GlenDronach 1993 19 år Single Cask #12 53,7 %

Fatprøveskjenking på GlenDronach (bilde fra 2011)

Tappet for La Maison du Whisky & The Nectar, i oktober 2012, fra en oloroso sherry butt.

Nese: Svart te med røde bær, roser, tørket frukt og kaffe. Med vann får den urter og mer kaffe på nesen.

Smak: Hvis du tror alle sherrytapninger smaker søtt er dette et eksempel for å motbevise tesen. Smaken er tørr og bitter. Det smaker fat, eik og tørr og nesten eddikaktig sherry. På ettersmaken henger kaffe igjen lenge. Med vann dukker det opp flere typiske sherry-smaker, men alle i tørr eller bitter variant. Mørk, bitter sjokolade, syrlige tørkede røde bær, gammelt lær og kaffegrut.

Kommentar: Interessant er den i alle fall. Og med vann ble den faktisk god, uten var den i overkant bitter og litt endimensjonal. Ikke noe jeg ville vært så ivrig på å kjøpe en helflaske av, men et givende bekjentskap i form av smaksprøve.

Glendronach Revival 15 år 46 %

Smaking på GlenDronach (bilde fra 2011)

Nese: Eik. Rosiner og svisker. Støvete lær. Med vann appelsinmarmelade og rosmarin.

Smak: Eik, brunt sukker, sot. Med vann hint av svidd gummi, men også pepper og urter. Litt papp på ettersmaken.

Kommentar: En helt grei sherrytapning (eks-oloroso, visstnok), men ikke noe stort tap at den er “discontinued” synes jeg.

Domaine Bordatto Basa Jaun 7 %

Nese: Voksede epler, tørre tanniner.

Smak: Masse eple, både gule og mer granny smith, eller kanske eplekart. Et skikkelig syrekick, nesten over i sånne sure godterier, bare uten godteripreget når du kommer forbi syrligheten.

Kommentar: Dette liker jeg. Jeg liker det i alle fall bedre enn jeg pleier å like fransk sider. Her er det ingen restsødme å skryte av, og det jeg pleier å kalle krydderpreg glimrer med sitt fravær. Desto mere eplearoma, og det er som det skal være.

Caol Ila 1984 32 år Cadenhead Cask Ends 57,7 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Den dyreste whiskyen jeg kjøpte på warehouse-smakinga i Campbeltown, men selv den kostet ikke mer enn 150 pund, som jo nå til dags er røverkjøp for en 32 år gammel whisky. Det er forøvrig sånn ca 150 pund eller 1500 kroner som er smertegrensa mi for hva jeg gidder betale for en flaske whisky. Det skal være veldig godt, veldig spesielt og veldig hard to get for at jeg skal betale mer. Jeg avanserte fra en smertegrense på rundt 500 kroner i 2002 til 1500 i løpet av få år (2004?), men så har jeg holdt meg der. Prisutviklinga på maltwhisky har ikke holdt seg på 2004-nivå. Litt synd, egentlig.

Nese: Torvrøyk, bål, nesten-svidd skorpe på grillet kjøtt, fløtekaramell. Med vann har noen kastet en kvast blandede urter (timian, rosmarin og mynte) og en sitron på bålet.

Smak: Torvrøyk, sot, skifer, støpejern. Som å slikke et gammeldags damplokomotiv (innbiller jeg meg, jeg har ikke prøvd). Hint av sitron. Tyktflytende karamellsaus. Med vann trer de elementene som minner om ting som egentlig ikke burde smake noe enda mer frem; skifer og støpejern. Og så dukker det opp hvitt pepper, kardemomme og koriander (malt).

Kommentar: Takk til fortids-Ragnhild som kjøpte denne i Campbeltownrus. Den var verdt alle penga, og muligens også prisen for turen på toppen, og da snakker vi. Absolutt ypperste klasse røykwhisky, og man bør ha fått med seg at jeg er peatfreak. Neste gang noen sukker over tapet av Port Ellen skal jeg dra fram denne.

Jaanihanso Rosé Vahuvein (2017) 12 %

Igjen strengt tatt musserende vin, denne laget av eple og solbær på “méthode traditionelle” og lagret minst 12 måneder på flaske.

Nese: Det lukter eple og solbær, men også tørt. Og vinkjeller, sånn med steinvegger.

Smak: Oi. Det tørre preget gjør at hjernen er borti både blåbær, krekling og tyttebær for å finne knagger, men ingen av dem stemmer. Det smaker rett og slett intenst av solbær, men ikke som i solbærsaft, mer som en eller annen form for essensielt solbærpreg etter at sukkeret er fjernet fra ligningen. Det er både en bitter snert og en tydelig basis av eple her også.

Kommentar: Dette er akkurat så komplekse saker som produksjonsmetoden skulle tilsi (og vel så det, jeg har drukket en del pregløs vin lagd på samme metode). Akkurat nå sitter jeg og ergrer meg over at jeg bare har denne ene flasken. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil drikke så veldig mye mer av den selv, men fordi den hadde vært veldig interessant å dele og diskutere med andre entusiaster, og nå som flaska er åpnet blir jo det litt vanskelig. Dette hadde vært perfekt som aperitif (fin farge også) og jeg mistenker den hadde vært en hit på “ost og vin”-bordet. På egen hånd er den såpass intens at jeg tror at det holder med ett glass, men det ene glasset er det verdt å nyte.

Kjøpt på Jaanihanso, Estland.

Miltonduff 1992 19 år Chivas Brothers Cask Strength Edition 57,2 %

Batch nummer MD 19 002, tappet 2011.

Nese: Sitrus og gress, tydelig maltpreg, halm og muligens litt papp. Med vann vått tre, våt skifer og mentol.

Smak: Malt, vått, morkent tre og mose. Med vann bare mer morkent tre og mose.

Kommentar: Det rare er at det er ganske godt. Altså, hvis du hadde drukket saft, f.eks., som smakte sånn ville du jo tenkt mugg med en gang, men nå går tankene mer i retning av noen bokstavelig talt mosegrodde eks-cognac-fat vi så på lageret til Bladnoch en gang mens dinosaurene fortsatt vandret rundt, eller deromkring. Langt fra den beste whiskyen jeg har smakt fra Chivas’ CS-serie, men absolutt drikkelig (kanskje ikke så overraskende konklusjon, siden flaska snart er tom).

Springbank 1997 19 år Cadenhead Warehouse Tasting 58,8 %

Nese: Mørk sirup. Brent sukker. Sot og fruktkompott. Hint av kruttrøyk. Med vann en krysning av sticky toffee pudding og Christmas pudding.

Smak: Det første som slår meg er faktisk torvrøyk, deretter sot, vår eik og mørk sirup. Med vann er det fortsatt mye røykpreg, svidd fat og etterhvert noe mer mot tørket frukt.

Kommentar: En overraskende røykpreget Springbank som kler det klisne preget av brent sukker utrolig godt. Jeg begynner å lure på om ikke logikken min den gangen i mai 2016 må ha vært at siden jeg så sjelden liker eks-sherry for tiden så er det bare å slå til når det dukker opp noen som faktisk er gode. For dette er jo kroneksempel på hvor bra en sherryfatslagret whisky kan bli, og tar meg med ned memory lane til tidlig 2000-tall når jeg oppdaget konseptet og falt om mulig enda mer pladask enn jeg hadde gjort når det bare var røykwhisky som var skikkelig godt. Akk, ja. Jeg får nyte denne med andakt.

Caperdonich 1996 20 år Cadenhead’s Cask Ends 48,9 %

En av tre flasker jeg kjøpte i forbindelse med Cadenhead’s Warehouse Tasting i Campbeltown i 2016, du kan lese mer om omstendighetene rundt i reisebrevet fra den dagen.

Nese: Et veldig tydelig sherryfatspreg slår mot meg når jeg heller whiskyen i glasset. Etter noen minutter i glasset lukter det fortsatt tydelig fat, med vekt på lukt av eik og faktisk en hel del vanillin, som jo oftere er et tegn på bourbon- enn sherryfat. Tropisk frukt finner jeg også, jeg tror jeg vil kalle det ananas. Og et litt generelt krydderpreg, det man gjerne på engelsk kaller “spice chest”. Med vann lukter den tydelig anis og jeg får brått lyst på lauper. Lauper med plommesyltetøy, tror jeg nok, det er den retningen frukten har beveget seg i.

Smak: Mange av de samme karakteristikkene som på nesa finner vi igjen på smaken. Det er et veldig tydelig trepreg, men den er tappet i tide slik at det smaker herlig av eik i stedet for “oi så gøy å tygge flis”. Krydderet er mer tilstede på smaken, jeg prøver meg med korianderfrø og svart pepper. Med vann blir plutselig maltbasen tydelig, det smaker nærmest mel, eller kanskje byggrynsflak.

Kommentar: Hu jeda mej. Jeg ble litt i stuss når jeg så at to av de tre tapningene jeg kjøpte var eks-sherry, siden jeg jo har beveget meg i retning “sherrywhisky er nesten alltid overeika” det siste tiåret, men denne er ikke overeika, den er tappet på nær perfekt tidspunkt vil jeg hevde. Jeg smakte den jo på lageret i Campbeltown før jeg kjøpte den, men det er alltid en viss fare for at man blir revet med ved sånne anledninger og at whiskyen (eller vinen eller ølet eller hva det nå er) ikke er like imponerende når man drikker den hjemme i (relativt) sober tilstand. Men dette er bare rett og slett omtrent så godt som whisky kan få blitt.

GlenDronach 1990 25 år Fat # 1375 51,6 %

Smaking på lageret til GlenDronach (bilde fra 2011)

Nese: Tørr svart te, kruttrøyk, bananer og tørket frukt. Med vann blir røykpreget mer whiskyrøykaktig, med støvete lær som oppfølging.

Smak: Sherryfat, svidd gummi og honning. Honningen kom litt overraskende på meg. Hasselnøtter og svidd, mørk sirup. Med vann dukker det opp lær på smaken også, men mer nypusset enn støvete.

Kommentar: Overraskende nok synes jeg faktisk at dette var ganske godt. Kanskje er det sluddet som pisker mot vinduene i kveld som påvirker meg, for dette er definitivt “sitte foran peisen og høre på stormen som raser utenfor”-whisky. Vanligvis ville jeg sagt at de smakene og luktene jeg beskriver betyr overeika og nær udrikkelig, men denne tar jeg gjerne mer av.

GlenDronach Parliament 21 år 48 %

Still på GlenDronach (bilde fra 2011)

Nese: Rosiner og svisker, kaffe, tørkede tranebær, mørk sjokolade, litt eik. Med vann svart te med fruktsmak,

Smak: Mørk sirup, rosiner, bitter-mørk sjokolade, eik, svidd gummi. Med vann blir det svidde mer lakris- og kaffe-aktig, noe som er en forbedring. Urter av noe slag på ettersmaken, jeg hadde nær sagt lavendel, men det er noe mer spiselig også, rosmarin og timian muligens. Sammen med en varm bølge av sherrytoner sitter urtene i lenge.

Kommentar: Helt motsatt reaksjon til den forrige, et par dråper vann slukket det svidde gummipreget og forbedret smaken betraktelig. Dette er faktisk ganske godt, rett og slett.