Nese: Sagbruk. Veldig sagbruk. Flis og kvae. Noe vanilje kan spores i bakgrunnen. Med vann får jeg litt beslektede tonder av einertre og furunål i tillegg til flis og kvae.
Smak: Flis, hvorav noe av flisen er antent og ligger og ulmer. Vann gjør liten forskjell, utenom at det åpner for en viss bitterhet fra eika.
Kommentar: Fatet har opplagt tatt helt overhånd. Jeg synes i grunn det lukter godt (men så har jeg alltid hatt en forkjærlighet for sagbruklukt, jeg har en tendens til å få Hans Børli på hjernen når vi passerer et sagbruk, «Det er godt det finnes tømmer ennå i verden og velteplasser nok ennå.» Ja, jeg får dikt på hjernen. Fun fact.). Men det er jo ikke akkurat noen stor whisky, likevel, og smaken er ikke fullt så tilltalende som lukta.
Skottland: The Highlander Inn i Craigellachie er velkjent for mange whiskyentusiaster. I februar ble det kjent at Tatsuya Minagawa hadde blitt enig med den forrige eieren, Duncan Elphick, om å kjøpe puben. Nå har Words of Whisky publisert et intervju med Tatsuya Minagawa.
England: Nystartede destillerier må skaffe kapital, og en måte å gjøre det på er å selge skinnet før bjørnen er skutt, så og si, eller med andre ord: Selge flasker som enda ikke er tappet. The Lakes Distillery har funnet en orginal måte å gjøre det på. Du kan bli medlem i «The Founders Club» og få en helflaske pluss to miniatyrer fra de første 100 fatene hvert år de neste ti årene. Prisen for herligheten(?) er ikke så ille, heller, rett under 700 pund. Med dagens begredelige vekslingskurs blir det 9000 kroner, delt på 10 er det ikke mer enn 900 for hver flaske pluss miniatyrer. Billig sprit er det jo ikke snakk om, det er jo heller ikke poenget. Det kan definitivt være en ganske spennende mulighet for å følge fatutviklingen av whiskyen fra dag en.
Skottland: Bladnochs nye eiere sover ikke i timen, de annonserte denne uken at de har ansatt Ian Macmillan, tidligere destillerisjef og master blender with Burn Stewart Distillers, som «master distiller and blender». Det var kjapt jobbet.
Irland: Det finnes mange måter å finansiere et destilleri på. Carrick Mill i Irland har store planer, men lite penger. Nå kjører de Kickstarter-kampanje for å få penger til å fikse taket og dermed kjøpe seg tid til å skaffe investorer for de videre planene.
Utvalget drikkevarerelaterte magasiner i bladhyllene hos Narvesen og andre utsalgssteder er stadig økende. Jeg tenkte jeg skulle ta for meg noen av dem utover høsten, først ut er norske Vin&Brennevin, som tidligere har vært forebeholdt bransjen, men som fra juni av ble tilgjengelig for hverkvinnsen hos Narvesen. Som privatperson kan du tydeligvis bare abonnere på digitalutgaven, men i butikken får du altså papirversjonen.
I utgaven jeg sitter med, 1 2015, er det elleve artikler om vin, to om øl og en om brennevin, samt en vin-test og en øl-test, en spalte med drikkerelaterte dingser og steder å besøke, en samling blogganbefalinger (bestående av url og screenshot, ingen faktisk omtale), en oppramsing av anbefalte spisteder i London og noen drinkoppskrifter.
Vinartiklene dekker en rekke temaer, noen veldig smale og noen med mer «newbie-appell». Det er en ganske god blanding av temaer, med områdeomtaler, tekniske artikler og en rapport fra en smaking.
Dessverre skjemmes en del av artiklene av mangel på korrekturlesing, uhelbredelig som jeg er ble jeg nødt til å sitte med penn og «rette» mens jeg leste for ikke å miste flyten totalt. Noen av feilene er bare rene tastefeil, «fell» i stedet for «fjell», «friks» i stedet for «frisk». Andre gjorde derimot teksten uforståelig. «Chateau Lafite-Rothschild 2000 tog fjerdeplassen, mens Chateau Marqaux 2001 og Seña 2000 delte fjerdeplassen blandt de 16 vine.» Eller denne:
«Både Cuvée 1522 Rosé og Clos des Goisses landet på et snitt godt under 90, henholdsvis 86,94 og 97,94»
Da var det langt lettere å håndtere den håndfullen med artikler som var skrevet på dansk. Det overrasket meg riktignok en smule. Alle nordmenn burde forsåvidt kunne lese dansk, spørsmålet er om de faktisk gjør det?
Begge ølartiklene var bra, riktignok med litt for-nybegynnere-preg, men øl er vel heller ikke kjerneområdet til magasinet. Litt mer skuffende med tanke på magasinets navn var kanskje mangelen på brennevinstoff, den ene artikkelen handler om Magne Furuholmens design av innpakningen til Braastad Contemporary, og sånn sett ikke om brennevin i det hele tatt. Av vinartiklene var favoritten min den om malolaktisk gjæring, men også de mange presentasjonene av (for meg) ukjente vinområder var fin lesing (om man altså ignorerer trykkleifene).
En uforebeholden anbefaling er dette derfor ikke, men jeg synes likevel du skal ta en titt på Vin&Brennevin neste gang du vurderer lesestoff på Narvesen.
Gin produsert på pot stills av kobber med mer enn femten urter. Lagret i eks-bourbonfat i over 10 år, og deretter seks måneder på fat som hadde holdt Port Ellen fra 1979. Tappet for WhiskyOwner.com, kjøpt i København for nærmere ti år siden.
Nese: Furunål, einertre, urtehage, fuktig bourbonfat (som å stikke nesa i et bung-hole). Jo mer vann, jo mer einer, men også sitronpai, vanilje og røsslyng.
Smak: For mye sprit på full styrke, men det smaker einer, kalk, aske og vanilje. Med litt vann får jeg mye krydder av alle slag; koriander, spisskumen, kanel, laubærblad og pepper. Men også røde bær og mer aske.
Kommentar: Det er umiskjennelig gin, men med en helt annen dybde enn noe annet jeg har smakt med «gin» på etiketten. Man KAN sikkert bruke den til gin tonic (som sagt er det umiskjennlig gin), men det ville nærmest vært blasfemi.
Nese: Enebær og urter, timian og rosmarin. Og kystflora, om det gir mening? Det er dessuten hint av vanilje her, formodentlig fra fatet. Jeg prøver med et par dråper vann og får sitrus, sitron og einernåler.
Smak: Avrundet og litt såpeaktig (men ikke nødvendigvis negativt) ginsmak, enebær og urter her også. Litt lavendel, synes jeg det smaker. Litt svart pepper på ettersmaken gir et godt kick. Den får nesten mer kick med et par dråper vann, litt chili-preg, rett og slett.
Kommentar: Fatet hadde kunnet få ta mer plass, føler jeg. Men det er en god gin, med bare et lite hint av den avrundingen som fatlagring gir.
Som nevnt tidligere skal jeg på festival i september, som entusiastisk drikkende deltager, denne gangen, ikke som frivillg bak baren. Når Smak selv annonserte at de skal arrangere norges første surøl- og siderfestival var det bare å rydde kalenderen for min del. Billetter er kjøpt til både fly og festival, hotel bestilt og kofferten pakket hadde jeg nær sagt. Akkurat det vill vel være å overdrive noe, festivalen er først 11.-12. september. Det vil si at du fortsatt har mulighet til å rydde kalenderen og slenge deg med.
Jeg har fått nyss om noen av de bekreftede bryggeriene og leverandørene og noen av øl-/sidertypene, og deler selvsagt villig vekk (innlegget blir oppdatert om jeg eventuelt får høre om fler etterhvert):
Austmann
Ciderhuset i Balestrand
Handverkcider av eple 4,7%
Handverkcider av pære (med humle) 4,7%
Handverkcider med bær (med humle) 4,7%
Handverkcider eple, ØKO 6%
Handverkcider med humle 6%
Handverkcider med malt 6%
Ego Brygghus: Lactic Rain
Haandbryggeriet
Lervig
Lindheim Ølkompani
Nøgne Ø:
Tindved
Aurora Australis I og II
Quadrupel
Saison Resérve
Sourweisse
Insoumise
Sparkling Sake
Apricot Saison (arbeidstittel)
Nese: Klar lukter den friskt av sitrus og hvite blomster. Med gjær får den et (for meg) tydelig vokspreg på nesa, av det gode slaget.
Smak: Tørt og syrlig, med sitron og lett limepreg klar. Syrligheten dempes noe når gjæren ristes ut og også på smaken blir den litt voksaktig, og litt kjeksaktig.
Kommentar: Litt for heftig syrlighet i kombinasjon med boblene, men en fin og frisk aperitif klar. Med gjærrester er den mer avrundet, akkurat som jeg opplevde med den andre colfondoen. Da blir den mer behagelig å drikke, men samtidig hakket tammere i dette tilfellet. Her må jeg prøve meg fram, skjønner jeg. Kanskje jeg skal grave fram litt ost og teste til? Dette er i alle fall en spennende vintype som jeg definitivt skal teste fler varianter av.
Jeg har egentlig gitt opp å teste swedish-style såkalt-sider, men av diverse årsaker har vi endt med to Somersby Blackberry i lageret, en på 2,25 % (svensk butikkstyrke) og en på 4,5 % (fra Systembolaget). Så la oss… vel ikke akkurat se om det er drikkelig, men om det overhodet er mulig å smake noen forskjell.
For å starte med det opplagte: Fargemessig er de, som dere kanskje ser av bildet, så og si identiske.
Så var det nesen: Gøysaft med en sidenote av hjemmelaget ripssaft. Hint av eple også, faktisk. Det lukter muligens bittelitt mindre av den svakeste, men det er vanskelig å bedømme. Det er i alle fall langt fra en forskjell man kunne brukt til å skille dem blindt.
Smaken: Ganske god eplebrus med bærsmak. Igjen tenker jeg at den sterkeste er hakket mer intens, hakket mer bærsmak på den. I dette tilfellet er det ikke positivt, for der butikkvarianten smaker ganske friskt av eple smaker det søtere og mer syltetøyaktig.
Og konklusjonen er: Jeg kommer neppe til å kjøpe noen av dem igjen, men butikkvarianten er ikke sterkere enn at man kan forsvare å drikke den som brus i mindre kvanta (og jeg drikker så og si aldri brus i store kvanta), så man skal aldri si aldri. Systemvarianten, derimot, den kan de ha for meg.
Smak: Syrlige epler her også, pent balansert, frisk smak.
Kommentar: Veldig lett og frisk, men ikke så søt at det blir bruspreg, og alkoholprosenten er såpass lav at man ikke akkurat kan vente en tungvekter. Jeg liker denne godt, og veldig mye bedre enn jeg likte Bordelets Poiré Granit, så jeg er positivt overrasket på toppen av det hele. Egner seg utmerket i sommervarmen som plutselig har gjort sitt inntog i Trøndelag.
