Kategori: Litt av hvert

Jeg lovet å komme tilbake med rapport om hvordan det fungerte å fullføre handel ved brennevinsauksjonen hos Blomqvist (les om selve auksjonen her). Et par tilslag fikk jeg nemlig, selv om jeg «heldigvis» ble overbudt på flere objekter. Man får forøvrig varsel på epost når man blir overbudt, slik at man eventuelt kan gå inn og øke maksbudet sitt. Så vidt jeg klarte å tyde lønner det seg heller å legge inn et realistisk maksbud når man først byr enn å eventuelt gå inn etterpå, for dersom noen byr mot deg «vinner» du på samme sum så lenge det ikke går over maksgrensen din, men om du først blir overbydt må du øke budsummen for å bli med i spillet igjen.

Når auksjonen vel var over fikk jeg en epost per objekt med beskjed om at jeg hadde vunnet og at jeg nå kunne gå inn og betale. Om du ikke betaler innen 72 timer trekkes betalingen fra det kortet du registrerte når du begynte å legge inn bud. Når betalingen er gjennomført er det bare å enten hente varene hos Blomqvist, eller, om du har valgt alternativet utlevering ved et ganske lokalt pol; vente på melding om at varene kan hentes.

Eposten om at budrunden var vunnet og påfølgende epost med betalingsbekreftelse var forøvrig det ene stedet de har glemt å oppdatere med informasjon om utlevering via polet, men ikke bli bekymret, det fungerte knirkefritt likevel.

I Trondheim er det Valentinlyst som er utleverende pol. Det er begrenset praktisk for meg, jeg ville valgt Bankkvartalet dersom jeg kunne velge, men det er langt mer praktisk enn Blomqvist i Oslo. Siden dette med utlevering av auksjonsvarer er nytt er det ikke sikkert du møter på en polansatt som har gjort det før, hun jeg fikk hjelp av måtte spørre en kollega. Rutinen er i alle fall at både du og den polansatte underskriver utleveringsseddelen fra Blomqvist (som skal sitte på varen(e)), dato noteres også. Så skal det tas kopi av den, og du får en kopi, mens polet beholder den andre. Så er det bare å ta varene under armen og gå (og vise utleveringsseddelen i kassen som bevis på at du har betalt).

Og for de som er nysgjerrige på hva jeg kjøpte…

En flaske «Glenfiddich Pure Malt Scotch Whisky Over 8 years (OCB)» for minstebudet, totalt 480 kroner.

En flaske «Glenfiddich Special Old Reserve Pure Malt Scotch Whisky» også for minstebudet, totalt 480 kroner.

En flaske «Bunnahabhain Islay Single Malt Scotch Whisky Darach Ur» batch 1 (en liter). Den var det noen som bød mot meg på, så jeg måtte ut med 1020 kroner. Mye mer enn den egentlig er verdt, men langt mindre enn maksbudet mitt. Den flaska skulle jeg nemlig ha. Så blir det spennende å se om den er like god som jeg husker…

Mormor var en dame det var verdt å kjenne, og ikke bare fordi hun var en god kokk. Men nå når hun er borte er det selvsagt slik at noe av det vi savner er matlagingen hennes. Og jula har aldri vært helt den samme uten mormors karamellpudding. I mange år har jeg bare levd med savnet, men av og til rykker det til og jeg tenker at jeg må jo i det minste prøve. I år testet jeg oppskriften til Gunda fra Alt godt, og det ble jo absolutt vellykket, det, men helt riktig var det ikke. Etter at desserten var fortært fant derfor mamma fram mormors oppskriftsbok for at vi skulle kunne vurdere tiltak for endringer neste gang ut fra det som står der.

Nå lurer du kanskje på hvorfor vi ikke bare har lagd «mormors karamellpudding», siden vi har oppskriftene hennes. Men så enkelt er det ikke. Problemet er nemlig at det ikke akkurat er en utgivelsesklar kokebok vi snakker om. De aller fleste oppskriftene mangler helt fremgangsmåte, og mange har hjelpsomme ingrediensangivelser av typen «passe mye mel» uten noen indikasjon på om man skal forvente at «passe mye» er 100 eller 1000 gram. I tillegg har vi begge forsøkt å få mormor til å lære oss å lage gitte ting før hun døde, og vet derfor at selv de oppskriftene som har nøyaktige angivelser ble justert etter magefølelsen ved behov. Og karamellpuddingoppskriften er intet unntak. Vel, den skal det jobbes videre med (punkt en er å bruke bare helmelk neste gang), og det er jo strengt tatt ikke så veldig relevant for denne bloggen uansett.

Når jeg først hadde oppskriftsboka i fanget bladde jeg like gjerne gjennom hele for å se hva som fantes av godsaker. Den første oppskriften i boka forteller deg hvordan du skal lage bakepulver. True story. Ellers er det mye av det man kan forvente. Kaker og puddinger i alle mulige varianter. Sauser og supper av alle slag. Mormor jobbet som husholderske (eller hva man nå skal kalle det) for en «fin» familie nordpå før hun flyttet til Oslo, så mange av oppskriftene er nok ting hun lærte av fruen i huset og var forventet å produsere både til hverdags og når det var middagsgjester. Hva gjestene tenkte når de fikk sin «avec» lurer jeg riktignok fælt på, for her kommer oppskriften som gjør at jeg følte dette innlegget hørte hjemme på denne bloggen:

Oppskrift på «cognac» altså. Legg merke til at i overskriften staves det på fransk manér, mens «konjakessens» er stavet «på norsk». Til glede for de som ikke er vant til mormors håndskrift er oppskriften som følger:

1/4 fl Martiniesu rum
3/4 fl sprit
3/4 fl kokt kaldt vann
ca 1 ss sukker
1 kopp sterk te
konjakessens

Som jo etterlater fler spørsmål enn det besvarer. Hva er «Martiniesu rum»? Jeg har stirret på ordet lenge og vel og er ganske sikker på at det er det det står. Eventuelt «Martiniezu», men det er jo ikke noe bedre. Har mormor forsøkt å notere noe hun bare har hørt muntlig? Hva slags sprit? 40 eller 60 % fra Det kongelige norske vinmonopol eller 96 % fra han Jens borti vika? Hvorfor kokt vann? Du skal jo blande det med sprit likevel? Hva slags te? Ok, det var neppe så mye å velge i? Og hvor mye essens? En sånn liten flaske?

Jeg er selvsagt fristet til å lage «cognac» nå. Det er mulig vi blir nødt til å gjøre et forsøk, men kanskje med en kvart mengde eller noe sånt.

Mest av alt lurer jeg altså på hva middagsgjestene synes om denne cognacen? Var det vanlig å lage sin egen cognac nordpå i mellomkrigstia?

Det dukket opp lenke i Facebook-feeden min via Gulating Ølutsalg Trondheim for et arrangement for hos C. I. Pedersen Glassmagasin. Billetten koster 349 kroner, prisen inkluderer «ølsmakingen og et lekkert tastersett i Brygg fra Magnor til en verdi av 999,-». Så da utelukker jeg ikke at det er i samarbeid med/sponset av Magnor.

Og hvorfor blir jeg så trøtt? Jo, for arrangementet (som forøvrig avholdes flere steder i landet) har tittelen «Herrenes aften».

Vel. Takk for det. Jeg har ikke bruk for fler ølglass uansett.

Addendum:

Jeg hadde i grunn gått ut fra at det var normal tanketom marketingspeak, a la «den perfekte gaven til ham», men det later til at vi damer rett og slett ikke er velkomne, da C. I. Pedersen har svart på kommentaren min på Gulating sin post:

Jeg er ikke så sikker på at det gjør det noe bedre. Jeg hadde allerede tenkt meg til at det nok var slik at C. I. Pedersens mest entusiastiske kunder normalt er damer (eller menn som skal kjøpe presang til en dame). Jeg stiller meg likevel tvilende til at dette er den mest fornuftige strategien som finnes for å få menn (som ikke alt er det) til magisk å bli interessert i design generelt. Joda, mulig det er noen som blir frelst på Magnor ølglass, men jeg ser liksom ikke for meg at det øker C. I. Pedersens generelle salg noe nevneverdig.

Jeg er forøvrig omtrent like trøtt av arrangementer som markedsføres som «damenes aften», særlig der de spiller like mye på stereotyper som denne ideen om at for å lure menn inn i et glassmagasin må det øl til. Jeg får noia av «kvinnekonferanser» der man liksom skal snakke om lederskap og pensjon og andre «tunge» tema, men sper på med litt feelgood om å være seg selv og kanskje et lite moteshow og får prosecco i hånda når man kommer og goodiebag med sminke og nylonstrømper. Eller at Jentebølgen opererer med «hare» (selv om jeg ser at de nå bruker ordlyden «inspirerende hare», tidligere har jeg sett «attraktiv hare», men det kan ha vært i uoffisielt materiell).

Det finnes noen få unntak der det kan være et poeng med «kjønning» av f.eks. kurs: «Dekkskiftekurs for kvinner» og «Hvordan bake julekaker for menn» KAN ha noe for seg, selv om jeg blir gladere av å se kreative måter å tiltrekke seg «utradisjonelle» deltagere på enn spesifikk begrensning til kjønn.