Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eik, kirsebær og melkesjokolade. Mer utpreget eikepreg og noe krydder med vann.
Smak: Halvråtten eik, vaniljebitterhet på ettersmaken. Ingen bedring med vann.
Kommentar: Fin nese, forsåvidt, men smaken appellerer ikke. Faller desverre i kategorien udrikkelig for meg. Edringtons representant anbefalte den med en isbit, det kan jo tenkes det ville hjelpe, om ikke annet ville det dempe smaken. Men jeg drikker heller noe annet.
Nese: Syrin, tropisk frukt og vaniljekrem. Mer melisaktig lukt med vann, og appelsinsaft.
Smak: Eik, syrin, brent sukker. Mer melisaktig med vann også på smaken, litt svidd treverk.
Kommentar: Helt ok. Fra meg er det et kjempekompliment for en whiskey. Ikke noe jeg kommer til å løpe og kjøpe, men jeg hadde ikke takket nei til en dram i festlig lag.
Nese: Kald røyk og murstein, malt og grill. Med vann blir den fruktigere, men røyken henger over det hele.
Smak: Røyk, grill og grønne druer. Vann forsterker røyken.
Kommentar: God, men mangler litt kompleksitet. Best uten vann.
Addendum 15.04.2015: Da har også «brewpubdelen» av konseptet dukket opp på Facebook: Taps.
I februar lenket jeg til et innlegg Anders hadde skrevet etter en samtale med gutta bak Money Brew. Da var de i gang med å tilrettelegge de gamle lokalene til Annas kafé for oppstart av mikrobryggeriet sitt. Tidsplanen var usikker, det Anders klarte å få fra dem «indikerer at man trolig kan ta en ute-øl på åpningsdagen, uten å trenge ullundertøy. »
I dag meldte Annas kafé på Facebooksiden sin:
Siden desember har det skjedd ting på Bakklandet og nå er de nye eierne klar for åpning. På dagtid Kafé Soil og på kveldstid mikrobrygget øl. Sjekk det ut -åpnes i helga.
Som Anders meldte blir det kafédrift på dagtid, ved Iren Haukvik, og det har tydeligvis fått navnet Kafé Soil (lenke til Facebooksiden, som forhåpentligvis vil ha noe å melde i løpet av de nærmeste dagene).
På Kafé Soils Facebookprofil kan man lese:
Bakklandets nyeste tilskudd åpner 16.april 2015. Her vil du finne rettferdig handlet kaffe, hjemmelagde kaker og mye annet. Velkommen!
Med et slikt navn kan man vel håpe på et fokus på skikkelig kaffe også? Den positive assosiasjonen til ordet «soil» har i alle fall med landbruk og kvalitet å gjøre. Så gjenstår det å se hvor langt øldelen er kommet i forhold til kaffedelen.
Siden jeg er en nysgjerrig sjel tok jeg meg en liten spasertur bort på Bakklandet i lunsjen og kan rapportere at det var hektisk aktivitet i lokalene, og at det var mye som så klart ut (blant annet skimtet jeg en tappelinje med langt mer enn fem kraner). Så mye annet spennede er ikke å rapportere fra utsiden, men at det kan bli klart til helgen har jeg tro på ut fra det jeg så.
Vi følger med videre, og blir det åpning til helgen kan du regne med at drikkelig.no stikker innom.
Mackmyra Midvinter har sluttlagring på Bordeauxfat, glühwine fat og sherryfat. Man kan jo vente seg gløgg, nesten. Vi får se.
Nese: Det lukter definitivt urter, og urtebrennevin. Ikke helt Underberg, kanskje heller en litt søtere urteschnaps. Sødme og julekrydder og hint av tannkrem. Det finnes tannkrem med kanelsmak, sånn lukter det! Tannkrempreget (av rimelig sær tannkrem, skal bemerkes) blir egentlig bare sterkere med vann. Med mye vann dukker en friskere fruktighet – kanskje pære? – opp.
Smak: Tannkrem med kanelsmak er ikke helt feil på smaken heller. Nellik og andre julekrydder blander seg inn. Bitterhet, eik og nellik på ettersmaken. Vann gjør ingen nevneverdig forskjell.
Kommentar: Dette er bare sært. Ikke vondt, akkurat, men ikke whisky, og ikke helt godt nok til å få meg til å gi blaffen.
I motsetning til de siste dagers Mackmyraer er denne ikke «förlagrad». Når fatet ble fyllt den 28. mai 2007 og flasken tappet 15. november 2011 er det altså en rett fram 4 år gammel whisky det er snakk om. Til gjengjeld er den lagret på 30-liters eks-sherryfat.
Nese: Røde bær, tørkede tranebær, vanilje og noe portvinsaktig. Med vann får den hint av lakris, men blir også fruktigere.
Smak: Sherry, og rosiner med litt pappsmak. Med vann blir pappen til brøddeig, ellers er det mye «sherry» som sitter igjen.
Kommentar: Helt kurrant. Bedre på lukt enn smak.
Her har vi en ny variant av «förlagrad», altså først tre år på eks-bourbon barrel, så tre år minus en uke på 30-liters fat av svensk eik. Den svenske eika er nye fat, og kan forventes å gi betraktelig mer fatpreg enn fat som har vært brukt til sprit før.
Nese: Vanilje og karamell. Tropisk frukt i bakgrunnen, ristede nøtter og litt brente mandler. Med vann kjenner jeg fortsatt nøtter, men også «four red fruits»-te og eik.
Smak: Eik, honning, timian og lyng. Mer eik. Eikebitterhet. Litt lakris og mørk sirup på ettersmaken. Vann gjør den hakket bitrere, men jeg får også litt frukt-te (svart te med fruktsmak) med suketter, særlig på ettersmaken.
Kommentar: Ikke helt min kopp te. Ikke direkte vond, men litt for… vel, for mye bitterhet og selv om det er sødme funker den ikke som balanse, sødmen virker litt kunstig. Og jeg liker ikke «fruit infusion» te, altså svart te med fruktsmak, så det blir litt feil, det hele.
Monteith’s Brewery Company kan spore sine røtter tilbake til 1886 da Stewart Monteith kjøpte Reeftonbaserte Phoenix Brewery. Dette gikk i 1927 sammen med fire andre og ble Westland Brewing Co. I 1969 kommer Dominion Breweries (senere DB Breweries) inn og kjøper Westland og noen andre bryggerier i regionen og i 1990 skifter de navnet til Monteith’s før de i 2001 stenger hele bryggeriet. Lokalt opprør fører til at bryggeriet gjenåpnes bare fire dager senere. I 2011 pusses bryggeriet opp og gjenåpner igjen 18 måneder senere. DB Breweries er i sin tur eid av Heineken Asia Pasific som eies 100% av Heineken.
Brygget er en pale ale med Southern Cross humle i.
Baketiketten har forresten en morsom liten anekdote av en type man sjelden leser på ølflasker, anbefales.
Farge: Lys gressgul. Tynt, hvitt skum.
Nese: Lett og frisk med et visst fruktig preg dominert av hermetiske pærer og fersken. Muligens det er noen cocktailbær i miksen også.
Smak: Flat og emmen men likevel rimelig frisk. Ser nå at flaska gikk ut på dato for en måned tids siden. En lett bitterhet er tilstede men sliter med å stå imot den emmene fruktigheten som blir liggende som et lokk over ganen. Noe sitrus har også funnet veien til selskapet nå.
Konklusjon: Et lett brygg som helt sikkert ville vært snadder i sola dersom man hadde fått det litt ferskere.
Innkjøpt: Gulating, Trondheim
Denne tapningen er vintage på flere måter. Ikke bare er det en ganske ærverdig dram, med sine 27 år, men den ble kjøpt inn for over ti år siden. Jeg har skullet skrive smaksnotat for den en stund, før innholdet i flaska blir for slunkent, og hva passer vel bedre enn bursdagen min, 74-årgang som jeg tross alt er.
Destillert 18. februar 1974 (litt eldre enn meg, altså), tappet 25. september 2001, fat nummer 2570.
Nese: Vanilje, pære , voks og lett jasmin. Mer voks med vann, og litt lyng.
Smak: Vanilje, eik og voks. Litt grønne kvister. Eikebitterhet med vann, men også krydder (koriander?) og et lett pepperpreg på ettersmaken.
Kommentar: Trenger en del vann. En rimelig bra Clynelish, men jeg kjenner noen som er mer begeistret for den enn jeg er akkurat nå. Det kan tenkes jeg skal helle av en «arkivsample» og donere bort resten av flaska. Kanskje har den allerde tapt seg og var bedre før (jeg hadde forventet et «særdeles drikkelig» på denne), kanskje er det jeg som ikke har dagen.
En bursdagspresang fra Arve. Som han sa: Han kunne jo ikke gå forbi den flaska på polet!
Nese: Gule epler. Nybakt brioche. Lett grapefrukt.
Smak: Litt skarp syrlighet. Grapefrukt og sitron.
Munnfølelse: Lett perlende.
Kommentar: Syrligheten går litt for mye mot grapefrukt for meg, en smak jeg bare unntaksvis liker.
