombinert med størrelsen førte det til oppføring av uvanlig mange distillery cottages (dvs arbeiderboliger). Dette er praktisk for de ansatte den dag i dag. 80 % av dagens ansatte bor on-site, så når arbeidsdagen avsluttes klokken ett (!) på fredag har de kort vei hjem.
På søttitallet var Tomatin det største destilleriet i Skottland (i volum produsert), og det største maltwhiskydestilleriet i verden, da produserte de 13 millioner liter i året. Nå er produksjonen under halvparten av det, rundt 5 millioner liter.
Under destilleridøden på åttitallet fikk Tomatin ekstra store problemer på grunn av noen overoptimistiske økonomiske beslutninger, redningen var å bli kjøpt av japanere (Takara Shuzo Co. Ltd.) som det første Skotske destilleriet (i 1986).
En uke i året destillerer de med torvrøykt malt, vanligvis den siste uka før juleferien. Den torvprega whiskyen tappes som Cu Bochan.
De bruker 9,2 tonn malt per batch, som det tar 2 timer å male til grist med mølla, som er en Portheus, believe it or not.
Når de produserte som mest brukte de to mashtuns, og siden de bare trenger en nå til dags har de åpnet opp siden på den som er ekstra slik at man virkelig kan få studert hvordan en mashtun ser ut innvendig.
Mashtun er ikke det eneste de har dobbelt opp av, på Tomatin finnes det 24 washbacks i rustfritt stål, men bare 12 er i bruk. 54 timers gjæring i disse, gir 42.500 liter wash på 10 %, som lukter banan og syrlig.
Uvanlig nok har de ikke en-til-en forhold mellom wash og spirit stills, de bruker 6 wash stills og 4 spirit stills. Low wines kommer ut på 25 %. Hode kjøres i 30 minutter, kutt på 77 % til hjertet som kjøres i 4,5-5 timer til 65 %. Hver batch gir 750 liter newmake. «Alt» lagres on site, 170.000 fat er lagret på Tomatin.
Vi kom inn på dramming (tradisjonen med at destilleriarbeiderene fikk nysprit å drikke på jobb), og Ken kunne fortelle at standarden var 2 glass (à 1 dl) newmake om dagen, og at skikken tok slutt så sent som på 80-tallet.
Tomatin 12 år 43 %
Nese: Fruktig, smørbukk.
Smak: Malt, smørkarameller med tørket frukt, rosiner på ettersmaken.
Kommentar: Helt ok.
Antiquary (blended)
Nese: Ungt og «harsh».
Smak: Først helt ok, så newmake.
Kommentar: Drikkelig, men er nok mer egnet til cocktails.
Cù Bòcan 46 %
Nese: Lett røyk. Frukt i form av epler.
Smak: Bålgrilla epler, kanel, aske.
Kommentar: Kosewhisky.
Tidligere har Balblair utelukkende tappet vintages, dvs. de har sluppet et par batcher med årstall i året. Det har jo hatt sin sjarm, men ulempen er jo at det ikke er så lett å vite hva du får fra gang til gang. Nå har de i lansert en «normal» standardserie, med en 12-åring, en 15-åring, en 18-åring og en 25-åring. Alle fire ble lansert på polet i september, og de tre første fikk vi smake når vi besøkte Balblair i juni.
Balblair 12 år 46 %
Modnet utelukkende på eks-bourbonfat.
Nese: Fruktig, epler, sitrus. Mange finner visstnok røyk, men jeg tror det er charred cask.
Smak: Malt og kardemomme.
Kommentar: Helt fin, men etter nr 4 lukter den newmake, så kunne kanskje trengt litt lenger tid/litt mer aktive fat?
Balblair 15 år 46 %
Modnet på eks-bourbon og så har en andel blitt sluttlagret på eks-sherry.
Nese: Grønne epler, vanilje, sitrus, sukkerbrød og grønt bladverk. Med vann finner jeg eplesukkertøy.
Smak: Gule epler og malt.
Kommentar: Også absolutt helt grei. Denne kan jeg godt finne på å kjøpe, fin hverdagswhisky.
Balblair 18 år 46 %
First-fill eks-bourbon, deretter alt sluttlagret på eks-sherry.
Nese: Eik, krydder (kanel og kardemomme). Med vann dukker eplene opp.
Smak: Kanel, kardemomme, krydderkake. Med vann snur den mot melkesjokolade.
Kommentar: Veldig god.
Balblair Single Cask 1st fill bourbon 11 år 58,1 %
Nese: Søt sevje, tørt kakaopulver, maltsprit (med trykk på malt). Med vann kokosdessert med sitron eller ananas. Lemon curd.
Smak: Sevje, søte grønne epler. Med vann vaniljesaus.
Kommentar: Skal definitivt kjøpes. (Som sagt så gjort, mulig jeg får skrevet bedre notater senere.)
Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.
Som nevnt i oversiktsinnlegget hadde jeg fått organisert tur på Balblair litt senere enn de egentlig tilbyr på fredag. Vi ble guidet rundt destilleriet av Lauren, som føyer seg fint inn i rekken av engasjerte, kunnskapsrike guider jeg har møtt ved skotske destillerier.
Balblair ble startet i 1790, noe som gjør det til det eldste destilleriet fortsatt i drift i the Highlands. Det opprinnelige destilleriet lå riktignok ikke på den nåværende tomta, men flyttet dit i 1890. Balblair betyr «Land of the fertile plains», og vannet de bruker i produksjonen er mykt (dvs lavt kalkinnhold).
I 1976 sluttet de med gulvmalting og kjøper nå malten sin fra kommersielle malterier (som de fleste andre). I prosessen har de 6 ansatte, i besøksenteret betraktelig flere.
På Balblair jobbes det 24 timer om dagen 7 dager i uka, minus en måned nedetid (silent season). De destillerer 1,5 millioner liter i året, kapasiteten er på 1,8. 10 % beholdes for å bli Balblair whisky, resten selges til blending.
Mølla er en Portheus, som er kjøpt brukt, den har vært hos Balblair siden 1981. Standard inndeling av grist: 30 % husk, 60 % middle, 10 % flour.
De bruker 4,4 tonn malt per mash, og mesker med 3 vann, 69 grader (reduseres til 65 når det treffer malten) i to timer, deretter 82 grader i 1,5 timer og 82 grader i 2,5 timer. Vørteren kjøles til 19 grader før den fylles i washbacken. 6 17 år gamle washbacks a 23.000 liter i Oregon pine (levetiden er 30 år). 19.300 liter vørter tilsettes 80 liter gjær. De bruker flytende «distillers yeast» Moray M6, i følge Lauren gjør flytende gjær det lettere å kontrollere mengden tilsatt enn med den tørre de brukte før. 60 timers gjæring gir 10,5-11 % wash.
1 par stills, ingen boller eller andre reflux-aids. Low wines ligger på 23-24 %. Hjertet tas mellom 74 % og 61 %.
Spriten fylles på fat ved 69 %. Fatbruken er 97 % eks-bourbon, 3 % oloroso sherry.
Fatene lagres i dunnage warehouses.
Turen ble avsluttet med en smaking der vi fikk prøve flere whiskyer fra den nye standardrangen til Balblair.
Når vi var ferdige med å lukte og smake ble det kø foran bottle-your-own- tønna, men etter bare to flasker gikk den tom. Krise!
Da fikk vi demonstrert både kundeservice og fathånsteringsferdigheter, for et fat ble fluksens rullet ut fra lageret og tappefatet (som er et spesialbygd fat med metallbeholder inni og tappeutstyr påmontert) fikk påfyll via hevert.
Vi var altså mer enn litt forsinket ut i bussen, noe som avstedkom en del vitsing, men ikke minst holdt vi 4-5 ansatte tilbake langt over vanlig stengetid på en fredag, noe vi absolutt formidlet at vi satt stor pris på at de ikke bare godtok, men tok med godt humør. Jeg kan ikke annet enn å anbefale et besøk på Balblair – innenfor offisiell åpningstid.
Videoer fra refyllinga av BYO-fatet:
Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.
Vi hadde på forhånd fått beskjed om at det ikke var noe problem å få en spontanomvisning på Dornoch, det var bare å spørre i baren. Det skulle vise seg at det var en sannhet med modifikasjoner, de ansvarlige for destilleriet hadde tatt ferie og ikke etterlatt noen instruksjoner i baren, så han vi snakket med var svært usikker på hva han egentlig fikk lov til å vise oss. Til slutt, under streng lovnad om ikke å ta _noen_ bilder inne på destilleriet fikk vi lov til å se både destilleriet og lageret.
Dornoch destilleri holder hus i den gamle brannstasjonen som ligger på/ved tomta til Dornoch Castle. Destilleriet er startet av brødrene Phil og Simon Thompson, som også er ansvarlige for at Dornoch Castle Hotel har en av skottlands bedre whiskybarer. De skaffet kapital til oppstarten via en crowdfunding-kampanje (som jeg var del i) lansert i mars 2016, og fyllte sine første fat med newmake i 2017. Som mange andre nye destillerier lager de gin i tillegg til whisky-to-be for å ha et produkt å selge mens de venter på at whiskyen skal modne, og det var en flaske gin jeg fikk som belønning for mitt bidrag.
Såpass suksess har det vært at de i fjor kjørte en ny crowdfunding-kampanje for å skaffe penger til å flytte hele destilleriet 200 meter opp i veien, der det både er plass til å utvide produksjonen, men også til et ordentlig besøkssenter. Neste gang jeg får muligheten til å besøke Dornoch håper jeg derfor på et mer offisielt opplegg, men samtidig har det også vært ekstra kult å få sett destilleriet slik det har vært i oppstartsfasen, tross fotoforbudet.
Dornoch benytter gulvmaltet bygg (organic heritage barley) fra et engelsk malteri. Mashtunen er på 600 liter, og må vel kunne kalles «liten og søt», men det gjelder forsåvidt resten av destilleriet også. De tar seg tid til minst 7 dagers gjæring, og opp til 10, og bruker «Old style yeast», en ølbryggergjær de har viderekultivert selv. I dag har de 6 washbacks, og et av de største behovene ved utvidelse er å øke antallet. De har ett sett med potstills fra Hoga, som er samme type som Myken har (og omtrent samme størrelse, så vidt jeg kunne bedømme). Hver batch gir 60-70 liter nysprit.
Lageret vi fikk kikke på var en «repurposed» kontainer, ganske stappfull av fat, mange av dem eid av crowdfundere.
Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.
Når vi kom til Clynelish var det drittvær (rett og slett), så når vi skulle deles i to grupper og den ene guiden sa hun gjerne ville starte med å gå en tur ut for å se ned på Brora var jeg glad for å kunne melde meg frivillig til å bli med i den andre gruppen, som tok introen innendørs (særlig siden jeg allerede hadde testet været for å ta bilde av Brora under oppussing). Guiden vår, Kiera, framsto som så ung at jeg først var litt skeptisk, men der ble fordommene mine gjort til skamme, for hun kunne virkelig sine saker.
Destilleriet ble startet av the Duke of Sutherland, som var en av hovedmennene bak «the clearances». Det opprinnelige destilleriet, som altså var Brora, ble bygd for 750 pund.
I 1974 ble Clynelish bygd og de to opererte parallelt noen år (med full navneforvirring), før Brora ble endelig stengt. Nå pusses Brora opp og planlagt oppstart er i 2020.
Et team er i gang med å gjenskape Broras destilleripreg, planen er småskalaproduksjon (i alle fall relativt til Clynelish som er en av de store arbeidshestene til Diageo).
Dessverre ble det insistert på fotoforbud inne på destilleriet, så de få bildene jeg har er skutt amatørmessig fra hofta (et eller annet sted har jeg bedre bilder fra sist vi var på Clynelish, i 2004 eller deromkring, men jeg får heller lete fram dem en annen gang).
Clynelish produserer i dag 4,8 millioner liter i året, hvorav 95 % går til blending, alt med urøkt malt. Masher 12,5 tonn malt per mash med tre vann, 64 grader, 70 grader og 80 grader, i semi-lauter mash tun av rustfritt stål. Mash-tunen er ganske ny, den ble byttet ut for bare noen få år siden. Den som ble erstattet var av kobber, den er nå blitt ombygd og fungerer som en bar på Blair Athol. Varmeutveksleren kjøler vørteren og varmer samtidig vannet som skal brukes til mashing.
Gjæring i ca tre dager, gir en søt og fruktig wash med ananaspreg. Clynelish har 10 washbacks, to er av rustfritt stål, 8 av Oregon pine.
Clynelish har 6 stills, 3 wash og 3 spirit, lagd av Abdercrombie, med tilhørende «Shell & chip» kondensatorer. Low wines kommer ut på ca 23 %, hjertet tas mellom 80 % og 70 %.
Spriten fraktes med tankbil til Cambus der den fylles på fat. De fleste fatene blir der, men noen hentes «hjem» for lagring on site, da særlig den lille andelen som er tenkt å bli singlemalt en gang i fremtiden.
Etter omvisningen fikk vi smake tre whiskyer med hver sin sjokolade fra The Highland Patissiere. Jeg vet ikke hvor lurt det var, de av oss som er glade i sjokolade ble nesten mer opptatt av den enn av whiskyen. Men, ok, vi fikk da smakt på begge deler.
Clynelish 14 år 46 % med salted caramel
Distillery Only eks-bourbon NAS 48 % med hvit sjokolade og pasjonsfrukt
Johnny Walker Gold Lable Reserve med mørk sjokoladetrøffel
Og så et par mer interessante bonusdrammer:
Teaninich 1985 Single Cask
Nese: Shortbread, sitron, urter (basilikum?), sitrongress, floralt, wienerbrød (smørbakst), kanel? Med vann vanilje og lett eik.
Smak: Urter, malt, noe metallisk, sitron og en viss beskhet. Beskheten forsvinner med vann og etterlater malt og sitrus.
Kommentar: Klart bedre med vann. En helt ok dram, men kanskje ikke så farlig at vi ikke fikk mer, egentlig.
Clynelish 1988
Nese: Christmas pudding, som fortsatt ryker etter å ha blitt påtent. Aske, tørket frukt, shortbread, surt eple og voks. Med vann sitron, kandiserte appelsiner, shortbread og sot.
Smak: Sot, sotrør, tørket frukt og syrlig, tung engelsk fruktkake. Med vann dukker det opp honning og mørk sirup.
Kommentar: Det var problemer med helletuten når Kiara skulle helle opp til meg, så i stedet for 1,5 cl fikk jeg nok nærmere fem. Jeg kan ikke si det gjorde noe… Dette kunne jeg godt spandert litt penger på.