mars 2015 – Side 3 – drikkelig.no

Skål! Del 2: Sauvignon Blanc

Planen om å få Arve til å helle opp falt i fisk i kveld, da han er på jobb. Og selv om jeg ikke akkurat skjuler for åtteåringen at jeg drikker vin synes jeg vel at å få henne til å helle opp for meg var litt i overkant å forlange. Dermed må jeg møte også sauvignon blanc med mulig forutinntatthet. På den annen side var det ikke så stor prisforskjell på dagens to viner, begge nettopp de tapningene Ingvild nevner i boka, en Sancerre – klassikeren – og en fra New Zealand – utfordreren – bare 30,90 skiller dem prismessig, og når den billigste koster 146,- blir ikke 30 kroner så viktig.

Dagens to har faktisk litt forskjellig farge, Sancerren er merkbart gulere, nesten med et hint av fersken, mens den andre er klassisk hvitvinsfarget.

Fouassier Les Grand Champs Sancerre 2013

Nese: Stikkelsbærbusk. Jeg synes også det lukter rips (altså bærene, ikke busken) og dessuten sitron.

Smak: Frisk og syrlig, sitronaktig.

Munnfølelse: Det er vel mineralitet når det blir tørt på innsiden av kinnene, eller hva? I alle fall er det den effekten denne har. Middels intens, vil jeg si.

Kommentar: Joda, dette går an. Det jeg har å utsette er at jeg synes den blir for endimensjonalt syrlig på smaken. Det lukter så godt, så smaken skuffer rett og slett.

Twin Islands Sauvignon Blanc 2013

Nese: Solbærbusk og solbær.

Smak: Sitron, litt appelsinskall og solbærbusk.

Munnfølelse: Mindre tørrhetsfølelse med denne, men ganske intens er den.

Kommentar: Jeg hadde av en eller annen grunn ventet at utfordreren skulle være enklere enn klassikeren, men det synes jeg virkelig ikke den er. Det er mer dybde i smaken på denne og det er mye mer fristende å sjenke seg et glass til “for å få smakt skikkelig på den”.

Jeg er nok på gli, sauvignon blanc sjarmerer. Jeg føler likevel at det er noe som mangler, jeg tror det finnes mer der ute og at jeg ville gå glipp av noe om jeg slo meg til ro med dette. Skal vi følge datingmetaforen er det altså ikke fullklaff og jeg leter videre. Heldigvis kan man drikke flere typer vin uten å fornærme noen (så vidt jeg vet), så jeg kommer nok til å drikke sauvignon blanc igjen.

Lesestoff til helga #61

Sverige: Norrtelje brenneri er klare til å slippe sin første whisky i vår. Les mer hos Norrtelje Tidning (via Whiskyforum.se).

UK: The East London Liquor Company skal snart fylle sine første fat med rugwhisky, melder The Spirit Business. Fra før av produserer brenneriet gin og vodka, i tillegg til at de importerer rom fra Demerara Distillers, Guyana. Er du i nabolaget kan du besøke ELLCs coctailbar og se destilleringsprosessen gjennom en glassvegg mens du tester varene. Ikke noen dum idé.

Sverige: For andre går det ikke så bra. Det ser ut til å gå mot slutten for Grythyttan. Trist, særlig for de som har skutt inn penger i fat og aksjer.

Linkwood 1987 26 år Berry’s fat #1043 46 %

Nese: Einertre, menthol, litt furunål og tropisk fruktsalat. Mye det samme med vann.

Smak: Veldig MYE smak, men av hva? En del kjenner jeg igjen fra lukta. Frukt i bunnen, krydder, pepper, einerbær. Med vann blir det mer frukt, eple og fruktsalat, men også et visst såpepreg.

Kommentar: Langt fra en typisk Linkwood. Den balanserer på grensen til «for mye som såpe», men holder seg på rett side, og er i alle fall ikke kjedelig. Festivalens mest interessante, for min del, og absolutt særdeles drikkelig.

Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.

Redbreast 15 år 46 %

Til ære for St. Paddy åpner jeg en ire vi har hatt stående i skapet siden vi var i Dublin i 2011.

Nese: Vanilje og eik, ganske bourbon-aktig i grunnen. Med litt vann dukker det opp banangodteri, søt mango og en eim av gummi.

Smak: Vanilje og eik, hint av salmiaklakris. Peppermynte på ettersmaken. Vann gir meg kokebananer (plantains) og fortsatt litt lakris og peppermynte på ettersmaken.

Kommentar: Hadde jeg fått denne blindt hadde jeg definitivt tippet at det var en (ganske god) bourbon. Det er mye fat og ikke så mye malt (med trippeldestillert sprit er det selvsagt mindre å ta av på maltsiden). Relativt enkel, men ganske god kosedram.

Glen Keith 1993 20 år fat #97135 Berrys’ 55,2 %

Nese: Grønt eple, malt, svart pepper og paprika. Med vann finner jeg mango chutney.

Smak: Mye malt, litt mentol. Mer sødme med vann, maltsukker og litt brent sukker. Fortsatt mentol.

Kommentar: God, om ikke så fryktelig spennende.

Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.

Arran 1997 17 år fat #1 Berrys’ 46 %

Nese: Brent sukker og sukkerspinn, ristet malt, hint av gummi.

Smak: Brent fat, malt, sødme.

Kommentar: Ingen nevneverdig endring på hverken lukt eller smak med vann. Greit drikkelig, men kjedelig, det finnes langt bedre Arran å ta av.

Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.

Miguel Torres Santa Digna Estelado

Nå som det er MGP-tider får jeg automatisk lyst på rosa musserende vin. Jeg har ikke nødvendigvis så lyst til å se MGP (vel, finalen skal jeg nok se), men vinene kan man jo teste likevel? Denne fikk jeg tips om på bloggen til Mona (en blogg jeg har lest jevnlig siden i fjor en gang. Jeg er nok mer interessert i vintipsene enn i kostholdsrådene hennes, men det får så være), og siden musserende chilenere var nytt for meg også slengte jeg den med når jeg først skulle bestille noe annet her i forrige uke. Den er forøvrig Fairtrade-merket, noe jeg tar som et pluss.

Farge: Egner seg til MGP-aften; rosa med fint lite gult i seg

Nese: Friskt og syrlig, med noe krydder, kanskje kanel, og noe nesten syrin- eller jasminaktig.

Smak: Syrlig og ganske tørr, med et visst gjærpreg. Et hint av jordbærsyltetøy uten at det blir søtt.

Munnfølelse: Friskt perlende, slank og ganske lett.

Kommentar: Ingen tungvekter, akkurat, men litt annerledes, og slett ikke noe dårlig alternativ i disse MGP-tider.

Lervig/Surly 1349 Black Ale 13,49%

Lervig har de seneste årene inngått samarbeid med en rekke forskjellige bryggerier verden over. Og er av de siste er Surly Brewing Company fra Minnesota.

Surly startet i 2005, men grunnleggeren, Omar Ansari, hadde drevet med hjemmebrygging i over et tiår før det. Med seg på laget fikk han Todd Haug (fra Rock Bottom Brewery i Minneapolis). Bryggeriet er muligens mest kjent lokalt for «the Surly Bill». Da de i 2011 ønsket å starte restaurant og beer garden i forbindelse med en utvidelse av bryggeriet ble det stopp grunnet alkohollovene i Minnestoa. Men takket være iherdige fans og medgjørlige politkere ble «the Surly Bill» vedtatt i delstatsforsamlingen og signer som lov på under tre måneder. Surly har siden starten hatt en stor tilhengerskare med det resultat at det er nærmest umulig å finne bryggeriets produkter utenfor Minneapolis-St.Pauls grenser (med unntak av Chicago).

Dette brygget kom til verden ved at Surlys sjefsbrygger Todd Haug (som selv spiller gitar i et metallband) var på svartmetallkonsert i St.Paul (Minnesota) der bl.a. det norske bandet 1349 spilte. Etter konserten observerte han at 1349-gutta var veldig nøye i baren, det var mikrobrygg med høyt humlenivå det gitt i. Han mannet seg opp og gikk bort for å hilse. Ting begynte å rulle og har da endt opp med denne hybriden som er en salig miks av Imperial Stout og IPA. Hele historien kan leses hos Ølportalen.

Farge: Svart, som svartmetall. God brunfarge på det solide skummet.

Nese: Kaffe, lakris, lær, frukt og bær (jordbær, solbær). Intens, mektig, rik og komplekt. Gleder meg til å smake.

Smak: Oi da! Her var det mye som kom veldig kjapt. Mye sødme som kjemper mot den ganske intense bitterheten. Kaffe, chilli, mørk sjokolade, sitrus og forskjellige sorter med syltetøy er å finne her sammen med en hel del ting jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.

Konklusjon: Å dæven hain døtte det her va godt. Intens, rik, kompleks, lett motstridende men samtidig godt balansert. En øl med stor Ø. Synd at den er utsolgt.

Box Cask Sample Peated Bourbon Cask #A5808 54 %

Destillert 4. juli 2012, tappet 6. februar 2015, peatinggrad 43 ppm lagret på et 40-liters eks-bourbonfat.

Nese: Bål der noen har hevet på noen einerkvister og som noen steker spareribs over. Når jeg tilsetter vann mister den helt det søte, varme preget og får kaldere røyk, flint og einerbær.

Smak: Kald røyk, som kontrast fra varmen på nesa, sitron og urter. Smaken forandrer seg ikke nevneverdig med vann.

Kommentar: Wow, det kan man kalle personlighetssplittelse på nesa. Jeg likte begge variantene, men foretrakk kanskje varmen og sødmen uten vann. Smaken er helt grei og viser hvor mye litt torv kan skjule, i motsetningen til den upeatede varianten kunne de gjerne tappet og solgt denne for min skyld. En dram til? Jo, takk som byr.

Adnams Tally-Ho 2014 7,2%

Adnams har brygget Tally-Ho siden 1880, så dette er et rimelig tradisjonsrikt brygg. Det var opprinnelig tenkt som et jule-/vinterøl som brygges i oktober i begrensede mengder. Noen puber som serverer dette som cask ale lar en tønne eller tre ligge til modning for å kunne ha noe godt å by på til spesielle anledninger.

Malten som er brukt er Pale Ale, Crystal og Brown. Det er verdt å merke seg at den mer spesifike Tally-Ho-Ho-Ho er nøyaktig det samme ølet, bare at etiketten er litt mer sesongtilpasset (ie. rytteren rir på et reinsdyr ikledd nissedrakt). 2014-årgangen er første gang på en mannsalder at ølet ikke er gjennomfiltrert og pasteurisert, men derimot bottle conditioned.

Farge: Mørk og dyp brunfarge med et lett og brunaktig skum.

Nese: Røstet malt, tørkede frukter og en lett vinøs tone.

Smak: Rosiner, fiken og røstet malt. Digestivekjeks ligger også inni smaksbildet sammen med en moden fruktkompott. Rik og fyldig men fortsatt fremstår den forholdsvis lett.

Konklusjon: En lett og elegant byggvin med god fylde, karakter og balanse. Snadder som trygt kan anbefales.

Innkjøpt: Vinmonopolet Valentinlyst, Trondheim (39,80 / 33cl) – til sammenligning koster Tally-Ho-Ho-Ho 51,90.