Kategori: Whisky

Julekalender 2017 luke 8

Ok, vi kjører på med en til. Jeg jobber meg bakover på backloggen, så da blir det luke 8 først.

Nese: Tydelig torvrøyk og et hint av spearmint. Fortsatt mest røyk med vann, men noe mulig fruktig dukker opp, og noe gjærbakst, tror jeg. Skorpa på hjemmebakte boller, kanskje.

Smak: Mye torvrøyk. Ikke så mye annet. Hint av lakris, kanskje. Ikke dukker det opp noe særlig annet med vann, heller.

Kommentar: Vel. Altså, jeg liker det jo, peat-freak som jeg er. Men spennende ville det være en overdrivelse å kalle dette. Jeg går for det opplagte og sier Islay, mest sannsynlig Caol Ila. 43 % og… NAS? Forresten, jeg tror ikke dette er pur ungt, så kanskje heller en 10-12 år.

Fasit: Ardbeg Corrywreckan. Waaaaay off på styrke. Ikke første gangen. Ellers kunne det vel vært verre.

Julekalender 2017 luke 9

 

Da var whiskyjulekalenderen i hus, gitt. Det ble forsinkelser siden korkene skulle leveres av PostMord og da kan man jo tenke seg hvor bra det gikk… Nuvel, jeg har uansett hatt smaksforstyrrelser mesteparten av desember så langt, så jeg hadde vel ikke begynt noe mye før i dag uansett. Men i dag blir det i alle fall luke ni i whiskykalenderen, og kanskje luke 9 fra romkalenderen som en bonus.

Nese: Fruktig, i form av tørket frukt, både aprikos, tranebær og dadler. Noe røykaktig er det også, men ikke peatmonster-nivå. Med vann går det mer over til fruktkompott og eika blir tydeligere.

Smak: Det starter med tørket frukt som fort går over i borderline svidd gummi før et blaff av ren eik. På ettersmaken er det først typisk sherryfatpreg som ganske fort ender i en sånn generell varmende «whisky»-smak. Vann gjør ikke så mye forskjell, men demper desverre i alle fall ikke gummien.

Kommentar: Det er jo ikke så verst godt dette, tross gummien. Den er ikke overveldende, selv om jeg nok tenker at jeg ville tappet dette et år eller to tidligere. Ikke verre enn at jeg gjerne hadde tatt en flaske, faktisk.

Så hva tror vi? Mer enn 46 %, kanskje 50-ish? Ikke hauggammalt, men la oss si 18 år. Sherryfat eller en litt for lang sherryfats finish. Og Speyside, ville jeg nok trodd, uten at det hjelper på eliminasjonsmetoden noe videre. Glen-whatever, la oss ta en råsjangs på Glenfarclas.

Fasit: Clynelish 1996 Signatory for The Whisky Exchange. 55,5 %, så jeg var litt konservativ, men bang on på fat og alder. Burde kanskje tenkt i retning northern highlands med det hintet av røyk, men, men.

 

Finest Irish 22 år The Whisky Exchange for The Whisky Show 51,8 %

Nese: Eple, aceton, grønne bananer, kiwi. Med vann blir frukta mer kunstig og jeg tenker Juicyfruit tyggegummi.

Smak: Oi. Ligner ikke på lukta. Rått treverk, enda mer tre på ettersmaken. Mynte, kanel og muskat. Med vann blir den bare enda merkeligere, men i det minste dukker det opp litt frukt også på smak. Grønne bananer, igjen, og kanskje umoden fersken. Treverket henger igjen i munnen lenge.

Kommentar: En skikkelig merkelig opplevelse. Ikke vondt, akkurat, men for usammenhengende til å bli direkte godt også. En sånn man kunne drikke opp en hel flaske litt etter litt i et forsøk på å bli klok på den (men jeg har bare en sample, så det kommer jeg nok ikke til å gjøre).

Takk til Håvard for smaksprøven.

Bowmore 1999 10 år Old Malt Cask 50 %

Destillert november 1999, tappet september 2010, modnet på en refill butt, DL Ref 6526.

Nese: Lett søtlig torvrøyk, tang, lakris-hubba-bubba. Etter å ha hatt oppi vann får jeg plutselig assosiasjoner til hermetisk pære, men det forsvinner igjen og etterlater søt røyk og ikke noe særlig annet.

Smak: Torv, røyk, kjøleskapsis. Krydder, muligens karve, særlig på ettersmaken. Med vann er det fortsatt mye røyk, men nå med mer vegetalsk preg, muligens av tang. Vått treverk og litt appelsinskall gjør seg også gjeldende.

Kommentar: En helt grei dram, noe Old Malt Cask forsåvidt pleier å garantere for. Mindre spennende enn man kunne ønsket, kanskje.

 

Mackmyra Blomstertid 46,1 %

Nese: Kirsebæryogurt og litt eik. Med vann lukter det mer whisky. Eller i alle fall whiskyfat. Noe friskere treverk, muligens i retning einer, dukker opp. Vanilje gjør seg gjeldene. Men kirsebærene er fortsatt dominerende.

Smak: Ganske merkelig. Det smaker på sett og vis sherryfat – rosiner, sukater, tørket frukt generelt – men så dukker både kirsebæryogurt og bruspulver med bærsmak opp og roter til smaksbildet (uten at det nødvendigvis er negativt, altså, jeg har ikke konkludert ennå). Kryddertoner dukker opp med vann, pepper og noe i nærheten av karve. På ettersmaken finner jeg einer og mer bær.

Kommentar: En rar whisky. Det er ikke første gangen jeg sier det om en Mackmyra, og det blir neppe den siste. På sett og vis er den ganske god, men jeg tenker at den kanskje vil appelere mer til fans av whiskylikør enn singlemalt. Det er nesten så jeg føler for å helle av noen centiliter og løse opp litt sukker i dem og se hvordan det arter seg. Om jeg gjør det skal jeg rapportere tilbake. Ellers er vel konklusjonen at dette er en flaske det ikke blir noe problem å tømme, men som jeg neppe ville kjøpt en til av.

 

Lagavulin Distillers Edition 1989 43 %

«Special release lgv. 4/493», tappet 2005.

Nese: Ganske rå røyk med en binote av røkt fisk. Noe frukt ligger og lurer bak uten at jeg klarer å sette fingeren på hva slags frukt. Svidd treverk. Røyken blir litt snillere med vann, og det lukter mer bål.

Smak: Kull og kjølig torvrøyk. Ananas og umoden banan. Med vann endrer frukten karakter til mango.

Kommentar: Fyrrigere enn 87-årgangen, og en langt bedre reklame for serien. Denne hadde jeg ikke hatt problemer med å anbefale til enhver som liker torvrøyk i whiskyen sin.

Arran 1999 11 år Duncan Taylor NC2 46 %

I-siste-liten-notat for denne flaska også, men denne har ikke vært åpen så fryktelig lenge. Et år, kanskje.

Tappet i 2011.

Nese: Malt, lett eik og sitrontoner. Mer mot tropisk frukt med vann.

Smak: Malt, lett bitter eik, tropisk frukt. Ingen nevneverdig endring med vann.

Kommentar: En ukomplisert og helt grei dram. Lite spennende, men helt ok drikke.

Clynelish 15 år Adelphi for Daracha 53 %

Destillert 1997, tappet 2013, 287 flasker, cask nr, 6520.

Jeg skrev smaksnotater for denne når flaska var nyåpnet for nesten nøyaktig fire år siden, så jeg tenkte det kunne være interessant med en gjensmak nå som det kun er en dram eller to igjen. Jeg anbefaler forøvrig ikke leseren i å følge mitt eksempel og ha flasker stående åpne så lenge, i alle fall ikke når volumet luft vs whisky har blitt så stort. Denne burde vært drukket eller helt over på mindre flaske for et par år siden.

Nese: Malt. Med vann utvikler den et fruktig preg, epler kanskje?

Smak: Litt fiskeaktig til å begynne med, deretter salt og malt. Vann henter fram epler på smaken også.

Kommentar: Om det er whiskyen eller jeg som har endret seg på fire år er vanskelig å bedømme, men selv om assosiasjonene er forskjellige er konklusjonen er den samme som den gangen: Litt skuffende. Både Clynelish, Adelphi og Daracha kan så mye bedre.

Caol Ila 1978 23 år Rare Malts 61,7 %

Nest siste slant av en flaske som har vært åpen noen år, så den er godt luftet.

Nese: Tørr røyk, aske. Vann henter fram sitrus (sitron) i tillegg til røyken, som får mer torvpreg.

Smak: Røyk, lett eikepreg, hint av babyspy. Med vann blir den hakket mer kompleks, noe krydder dukker opp; muskat og svart pepper. Fortsatt (torv)røyk som hovedsmak.

Kommentar: Glatt verdt de 64 GBP vi betalte for den i 2003, men kanskje ikke de 440 Euro Whiskybase oppgir som «average value» i dag. Klassisk Caol Ila, forsåvidt, men dermed ikke videre kompleks. God, for all del. Jeg skal drikke den siste drammen med andakt.

Kilchoman 100% Islay 7th Edition 50 %

Destillert 2010, tappet 2017.

Nese: Potetkjeller, kald røyk. Med vann lukter det mer rå betong, fortsatt med kald røyk som tilbehør.

Smak: Røyk, noe litt plastaktig. Rå potet på ettersmaken. Varmere røyk med vann, noe frukt, muligens bålstekt eple, fortsatt litt plast.

Kommentar: Godt, men jeg mener tidligere årganger har vært bedre. Det er noe rått og uferdig over denne utgaven.