Nese: Generisk norsk pils med et syrlig anslag. Legger jeg godviljen til kan jeg kanskje kalle det syrlige for epler, men egentlig heller jeg mer mot å kalle det lime.
Smak: Generisk norsk pils. Eplene er mer tilstedeværende som en frisk syrlighet enn som eplesmak.
Kommentar: Et greit og lett sommerøl. Skuffende lite eplepreg. Mistenker at forskjellen mellom denne FCC-varianten og Balders Eplepils ikke er de helt store, jeg savnet epler på det også, men man måtte eventuelt parallelltestet dem for å sjekke. Kanskje et prosjekt som passer for en varm sommerkveld. Vi får se.
En ølbutikk kan vel ikke eksistere uten å ha sine egne øl. Noe annet hadde vel vært uhørt. Og ølkjeden Gulating har flere forskjellige brygg tilfeldigvis brygget av dem selv. Men kan man være daglig leder i en av Gulatings butikker uten å ha et eget øl? Selvfølgelig ikke.
Daglig leder på Gulating Trondheim, Tommy Holen Helland, har vært hos Ølve på Egge i Steinkjer sammen med Gulating Håndverksbrygg og kreert en dry stout som skal være litt mer engelsk i stilen. Dette innebærer en mykere og ikke så stram brentsmak i min bok.
Innholdsdeklarasjonen hevder at det er brukt krystallmalt og mariss otter palemalt (mistenker at det skulle ha stått maris otter) mens humla er norton brewer (her mistenker jeg at det skulle stått northern brewer).
Farge: Mørk, dyp brun (nær svart) med et særs pent og pyntelig skumlokk med lekker lysebrun farge.
Nese: Melkejokolade, kaffe og sødme fra stuede frukter.
Smak: Lett og sødmerik med en god tørrhet som danner bakteppet. Frisk med et lett brentpreg som leder en videre mot hint av lune fersken, pærer og rosiner. Mens man sitter og koser seg med de lette og liflige smakene ligger en mørk og dyp smak av malt og gir en god fylde.
Konklusjon: Absolutt drikkbart og «moreish» som engelskmennene sier. En leken og lett stout som godt kan bli en gjenganger på verandabordet i sommer. Stilmessig ville den passet godt inn på engelsk pub (denne på håndpumpe hadde ikke vært feil). Av butikkstouter ligger den høyt oppe.
I dag var det en pressekonferanse som jeg fikk anledning til å være med på, og den største nyheten der var nok at Carlsberg/Ringnes har fått med seg Brooklyn Brewery som partner i prosjektet. Det betyr ikke at det skal brygges Brooklynøl i stedet for Dahlsøl på det nye bryggeriet, men, som Søren Brinck, sjef i Ringnes formulerte det, at de vil videreføre det pionerarbeidet som både E. C. Dahls og Ringnes historisk har stått for ved å trekke inn noen moderne pionerer.
Eric Ottaway
Eric Ottaway fra Brooklyn Brewery trakk fram likheten mellom det litt slitne industriområdet Dahls ligger i i Trondheim og slik WIlliamsburg i Brooklyn var når Brooklyn Brewery først flyttet inn der på nittitallet, og sa at håpet for det nye ølsenteret er at det på lang sik blir en del av en blomstrende bydel, etterhvert som boliger og andre mer menneskevennlige strukturer tar over for nedslitte lagerbygninger langs sjøkanten. Det er jo en rimelig lang tidshorisont man må operere med om man skal se sånn på sakene, men spennende kan det jo bli.
Roar Hildonen, for anledningen med gyldent slips.
Roar Hildonen og Alexander Skjefte er også med på laget. En viktig del av det nye ølsenteret blir en pub og en restaurant, puben er tenkt å skulle ligge der utsalget på Dahls ligger i dag, på hjørnet mellom Strandveien og Stiklestadveien, og så blir restauranten innefor. Jeg pratet litt med Alexander og han sa at de planelegger en litt mer jordnær og pub-vennlig versjon av gourmetmat. Man skal kunne få seg en burger på puben, selv om det selvsagt skal være en innmari god burger. På restauranten skal man selvsagt også kunne spise en skikkelig treretters, og det er også snakk om et litt større rom i annen etasje som vil kunne fungere til «normal størrelse bryllup».
Garrett Oliver
Garrett Oliver snakket varmt om hele prosjektet. Han sa at det var en av de kuleste dagene i hans liv, og lot til å mene det, så det lover jo godt. Han nevnte lokalkjærligheten til E. C. Dahls som et viktig element og dro paralleller fra det som skjer i ølverdenen i dag til det seriøse kokker har gjort i årevis, der de har reist verden rundt og vært gjester i hverandres kjøkken i noen uker eller måneder.
Eric Ottaway og Søren Brinck avslører den nye E. C. Dahls-logoen.
For dem som er bekymret for Dahlspilsen er planen fortsatt som det ble annonsert i høst at flaske-varianten og fatølet skal brygges i Trondheim på det nye anlegget, boksølproduksjonen flytter til Gjelleråsen. Eric Ottaway forsikret at de skulle klare å bevare smaken identisk når de får det nye anlegget opp å kjøre, så får vi vel tro ham på det. Nordlandspilsen skal også brygges i Trondheim. Ellers er planene for hva de skal brygge ganske vage, men det er heller ikke ansatt noen bryggerimester ennå, det er første post på programmet for de nye samarbeidspartnerne, deretter skal hen få sette seg ned med Garrett og resten av teamet og finne ut av retningen de skal starte med. Det som var helt klart er at det ikke skal brygges «Brooklynøl».
——————–
Det var noen kjappe notater fra i ettermiddag. Nå har jeg lagt til noen bilder, og her kommer noen flere detaljer og funderinger:
Det nye bryggeriet skal komme fra Braucon og ha en kapasitet på 5000 liter. Med 8 batcher per dag skal det gi en kapasitet på 10 millioner liter i året, hvorav 8 millioner liter kommer til å være Dahlspilsen og Nordlandspilsen. De resterende 2 millioner literene blir… Tja. Si det? De virket opptatt av å videreføre lokale tradisjoner, så vi kan kanskje håpe på både bokk og bayer, men ingen var villige til å si noe konkret i dag. Det ble vitset om schwarzbock fra Svartlamon, og både røykøl basert på Stjørdalstradisjon og andre potensielt spennende sorter ble nevnt.
Øl blir det i alle fall.
De skal også ha et microanlegg for å eksperimentere. Det var først tenkt at det skulle ligge i forbindelse med puben, men det fungerte ikke så bra plassmessig, så det kommer til å ligge sammen med hovedanlegget. Det er ikke endelig besluttet hva det blir ennå, men de antar et 500-liters anlegg. Og selv om ikke bryggeriet ligger akkurat der kan vi vel anta at noen av de eksperimentelle batchene kommer til å serveres i puben.
Oppstart er altså forventet på sensommeren 2016, så det er mulig juleølet for 2016 kan brygges på nytt anlegg, men det skal vel ikke mange forsinkelser til før man i stedet må satse på det gamle anlegget.
Det som var beroligende – og trivelig – for oss lokalpatrioter var at alle virket veldig engasjert og entusiastiske og ga inntrykk av at dette virkelig er et prosjekt med en framtid.
Det skåles.Hva tror dere? Synes de det var godt, det de smakte?
Så sterkt som Dahlspilsen står lokalt er det nok ikke snakk om noen store endringer på den, ikke engang på utseendet, så den nye logoen kommer kanskje først til sin rett på de andre produktene. Men selv om det er besluttet (etter mye hardt tankearbeid ble det vitset) at bryggeriet også i framtiden skal hete E. C. Dahls bryggeri er det ikke tatt noen beslutning på om de mer eksperimentelle ølene skal selges under det varemerket.
Logoen likte jeg i alle fall godt. Den er passe stilren og enkel, de har fått med seg den gamle bakvendte E’en og at sirkelen rundt er et tverrsnitt av et fat fungerer godt. Den komplimenterer også Brooklyn-logoen godt, uten på noen som helst måte å oppleves som noen kopi eller avart.
Hlér er et annet navn på den norrøne havguden Ægir. Dette nevnes i både Snorres Skaldskaparmål (Yngre Edda) og den norske skapelsesberetningen Fundinn Noregr (Islandsk opphav). Hans bosted var Hlésey som på mer moderne skrivemåte er Lesø (ligger i Kattegat).
Brygget er en sommer red lager.
Farge: Gylden mot kobberfarget. Lett og eggeskallhvitt skum.
Nese: Veldig lett og nøytralt. Litt maltsødme med en tørr, innestengt aroma.
Smak: Veldig lett og balansert. Litt sødme, bitterhet og en dæsj med emmen fruktighet (appelsin, fersken og svisker).
Konklusjon: Muligens det ølet fra Ægir jeg har likt minst.
I fjor fikk jeg meg en liten smak av 7 Fjells sommerøl på Bryggerifestivalen i Trondheim og ga den 4 stjerner på Untappd. I år har den dukket opp på min lokale Rimi – noe som naturlig nok medførte et kjøp.
Brygget er en laget på Pale Malt, Carapils og Caramalt og humlet med Summit, Amarillo og Centennial. Dette er batch #54 og har to års holdbarhet (visste ikke at sommerene var så lange i Bergen).
Farge: Gylden med et pent og hvitt skum som legger seg raskt.
Nese: Fruktig og søtt med preg av tropisk nektar. Litt bitterhet er å finne bak den voldsomme veggen av fruktsødme.
Smak: Lett, bitter og vannaktig anslag. Overraskende med tanke på den voldsome dominansen av tropiske frukter på nesa. En viss sødme er å spore på smaken også, men den minner mer om veldig utvannet nektar (4:1 minst).
Konklusjon: Et friskt brygg som nok fungerer godt i solveggen, men det blit litt for tynt og vannaktig på smaken for min del.
Denne flasken kom i hus rundt juletider, men grunnet ymse omstendigheter ble det ikke mye av hverken juleølsmaking eller -drikking og flaska har blitt dyttet lengre og lengre inn i kottet etter diverse turer på Systembolag, VInmonopol og ikke minst Gulating. I dag skulle jeg lete etter noe og kom til å velte denne slik at korken fikk en smell og begynte å lekke. Dermed bar turen inn i kjøla for å avsmakes og drikkes iløpet av noen timer.
Farge: Gylden med hint av kobbetoner. Tykt, hvitt og aktivt skum som kom ut av flaska helt av seg selv (kan jo ha noe med at jeg sparket til flaska for et par timer siden.
Nese: En markant maltsødme med en litt sur syrlighet. litt som en eim av gammel kornsilo der en kasse lett overmodne sitroner står borti et hjørne.
Smak: Lett og frisk med preg av sitrussaft og en bismak av gamle krydderbokser som har stått tomme lenge. En viss emmen og metallisk bismak forstyrrer litt og trekker ned.
Konklusjon: En grei øl med en liten bismak som ødelegger litt. Et lett og friskt eksemplar av arten juleøl og er langtfra så søtt som de klassisk norske er. En litt renere friskhet og en tur i krydderskapet hadde nok gitt meg mer julestemning.
The Great Adventures of Mofaza er navnet på en serie øl fra Jemtehed og Brande der de brygger en pale ale med en eneste humlesort og turen denne gangen har kommet til Athanum. Denne humlesorten er ikke så utbredt enda og er vel kanskje litt for lik klassikere som Cascade og Amarillo for å bli virkelig populær. Kjennetegnene er sitrus (grapefrukt), jordtoner og florale toner. Navnet er etter stedet der Charles Carpenter grunnla den første humegården i Yakimadalen (Washington State, USA).
Farge: Lys gylden, litt mot gressgul. Tett og hvitt skum.
Nese: Lett sitrus og gode toner av gammel jordkjeller. Lett fruktighet med preg av aprikos, druer og lett utvannet husholdningssaft.
Smak: Lett og litt vannaktig til å begynne med. En god fruktighet ligger i bunnen med epler, røde druer og tørket aprikos. Muligens et lite hint av furunåler også. En god maltbase gir en rund og snill totalsmak.
Konklusjon: En god pale ale som ligger i det lette spekteret. Litt morsommere siden den er med en litt uvanlig humle. I det hele en god og frisk pale ale som godt kan bli med hjem fra Sverige flere ganger.
Lervig er aktive på nyhetsfronten nå i år og kommer med mye nytt. Det kan det leses mer om hos Ølportalen. En av disse nyhetene er Sour Suzy som er en Berliner Weisse , en sur fetter av Hefeweissen.
Dette brygget er laget på 100% hvetemalt, humlet med pilsnerhumle og Saaz og krydret med kaffirlime.
Farge: Veldig lys, bleik og uklar gul. Som veldig utvannet appelsinsaft. Lett skum for fordunster kjapt.
Nese: Lett syrlig men overraskende nøytral. Det er kaffirlimen som kjennes best, men en bitteliten sødme i bakgrunnen som mest sannsynlig er fra hvetemalten.
Smak: Lett og fruktig (lime). En lett syrlighet som aldri tar helt av.
Konklusjon: En lett og rimelig enkel variant av arten. Limen dominerer uten at den er veldig kraftig, selv om smaken bygger seg opp etterhvert.
Nils Oscar fikk i juni 2014 og i seks måneder framover en ny brygger på korttidsopphold. Dette var Chris Kirk som tidligere har vært brygger hos Great Divide (nå er han sjefbrygger hos Moffat Station Restaurant and Brewery i Winter Park, Colorado). Det var han som står bak dette ølet som vant heder, ære og gullmedalje på forårets Stockholm Beer & Whisky
Pandemonium dukket opp i det engelske språket i John Miltons Paradise Lost (ble vel opprinnelig skrevet «Pandæmonium». Det er stedet der alle demonene bor. I nyere tid har det også blitt brukt om kaos, anarki, bråk og spontane, veldig høye rop som oftest fra en større gruppe mennesker (ofte inne på et idrettsanlegg).
Ølet i seg selv en skotsk ale (Scotch Ale/Wee Heavy) og skal derfor være veldig maltdrevet. Etiketten kan også avsløre at det er tilsatt uraffinert rørsukker og røstet malt i tillegg til de vanlige elementene.
Farge: Klar brun med et godt rødskjær. Et skum med et lett brunlig preg men som forsvinner veldig raskt.
Nese: Mørk malt og maltsødme med et lite hint av fjøs. En brent karakter er også å finne i tillegg til en viss syrlig friskhet.
Smak: Starter rimelig lett og ukomplisert ut men kommer seg etterhvert. En mørk og dyp smak fra de forskjellige maltsortene med en god, men ikke alt for kraftig, sødme som balanseres gode av en frisk bitterhet. Bitterheten forsøker å balansere de tyngre smakene med blir mest liggende som et slør over dem. En forfriskende og sødmefylt ettersmak sitter i lenge.
Konklusjon: Mistenker at det er humlinga som gjør dette til en ganske anderledes Wee Heavy enn de jeg har smakt tidligere. De tunge, rike, kraftige smakene er de tilsløres av det forfriskende humlepreget. Er ikke helt sikker på om jeg er en fan eller ikke enda. Har heldigvis en flaske til som kan få utvikle seg litt.
Nese: Generisk norsk pils med et syrlig anslag. Legger jeg godviljen til kan jeg kanskje kalle det syrlige for epler, men egentlig heller jeg mer mot å kalle det lime.
