Igjen strengt tatt musserende vin, denne laget av eple og solbær på «méthode traditionelle» og lagret minst 12 måneder på flaske.
Nese: Det lukter eple og solbær, men også tørt. Og vinkjeller, sånn med steinvegger.
Smak: Oi. Det tørre preget gjør at hjernen er borti både blåbær, krekling og tyttebær for å finne knagger, men ingen av dem stemmer. Det smaker rett og slett intenst av solbær, men ikke som i solbærsaft, mer som en eller annen form for essensielt solbærpreg etter at sukkeret er fjernet fra ligningen. Det er både en bitter snert og en tydelig basis av eple her også.
Kommentar: Dette er akkurat så komplekse saker som produksjonsmetoden skulle tilsi (og vel så det, jeg har drukket en del pregløs vin lagd på samme metode). Akkurat nå sitter jeg og ergrer meg over at jeg bare har denne ene flasken. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil drikke så veldig mye mer av den selv, men fordi den hadde vært veldig interessant å dele og diskutere med andre entusiaster, og nå som flaska er åpnet blir jo det litt vanskelig. Dette hadde vært perfekt som aperitif (fin farge også) og jeg mistenker den hadde vært en hit på «ost og vin»-bordet. På egen hånd er den såpass intens at jeg tror at det holder med ett glass, men det ene glasset er det verdt å nyte.
Kjøpt på Jaanihanso, Estland.
