Batch nummer 13H23.
Med håndskrevet batch- og flaskenummer og «håndblåst» gefyl på flaska skulle man tro dette var skikkelig håndverkswhiskey. Og det er selvsagt nettopp det de vil du skal tro. I følge Skus liste over amerikanske «destillerier» og hva tapningene egentlig inneholder er det «a blend of Barton and LDI ryes» (Barton er nå til dags eid av Sazerac), altså slett ikke destillert av High West og heller ikke produsert i Utah (det hevder de forsåvidt ikke heller på etiketten, der står det «Bottled by High West Distillery, Park City, Utah»). Bare juks, altså. Det forhindrer ikke folk som John Hansell i å gi den høy score. Nå er jeg forsåvidt fan av holdningen «the proof is in the pudding» hva gjelder f.eks. NAS, det viktige er om det lukter og smaker godt, og det gjelder selvsagt her også. Men jeg synes likevel det er en viss forskjell på å unnlate å fortelle hvor gammel (vel, ung) whiskyen er og å gå inn for å føre folk bak lyset ved å gi inntrykk av at noe er fra et mikrodestilleri når det egentlig er et industriprodukt. Vel, vel, det var moralprekenen… Her er mine smaksnotater i alle fall.
Nese: Søtlig, lett parfymert eik, vaniljesukker og haribo fersken. Også et lett vegetalsk preg som forsterkes med vann, det lukter mint, litt einertre og litt selje.
Smak: Vannilin, eikeplank og druesukker. Mye det samme med vann.
Kommentar: Mindre parfymepreget enn mye amerikansk whiskey, og dermed mindre fælt for min gane. Nesa er ganske bra, og har en svært interessant utvikling med vann, men smaken er mest søt og fatpreget og reaksjonen min er litt «What’s the point?». Ikke direkte vondt, men jeg står over påfyll.
