Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eik, sitron og vanilje. Noe blomstrete. Litt vann gir meg trepreget appelsinmarmelade, med mer vann vender det mer mot eple eller pære, fortsatt med eik og krydder som en tåke over det hele.
Smak: Litt parfymert eik, hint av babyspy akkurat når jeg svelger, ellers fint krydret eikepreg med et lass vanilje som gjennomgangstema. Med vann kommer det malt, lakris og gammelt lær på smaken.
Kommentar: Ikke noe galt med denne heller. Smattewhisky.
Nese: Svisker, lette noter av løsemidler, julekalendersjokolade, tranebær. Appelsinmarmelade med vann, et plutselig innslag av bruspulver.
Smak: Eik, tørket frukt, appelsinskall. Med en del vann begynner jeg å tenke pammeldagse sukkertøy, en blanding av sånne søte, fyllte og de litt mer krydrede, som kongen av danmark. På ettersmaken er det en del bitterhet med en gang og så henger det igjen – lenge – billig melkesjokolade (sånn som du får i 10-kroners julekalendere).
Kommentar: På mange måter en whisky som er veldig lik den forrige jeg drakk, men der GlenDronach tipper i retning «Fantastisk» tipper denne i retning «Meh». Den er ikke vond, selv om de hintene av løsemiddel skremte meg litt, men den er heller ikke mer enn ok.
Takk til Stian for smaksprøven.
Nese: Fiken og eikefat, litt trelakk, plommesyltetøy. Et hint av babyspy når jeg har oppi vann, men det forsvinner heldigvis fort. Tørket frukt og eik er gjennomgangstema, med enda mer vann tenderer den mot appelsinmarmelade.
Smak: Eik og tørket aprikos. Litt mer krydderaktig eikepreg med vann, litt allspice og nellik. I kombinasjon med tørket frukt blir det noe chutney-aktig.
Kommentar: Jeg var umiddelbart litt skeptisk, men den «vokser på meg» som det heter på nynorsk. Det er tydeligere trepreg enn jeg normalt setter pris på, men mengden tørket frukt og sødme balanserer, og jeg tror jeg må konkludere med at dette faktisk var skikkelig godt.
Takk til Stian for smaksprøven.
Nese: Langt mer lukket enn 10-åringen. Lett røykpreg, syrlig sitrus, vanilje. Litt tydeligere torvrøyk med vann, ellers ikke den store endringen.
Smak: Svidd appelsinskall og kvist fra nåletre. En litt besk bittersmak som henger i også med vann, men vann gir mer torvrøyk og innrøkt peis, svidde plommer og litt vanilje.
Kommentar: I kveld savner jeg litt dybde på denne, jeg mener å huske at jeg har likt den bedre før. Ellers en helt ok røykwhisky, men ikke akkurat noe jeg ville løpt for å kjøpe.
Innimellom må man jo smake gamle klassikere, også. Laphroaig 10 år drakk jeg mye av når jeg først oppdaget whisky. Jeg likte Laphraoig Cask Strength også, men jeg slet med at jeg aldri klarte å få perfekt mengde vann, mens 10-åringen funket fint på 40 % uten dikkedarier. Etterhvert lærte jeg jo å tilpasse vannmengden i fatstyrketapninger – og fant ut hvor mye annet godt som finnes der ute – så det er lenge siden Laphroaig 10 år var noe førstevalg, men hvordan smaker den egentlig nå til dags?
Nese: Torvrøyk, litt jernbanesviller og jod. Syrlighet og rustent jern. Med vann dukker det opp tørr ull, men torvrøyken og rusten blir hengende i og er det mest framtredende på nesa.
Smak: Litt sur torvrøyk, vann på rustent oljefat, bitterhet og en litt ubehagelig «kjemisk» smak, som av løsemidler. Den forsvinner heller ikke med vann.
Kommentar: Nesa er ganske klassisk Laphroaig, selv om jeg savner litt det medisinske preget som var typisk for destilleriet før. Joden er der, men den luktet virkelig som et gammeldags apotek som fyrte med torv før i tiden (det vil si, tja, for omtrent femten år siden?). Smaken, vel, her er det noe litt uheldig som foregår. Er det utslag av at de på grunn av etterspørsel nå bruker fat de før ville sendt til blending, eller har destillerikarakteren endret seg og fått et mer fusel-/løsemiddelaktig vedheng?
Takk til Stian for smaksprøven.
Australs singlemalt, ja. Det er ikke dagligdags.
Nese: Pasjonsfrukt eller tindved. Bålrøyk og grillet frukt. Bare mer fruktpreg med vann, det dukker opp noe bringebær. En liten unote gjør seg også bemerket desverre.
Smak: Svidde jernbanesviller med en ettersmak av pasjonsfrukt. Med litt vann blir røyken skarpere, samtidig som noe av fylden forsvinner.
Kommentar: Slett ikke dum, men klart best uten vann. Litt for røff i kantene, på den «uferdige» måten, men jeg likte pasjonsfrukt-/tindved-karakteren, og kunne gjerne tenkt meg å smake mer fra Hellyers Road for å finne ut om det er et destilleripreg eller om det er tilfeldig i denne tapningen.
Nese: Pærebrus, vanilje og hint av rå eik. Mye det samme med vann, men litt kakao «nibs» og melis kan spores, og mer frukt; banan og hermetisk fruktsalat.
Smak: Mørk sjokolade, vanilje og bittert eikepreg. Bitterheten blir om noe tydeligere med vann, men melis og mørk sjokolade balanserer noe.
Kommentar: Til bourbon å være er ikke denne så verst, men jeg skal ikke løpe ut for å kjøpe en flaske. Det er fatbitterheten jeg har mest problemer å bli venn med.
En Glen Garioch fra 1989, lagret på hogshead, tappet i 2015. Smakt blindt.
Nese: Litt innesluttet, tørr, noe syrlig tropisk frukt, litt pepper og chili, gress. Med vann sitronskall og sitron og stikkelsbærsyltetøy.
Smak: Eik og pepper. Med vann utvikler den kandisert sitronskall, skifer og mørk sjokolade.
Kommentar: Fryktelig vanskelig å plassere, men steingod.
Nese: Torvrøyk og pasjonsfrukt. Med vann, mer røyka pasjonsfrukt og litt aprikos eller noe slikt, appelsinmarmelade og ristet brød også.
Smak: Torvrøyk, malt og pasjonsfrukt. Fin fruktighet og mengder med røyk også med vann.
Kommentar: Det er sjelden jeg får så rene «Eureka!»-opplevelser når det gjelder å plassere fruklukt som jeg fikk her. Nesten synd ikke Wemyss fikk kloa i dette fatet, en «toasted passionfruit» kunne man jo sett for seg. Ingen stor, komplisert dram, men veldig god likevel.
Takk til Daniel for smaksprøven.
Single grain whisky, destillert 1965, tappet 2011.
Nese: Smørbukk, gule epler og hermetisk aprikos. Vann henter fram litt mentol og litt nellik.
Smak: Fløtekarameller og lett forkullet treverk. Før i tiden fantes det karamell-kjærlighet-på-pinne med ekte trepinne (kanskje det finnes fortsatt? Dumle?), det smaker litt som når man kom til slutten av den og prøvde å få med seg det siste av karamellen fra pinnen uten å få flis i tunga. Med vann dukker det opp litt mer brent gummi-aktig fatpreg, men også litt krydder.
Kommentar: Ganske lukket på smaken uten vann (tross den overdrevet spesifikke assosiasjonen til fordums lørdagsgodter), den føles langt åpnere, og faktisk mer alkoholsterk, med vann.