Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Nybakte boller, rips og blåbær.
Smak: Veldig tørre plommer i Madeira. Mørke kirsebær, tørt trepreg, noe steinaktig på avslutningen, skifer skulle jeg mene.
Munnfølelse: Dekker hele munnhulen med tannintørrhet,
Kommentar: Mulig jeg må teste denne på en kollega som ikke liker italiensk rødvin – for fruktig synes hun – for dette var… Vel, la oss si at den vanlige fruktigheten ikke er der. Altså, det er frukt i bunnen, bevares, men det er mye annet som foregår også. Helt klart en vinner.
Destillert 1989, tappet april 2002 (nylig åpnet flaske).
Nese: Rom, eple, smørdeig. Kalk og aske. Mer aske med vann, men også friskere frukt, grønne druer og granskudd.
Smak: Smørkaramell først, malt og sedertre. Avslutningen er tørr, bitter og lett askepreget, men smørsmaken er fortsatt der. Med vann gir smørpreget kornmo med smør på, med grønne druer til, men ingen ost.
Kommentar: Spesiell, men er den god? Dessverre lander jeg på nei. Det er denne bitterheten på smaken igjen, og her er det for lite sødme til å balansere den. Og så dette nesten litt selsomme smørpreget. Kommer det av rommen? Det smaker da ikke smør av rom? Kan det være fedmen i destillatet som av en eller annen grunn reagerer slik med romfatet? Ikke vet jeg, men jeg er altså ikke overbevist.
Destillert 1989, tappet 2003 (nyåpnet flaske).
Nese: Plommer, epler og et hint av kanel. Svak eim av peisbål og aske. Med vann utvikler den litt svett lær og en bitter tone, grønt tre, tobakk og urter.
Smak: Støvete maltloft, eplekompott med kanel, røde bær, lett bitterhet. Bitterheten blir tydeligere med vann, den får tobakk også på smaken og får et tydelig saltpreg (kjennes særlig på tungespissen). Det er bitterhet, salt og lett aske som sitter igjen som ettersmak.
Kommentar: Nesa er flott og kompleks, men smaken minner meg for mye om hvorfor jeg aldri blir helt solgt på Springbank. Det er noe med bitterheten som gjør at det ikke funker for meg.
Destillert 1989, tappet 2003 (nyåpnet flaske).
Nese: Røde, søte plommer, vanilje og eik, jordbærsyltetøy. Vann henter fram litt marsipan. Først med ganske mye vann får jeg streif av røyk på nesen, da lukter den også sukkertøyfabrikk.
Smak: Søtt eikepreg, en svak eim av røyk, søt lakris. Vann åpner for eikebitterhet, som egentlig er en fordel siden den er såpass søt. Det er noe brent gummi inne i bildet også.
Kommentar: Tja. Litt mye søtsaker og syltetøy. Grei kosedram, men ikke noe å skrive hjem om.
Nese: Fruktig, rips og melon, kanel, vanilje og eik, men eikepreget er ganske dempet. Med vann finner jeg mørk sjokolade og kirsebær, men også friske epler.
Smak: Mer eik på smaken, litt flistygging. Smaker som badstueplanker. Det er også noe aprikossyltetøy og appelsinmarmelade. Med vann utvikler den litt eikebitterhet og jeg får litt brente mandler og karamellsaus.
Kommentar: Nydelig på nesa, akkurat litt for mye flis på smaken til å være i særdeles drikkelig segmentet. Men en trivelig dram i alle fall.
En sample jeg ikke husker opprinnelsen til, takk i all fall til opphavsmann.
Nese: Mørke, røde bær. Et slags bålpreg.
Smak: Krydder (rosmarin), tanninbitt, blåbær.
Munnfølelse: Fyldig, middels intens.
Kommentar: På Vivino er toppkommentatorene enige om at det er mye smak for penga her. Og, joda, den smaker en del. Men det den hovedsakelig smaker er tanniner og tørt blåbærpreg. Og det er faktisk begrenset godt. Mulig den ville vært bedre til mat?
«Bobler for hvermannsen» er undertittelen på Ingvilds kapittel om Cava i Bobler! av Ingvild Tennfjord. Siden jeg er stor tilhenger av å kjøpe Champagne (riktignok helst i den rimeligere prisklassen) fordi det er torsdag er jeg kanskje ikke egentlig hvermannsen, men det får så være. Hvorfor skal hvermannsen få ha all moroa for seg selv, liksom?
Nok en gang er kveldens utvalg hovedsakelig basert på hva som fantes hos min lokale pusher (eventuelt mine lokale pushere, polene på Byhaven, Nedre Elvehavn og i Bankkvartalet). En fra «De beste små uavhengige» og en fra «De beste til mat». Sistnevnte er i følge Ingvild «Behagelig bare å drikke» også, heldigvis. Jeg er mett etter middagen.
Juvé Y Camps Reserva de la Familia Gran Reserva Brut Nature 2009
Nese: Appelsin og grønne druer, sitron.
Smak: Et bittert bitt. Drueskall og antydning til haribo fersken. Sitron. Og appelsinskall på ettersmaken.
Munnfølelse: Dekker godt i munnhulen, men er bare sånn passe intens.
Kommentar: Nam. Kan jo ikke annet enn å istemme at dette er godt. Det eneste jeg savner er «gjærpreget», autolysen. Den finner jeg ikke, og jeg savner den.
Campo Viejo Brut Reserva
Nese: Nystekte, lett brente boller. Synes nesten det er et hint av svovel også. Modne, gule epler.
Smak: Syrlig, lett bitterhet.
Munnfølelse: Slank og middels intens.
Kommentar: Jeg liker nesen, selv om jeg nesten lurer på om det er noe galt (men jeg har sjekket med Arve, han mener det er jordtoner og ikke noe galt). Jeg er en sånn rar person som liker lukten av svovel (jeg har en teori på hvorfor, men det er en lang historie). Smaken blir jeg derimot ikke helt venner med. Den er syrlig, ok, men også bitter og uten noe mer (fruktighet, helst) til å veie opp for bitterheten blir det litt kjedelig, om jeg ikke skal si direkte ubehagelig.
En konklusjon skal man jo ha, og den blir vel – jeg hadde nær sagt dessverre – den samme som jeg har kommet til før: Det finnes god Cava, men god Cava er gjerne like dyr som billig Champagne, eller i hvert fall Cremant, og Champagne og Cremant er som regel hakket bedre. Likevel, Juvéen kan jeg nok komme til å kjøpe igjen.
Nummer 42, faktisk. Det burde nesten feires.
Speyside: Navnet på destilleriet som er bygd på tomta etter Imperial er annonsert: Dalmunach (via Whiskyman Norway på Facebook).
The interwebz: Ølportalen publiserte et innlegg om «de dårlige kjøpene» på ukas polslipp, der de blant annet beskylder Mikkeller og De Proef Brouwerij for å slippe øl på markedet som burde vært tømt ut på grunn av for mye DMS eller Diacetyl (se Ølportalens artikkel for forklaring av begrepene). Det liker Mikkeller dårlig. Ikke så overraskende, kanskje. De har postet lenke til ølportalens artikkel på sin Facebookside med kommentarer. Kommentartråden under kan jo vise seg å bli underholdende og/eller opplysende. Følg med.
Skottland: Ikke fra inneværende uke, men likevel verdt å lese. Whiskycorner har intervjuet Cara Laing.
Campbeltown: Whisky Share har vært på Whisky School hos Springbank. Her er del 1, om Maltings.
Speyside: Benromach og Gordon & MacPhail tjener penger, melder Inside Moray. Og det er jo bra.
Norge: Vinskolespalten til Ingvild Tennfjord var ett år forrige fredag, og Drikkelig.no er nevnt (selv om «no» desverre har falt av, men vi tilgir det).
Nese: Bringebærdrops, bålrøyk og solbærbusk. Mer krydret nese med vann, men også malt. Ginger snap bisquits.
Smak: Fruktig røyk. Torvrøyk, tropisk frukt, bringebær. Kald stein og svidd treverk på ettersmaken. Med vann dukker kornet opp, og jeg blir minnet om kirsebærpai.
Kommentar: En heldig kombinasjon av frukt og torvrøyk. Dette kan jeg gjerne kjøpe en flaske av til kosedram ved passende anledning.
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
Fat nummer 3209.
Nese: Førsteinntrykket er fruktig og blomstrete. Vanilje, hermetisk fruktsalat, sedertre og litt tørr eikebitterhet. Vann henter fram eplepai med kanel, med litt soggy paideig.
Smak: Banan og eik, tydelig maltpreg. Tørr eikebitterhet her også. Vann gjør ikke den store forskjellen, eika blir litt grønnere i stilen, bare. Ettersmaken har noe calvadosaktig over seg.
Kommentar: Slett ikke dumt, men når ikke helt opp. Mest fordi jeg ikke klarer å la være å tenke på utbytte for penga. Den er god, javisst, men den er også dyr. Og SÅ god er den ikke. Mest av alt blir jeg litt forstyrret av det tørre, lett bitre eikepreget som liksom svever over det hele. Men hadde jeg takket ja til en dram til? You betcha.
Takk til Geir Tore for smaksprøven og bildet.