Nese: Grønne epler, malt og sitrus.
Smak: Malt og høy, men mye smak. Vingummi på ettersmaken.
Kommentar: Klassisk lowland, «milde», men tydelige smaker. Veldig god.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.
Kategori: Whisky
Bunnahabhain 1989 Berrys’ 42,9 %
Tappet i 2014, 24 år, fatreferanse 5716.
Nese: Frukt av typen med en stor stein; frisk aprikos, kanskje? Jeg lukter steinen også. Med vann heller det mer mot epler, med et støvete innslag.
Smak: Fruktkompott av fersken med eikespon som krydder. Nellik dukker opp med vann, og et litt underlig, vagt urtete sitronpreg (om det gir noen mening?). Eik på ettersmaken, og etter en stund malta korn. Det siste henger i lenge.
Kommentar: Godt, forsåvidt, dette også, men jeg er ikke helt solgt. Ingen løp og kjøp for min del. Mer i klassen «jeg kan hjelpe deg å tømme flaska». Jeg savner litt… oomph.
Bunnahabhain 1990 Berrys’ 54,3 %
Tappet i 2014, 23 år, fatreferanse 3513.
Nese: Fruktig, pære, lett eik. Pære- og vaniljeis med vann, og de lyse av vingummiene.
Smak: Pære med eikesmak, lett lakris på avslutningen, også den med eikepreg. Litt bitrere med vann, eika er fortsatt mest fremtredende av alle smakene.
Kommentar: Nesa er ganske frisk, men fatpåvirkningen er tydelig i eikepreget på smaken. Det er godt, det holder seg på rett side av grensa til «som å tygge treflis», men kanskje kjedeligere og mer endimensjonalt enn man kunne ønske.
Lammerlaw 10 år Cadenhead’s World Whiskies 50,2 %
Strengt tatt på tide med en bottlekill på denne, den ble tappet på flaske i august 1999 og har vært åpen, vel, siden tidlig 2000-tall. Modnet på en bourbon barrel som ga 228 flasker. Lammerlaw er destillert ved Willowbank Distillery, som også prodiuserte Wilson’s og derfor også er kjent som Wilson’s Distillery, på New Zealand, og allerede når Cadenhead tappet denne var destilleriet ikke i drift, Fosters (ølmerket) hadde kjøpt det av Seagrams og umiddelbart lagt det ned i 1997.
Nese: Epletrær og vanilje. Mer sitrus med vann og et snev av eik.
Smak: Litt friskt, fruktig, litt eik, med en bitter snert mot slutten. Noe fusel-aktig gjør seg gjeldende med vann, og det blir mer av bitterheten, uten at det kommer til så mye annet.
Kommentar: Kanskje har tiden på åpnet flaske gjort den bedre, kanskje verre, vanskelig å si. Nå er den mer kjedelig enn noe annet. Lite alvorlig å utsette på den, men den gir heller ingen grunn til å gråte over et nedlagt destilleri.
Arran 1998 16 år Cadenhead 54,8 %
Tappet oktober 2014, modnet på bourbon barrels.
Nese: Grønne epler og vanilje. Med vann Conference pærer, appelsinbrus.
Smak: Vaniljesaus, litt uggent treverk, sukkerspinn. Mer bitterhet på smaken med vann, kandiserte pærer og litt toffee på ettersmaken.
Kommentar: En helt grei Arran. Ingenting å hoppe i taket over, men god, fruktig nese og helt ok smak, med bare litt mye bitterhet.
Dailuaine 1999 Gordon & MacPhail Exclusive 50 %
Tappet 2010, fatnummer 12848.
Nese: Fruktkompott, en blanding av plommer og epler, tror jeg. Søt tobakk, lett eikepreg. Litt mer emmen frukt med vann, melne epler og hint av appelsin.
Smak: Tydeligere eik, men også rosiner i fruktkompott, vanilje og nellikspiker. Vann henter fram lett krydret treverk og mørk sjokolade med karamell- og appelsincrisp.
Kommentar: Denne startet som helt ok, ganske god, men uten wow-faktoren, men wow-faktoren kom på smaken med litt vann. Den er ikke overdrevet kompleks, men den «ticks all the boxes». Og så blir den herlig tåkete når du tilsetter vann, det er alltid like sjarmerende.
Kjøpt på Gordon & MacPhail i Elgin i 2011.
Amrut 2009 4 år Single Cask 59 %
Denne Amruten som er destillert med torvrøkt malt har ligget på en port pipe fra juni 2009 til august 2013, fat nummer 2714, og det oppgis på etiketten at «total maturation loss» var 45 %. Det er hardt å lagre whisky i varmen.
Nese: Melkesjokolade og lettrøkte svisker. Med vann kommer tjære og aske, og brente grillpølser stekt på bål.
Smak: Torvrøyk, jernbanesviller (av den gammeldagse typen), sviskekompott og plommesyltetøy. Mer mot tjære og røyk med vann, frukta forsvinner nesten helt.
Kommentar: Joda, jeg er peatfreak, visst er det godt. Men jeg får ikke helt wow-følelsen, må jeg innrømme. Litt for enkel?
Arran The Devil’s Punch Bowl Chapter III 53,4 %
Denne tredje utgaven av Arrans The Devil’s Punchbowl har fått navnet «The Fiendish Finale» og er en vatting av åtte sherry butts, åtte fransk eik barriques (fat på rundt 300 liter, mye brukt til vin og cognac, kan visstnok beskrives som «butt-shaped hogsheads») og fem bourbon barrels. Ingen alder er oppgitt, og det er nok sannsynligvis en blanding av røkt og urøkt malt.
Nese: En merkelig nese. Frisk frukt – epler – øverst i glasset og krydder lenger ned, men også et fremmed preg som ikke sier whisky i det hele tatt. Jeg fikk Arve til å lukte og han foreslo at de måtte ha brent noe fruktbrennevin og ikke rengjort utstyret skikkelig etterpå (og da hadde han ikke nettopp lest fatsammensetningen, i motsetning til meg). Det er egentlig en god beskrivelse. Med vann roer den seg og blir mer helhetlig, fortsatt med tydelig fruktpreg, men nå av den mer kjente typen i whiskysammenheng. Det er krydder også, fortsatt, litt pepper, og tørket appelsinskall.
Smak: Smaken er nesten like rar, det smaker nærmest en vatting av eplebrennevin og whisky. Godt krydret, men med et tydelig preg av fruktbrennevin. Vann hjelper ikke på smaken, den får et litt vaskemiddelaktig appelsinskallpreg og smaker i tillegg bittert.
Kommentar: Et merkelig vesen. Spennende å smake, men jeg klarer meg langt med den ene smaken, tror jeg nok. Om det er de franske eikefatene som gjør det hele så merkelig aner jeg ikke, men det er vel den mest sannsynlige forklaringen.
Aberlour 2000 14 år Cadenhead Small Batch 46 %
Nese: Malt, gule epler og sukkerbrød. Med vann får den preg av «lemon sherbet» og napoleonskake.
Smak: Sitronkake, litt eik, mye malt. Mye det samme med vann, litt mer krydderpreg på sitronkaka, bare.
Kommentar: På mange måter litt anonym, selv om nesa kom seg. Likevel er det interessant å smake en ren bourbonfatvariant av Aberlour, siden de er et av destilleriene som bruker mye sherryfat. Og godt er det, for all del, selv om den savner litt spenst.
Old Pulteney 1989 25 år 54,1 %
Destillert 15. november 1989, tappet på destilleriet av Leif Olav 23. mai 2015, fat nummer 4148.
Nese: Fruktig. Kandisert appelsin, pasjonsfrukt, tørket aprikos, vanilje og eikeparfyme. Med vann får den et lett parfymert røykpreg, røkelse, kanskje?
Smak: Konfekt. Mørk sjokolade med pasjonsfruktfyll, krokan og ørlite salt. Motorolje dukker opp med vann, det samme gjør gammel, tørr eik. Ettersmaken henger i lenge og består av eik, mørk sjokolade og kirsebær.
Kommentar: Veldig godt. Klassisk Old Pulteney på mange måter, og alderen har gjort den avrundet og balansert uten at eika har fått ta overhånd. Jeg har dessverre bare en smaksprøve, skulle gjerne hatt en hel flaske.