De fleste av oss som har befunnet seg i Sverige på et tidspunkt da Systembolaget var stengt har slitt litt med utvalget av øl i svenske butikker. Lyse, utvannede lagere i stort monn men en smaksfylde som får alminnelig norsk springvann til å virke kraftig.
Heldigvis har de svenske mikrobryggeriene (og de noe større) fått øynene opp for at dette kanskje er et marked de har glemt, og som for min egen del har fått blitt dominert av import i all hovedsak fra England – ett land som har tradisjon for å brygge svake øl som fortsatt smaker godt.
Noen av de første bryggene fra svenske mikroer som fant veien til velassorterte svenske dagligvarebutikker er omtalt her på bloggen tidligere, men et nylig besøk over grensen resulterte i ikke mindre enn 8 forskjellige brygg som er plukket fra hyllene til henholdsvis Coop Konsum og Ica Supermarket i Åre – morsomt nok så var det ingen duplikater å spore, så ølene fra Coop fant jeg kun der og det samme med Ica.
Nya Carnegiebryggeriet Halvljus Lettöl 2,2%
Nya Carnegiebryggeriet ble bygd i Stockholm som et samarbeidsprosjekt mellom Carlsberg og Brooklyn. Et par høvelig gode standardøl og noen småspennende småskalaøl er resultatet så langt. Dette er vel så vidt jeg vet første forsøk i den svake enden av skalaen.
Brygget er ufiltrert og har en herlig oransje farge (matcher etiketten). Fruktig og fin maltaroma med et lett sødmepreg. Lett, frisk og fruktig på smaken også. Ingen stor smaksopplevelse men et godt øl uavhengig av styrke, som lettøl er det bortimot fantastisk.
Sigtuna Organic Ale 3,5%
Dette er lillebroren til Sigtuna Organic Ale på som er å få på Systembolaget og som holder 4,5% – så ikke den store forskjellen altså. Orginalen har jeg vært godt fornøyd med de gangene jeg har drukket den, så nå er jeg spent.
Gyllenbrun farge med lukt av karamellmalt. Smaken er ubalansert med et spisst bitterstikk som dominerer totalt. Skulle nesten tro noen hadde blingset på humletilsetningen. Kullsyren hjelper også til med å skape den spisse smaken som ødelegger for et ellers godt øl.
Celt Experience Castro Mosaic 3,5%
Celt er et walisisk bryggeri som henter inspirasjon fra den keltiske tiden i britisk historie. En tid da øl gjerne var svakere kunne drikkes i store mengder.
Herlig ufiltrert, lys oransje farge. Duften derimot bærer preg av rengjøringsmidler (det er visstnok tilsatt sitronskall) og med en smak som passer til. Udrikkelig for meg og resten går nå i vasken.
Brutal Brewing Session Pale Ale 3.5%
Brutal Brewing er et konseptbryggeri innenfor veggene til Spendrups Bryggeri. Ingen grenser eller kriterier er satt opp for hva de skal drive med, men de mest suksessrike bryggene har vært ordinære lagere med kult design (Pistonhead).
Klassisk lys brun farge med en veldig lett aroma av frukt og maltsødme. Smaken gir mer humle (Magnum, Galaxy og Amarillo) men blir for vannaktig og stopper litt halvveis og bare forsvinner. Grei tørstedrikk, ingen höjdare.
Robinsons 9 Hop IPA 3.5%
Robinsons i Stockport er vel mest kjent i dag for sin klassiske engelske sterkøl Old Tom og den noe mer moderne Trooper (Iron Maiden ølet). Akkurat dette brygget er en svak variant av et øl de skapte for halvannet års tid tilbake, en engelsk IPA med 9 forskjellige (britiske?) humletyper. Denne svake varianten skal også ha 9 humlesorter i seg.
Lyd gyldenbrun på farge og lett med ett floralt bitterpreg på nesa. Vannaktig humlesmak til å begynne med som går over i litt mer rendyrket humlebonanza. Som engelsk IPA er det ingen kraftpakker som treffer ganen men en ren,intens og balansert pakke. Ingen sødme å snakke om. Men den lider under alkoholstyrken, og jeg skulle gjerne ha smakt den i «voksen» utgave.
S:t Eriks Session IPA 3.5%
Session IPA’er går 14 på dusinet i disse dager ser det ut til. Såvi får se hva S:t Eriks har fått til. Burde være greit for dem da de også brygger en «sterk» Session IPA på 4%.
Lys gylden på farge med solid aromahumlepreg på nesa, med en dæsj bitterhet liggende i skjul bak. Her er det faktisk litt fylde fra malten som bygger opp rundt humlesmakene. Sitrus,tropiske frukter og en lett maltsødme er å finne på ganen etterhvert. Ikke så værst denne her, definitivt en å ha i bakhodet når man er på harrytur.
Ica Selection Porter (Grythyttans Brygghus) 3.5%
Grythyttan ståt for omtrent halvparten av Icas egen serie av spesialøl (Nils Oscar er den andre Ica-bryggeren) og jeg har ikke vært serlig fornøyd med resulatene så langt (IPA’nvar grei nok mens hveteølet gikk i vasken).
Forholdsvis lys brunfarge med pent skum. Nesten fraværende på både lukt og smak. Jeg sitter her og lurer på om jeg faktisk hadde tatt en slurk (det hadde minket i glasset så det måtte jeg ha gjort), da det var ingenting som aktiverte smaksreseptorene i munnen. Etter litt tid dukket det opp litt sødme og noe som muligens kan være en svært lett brentsmak. Direkte imponerende å brygge en porter som smaker så lite.
Jämtlands Vingård Folkmjöd 3.5%
Siste brygg ut er også det mest spesielle, en svak mjød brygd på honning fra gårdens egne bier. Produsenten holder til i Kälarne i Jämtland, omtrentlig 5 mil i luftlinje øst for Jämtlands Bryggeri. De har også brygget to mjødtyper for restaurant Fäviken.
Gylden lett uklar på fargen og lett fruktig aroma med en viss syrlig sødme. Smaken er lett og syrlig med en bakenforliggende sødme som minner av honning. Med andre ord lett og elegant med ett hint av mjødsmak. Grei leskedrikk til sommersbruk.Jåäm
Under ett av Norwegians mange salg slo jeg til i sommer på en reise til Riga for den nette sum av 378 kroner. 250 kroner kom i tillegg for to stykk innsjekket bagasje på returen (reisen dit skjedde med kun håndbagasje). Jeg og Fru drikkelig.no hadde vært i RIga for en del år tilbake og jeg mener å huske at ølene var gode om ikke de mest spennende, men ting skal ha skjedd der borte i mellomtiden.
På Værnes var det god tid til å sjekke ølutvalget og å fastslå av juleølet allerede var kommet i hyllene,derblandt Nøgne Ø Special Holiday Ale til 64 kroner (16 kroner under polpris). Utvalget i barene på flyplassen er like begredelig som alltid og består av Carlsberg-produkter (et hederlig unntak er Seafood-baren på Innland som fører Klostergården). Unsett er 9:30 litt i tidligste laget for øl selv om man er på øltur.
Oppe i luften kunne Norwegian by på Heineken noe jeg ikke hadde noen problemer med å takke nei til. Bok og treigt internett fikk holde. Medvind hele veien gjorde at vi landet i god tid før rute og turen gikk for å kjapt sjekke utvalget i flyplassbutikkene med tanke på handling på vei hjem. Deretter var det bare å tusle gjennom tollen og ut over den nærmeste parkeringplassen til holdeplassen for buss #22 som skulle inn til sentrum. Billett (€1.15) ble innkjøpt på automat og validert på leseren i bussen. En halvtimes tid senere sto jeg ved bussterminalen der jeg skulle ta bussen videre. Ett besøk hos matavdelingen til Stockmann for å innhandle proviant (øl og mat) hadde jeg også tid til og en flaske alkoholfri Kvass (tradisjonellt er det snakk om gjæret rugbrød) ble avnytt mens jeg ventet på bussavgang.
Fatølmenyen på Wirre (Bilde: Arve M Lervik)
Turen gikk med Luxexpress til Pärnu, en reise på 2,5 timer i en særkomfortabel buss (wifi, toalett, varme drikker og fastmontert nettbrett med stort utvalg i film og serier var inkludert). Pärnu er en kystby i Estland som jeg antar er svært populær sommerstid (langgrundt og lang sandstrand). På denne tiden av året er det stille. Ved ankomst var det bare å tusle bort til hotellet og jekke et par øl før utelivet i Pärnu skulle sjekkes. Ratebeer hadde blitt konsultert men det første stedet jeg passerte var ukjent for meg men navnet fristet: HOP õllekelder – men akk den var stengt på mandager (tilfeldigvis den dagen dette var). Nå på vinterstid holder stedet åpent onsdag-lørdag. Turen gikk videre til Veerev Õlu (eng: Rolling Beer) ei bule startet av en svenske som er rimelig glad i Rolling Stones. Mye trevirke og langbord i et lite lokale og sikkert en kul plass å leske strupen med noen av de makroølene de hadde når det er varmt i været. Jeg tuslet videre til den plassen i byen som skulle ha best utvalg – Wirre. Under mitt besøk telte menyen 60-70 flaskeøl, seks fatøl (engelsk, belgisk, finsk, tysk og to tsjekkere) og ni sidere. Flaskeølene kommer i stor grad fra estiske mikrobryggerier så etter en kjapp fat-IPA fra finske Sori var det her jeg havnet utover kvelden. Kom i prat med en kar i baren som viste seg å jobbe i byens ølbutikk – Õllepood Nr 2 Pärnus (Nr 1 ligger i Tallinn). Den hadde jeg tenkt å besøke neste dag men gikk vite at den hadde gått over til vintertid og hadde åpent kun i helgene. Pytt, pytt jeg fikk heller drikke det jeg kunne på Wirre. Stedet fikk etterhvert også besøk av en lettere beruset (lokal) russer som etter langt om lenge ble sendt ut (siden han ikke kunne vise gyldige betalingsmidler – han hadde bare rubler). Etter en 20 minutter kom han tilbake med Euro og spanderte likegodt en runde og pratet villt med de som kunne russisk. En liten tur innom politikk og Estlands forhold til naboen i øst kom opp når russeren etterhvert forsvant.
Dag to på tur startet med en spasertur til stranda i Pärnu som hadde fristet om temperaturen hadde vært omtrent 10 ganger høyere. For lunsj ble stedets irske bar oppsøkt og en kjip Fish & Chips avnytt sammen med et par-tre estiske makroøl før jeg ba om «arve» (estisk for regningen). Shopping ble unnagjort på CityAlko (hadde et høvelig utvalg øl og sider), dagligvarebutikken Delice (godt utvalg, med eksotiske lagere fra Russland, Hviterussland og Georgia tilstede) og i en av byens tredelte kjøpesenters (Port Artur) ostebutikker (begge hadde en håndfult med estiske mikrobrygg. Deretter var det å tusle de 50 meterene bort til bussterminalen og bussen tilbake til Riga.
Etter ankomst Riga tok det litt tid før jeg fikk rotet meg fram til hotellet at det begynte å bli sent. Ratebeer hadde igjen blitt konsultert og et par-tre plasser nær hotellet pekt ut for mat og øl. Nå viste det seg at Riga spilte kamp i den russiske ishockeyligaen denne kvelden så det første stedene var tettpakkete. Men Bruklinas Krogs & Viskija Bārs (eller Brooklyn Pub & Whiskey Room) ble redningen. Hovedsaklig makroer på fat men kjøleskapene var fulle av mikrobrygg, men fokus på den største av dem Malduguns (og nesten den eneste med noen distribusjon å snakke om).
Ene hjørnet av baren til Beerhouse #1 (Bildet hentet fra stedet nettside).
Neste dag var det tid for å se seg litt rundt og orientere seg. Og hvor bedre enn å gjøre det over et glass øl eller tre. Etter en runde i gamlebyen havnet jeg på Beerhouse No.1 som man går rett forbi om man kommer inn i gamlebyen vie frihetsmonumentet. 70 fatøl (og sidere) gjør at man sitte lenge her. Prisene er greie nok, til og med for gamlebyen i Riga. For en nordmann er prisene helt overkommelige med mikrobryggede halvlitere til under 30 kroner. En sving innom gamlebyens eget mikrobryggeri, Peters Brewhouse, viste at stedet er en turistfelle med høye priser (€5 for 50cl), labert utvalgt (lager, mørk lager og amber) og kjip smak.
Brevings Bar (Bilde: Faksimile fra stedets nettside)
Aftenen ble tilbrakt på stedet S.Brevinga bārs un restorāns (eller Brevings Bar & Restaurant som det heter på internasjonalskt). Stedet er tredelt med bar nede, restaurant oppe (mat kan også bestiles ned) og butikk i et hjørne under trappa. Whisky og øl kan kjøpes i butikken, men grunnet min tilstand når jeg forlot stedet fikk jeg ikke undersøkt butikken særlig nøye. Baren derimot ga meg minner om The Grill i Abderdeen, et langt og smalt lokale med en bardisk som går hele lengden og fabelaktige mengder whisky og øl. Her var det et 20-talls fatøl og -sidere og 4-5 A4-sider med whisky. G&MacP Miltonduff 1996 60,9% til €9.25 og G&MacP Tamdhu 30yo 43% til €13.50 var ikke å forakte (40ml er standarden i Latvia, som den er i Norge). Begynnelsen på kvelden ble litt forstyrret av et selskap med engelskmenn fra The North men bedret seg utover kvelden da et selskap med franske damer med interesse for røykwhisky entret lokalet.
Siste dag før avreise og nå skulle det shoppes. Men først måtte jeg en tur innom Latvijas Banka (sentralbanken) for å veksle inn det Latviske Lat’ene vi hadde igjen fra forrige tur. Etter å ha funnet banken ble jeg møtt av en stengt dør og en pil som pekte rundt hjørnet. Rundt hjørnet fant jeg en åpen dør og et kart som vissnok viste veien til dit hvor «Klientu kase» var flyttet. Når jeg endelig kom dit var det derimot en enkel affære å bytte de gamle sedlene mot gangbar valuta. En tidligere titt innom en av butikkene til Latvijas Balzams (de som lager den beryktede Riga Balsamen) hadde vist at de hadde en flaske Tullamore Dew Phoenix i hyllene til €45. En tapning (55%) som ble lansert i forbindelse med åpningen av de nybygde Tullamore Dew Distillery (et prosjekt som ble startet etter at Wm Grant & Sons – kjent som eiere av bl.a. Glenfiddich & Balvenie – kjøpte merkenavnet). Jeg har tidligere kjøpt den i Sverige for 499 SEK (ca. 80 SEK dyrere) og fant den svært drikkelig, og siden whiskyutvalget i butikkene i Riga var så som så ble en flaske med hjem.
Visitkortet til Beerfox
Etter en tur innom hotellet for å lett lasten tuslet jeg bort til en butikk som lå bare kvartalet unna – Callous Alus (eller Beerfox som innehaveren kaller det). Det er en kar fra den amerikanske landsbygda som driver plassen etter å ha blitt lokket til Riga av ei lokal hulder. Han forsøker å støtte de lokale mikrobryggeriene så godt han kan mens han sper på med en hel del egenimport og litt annet smågodt. Prisene er i all hovedsak svært gode for en nordmann, men noe er faktisk dyrere. Fordelen (eller ulempen om man vil) er at man her kan få servert en øl (prisen er den samme) men du står i butikken. En drøy kasse øl tyngre og omtrent €85 fattigere gikk turen tilbake til hotellet. Mens jeg var der ble jeg også tipset om butikken som skulle vise seg å hete iDille, som lå inne på Barona Centrs (Krišjāņa Barona iela 46). En liten lokalmatbutikk som også hadde en rekke ufiltrerte og upasteuriserte øl og noen lokale sidere. Jammen ble det ikke med noen flasker herfra også.
Ned denne trapp og gjennom døren venter en liten ølhimmel (Bilde: Faksimile fra Google Streetview)
Neste butikk var Alus Celle litt lenger borti gata. Her var det i all hovedsak importvarer som gjalt, men et ferskt lokalt mikrobryggeri var å finne i hylla med en IPA. En solid pose med øl ble fylt opp mens jeg nøt av noen av de åtte ølene som var å få på fat. Mikkeller/Three Floyds Risgoop var et av ølene som ble avsmakt til den nette pris av €3.20 (tror jeg) for 25cl. Nå var det bare å tusle tilbake til hotellet og pakke sakene så trygt og godt som mulig. Jeg hadde halvveis lovt Mike (Beerfox) å stikke innom for en avskjedsøl før jeg dro. Det ble det tid til, selv om bagasjen ikke hadde plass til mer. Håndvekten stoppen på henholdsvis 19,6 og 19,7kg.
Avreisedagen var det bare å samle seg sammen for å tusle bort til nærmeste holdeplass. Først en tur med trolleybuss ned mot sentralstasjonen og så buss #22 ut til flyplassen. Som vanlig er jeg tidlig ute og innsjekk har ikke åpnet enda. Da er det synd at det i overetasjen er en avdeling av Lido på flyplassen. De har sitt eget bryggeri ved hovedrestauranten i Riga, men baren var tom for gass da jeg skulle bestille. Heldigvis kunne man hente øl i restaurantdelen. Når innsjekk åpnet var det ikke vanskelig å se hvor flyene til Norge ble sjekket inn og etter 40 minutter fikk jeg levert min to kolli som nå veide henholdsvis 19,7 og 19,8kg. Inne i terminalen ble det handlet noen makroøl i tax-freebutikken og noen fler i turistbutikken litt lenger ned i gata. Høyere priser enn i byen og bare makroøl, men til gjengjeld får man dem med seg på flyet uten større problemer. En kjapp øl i baren ved gaten ble det også tid til før man måtte stille seg i kø igjen.
Vel hjemme i gamlelandet var det bare å trenge seg forbi de som hadde utsatt shoppingen til de kom til den dyreste butikken og ut i bagasjehallen der min to kolli ankom i tørr og trygg stand. En kjapp tur innom automaten for å overlevere noen kroner til Tollvesenet hører også med. 20 NOK per liter er ikke mye å krangle på når man kan få med seg øl man neppe får se i Norge. Et kjapp reise med Flybussen, en kort tur med linje 8 og så dagens lengste bæretur med koffertene brakte meg hjem der totalen viste seg å være såvidt over 24 liter øl og sider, 1,5 liter vin (Rīgas šampanietis) og 0,76 liter sprit (den tidligere nevnte Tullamoren og en skvett Brewdog Watt Dickie).
Till oppsummering kan det sies at Riga er et godt mål for øldrikkere, selv om ølene tilgjengelig sjelden er av de mer ekstreme variantene. Også lagerølene er høyst drikkbare og vil gi stor glede for de som foretrekker pils/lager. Siden Latvia ikke har vært belastet med den tyske renhetsloven har bryggerne fått leke litt mer og ufiltrerte øl, fruktøl eller øl med tilsetninger som honning, krydder osv. er ikke vanskelig å finne, men er samtidig innrettet på folk flest.
Tiden ble litt for kort og sammen med at det kanskje ikke var så lurt å reise på øltur til Riga like etter en heller heftig øl- og whiskyhelg i Oppdal gjorde at flere steder måtte forbigås til en senere anledning. Noen steder jeg gikk glipp av var Alus Arsenals (bar & restaurant), Bon Vivant (belgisk ølbar), Folkklubs ala Pagrabs (tradisjonell bar og restaurant, veldig frekventert av turister), Aussie Backpackers Pub (australsk pub med 14 latviske på fat og tilbyr smakspakke med 10cl av alle for €10), Miestins (fatølbutikk, drikk her eller ta med), Valdemāra Pasāža (hjemmet til mikrobryggeriet Labietis og «ambassade» for et av landets eldste mikrobryggerier Valmiermuiža), Alus muiža (nyåpnet bitte lite sted med 10 øl på fat, i all hovedsak mikro), Bierhaus (tysk type bryggeripub) og tilslutt et sted jeg oppdaget først når jeg kom hjem: Labietis atzars Centrāltirgū (utsalgs og sjenkested for Labietis inne på grønnsaksavdelingen på Sentraltorget i Rigas gamle luftskiphangarer).
Dette ølet fra gjøkbryggeriet Evil Twin er brygget hos Two Roads Brewing Company i Stratford, Connecticut. Det er et samarbeidsbrygg sammen med 7venth Sun Brewing, en bryggeripub i Dunedin, Florida. Arten er session-IPA – eller kanskje på bedre norsk: butikk-IPA.
Farge: Lys gylden, med en hel del skum av store bobler.
Nese: Bitterhet og sitrus. Ikke overraskende med det navnet.
Smak: Lett og fruktig med preg av tropiske frukter (ananas særlig) sammen med sitrusen. En god maltbase gir et helhetlig øl med litt av vært: krydderier, sødme, fruktighet, bitterhet og en viss leskende karakter.
Konklusjon: Det holder hva den lover i form av Citra og sommeraktig. Bare så synd den kom til byen først mot slutten av september.
Žatecký pivovar (Žatec Bryggeri) ligger i Zatec-provinsen som er kjent for sine emninente humle. Det er beviselig dyrket hujmle her i over 1000 år og øl blitt dyrket omtrent like lenge. Bryggeriet har sine aner fra 1801 men led hardt under statlig eierskap i etterkrigstiden. Med murens fall og utsalget av statlig eiendom kom bryggeriet på lokale hender i en kort periode før den serie-entrepeneuren Rolf Hugo Munding kjøpte bryggeriet i 2001. Han la penger i potten og fikk bryggeriet på fote igjen til stor glede for lokalbefolkningen.
Celia er et økologisk og glutenfritt øl der glutenet er redusert til glutenfritt nivå med en patentert og unik metode de ikke opplyser noe mer om.
Farge: Strågul med mye skum som forsvinner rimelig raskt.
Nese: Syrlig korn med en flat sødme.
Smak: Lett og enkel med et rent og friskt kornpreg. Litt flat på ettersmaken.
Konklusjon: Enkel og pregløs. Ingen særlig usmak, men på den andre siden ingen særlig smak.
Smuttnose Brewing ble grunnlagt i 1994 etter at Peter Egelston hadde vært på konkursauksjon og kjøpt restene av Frank Jones Brewing (Hampton, New Hampshire) som ble startet i 1858 og nedlagt i 1950. Peter var, med søster Janet også drivkreftene bak bryggeripubene Northampton Brewery, Massachusetts og Portsmouth Brewery, New Hampshire.
Bouncy House IPA er oppgitt å være en «All-Occasion American Ale» eller da session-IPA som har begynt å bli en svært populær øltype den senere tiden her til lands – noe som vel kan skyldes at den som oftest havner i styrkeklassen for dagligvarehandelen.
Maltene er North American 2-Row, Crisp Pale, Crystal 60, Aromatic og CaraHell mens humlesortene som er brukt er Magnum (bitterhumle), Calypso (aromahumle og tørrhumling) og Saphir (tørrhumling)
Farge: Gylden med en lett skumtopp.
Nese: Dype toner av aromahumla med et lett bitterpreg.
Smak: Lett fruktig med et godt og markant humlepreg som er ganske nær maksgrensa for denne typen øl.
Konklusjon: Et godt eksemplar av arten. Også svært hyggelig å se Smuttnose i Norge,
Det er ikke bare i dagligvaren nyheter har ankommet. En rekke godsaker fra USA har funnet veien til Gulatings hyller de siste dagene.
Evil Twin er et av de mer berømte «danske» gjøkbryggeriene i verden men har hovedkvarter i USA. Dette brygget er brygget hos Westbrook Brewing i Mount Pleasant, Sør-Carolina. Berliner Weisse har etterhvert fått mange følgere i Norge og mange øl av denne og beslektede surøl har funnet veien til gamlelandet den senere tiden. Dette er visstnok en session Berliner Weisse-aktig øl.
Farge: Herlig uklar melkegul med lite skum å skryte av.
Nese: Syrlig, frisk og ren grapefruktaroma med en liten maltsødme helt i bånn.
Smak: Lett syrlig bitt med smak av appelsin, grapefrukt og stikkelsbær. Rent og pent uten noen store overdrivelser i noen retning.
Konklusjon: Den holder hva boksen lover, session-øl. En ren og pen med mye smak men uten av det blir for kraftig. Men heftigere enn f.eks. Lervigs Sour Suzy.
Carlsberg-partneren Brooklyn Brewery har opparbeidet seg en solid fanskare i Norge både blandt entusiaster (ikke minst takket være solide håndtverksøl) og folk flest (takker være Carlsberg Norges Ringnes’ plassering av Brooklyn-produkter hos de fleste av sine kunder).
De ølene de hittil har kommet med har vært på polet og salget har vært godt, selv om Carlsberg Norge Ringnes har visst å ta seg betalt for standardproduktene og særlig da Brooklyn Lager som koster omtrentlig 3 ganger så mye i Norge som i Sverige, og regner man seg bakover finner man ut at det hadde vært mer lønnsomt for Vinmonopolet å reist til Sverige og kjøpte den på Systembolaget med fulle svenske avgifter for så å betale alle norske avgifter enn å handle direkte fra Carlsberg Norge Ringnes.
Tre øl har funnet veien til norske dagligvarebutikker og spesialforretninger og de er observert hos samtlige av de norske kjedene samt også Gulating.
Den første er Brooklyn 1/2 Ale 3,4% som ble anmeldt her på drikkelig.no i fjor sommer. Prisen i Norge er da «bare» drøyt det dobbelte av prisen hos de svenske dagligvarekjedene. Anmeldelsen finner dere her.
Brooklyn Scorcher IPA 4,5% er medlem av den voksende gruppen Session IPA, eller IPA med lavere alkoholstyrke og mindre humle enn normalt (av enkelte bryggerier kalt pale ale). Det spesielle med dette brygget er at det inneholder en splitter ny humlesort som inntil videre går under navnet HBC #366 (og er grunnen til at Scorcher IPA opprinnelig gikk under navnet Scorcher #366) og Willamette. Pale Malt og Crystal Malt oppgjør malt oppskriften.
Farge: Gylden og klar. Lett og pen hvit skumtopp.
Nese: Fruktig (ananas, druer, mango og litt sitrus) og lett krydderpreget. Markant sødme.
Smak: Uttynnet tropisk juice med en solid dæsj humle.
Konklusjon: Lett og frisk men veldig ubalansert.
Brooklyn American Ale 4,5% er det siste brygget ut fra Brooklyn i norsk dagligvare. Dette er en US-type pale med Willamette, Cascade og Amarillo med malt av typene Maris Otter, Pale og Crystal.
Farge: Gylden gul med et bittelite rødlig skjær. Tynt skumlag med bittesmå bobler.
Nese: Dempet med god maltkarakter og litt innestengt frukt. Lett og frisk karakter.
Smak: Lett fruktig men også litt flat og tynn. Det finnes gode smaker i balanse her men det blir for lite og lett.
Konklusjon: En god øl å servere dem som vil ta steget opp fra lager men vil gjøre det med bittesmå steg. Hinter om en god pale ale der alle smaker er trukket ned mot minste felles multiplum.
Navnet Mongozo får det til å gå kaldt nedover ryggen på mange ølentusiaster i Norge som med gru husker bryggene fra dette merket sist gang de var tilgjengelig i Norge. Den gang var det snakk om kokosøl og bananøl som begge ligge høyt opp på listene av verdens værste øl.
Det er Brouwerij Huyghe i Belgia som står for bryggingen av ølene for det nederlandske selskapet Mongozo. Brygget er en pilsner med økologiske, glutenfrie og rettferdige (fairtrade) råvarer.
Farge: Lys strågul, med tett og hvitt skum.
Nese: Frisk men litt emment preg og med en viss rissødme.
Smak: Sur smak med et emment preg av ris. Ingen fylde å snakke om mer som tynn sukkerlake med noen dråper malt- og humleekstrakt.
Krombacher Brauerei er et stort tysk familieeid bryggeri med røtter tilbake til 1803 og opprinnelig som et bryggeri tilknyttet en kro i Krombach. Reglene på den tiden var at kun serveringssteder som hadde eget malteri og bryggeri fikk lov til å selge øl. Siden har bryggeriet skiftet familie noen ganger og eies i dag av Schadeberg-familien og lager den mestselgende pilsen i Tyskland, Krombacher Pils.
Krombacher Dark er en Schwarzbier eller mørk lager som de noen gang kalles utenfor Tyskland. Fargen kommer fra kreftig røstet malt men såpass lite er brukt og smaken er ofte lite preget av det. Smaksmessig er den som en litt fyldigere lager og langt fra andre mørke øl som porter eller stout.
Farge: Svart. Pent og mørkt skum som legger seg som et tynt lokk.
Nese: Lett og nesten fraværende. Hint av malt og noe sødme.
Smak: Lett og intetsigende med et lite preg av røstet malt. Smaksmessig er den førøvrig som en blass og nesten litt sur lager.
Konklusjon: Ikke den beste Schwarzbieren jeg har smakt, til det er den for kjedelig. Men kan være morsom å servere lagerdrikkere som synes at mørkt øl er kraftig og tungt.
Ego Brygghus holder til i Torp mellom Fredrikstad og Sarpsborg (og må derfor ikke forveksles med den Torp i Vestfold som har egen flyplass). De har nå holdt på i litt over ett år og har fått flere øl inn på polet og har også en del øl tilgjengelig i dagligvareklassen gjennom spesialforetninger.
Lactic Rain er Ego Brygghus’ variant av berliner weisse som har fått et lite fokus på polslippet nå i september. Ananas og bringebær er tilsatt for et lite særpreg. Alkoholstyrken er også noe over snittet for arten, men det måtte den være for å kunne selges på Vinmonopolet.
Farge: Herlig uklar strågul.
Nese: Lett og syrlig hvetekarakter med en markant bringebæraroma.
Smak: Lett og syrlig med en godbringebærsmak. Ananasen er tilstede i en mer beskjeden rolle.
Konklusjon: En forfriskende og fruktig øl som er skummelt leskende.
