april 2015 – Side 5 – drikkelig.no

Lesestoff til helga #62

Trondheim: Landets ølhovedstad har befestet stillingen sin enda litt mer (neida, ingen lokalpatriotisme å spore her, langt i fra), nå kan du nemlig ta Master i ølbrygging ved NTNU.

Skottland: Glenmorangie har solgt Scotch Malt Whisky Society.

Internett: I serien «ting vi ikke ønsker oss» er blant annet ølskummer, champagnevisp og… flaske av eik for å «modne» whiskyen i rekordfart.

De sju hav: Gimmik av en helt annen type, i to år har to whiskyfat seilt verden rundt med MS Fram. I mai kan du seile med Fram fra Dover til Bergen og smake resultatet.

Bergen: Stefan Williams Hansen, aka Maltmisjonen, har blitt intervjuet av Vestnytt.

Trondheim: I morgen er det duket for Det gode øls klubbs hjemmebryggerfestival, den sjuende i rekka – og den første jeg faktisk klarer å få med meg! – det er enda ikke for sent å melde seg inn i ølklubben og slenge seg med i morgen.

Mackmyra Förlagrad Elegant Bourbon fat 31718 47,6 %

Når jeg skulle finne ut av detaljene rundt dette fatet, som Mackmyra hadde med seg smaksprøve av til Östersund Maltfestival, ble jeg litt forvirret. Hva betyr egentlig «förlagrad»? Når det står på etiketten at «fatfyllning» var 30. juni 2010 antar jeg de mener fylling av det 30-liters bourbonfatet som flasken senere er tappet fra, men hva var det som ble fyllt på dette fatet i 2010? Hvor gammel var spriten og hva hadde den vært lagret på før?

Et kjapt søk ga svar på spørsmålene, for Mackmyra opplyser selv at når du kjøper et fat hos dem kan du velge «förlagrad elegant», og da vil spriten først ha vært lagret på et 200-liters eks-bourbonfat (altså en bourbon barrel) i tre år før den fylles på ditt valgte 30-litersfat. Spriten har altså allerede blitt whisky når den fylles på småfatene, og man kan anse småfatslagringen som en form for «finishing».

Her følger i alle fall smaksnotater for denne, som altså er Macmyras elegante (det vil si: ikke røkte) sprit, først lagret 3 år på en eks-bourbon barrel, så nesten tre år til på et 30-liters eks-bourbonfat.

Nese: Vanilje, friske urter, stikkelsbær og tropisk frukt. Mer eik med vann, dessuten søtlig krydder, kanel?

Smak: Vanilje, mer treverk og eikebitterhet. Tropisk frukt og et hint av kokos (pina colada!). Vann demper bitterheten noe, men jeg får fortsatt vanilje, frukt og kokos.

Kommentar: En trivelig sak. Litt mye bitterhet på smaken, bare, men god likevel.

Glen Scotia 1992-2009 Samaroli Fino butt no. 3 45 %

Denne la Stian T ut en melding om på Facebook at for kostnaden av sampleflaska og porto spanderte han gjerne på oss. Det lover jo ikke akkurat godt. Ut fra det som kom fram i tråden om lukt og smak kan man mistenke korkfeil, men jeg må jo smake på den selv i alle fall.

Nese: Tørket frukt, sherry, nøtteaktig, litt våt papp. Mye det samme med vann.

Smak: Brent, våt papp med en bismak av lakris, eik og krydder.

Kommentar: Ikke udrikkelig, men, jo, jeg vil anta at det er korkfeil på denne. Våt papp er sjelden noe godt tegn, og her er det markant både på smak og lukt.

Takk til Stian T for smaksprøven, MEN: Naboflaska kan ha vært helt ok, ikke avskriv destilleri og tapper på basis av denne. Om du har kjøpt en flaske på Vinmonopolet som lukter og smaker våt papp anbefaler jeg at du går tilbake med den og reklamerer (enten det er vin eller brennevin det er snakk om). Som regel går det problemfritt å få pengene tilbake.

Glen Keith 1993 18 år Connoisseurs Choice 46 %

Destillert 1993, tappet 2011.

Nese: Vanilje- og sitronkjeks. Dragé (sukkerovertrekk). Mer treverk med vann.

Smak: Bitter vanilje, grønt tre, bjørkenever.

Kommentar: Ukomplisert, men ganske god.

Takk til Are for smaksprøven.

To Tårn Solbærporter 6%

Siste brygg ute fra Marienborg i Trondheim er en ny runde med solbærporter. Den forrige var på 7% og jeg rakk ikke å smake den. Denne er noe svakere.

Farge: Svart som natten, med et lett og mørkt skum.

Nese: Tørr duft med preg av kaffe, lakris, sjokolade og muligens litt røyk. En såvidt merkbar fruktighet som sikkert skyldes solbæra.

Smak: Lett fjøspreg og med en frisk solbæraroma. De vanlige portersmakene av kaffe, lakris og halvbitter sjokolade er også å finne. Solbæra balanserer godt og gir en god dybde i smaksbildet.

Konklusjon: En grei og enkel porter der solbæra gir en god dybde i smaken.

Innkjøpt: Vinmonopolet Valentinlyst, Trondheim

Bowmore 1997 15 år Old Malt Cask 50 %

Undertegnede poserer med spirit safen på Bowmore.

Nese: Røyka malt, saltvann, svart pepper og korianderfrø. Med vann får jeg aske og malt.

Smak: Røkt svart pepper (hm, det var vel en produktidé?), chipotle og malt. Ingen stor utvikling med vann, malten blir enda tydeligere.

Kommentar: Godt, men litt lite spennende.

Vieille Cranberry & Spice 4,5 %

Nese: Krydder og syrlighet. Litt Vademecum. Definitivt julekrydderaktig; kanel, nellik og ingefær, men også koriander og timian.

Smak: Mindre preg av at noen har gått amok i krydderhylla. Fin syrlighet, tranebærene er der, men drukner litt i generell «fruktsyrlighet». Krydderet ligger som en ekstra dimensjon gjennom det hele og manifesterer seg tydeligst på ettersmaken.

Kommentar: Jeg liker det. En passe julete saison som godt kan drikkes hele året.

Kjøpt på Gulating, Trondheim.

Bowmore 1996 17 år Old Particular 48,4 %

Destillert mars 1996, tappet desember 2013, refill hogshead med fatnummer 10125.

Nese: Røkt smørbukk. Ganske subtil røyk. Modne bananer og noe kakeaktig. Tydeligere røyk og skifer med vann. Stekte bananer og vaniljeis.

Smak: Tydeligere røyk, kald peis og aske, men også granskudd og rød pepper. Oppleves mer harmonisk med vann, uten at jeg reflekterte over at den var uharmonisk før.

Kommentar: Nam. En passe kompleks Bowmore som leverer for både peat-freaken og «noe mer enn bare peat er helt ok»-whiskynerden i meg.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2015.

Edge Flor de la Vida 4,7%

Når en flaske spansk mikrobrygget øl lyste mot meg fra butikkhyllen kunne jeg ikke motstå. Vel er det to amerikanske herrer som grunnla bryggeriet i 2013 for å utvide den spanske ølfloraen. De to, deriblandt bryggerisjefen Alan Shephard som har jobbet med 350 bryggerier verden over, satte opp ett amerikansk bryggverk og importerer det meste andre også fra USA – for å lage US Craft Beer – i Barcelona. Gjæra er flytende og importert fra White Labs i San Diego, veldig mye av humla kommer fra Yakama Valley i Washington, vannrenseannlegget er også fra San Diego og til og med etiketteringsmaskinen er fra USA.

Flor de la Vida er en pale ale med Pilsner Premium, Cara Munich 2, Cara Hell og Pale Wheat som maltmiks og Cascade, Chinook, Zeus som humletilsetning.

Farge: Gylden, lett kopperaktig.

Nese: Sitrusaktig og sødmerik. En del fruktighet er også å finne men den er ganske daff og emmen.

Smak: Lett og frisk med litt kraftig kullsyresmak. En syrlig fruktsmak med en sur bismak. Malten skinner gjennom som ren og pen mens humla forsøker å dominere men den er fortsatt ikke så storkjeftet som mange andre US Pale Ale.

Konklusjon: En enkel og grei US Pale Ale. Heftig humle som faktisk er litt dempet. Ikke mye spansk over brygget i det hele tatt dog.

Innkjøpt: Gulating, Trondheim

Felsina Beratdenga Chianti Classico 2012

Dagens vin ble anbefalt på iglasset som påsketips som var tilgjengelig på de fleste pol (og med mine planleggingsevner når det gjelder vinkjøp er det en fordel).

Farge: Dyprød med et hint av lilla.

Nese: Lær, røde bær, syre og noe krydder.

Smak: Tørre tanniner, røde bær, lær.

Munnfølelse: Tanninene dekker munnhulen, ellers er den kanskje litt lettere enn jeg egentlig kunne ønske.

Kommentar: God, men ikke helt fulltreffer for meg. Litt mye tannintørrhet i forhold til fylde og fruktighet.