Jeg følger Hanne Stensvold på Twitter (@StHanne) og det var der jeg først hørte om prosjektet med boka Pjolter. Jeg noterte meg at jeg skulle se etter den når den kom ut, men var treig nok til at jeg fikk den på Eldorados halv-pris-salg under Matstreif i 2015.
Pjolter er på sett og vis en kokebok, og av de knapt 250 sidene er over halvparten viet oppskrifter på coctails. Det er dermed kanskje ikke den typen bok du setter deg ned og leser fra perm til perm, men det er forsåvidt fullt mulig å gjøre det også. Innimellom oppskriftene får vi litt om coctailens historie generelt, litt om visse typer coctails og presentasjoner av en rekke bartendere som har bidratt til cocktailens renessanse i Norge. Hver bartender har selvsagt bidratt med noen av sine egne oppskrifter.
Forfatterene er kreditert som fotografer og jeg må si jeg er skikkelig sugen på en «hvordan fotografere drinker» foto workshop med dem, for absolutt alle coctailene ser fristende ut, og boka er generelt en fryd for øyet.
Jeg får selvsagt lyst til å prøve meg mens jeg leser, og det kan tenkes det blir en coctail eller to på hjemmefronten framover. Beskrivelsene for hvordan du mikser (trodde du det var så enkelt at du kunne velge «shaken» eller «stirred»? Å nei du.) virker passe detaljerte og det klør litt i fingrene, det skal jeg innrømme. For ikke å snakke om alle de ingrediensene du kan lage selv, både infusert ditt og datt, tonic water, hjemmelagde bitters og ingefærøl! Men foreløpig skal jeg forsøke å unngå å la meg oppsluke av nok en alkoholrelatert hobby, tror jeg. Derimot er kanskje sjansen større for at jeg bestiller en coctail neste gang jeg er på bar, Raus i Trondheim har jeg jo på «skulle vært innom snart»-listen, og en av bartenderene i boka jobber (jobbet?) der.
Er du derimot sugen på å lære deg hvordan du mikser coctails kan jeg ikke se noen grunn til å lete lenger enn denne boka. Og blir du bitt av basillen må du gjerne invitere meg for å smake.
Sommeren 2013 fikk jeg den brilliante idéen å kjøpe hjemmebryggerutstyr til Arve i bursdagspresang. Året etter vant jeg et valgfritt kurs i regi Oi! Trøndersk matfestival, og valgte uten videre tvil ølbryggerkurs hos Bakke brygg. Likevel gikk det enda et år før vi kom i gang med bryggingen (vi er litt treige av oss). Til slutt fant jeg ut at i stedet for å forsøke å planlegge den perfekte første bryggedagen med det perfekte første brygget var det egentlig like greit å hive seg ut i det, og gikk innom Bakke og ba dem foreslå en oppskrift og selge meg ingrediensene jeg trengte. Mens jeg ventet på at «the malt bill» skulle kvernes vandret jeg rundt og kikket på varene og ble stående foran ølbokhylla. For visst, vi hadde bøker om brygging fra før, men den jeg hadde forsøkt å lese meg opp på de siste dagene for å friske opp kurskunnskapene hadde ikke helt tilfredstilt mine behov for deltaljrikdom. Jeg var ute etter en «brygg øl for dummies» rett og slett.
Etter å ha bladd litt løselig i utvalget hos Bakke landet jeg på Ølbrygging fra hånd til munn. Her var det tegninger som illustrerte utstyr. Kapittelet om selve bryggeprosessen var beroligende detaljert og det hjalp, ikke minst, at prosessen som ble beskrevet så detaljert var med akkurat samme type utstyr som vi hadde, nemlig «brew-in-bag». Boka fikk bli med hjem.
Det var et godt kjøp. For det første fungerte kapittelet om bryggeprosessen akkurat etter ønsket om en beskrivelse «for dummies». Det eneste jeg savnet i boka (men som jeg heller ikke har funnet i andre bøker senere, så: Tips til revidert utgave) var en «hvordan lese hydrometeret». Dessuten er boka velskrevet og artig å lese. Og når vi først hadde vært gjennom et brygg eller to var det hjelpsomt å komme tilbake til snuttene med tips fra erfarne bryggere, mesketipset fra Kjetil Jikiun, for eksempel, om å ta kjelen av varmen og pakke inn i ullteppe eller dyne i stedet for å forsøke å holde stabil temperatur på kokeplata forenklet meskeprosessen enormt (ved første brygg gikk temperaturen opp og ned flere ganger ganske ukontrollert, ved andre gikk det bedre, med Kjetils tips holdt temperaturen seg jevn innenfor en halv grad).
Siste del av boka er viet oppskrifter fra en rekke norske bryggerier, de har allerede blitt brukt til inspirasjon og kommer garantert til å bli det igjen.
Boka markedsføres, via baksideteksten, «for deg som brygger øl eller har lyst til å brygge øl eller skulle ønske du kunne brygge øl eller bare liker øl», men jeg vil nok først og fremst anbefale boka til de to midterste kundegruppene. Brygger du allerede kan du nok få tips, og oppskriftene er selvsagt et pluss, men jeg mistenker at det er grenser for hvor mange bøker om selve bryggeprosessen man egentlig trenger (om vi ser bort fra regelen om at det aldri er grenser for hvor mange bøker man trenger, selvsagt). Og «bare liker» du øl, så, jo, det er mye nyttig å lese om ølstiler i begynnelsen av boka, og det er selvsagt gøy å kunne litt om hvordan øl brygges selv om du ikke har tenkt å forsøke selv, men om du først og fremst er interessert i å drikke øl finnes det nok andre bøker som er nyttigere.
Men har du det aller minste lyst til å prøve å brygge kan jeg anbefale boka på det varmeste.
Jeg kom aldri så langt som til å anskaffe Den norske ølrevolusjonen i utgivelsesåret, men den var et opplagt kjøp når Eldorado kjørte knalltilbud på mat- og drikkevarebøker under Matstreif i 2015. Jeg rakk så vidt å svinge innom Matstreif mellom Vill & Syrlig og bokbloggertreff, men kofferten ble betraktelig tyngre av det korte besøket.
Så bok var i hus, men fikk jeg lest den? Nei, du. Før jeg før helgen kom på at både den, de andre jeg kjøpte samtidig, samt en annen jeg faktisk HAR lest og burde ha blogget om for lengst er på årets Mammutsalg til gode priser. Så i influensaørska i helga begynte jeg på boka. Opprinnelig var planen å lese et par kapitler og skumme litt her og der, nok til å kunne uttale meg om dette var en bok jeg ville anbefale å kjøpe på salget eller ikke. Men den planen falt i fisk, for vips var boka lest, fra perm til perm.
Den norske ølrevolusjonen er en helt annen bok enn jeg hadde ventet meg. Det er mulig det bare vitner om hvor lite jeg får med meg, men siden det i dette tilfellet var utelukkende positivt får det heller være. Det er kanskje formatet som lurer meg, for det ser vitterlig ut som en standard (om enn fin) «coffee table book», noe jeg normalt forbinder med fine bilder, men også ofte med en noe forkortet og/eller intetsigende tekst. Hovedinnvendingen min, faktisk den eneste ordentlige innvendingen min, mot boka er også formatet. Det egner seg dårlig for strekklesing, boka er for tung, selv når du sitter i sofaen og kan vile den i fanget er formatet smått uhåndterlig. Og å ta den med seg i sekken for å lese på bussen ser jeg på som urealistisk.
Misforstå meg rett. Bildene til Skjalg Ekeland er fine. Til dels veldig fine. Men hadde jeg fått velge hadde jeg nok redusert formatet likevel, krympet bildene litt og satset på «vanlig» pocketstørrelse på boka.
Nå fikk jeg ikke velge, så jeg må leve med resultatet, og siden dette altså er den eneste innvendingen min tror jeg jeg lever fint med det.
Men det var disse tekstene, da, som jeg altså, ut fra formatet, hadde fått for meg at kom til å være korte og kanskje litt intetsigende. Der tok jeg grundig feil. Bokas kapitler alternerer mellom historier om spesifikke norske bryggerier, og da særlig pionerene i «den norske ølrevolusjonen» skrevet av Hugo Ivan Hatland og kapitler skrevet av Gahr Smith-Gahrsen om brygging av forskjellige ølstiler. Det er vanskjelig å si hvilken del jeg fant mest fascinerende.
Historien til de forskjellige bryggeriene kjenner jeg selvsagt i stor grad fra før, men de er formidlet på en så lesverdig måte at det ble sluke-tekst av det likevel, noe nytt er det alltids å lære, og best likte jeg nok at ved hvert bryggeri har det ølet som ble brygget når forfatterene var på besøk fått en sentral rolle i teksten, slik at man får et tydeligere bilde av livet på bryggeriet. Spesielt interessant er derfor kapittelet om Ringnes og Hansa (ja, faktisk!) siden Ringnes ble besøkt (garantert ikke tilfeldig) den dagen Anders og Steinar var der for å delta på bryggingen av det som ble Ringnes Polaris Porter.
Smith-Gahrsens kapitler om forskjellige ølstiler er garantert interessant lesing også om du «bare» liker å drikke øl, men som fersk hjemmebrygger var det bare å absorbere mest mulig, og det er tekster jeg kommer til å vende tilbake til igjen og igjen og nilese i forbindelse med brygging. Ikke bare er det generøs deling av oppskrifter (det er ikke akkurat noe nytt fra Smith-Gahrsens side), men en overflod av detaljer om hvordan malt, mesketemperatur, gjær, humle og gjæringsforhold påvirker resultatet i de forskjellige stilene. Les og bli klok.
Boka nærmer seg to år gammel, og det merkes til en viss grad, men langt mindre enn man kunne fryktet i en bransje som er i en så eksplosiv utvikling. I 2014 er Kjetil fortsatt ved Nøgne Ø, 7 fjell ikke ordentlig i gang, Austmann fremadstormende, men tror de kan vokse en stund i lokalene på Høvringen. Slik informasjon blir utdatert så fort at det ikke ville være mulig å utgi bøker dersom leseren krevde at den var oppdatert. Men faktisk er jeg mest overrasket over hvor lite som virker utdatert, og det er et styrketegn, vil jeg mene.
En ganske uforebeholden anbefaling der, altså. Er du overhodet interessert i å lese om øl er dette en bok du bør lese, og for 199,- på Mammutsalget kan du like gjerne kjøpe den med en gang.
Har det virkelig ikke vært skrevet bøker om norsk hjemmebrenningshistorie før? Vel, det var da i så fall på tide, og trioen bak HB: En destillert norgeshistorie er vel ikke den dårligste gjengen kandidater man kunne sett for seg til å føre verket ut i livet.*
Historien er ryddig bygd opp. Først får vi en presentasjon av de tre forfatterene, og da naturlig nok med fokus på deres forhold til de illegale dråpene. Deretter er det vekselsvis kapitler om «faget», hvordan brenning foregår, hva alkohol er, historien i Norge generelt rundt lovverk og forbudstid og så videre og kapitler om hjemmebrenningstradisjoner i de forskjellige landsdelene og til og med utenfor Norges grenser.
Hele boka er preget av anekdotiske bevis, så og si, ikke så rart kanskje, med tanke på jussen i det hele. Det som kan fremstilles som klare fakta gjør selvsagt det, men ellers er anekdoter slett ikke å forakte. Jeg likte særlig godt denne fra side 165, i kapittelet om Nord-Trøndelag: Kaillkjæft.
«På Inderøya for vi nesten kvar fredag til Verdal’n og kjøpt sprit», forteller Jørgen Nøvik. «Trøngt itj å ha no’n avtale på forhånd heller. Ein gang hadde vi gjort en avtale via et mellomledd, og avtalt å sko’ kjøp fæm liter. På Mela på Verdal’n, hærre. Va’ før vi hadde mobiltelefon. Så æ og kompisan kjørt dit, fann rett gate og ringt på døra. Ba om fæm liter heimert, fekk dunken og betalt 120 kroner literen. Æ trur prisen da va søttifem om man bare kjøpt en halvliter. Så for vi heim att, og da ringt det i telefon. Det va’ en ganske så sur heimertselger som lurt på kor det vart tå oss. Da hadde vi ringt på te naboan. Det si’ jo litt om kor my’ dæm breint i Verdal’n.»
Torgrim Eggen skriver jo bra (og at det hovedsakelig er han som fører pennen er det vel ikke så stor tvil om) så det hele blir både lettleselig og underholdende, også kapittelet om hva alkohol er som har undertittel «Et gørrkjedelig teknisk kapittel», men akkurat på det punktet kan man kanskje ikke ta en brennevinsnerd som meg på ordet. Det jeg savner er kanskje en litt mer kritisk tone når brennevinsproduksjonens mer negative sider diskuteres, det er lett å romantisere hjemmebrenning, men salg i stor stil til ungdomsskoleelever er fint lite romantisk. Ikke at temaet romantiseres, men det kunne kanskje vært tydeligere problematisert. Ikke at den kritiske tonen er helt fraværende, som når det bemerkes at Arbeiderbevegelsens edruskapsarbeid grunnet i helt praktiske, menneskelige tragedier og ikke i «forskrudde ideer om ‘synd'» (side 82).
At Myken er omtalt er artig, men her steiler nerden i meg på den eneste «faktafeilen» jeg bet meg merke i i hele boka, når det bemerkes at «Byggen i Norge er i verdensklasse, så utgangspunktet er slett ikke det verste.» For visst vil Myken gjerne bruke norsk bygg, på lang sikt har de til og med håp om lokal bygg, men til maltwhiskyproduksjon må byggen maltes og det finnes ikke (i skrivende stund) kommersielle malterier i Norge, og malten kjøpes fra det store utland. På den annen side kan man jo si at det at det var den eneste feilen jeg fant muligens er et kvalitetstegn (med forbehold om at jeg altså ikke er hjemmebrentekspert).
Helt til slutt finner vi, nokså vågalt kan man mene, et kapittel om hvordan du går fram om du vil teste å brenne selv. Det skal sies at det understekes at det ikke er ment som en oppfordring, og det er da også et svært interessant kapittel rent teknisk for oss nerder som boka ville vært fattigere uten. Jeg fikk selvsagt lyst til å forsøke mens jeg leste, heldigvis avtok den lysten ganske fort, jeg holder meg til (den litt mer lovlige) hjemmebrygginga, tror jeg nok (det hjelper jo at jeg gjerne drikker hjemmebrygget øl, men stiller meg tvilende til hjemmebrent sprit).
I det hele tatt føler jeg vel at et norsk brennevinsbibliotek ikke kan kalle seg komplett uten HB: En destillert norgeshistorie.
Bache Gabrielsen har nok lite av skylda/æren for innholdet, men det er vanskelig å argumentere noe annet enn at det er et praktisk flaskeformat.
Jeg føler at denne bokanmeldelsen fortjener et medfølgende smaksnotat, og i festlig lag nylig kom vi – as you do – inn på hjemmebrenning og jeg fikk argumentert meg til en smaksprøve (ok, jeg trengte ikke å argumentere så hardt) som ble overlevert en knapp uke senere. Varene stammer fra Nord-Trøndelag, et stykke innover på kartet fra Stjørdal om jeg ikke husker helt feil. Jeg er usikker på om det overhodet er vannet ned noe, så jeg skal starte litt forsiktig.
Nese: Det lukter ganske rent og litt floralt, jeg får også et snev av karamellaktig sødme. Lukta endrer seg ikke nevneverdig med vann, men det blir mulig å stikke nesa ordentlig ned i glasset uten å skvette tilbake av spritstikket.
Smak: Jeg tar sjansen på full styrke. Den karamellaktige sødmen er her også, og det florale er mer fruktig på smaken. På ettersmaken er det mest sprit, men også et slags hint av pepper helt bak på tunga. Med en del vann tilsatt (og det trengs, vi startet nok ikke på 40 % akkurat) kommer det fram litt mer fusel, men det er slett ikke ubehagelig. Jeg får fortsatt pepperassosiasjoner og ellers litt svolvel og brent sukker og en del rufsete noter som det ikke helt er mulig å sette navn på, men jeg tenker «apotek».
Kommentar: Jeg kan si uten noe snev av tvil at det er den beste hjemmebrenten jeg noensinne har smakt. Nå har jeg hovedsakelig forsøkt å unngå heimert ved de fleste anledninger, men en og annen sup av høflighet og/eller nysgjerrighet har det jo blitt (også, skal det sies, etter at jeg hadde oppdaget at jeg likte maltwhisky-nysprit). Dette er første gang jeg tenker at dette faktisk er noe jeg kunne tenke meg å drikke mer av etter den første slurken. Når jeg etter litt vann, litt mer vann, enda litt mer vann og så videre kommer ned på en slags behagelig drikkestyrke er det et velkjent, litt røft preg over det hele, men det er mer sjarmerende røft enn «ugh, mener du at du drikker det her, er du helt desperat» røft. Alt i alt en særdeles positiv overraskelse.
Det neste blir vel at jeg finner ut at karsk er godt (altså, jeg liker IKKE kald kaffe og jeg synes alkoholdunsten fra varm kaffe med «knert» er ubehagelig, så det er en bratt læringskurve vi i så fall snakker om). Deretter begynner jeg vel å gå med skinnvest og hvite tennissokker og anlegger bart. Sjø.
Den som lever får se.
___________________
* For å unngå beskyldninger om skjult reklame skal det bemerkes at jeg er venn med Jon Bertelsen på Facebook og at jeg også er med i den Facebookgruppa forfatterene opprettet under researchperioden for å samle inn historier og annet materiale. Jeg bidro riktignok aldri med noe, siden jeg selv har hatt særdeles lite med hb/heimert å gjøre, til tross for at jeg tilbragte starten på tenåra på Hamar og vi deretter flyttet til Trondheim. Men jeg var et prektig barn og begynte ikke å drikke før jeg var på besøk på en vingård i Alsace (jeg var på ferie med en venninne, på besøk hos venner av mine foreldre og vertskapet vårt mente vi burde besøke en vingård, de trengte dessuten påfyll av en kasse eller to uansett) og fikk smake søt hvitvin sommeren før jeg fyllte 18. De få gangene jeg har fått smake heimert (jeg tror aldri jeg smakte hb på Hedmarken) har jeg ikke synes det var noe videre å skryte av. Men jeg har faktisk vært på fest på et samfunnshus i indre deler av Trøndelag der menyen besto av «Kaffe 30 kroner. Bare kaffe 10 kroner» (prisene har jeg funnet på, de husker jeg ikke, men formuleringen er korrekt). Fra Hedmarken er min beste historie fra konfirmasjonsleir på Elverum. Vi skulle vært på midnattsmesse, men det var fler av oss som ikke synes det var verdens beste idé, så jeg og noen venninner stakk tilbake til skolen vi var innkvartert på (jeg sa jeg var prektig, men det får da være grenser). Det hadde også noen av gutta gjort og de trakk fram en plastflaske med blankt innhold på andre siden av klasserommet og begynte å tøffe seg. Vi var vel begrenset interessert – eller imponert – men når en av dem fyllte et plastglass til randen med ufortynnet vare og tømte det i en slurk uten å virke videre berørt kunne jeg ikke dy meg for å spørre hvor sterke de derre greiene de hadde var. «Åh, det er ren seksognitti, ja!» «Enten så tror du jeg er dum, eller så har du blitt lurt,» svarte jeg og ga opp den samtalen.
Og jeg har altså kjøpt boka helt selv for egne penger. Og jeg får ingen økonomisk eller annen belønning dersom boka blir en bestselger, ikke engang ære og berømmelse.
Jeg har en usannsynlig backlogg av bøker jeg skulle skrevet om, og må bare beklage at det ikke ble tid før jul slik at jeg kunne tipset om alle de gode julegavene (eventuelt hva du bør styre unna), men det er jo jul neste år også, dessuten har de fleste bursdag i løpet av året, og kanskje er det huller som bør tettes i din egen bokhylle også? (Det er det nok. Ragnhilds første lov lyder «Det er alltid plass til en bok til.»)
Jeg var på en veldig trivelig lansering av Norsk øl- og bryggeriguide på Mathallen i høst, dessuten har jeg selvsagt lest Knut Alberts ølblogg i flere år. Det definerer graden av min inhabilitet når det gjelder denne boka; jeg kan gjerne innrømme at jeg startet lesingen med et ønske om å like boka.
Og det gjør jeg, forsåvidt. Det skal sies at det selvsagt er et håpløst prosjekt Knut Albert har begitt seg ut på. På vaskeseddelen loves det «Beskrivelse av alle norske kommersielle bryggerier, fra de minste gårdsbryggerier til gigantene i markedet – omtrent 150 i tallet.» Siden det åpnes nye bryggerier hver uke eller deromkring er det slik at på dette punktet er boka allerede utdatert. Stokkøy mangler i alle fall. Videre loves «En komplett oversikt over alle norske ølsorter som er å få i butikker, ølutsalg, på Vinmonopolet og på fat. Alle flaskeøl er avbildet og beskrevet, vel 750 ølsorter totalt.» For å få til det var forfatteren avhengig av at bryggeriene selv sendte inn informasjonen. Noen var flinkere enn andre. Ja, jeg ser på dere, Røros. Tre øl? Patetisk.
Med det som utgangspunkt har Knut Albert gjort en prisverdig innsats og skapt en bok som gir et øyeblikksbilde av norsk ølproduksjon på et tidspunkt der det skjer mer spennende ting enn noen gang. Som historisk dokument er boka uvurderlig. Folk som Anders kommer til å finne den på antikvariater om femti år og juble høyt (ikke Anders, da, han har den allerede).
Og for en vanlig ølhund her og nå gir den en uovertruffen oversikt over stort og smått av norske bryggerier. Bokas styrke ligger i at her har alle fått plass. Like mye plass, til og med, en side med informasjon om bryggeriet, og litt tall som sier noe om størrelse, og så det antall sider som skal til for å vise fram alle flaskene. Det vil si at Hansa har fire sider og Gildaskáli faktisk bare har en, siden det er blitt plass til det ene ølet deres på siden med bryggeribeskrivelsen, men om Gildaskáli hadde produsert 30 øl hadde de også fått fire sider. Og bryggeriene er presentert alfabetisk. En demokratisk anlagt bok.
Leser du boka fra perm til perm (og har bedre hukommelse enn meg) blir du sittende igjen med et overblikk over norsk bryggerinæring som det hadde tatt år å google seg fram til (selv om det har blitt litt lettere etter oppmykningen av reklameforskriften). Visste du for eksempel at Fet hjemmebryggeri har fem øl, hvorav fire er IPAer? Eller at NorthernCo planlegger å starte med whiskyproduksjon til våren?
Vi får først noen generelle temaer som innledning, litt om vanlige ølstiler, en guide til hvordan du skal lese faktaboksene for bryggeriene. Deretter altså alle norske bryggerier som var aktive da boka gikk i trykken, med presentasjon og faktaboks pluss oversikt over flaskeølet. Til slutt kommer en seksjon med kort presentasjon av alle de som brygger, men ikke tapper på flaske, altså de du må besøke for å få smakt ølet. Den delen kommer til å bli flittig konsultert ved planlagte besøk i andre landsdeler framover, kan jeg love.
Men når du leser boka fra perm til perm blir du også oppmerksom på bokas største svakhet: Tekstene. At Knut Albert skulle smake seg gjennom alle de 750 ølene og skrive personlige notater er kanskje for mye forlangt (og altså, jeg VET jo ikke at han ikke har gjort det, jeg bare tviler på at beskrivelsen av Hansa Hvete, for eksempel, hadde vært «Typeriktig, behagelig og velbrygget øl» (s. 85) om det var forfatterens egne ord, men hva vet jeg?). Og det er ikke noe stort problem. Men tekstene om bryggeriene bærer litt preg av det samme: En tilsendt tekst forfattet av bryggerisjefen eller pr-avdelingen som så er blitt redigert og bare delvis omskrevet. For Qvart ølkompani er teksten til og med tatt med direkte som skrevet, siden den starter «Qvart ølkompani presenterer seg slik:» og har formuleringer som «vi vil» (s. 158). Kanskje er det uungåelig, men det er i alle fall blitt slik at skrivestilen varierer veldig fra bryggeri til bryggeri, og som med flaskebildene er det litt tilfeldig hvilke opplysninger forfatteren har fått fra bryggeriene, slik at man får slike merkverdigheter som påpekningen at «Alt øl fra Hubertus er upasteurisert og ufiltrert» (s. 90) til tross for at det vel er normen blandt mikrobryggerier, mens Lervig har fått et avsnitt om hvilke øl fra dem man bør prøve først. Lesingen blir dermed en litt humpete opplevelse.
Dette til tross, jeg vil hevde at om du skal kalle deg ølnerd må du ha denne boka i samlingen. Og du kan med fordel gi den bort både i anledning jul og bursdag til aspirerende ølnerder.
Vi avslutter med den ene ingressen som fikk meg til å nesten sprute øl ut av nesen på lanseringen:
For dem som syntes de norske bryggeriene var litt for høflige og tilbakelente, kom Sagene Bryggeri inn som et vindkast.
Utvalget drikkevarerelaterte magasiner i bladhyllene hos Narvesen og andre utsalgssteder er stadig økende. Jeg tenkte jeg skulle ta for meg noen av dem utover høsten, først ut er norske Vin&Brennevin, som tidligere har vært forebeholdt bransjen, men som fra juni av ble tilgjengelig for hverkvinnsen hos Narvesen. Som privatperson kan du tydeligvis bare abonnere på digitalutgaven, men i butikken får du altså papirversjonen.
I utgaven jeg sitter med, 1 2015, er det elleve artikler om vin, to om øl og en om brennevin, samt en vin-test og en øl-test, en spalte med drikkerelaterte dingser og steder å besøke, en samling blogganbefalinger (bestående av url og screenshot, ingen faktisk omtale), en oppramsing av anbefalte spisteder i London og noen drinkoppskrifter.
Vinartiklene dekker en rekke temaer, noen veldig smale og noen med mer «newbie-appell». Det er en ganske god blanding av temaer, med områdeomtaler, tekniske artikler og en rapport fra en smaking.
Dessverre skjemmes en del av artiklene av mangel på korrekturlesing, uhelbredelig som jeg er ble jeg nødt til å sitte med penn og «rette» mens jeg leste for ikke å miste flyten totalt. Noen av feilene er bare rene tastefeil, «fell» i stedet for «fjell», «friks» i stedet for «frisk». Andre gjorde derimot teksten uforståelig. «Chateau Lafite-Rothschild 2000 tog fjerdeplassen, mens Chateau Marqaux 2001 og Seña 2000 delte fjerdeplassen blandt de 16 vine.» Eller denne:
«Både Cuvée 1522 Rosé og Clos des Goisses landet på et snitt godt under 90, henholdsvis 86,94 og 97,94»
Da var det langt lettere å håndtere den håndfullen med artikler som var skrevet på dansk. Det overrasket meg riktignok en smule. Alle nordmenn burde forsåvidt kunne lese dansk, spørsmålet er om de faktisk gjør det?
Begge ølartiklene var bra, riktignok med litt for-nybegynnere-preg, men øl er vel heller ikke kjerneområdet til magasinet. Litt mer skuffende med tanke på magasinets navn var kanskje mangelen på brennevinstoff, den ene artikkelen handler om Magne Furuholmens design av innpakningen til Braastad Contemporary, og sånn sett ikke om brennevin i det hele tatt. Av vinartiklene var favoritten min den om malolaktisk gjæring, men også de mange presentasjonene av (for meg) ukjente vinområder var fin lesing (om man altså ignorerer trykkleifene).
En uforebeholden anbefaling er dette derfor ikke, men jeg synes likevel du skal ta en titt på Vin&Brennevin neste gang du vurderer lesestoff på Narvesen.
Som mange andre lærte jeg å drikke vin ved å starte med søt hvitvin. Jeg var en ganske prektig tenåring når det gjelder bruk av rusmidler (jeg har aldri engang forsøkt å røyke sigaretter, f.eks.) og mitt første møte med vin (annet enn en liten skvett bobler for å kunne være med å skåle på nyttårsaften – bobler jeg slett ikke syntes smakte godt) var på en vingård i Alsace sommeren før jeg fylte atten. Jeg og en venninne var på besøk hos venner av mine foreldre, og de skulle handle noen kasser vin til seg selv og benyttet sjansen til å vise oss stakkars nordmenn hvordan man handler vin der produsenten faktisk kan selge sine varer selv.* Vi fikk derfor et lite utvalg smaksprøver fra den aktuelle vingårdens produksjon, og jeg fant ut at søt hvitvin slett ikke var det dummeste jeg hadde smakt.
Jeg husker ikke når jeg «vokste fra» sødmen. Et par år tok det nok. Men i alle fall var jeg aldri innom søte bobler. Faktisk trodde jeg at jeg ikke likte musserende vin, punktum, helt til jeg fikk ekte og tørr champagne servert en nyttårsaften noen år senere (årsskiftet 96/97, tipper jeg, da var jeg 22). Etter det har jeg vært stor fan. Først holdt jeg meg til champagnen og forsto etter hvert at det var et poeng at den var «Brut», men andre geografiske områder har også fanget min interesse. Walisisk og engelsk musserende har jeg for eksempel vent meg til å holde utkikk etter når jeg er i Storbritannia, for der er det overraskende mye godt å finne.
Vel, en ting er å like champagne, crémant, cava og prosecco (og vite at de stammer fra henholdsvis Frankrike, Frankrike, Spania og Italia), noe helt annet er selvsagt detaljkunnskapen. Hvorfor er champagne ofte så kompleks sammenlignet med prosecco? Hvorfor er prosecco nesten alltid billig, mens billig cava ofte er dårlig og god cava ofte er like dyr som champagne? Og hva med andre typer musserende? Hvordan finner man egentlig fram i denne jungelen?
Vel, en ting man kan gjøre er å lese Ingvild Tennfjords nye bok: Bobler! Smaken av fest. Og det har jeg nå gjort.
Boken er enkelt og ryddig bygd opp. Først får vi en serie kapitler som forteller om hvordan boblene egentlig havner i flasken, markedsføringshistorie og litt om hvorfor champagne er «så dyrt». Disse kapitlene handler først og fremst om champagne. Deretter følger egne kapitler om andre typer bobler. Ingvild forklarer hva hver typebeskrivelse egentlig betyr og hvordan de skiller seg fra hverandre, både i hvordan de produseres, men også i markedsføring og tradisjon. Etter typebeskrivelsene kommer et kapittel om hvordan du egentlig skal smake på musserende vin og til slutt en samling anbefalinger til gitte anledninger (hvorav min favoritt er «Tirsdagslykke», jeg har nemlig lenge vært fan av å drikke champagne med begrunnelsen «det er jo torsdag»).
For hvert delkapittel foreslår Ingvild noen viner som kan benyttes til selvstudium. Disse er viner hun har funnet gode, så utvalget er for så vidt dårlig egnet om du er interessert i å fordype deg i én type og lære å kjenne kvalitetsforskjeller. De er desto bedre egnet om du enten bare er ute etter noe godt å drikke eller vil sammenligne noe av det beste fra flere typer for å lære deg hva som skiller dem og kanskje finne ut om du foretrekker det ene eller det andre.
Det er både fordeler og ulemper med bøker som snakker om konkrete produkter. Fordelen er selvsagt at å fordype seg i selvstudium på denne måten blir veldig enkelt, du kan bare ta med deg boka på polet og plukke fra hyllene (eller sette deg ved datamaskinen og bestille via vinmonopolet.no). I alle fall i høst. Og mange av disse vinene vil nok være tilgjengelige også neste år, og flere år fram i tid (Veuve Clicquot har vært populær i over 100 år, så det er vel ingen grunn til å tro den skal bli borte fra markedet med det første). Men likevel gir det boken et preg av datostempling. Joda, Ingvild har nok rett i at de polansatte kan hjelpe deg med å finne alternativer når en tapning har forsvunnet fra hyllen, men det blir ikke helt det samme. Moralen er kanskje at skal man først lese og bruke denne boka bør man gjøre det nå.
Ser man bort fra vinanbefalingene, utgjør kapitlene som beskriver de forskjellige typene en svært så lesbar tekst. Stilen er velkjent om du har lest noen av Ingvilds spalter i landet aviser: personlig og direkte, og pratet om vin er ispedd personlige anekdoter. Normalt når jeg omtaler forfattere bruker jeg både for- og etternavn eller bare etternavn, men i dette tilfellet ville det føles helt unaturlig. Etter å ha blitt tiltalt som «du» gjennom utallige vinspalter det siste året og gjennom hele Bobler! føler jeg at jeg må kunne ansees å være dus med Ingvild. Det blir altså litt som å lese en bok skrevet spesifikt for meg, en stil som kunne blitt klam og klein (litt som når selgere bruker fornavnet ditt i hver annen setning), men som fungerer. Det er som å ha en personlig trener (innbiller jeg meg, jeg har aldri testet det), en som heier på deg: Du kan lære deg dette.
Til tross for den personlige stilen er det ikke manko på vinfakta. Hadde jeg husket alt hadde jeg følt meg som ekspert allerede. Dessverre lekker hjernen som en sil. Men jeg satser på repetisjon og fordypning med selvstudium (selv om det siste kanskje ikke er egnet til å motvirke lekkasjen), så får vi se.
Skal jeg pirke på noe må det bli layoutmessige ting. Boka har en «gylden» profil. Ikke bare er omslaget preget av gult og gull, kapitlene er adskilt med gullfargede sider og enkelte faktabokser er trykt med gullfarge. Nå er ikke jeg noen stor fan av gull, men det skal jeg klare å se bort fra, derimot er de nevnte faktaboksene litt uheldige, det er nemlig ikke slik at gullskrift er synlig i alle lysvinkler. Jeg måtte jevnlig helle boka i en annen vinkel i forhold til leselyset mitt for å kunne se hva som stod der gullblekket var brukt. Det er ikke noe stort problem, men ble et irritasjonsmoment.
Hva står det her, da?
Det andre finurlige med layouten er at 1/3 av hver side er luft. Når man, som jeg, bestemmer seg for at dette er en bok det er naturlig å skrive notater i margen i** kan det egentlig være en fordel med så mye hvitt papir å utfolde seg på, men ellers synes jeg det er en litt merkelig avgjørelse.
All this space!
Siden noe av poenget med boka er at man skal smake vinen som omtales hadde jeg forberedt meg ved å kjøpe to flasker crémant.
Brun Crémant de Bourgogne Charme Blanc de Blancs Extra Brut
Farge: Blek strågul
Nese: Grønne epler og søt gjærbakst. Når jeg kommer tilbake til den fra den andre lukter den nærmest østers eller kamskjell.
Smak: Syrlige epler, sitron, et lett bitt av grapefrukt bak på tungen.
Munnfølelse: Noe fyldighet.
Kommentar: Joda, dette går an.
Ingvild sier: «Blanc de blancs. Hvit av hvit. Denne er laget utelukkende på chardonnay, og er et stramt og puristisk eksempel på bobler fra Burgund. Perfekt for deg som ikke liker for mye fuzz og jazz. Denne smaker av lys fersken og sitroner. Veldig god til fisk og sjømat.»
I smaksteknikkapittelet lærte jeg at jeg hadde benyttet feil glass, bedre lykke neste gang.
Paul Delane Crémant de Bourgogne Blanc de Noirs
Farge: Blekere og gråere enn den andre
Nese: Fersken og kanskje særlig dunete ferskenskall, men ingen sødme. Litt tørt eplepreg og hvite blomster.
Smak: Skall av grønne epler, sitron og jeg hadde nær sagt salt. Mineralitet, da kanskje?
Munnfølelse: Slank og elegant.
Kommentar: Lys, lett. lett å like. Blir ikke umiddelbart kjedelig, men ville også funket fint i sosialt lag der fokus ikke var på vinen. Kan fort bli kjøpt igjen.
Ingvild sier: «Blanc de noirs. Hvit av mørk. I min familie pleier vi å boble julen inn. Da fyller vi boblebadet, pøser på med badeskum og så skåler jeg og mannen min i denne. Sjarmerende. Ukomplisert. Raus.»
Begge vinene var hyggelige bekjentskaper, og om dette er typisk for kvaliteten til alle tipsene i boka kan det fort bli til at den får fungere som handleliste fremover.
Konklusjonen blir at om du, som meg, gjerne skulle visst mer om vin med bobler kan du gjøre dummere ting enn å kjøpe Bobler! Smaken av fest og starte selvstudium (eller hvorfor ikke få med deg noen fler? Bobler er enda morsommere i selskap med andre).
Michael Jackson: Whisky – Den store kulturguiden om whisky Oversatt av Arnt Steffensen
Pegasus Forlag 2007
ISBN: 978 82 442 0022 6
(Orginal Dorling Kindersley 2005)
Kortanmeldelse:
Dette er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk. Her finner du artikler om alle de tema en whisky-amatør kunne tenke seg å ville lese om og enda noen til. Michael Jackson, en annerkjent autoritet på temaet maltwhisky, har skrevet introduksjon og noen artikler, andre bidragsytere er Dave Broom og Martine Nouet. På grunn av oppbyggingen i artikler snarere enn kapitler kan man enten lese denne boka fra perm til perm, eller dyppe ned i den nå og da når det er et tema man har lyst til å fordype seg i. Boka er for det meste lett leselig til tross for til dels innfløkte temaer og er rikt illustrert slik at jeg får akutt reisefeber så fort jeg begynner å bla i den.
Løp og kjøp.
Litt lenger versjon, der pedanten får slippe til:
Først bør jeg vel bemerke at jeg ikke egentlig er i målgruppa for denne boka, da jeg fortrinnsvis leser bøker skrevet på engelsk i orginalversjon. Hovedårsaken til det er at jeg vet av erfaring at når jeg kommer til en setning jeg ikke helt får grep på i en oversettelse ender jeg alltid med å gjette meg til hva det sto i orginalen. Slik parallelloversettelse tilbake til orginalspråket kan bli ganske slitsomt dersom det er mye uklart i den norske oversettelsen.
Til Arnt Steffensens ære var ikke det hovedproblemet mitt med denne boka. Jeg har funnet en og annen oversettertabbe (eller det jeg i det minste innbiller meg at er en oversettertabbe, jeg tar høyde for at jeg kan ta feil selv), men i en såpass omfattende bok er ikke det uventet, og de få tilfellene er lette å overse. Et langt større problem er uklarheter som MÅ stamme fra orginalen fordi de er så omfattende. Noen av dem kan tyde på at forfatteren forsøkte å få inn for mye info på for liten plass, det kan muligens tilgis uten videre. Andre uklarheter er simpelthen bare uklare, uten at jeg kan finne på noen god unnskyldning på forfattterens vegne. Det triste er at de fleste av disse “Hæ?”-øyeblikkene forekommer i kapitlene skrevet av Jackson selv. Man kan mistenke at redaksjonen har lidd av guru-frykt og ikke turt å foreslå at enkelte avsnitt kanskje burde vært skrevet om. Det boka hadde trengt, på norsk, men først og fremst i orginal, er en skikkelig språkvask. Som det er hadde jeg problemer med å fortsette å lese da jeg til stadighet fikk mest lyst til å kyle boka i veggen.
Allerede på første side av forordet kom jeg til et avsnitt som fikk meg til å sukke høylydt og forlange å få lese høyt for sidemannen for å sjekke at det “ikke bare er meg” (heldigvis var sidemannen i dette tilfellet min mann, tenk om jeg hadde sittet på bussen, det kunne det blitt moro av. Nå, tilbake til poenget). Jackson har på en litt vag, men akseptabelt smårotete måte snakket om whisky i Skottland og så i Irland. Men så kommer avsnitt to under headingen “Aroma og smak”:
Uansett hvordan whisky staves har ordet keltisk opphav, og av den grunn fikk Wales starttillatelse. Etter flere tjuvstarter kom den første walisiske whiskyen fra Black Mountains i 2004. Også Bretagne i Frankrike og New Scots of Cape Breton i Canada har etablert destillerier som bevis for sin keltiske herkomst.
Spørsmål begynte å surre rundt i hodet mitt: Hva har dette med aroma og smak å gjøre? Trenger man starttillatelse for å produsere whisky, og må man bevise sin keltiske herkomst for å få en slik? Hvem er det i så fall som utsteder denne starttillatelsen?
I håp om at det skulle virke oppklarende leste jeg videre:
I USA, nasjonen som hevder at det er størrelsen som teller, selges det mer og mer whiskey etter at man startet med småproduksjon, small-batch bourbon.
I Japan har flere tiår med eksperimenter resultert i single malts i verdensklasse som overbeviser selv den mest kverulantiske kritiker.
Osv. Jojomennsann, dette er klart som blekk. At det finnes folk av keltisk herkomst i USA er jeg jo klar over, men trenger du å bevise at du har slike gener for å lage bourbon også, eller gjelder det bare hvis det er maltwhisky du ønsker å produsere. Og når fikk Japanerne keltisk blod i årene? Dette må da være revolusjonerende immigrasjonsforskning og det er rart det ikke ble slått større opp (men kanskje alle andre fikk det med seg, det var vel tross alt for noen tiår siden, da de neppe fikk lov til å eksperimentere en gang før slektskapet var bevist.
Ok, så jeg overdriver forvirringen min. Jeg tror ikke Jackson forsøker å si at Japanerne er av keltisk herkomst. Men på den annen side skjønner jeg faktisk ikke hva han forsøker å si med den “starttillatelsen” til Waliserne. Og jeg trodde jeg kunne litt om whisky, så hva skal en stakkars nybegynner tro dersom hun leser dette?
Jeg må i hvert fall ta med ett eksempel til. Dette sitatet stammer fra side 18 og starten på artikkelen “Whiskyens gleder” (jeg tar med første avsnitt først og fremst for ikke å bli beskylt for å trekke ting ut av sammenheng):
Whisky er et godt eksempel på den reservasjonen mange føler i møte med alkoholen. Vi er ikke helt sikker på hvorfor vi liker det, eller om vi strengt tatt burde. Dessuten nøler vi ofte med å innrømme at vi liker smaken og det det fører med seg.
Whisky kan være forfriskende, men kompleksiteten i duft og smak gjør at det ikke nødvendigvis er førstevalget. Du blir også lettere beruset, men whisky passerer ikke munn og gane uten at du merker det, slik som de kjedelige designervodkaene. Som med det meste av alkoholholdige drikker må man venne seg til smaken, og whisky er absolutt den mest komplekse drikken av dem alle.
(Min utheving.) Er ikke whisky førstevalget? I hvilken sammenheng? Eller er det det at whisky kan være forfriskende som ikke er førstevalget? (Grammatisk er det det det står, siden whisky ikke er intetkjønn og dermed ikke refereres til med “det”. Ok, akkurat dette er kanskje oversetterens feil.) Blir du “lettere beruset” eller blir du beruset fortere enn når du drikker noe annet? (Er det oversettelsen som gjør dette forvirrende også? Skulle jeg ikke sagt det om at oversetteretabbene var lette å overse, kanskje?)
Ok. Et eksempel til. Åpningen av artikkelen “Fatets innflytelse: Europeisk eik”:
Du sitter med en whisky i glasset: Hvor lang tid tok det før aromaen og smaken utviklet seg? Alderen som står på etiketten, 8 eller 18 år, gir bare en del av svaret; whiskyen har nemlig også ligget på eikefat.
Aller først: Alderen på etiketten gir faktisk hele svaret på “hvor lang tid tok det”. Dernest: Har whiskyen ligget på eikefat i tillegg til de årene, eller hva? Hvis jeg legger godviljen til så kan jeg akseptere at det skal poengteres at eika har noe med saken å gjøre, men siden sprit ikke utvikler seg (nevneverdig) på f.eks. ståltank vil jeg vel påstå at i forhold til tid er eika saken. Henter jeg fram mine oppsparte reserver av velvilje kan jeg gå med på at poenget kanskje skulle ha vært at hvilken type eik whiskyen ligger på i de 8 eller 18 årene har vel så mye å si for smaken som hvorvidt det er 8 eller 18 år, men det er faktisk ikke det det står I DET HELE TATT. Det får da være grenser for hvor mye man skal måtte lese mellom linjene. Oppbyggingen til å snakke om type eik er faktisk så lang at man for lengst har glemt at overskriften hadde noe med europeisk eik å gjøre før man kommer dit.
Jeg sa jo at pedanten skulle få slippe til. Dette – og mange flere eksempler – irriterte meg såpass at jeg brukte tre uker i stedet for tre dager på å gjøre ferdig denne anmeldelsen. Men jeg mener fortsatt det jeg skrev i kortanmeldelsen helt på begynnelsen her (husker du det?):
Dette er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk.
Som nevnt er boka bygget opp av en rekke artikler, skrevet av Jackson selv eller av en av de andre bidragsyterne (Dave Broom, Jefferson Chase, Dale DeGroff, Jürgen Deibel, Richard Jones, Martine Nouet, Stuart Ramsay, Willie Simpson og Ian Wisniewski). Første del er svært generell og heter “Å forstå whisky”, her finner du artikler som foklarer litt om forskjellige typer whisky og forskjellige typer sprit, om gleden med whisky og om whiskyens rolle i litteraturen. Deretter kommer en del som heter “Aroma og smak” der artiklene omhandler forskjellige aspekter ved produskjon og lagring og forsøker å si noe om hvordan dette påvirker det endelige produktet. Så får vi en presentasjon av whiskylandene, område for område der det er nødvendig og presentasjon av alle destilleriene (for Skottland sin del, i hvert fall – tror jeg da, jeg må innrømme at jeg ikke ahr dobbeltsjekket) med korte smaksnotater i egen boks på siden. Den siste delen heter “Å nyte whisky” og har en artikkel om whiskycoctailer og to om whisky og mat (en til mat og en i mat). Oppbyggingen virker fornuftig og oversiktlig. Har du lyst er det ingenting i veien for å starte på side 1 og lese deg gjennom helt til side 288 (selv om jeg vel ville anbefale å ikke nærlese registeret som starter på side 283). Alternativt kan du ha boka liggende hendig til (dette er tross alt en typisk kaffebordbok, designet for å se pen ut) og lese en artikkel her, en der, ettersom det faller deg inn.
Noen merkverdigheter dukker dog opp, for eksempel klarer ikke jeg å tyde hvorvidt den som har skrevet introen for hvert land (Dave Broom for Skottland, f.eks.) også har skrevet enkeltartiklene om hvert område.
Det hele er gjennomgående godt og relevant illustrert med før nevnte reisefeberinduserende bilder, samt gode og detaljerte kart. Noen faktabokser og tabeller har man også funnet plass til, selv om noen er mer oppklarende enn andre. På side 63 er det en ganske fin faktaboks om halsene på pot stillene og hva fasongen har å si for whiskyen. På side 85 finner vi en tabell over “Typiske aromaer og smaker” der smaker relateres til “smakskilde”, altså om en spesifikk smak stammer fra kornet, torven, lagring o.l. Denne hadde vært nyttigere dersom man ikke hadde stusset over slike ting som at “smakskilden” Torv defineres slik:
Vann som flyter gjennom myrområder kan ta til seg smaker fra torven. Det samme kan skje i fuktige lagre. Stort sett oppstår torvsmaken når torven brennes for å tørke det maltede bygget.
Den første setningen er problematisk i og med at den stadfester noe som de lærde strides rimelig høylytt om (det vil si, de strides vel om om det har noen betydning for det endelige produktet at produksjonsvannet smaker torv, at vannet faktisk smaker torv er de vel ikke så uenige om, i så måte er setningen korrekt), men det er nå så. Setning to har jeg litt problemer med. Tar vannet til seg torvsmak på fuktige lagre? Etter definisjonen følger eksempler på smaker som kommer av smakskilden. For torv sin del inkluderer den ordet “velduftende”. Dette er problematisk på to plan. A: Er velduftende en beskrivelse av en smak? B: Betyr det at whiskyer som ikke har torvpreg ikke er velduftende? I samme tabell er smakskilden gjæring illustrert med et bilde av pot stills, så kanskje utsagnet om at illustrasjonsbildene er gode og relevante også burde modifiseres?
Ikke en perfekt bok, med andre ord, men jeg gjentar at det er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk. Dersom du ikke leser engelsk like lett som norsk er det bare å løpe og kjøpe. Faktisk kan jeg anbefale en tur på Oslo Whiskyfestival, det ryktes nemlig at du kan få boka til spesialpris der (og en og annen dram kan du også få der, har jeg hørt).
Det er to år siden jeg leste Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund, og jeg skulle selvsagt ha skrevet om den før, men jeg utsatte det fordi jeg ville bruke tid på å skrive en skikkelig tekst, og nå har det vel strengt tatt gått for lang tid for det. Nåja, jeg husker sånn nogenlunde både handling og hva jeg likte og ikke likte ved boka, så helt i blinde jobber jeg vel ikke nå heller.
Boka ble til ved et samarbeid mellom whiskyentusiasten Börje Berglund og forfatteren Per Erik Tell. «Krim i whiskymiljø?» tenkte jeg, «Det høres jo lovende ut.» Historien foregår i flere tidsperioder, nåtid, 1980-tallet en gang og en episode i 1692. I nåtid skal et fat med «verdens beste whisky» – Cask 1692 – selges på auksjon, mange vil ha kloa i det, og vinnerne er et hemmelig konsortium som har som formål å bevare skotsk whisky skotsk. Men når fatet skal åpnes for første prøvesmak oppdager man et problem, det inneholder nemlig et lik. Dette ønsker naturlig nok hverken selger eller kjøper noe oppstuss om, og det hyres derfor inn en privat etterforsker, Angie Connors, fra London.
Parallelt fortelles historien fra 80-tallet der den litt enfoldige Oliver Campbell ankommer Pitlochry for å jobbe som postbud. Han befinner seg raskt midt i et sammensurium av kjærlighetsintriger og slektsfeider, og sliter i i tillegg med en onkel som har trukket i tråder for å skaffe ham jobben fordi han vil ha en gjentjeneste: Finn ut hva MacMillan Whisky Distillery egentlig driver med når de sier de skal produsere verdens beste whisky. Med andre ord: Stjel oppskriften.
Kriminalhistorien er egentlig helt grei. Intrigene er sånn passe innviklede, noen av skurkene er riktig så usympatiske, andre roter seg borti mer enn de er klar for. Angie Connors er en flott heltinne, jeg skulle gjerne sett mer til henne. Oliver Campbells amorøse eventyr i Pitlochry sliter jeg litt mer med, men er villig til å godta romanens premisser på dette feltet.
Alt rakner derimot når det kommer til det sentrale motivet, «verdens beste whisky». MacMillans vil ha oss til å tro at deres forfedre bragte med seg en hemmelig oppskrift for den perfekte whisky fra Irland i 1692, og at de nå har destillert etter denne oppskriften. Det er dette fatet, som etter 20 års lagring selges på auksjon. Kan man ingenting om whisky høres jo dette kanskje tilforlatelig ut, men beklager, jeg tror ikke et sekund på det.
For det første: All whisky – i alle fall skotsk single malt, som er det det tross alt er snakk om her – lages etter samme «oppskrift»: Maltet bygg, vann og gjær. Bruker du noe annet er det ikke lenger skotsk single malt. Variasjoner finnes selvsagt i gjærstammer, vannkvalitet og i byggtype, selv om hvor mye dette faktisk påvirker smaken er diskutert, men hovedpåvirkningen på en whisky kommer fra fatet (et sted mellom 50 og 80 % alt etter hvilken ekspert du spør), bruken av torv ved tørking av malten, fasongen på potstill’en din og hvor du kutter destillasjonen.* Kommer du og sier at du har destillert «verdens beste whisky» etter en hemmelig oppskrift fra irske munker i det virkelige Skottland vil du bli ledd ut.
Og irsk oppskrift? Det er bare så vidt en skotte er villig til å innrømme at det lages ekte whisk(e)y i Irland, hen ville aldri gått med på en irsk oppskrift skulle være bedre enn den skotske.
For det andre: (Og det følger fra det første.) Fat kjøpes ikke blindt, ikke til den prisen. Enhver interessert kjøper ville forlangt å få en smaksprøve før de bød på fatet. Joda, fat byttes og selges til stadighet, både ulagrede og lagrede, men da beregnes prisen ut fra liter, prosent og alder. Sprit som potensielt er ferdiglagret blir testet underveis. Fatet kan ha hatt en feil så whiskyen er udrikkelig, er den lagret en anselig mengde år kan alkoholstyrken ha dyppet under 40 % slik at det ikke lenger kan kalles whisky, og så videre.
I det hele tatt er hele historien om fatet (ja, det også: Bare ETT fat? Hvordan i heiteste klarer et normalstørrelse destilleri, som MacMillan skal forestille å være, å produsere bare ett fat på en ‘run’?) så full av huller at det ødelegger boka som helhet. Andre detaljer som har med whisky å gjøre skurrer like mye, som at teknikeren som skal analysere fatets innhold (før man har funnet liket) kommer fra Dufftown. Dufftown er en trivelig by altså, men det er ikke her industriens laboratorier ligger. Og det bare fortsetter gjennom hele boka. Det hadde kanskje vært tilgivelig om det var en krim skrevet av en vanlig forfatter, men her markedsføres jo boka på basis av at whiskyentusiasten Berglund er medforfatter, og da må man faktisk få lov til å forvente noe bedre.
Jeg følger Hanne Stensvold på Twitter (@StHanne) og det var der jeg først hørte om prosjektet med boka Pjolter. Jeg noterte meg at jeg skulle se etter den når den kom ut, men var treig nok til at jeg fikk den på Eldorados halv-pris-salg under Matstreif i 2015.
