Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Destillert juni 2000, tappet juni 2011, fra et refill hogshead, DL ref 7412.
Nese: Veldig fruktig, med en bilukt av vanilje og bivoks. Vann gjør fruktigheten mer konkret; melon, mango og gule epler.
Smak: Korn og syrlig fruktighet. Ananas med vann, og ukokte havregryn.
Kommentar: Relativt ukomplisert, men veldig god.
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
Da denne flaska med halsetiketten skrytende «1st The Original Rose Beer» sto i hyllene hos Gulating i Trondheim kunne jeg ikke gå forbi. Det er Brouwerij De Brabandere (Bavik) som ble grunnlagt i 1894. Det var da bonden Adolphe De Brabandere søkte kommunestyret i Bavikhove om løyve for å bygge et destilleri. Men det var først på 50-tallet da de kom opp med Petrus-ølene at etterspørselen begynte å ta av.
Wittekerke Rosé ble lansert i 2005 og er en variant av den orginale Wittekerke (en Wit på 5%, lansert i 1998) og bringebærjuice.
Farge: Rosa, sjokkerende nok. Men den er bleik og blass. Tynt og delikat skum.
Nese: Bringebærbrus. Bittesmå hint av mulige kryddertoner, men dette kan like gjerne være fra omgivelsene.
Smak: I overkant søte bringebærdrops basert på lett overmodne bringebær. Litt daff på smaken men hvetekarakten i bakgrunnen kjenner såvidt og lover gode smaker som desverre blir overdøvet av bringebæra.
Konklusjon: Greit alternativ til kjip industridessert.
Innkjøpt: Gulating, Trondheim
Destillert oktober 1997, tappet desember 2013. Fra et refill hogshead.
Nese: Bålrøyk, tang, honning og banan. Med vann begynner jeg å tenke på grillmat, og tror det er sitron og rosmaring jeg lukter.
Smak: Tørr, kald røyk, melkesjokolade. Søtere med vann, maltsukker, modne bananer og honning, men fortsatt også denne kalde røyken. Det er (over)modne bananer og røyk som sitter igjen på ettersmaken, lenge.
Kommentar: En helt kurant Laphroaig. Ganske mye som foregår, så om du vil ha en Laphroaig med litt fler dimensjoner enn røyk er den ikke noe dumt valg.
Nese: Søt malt med et hint av banan.
Smak: Ganske klassisk hveteøl, mye sødme fra kornet, og hint av banan også på smaken, men også en fin syrlighet som balanserer sødmen.
Kommentar: Dugelig håndverk fra Nøisom, og hyggelig med en såpass god øl som også holder butikkstyrke. Finner i grunn ingenting å utsette på denne.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Etter å ha vært en «ukjent perle» i alle år, en av mange Flora & Fauna-tapninger som aldri var tenkt å selges til et bredt marked, har Mortlach fått sin obligatoriske image makeover og for et år siden ble den nye «rangen» lansert. Siden jeg har vært lite interessert i å kjøpe hele flasker for å få testet tapningene har det drøyd før jeg fikk smakt noen av dem, men på TWF bød det seg en anledning. Jeg har ikke noe prinsipielt mot NAS-tapninger, og synes mange av dem er utmerkede, men jeg HAR noe i mot markedsføringsjippo, og å kalle en NAS «Rare Old» kan ikke kalles annet. Likevel er det selvsagt hva innholdet i flaska smaker som er det viktige, ikke hva som står utenpå. I motsetning til den gamle standardtapningen, sherrymonsteret av en 16-åring i Flora & Fauna-drakt, er Rare Old en vatting av både eks-sherry og eks-bourbon.
Nese: Smørkaramell, tørr bjørkeved, korianderfrø. Med litt vann gir den tørkede aprikoser og en eim av, vel, spy. Det forsvinner heldigvis igjen med litt mer vann, og også på lukta dukker mørk sjokolade opp.
Smak: Førsteinntrykket er av litt ung whisky, med lett bitterpreg fra eik. På ettersmaken kommer bitter, mørk sjokolade og avslutningen er ren eik. Med vann får smaken et litt ubestemmelig krydderpreg, sjokoladen blir hengende, det samme blir bitterheten.
Kommentar: Tja. Sist jeg smakte 16-åringen var jeg vel ikke direkte overstrømmende, men den hadde i det minste særpreg. Det jeg først og fremst tenker om Rare Old er at den er kjedelig, den har en stil som er gjort før, og bedre, av andre. Vondt er det ikke (når spypreget forsvinner), men kjøpe en flaske til 550,- for en halvliter? Sorry, det hjelper ikke at flaska er ganske kul, så mye er ikke whiskyen verdt.
Lindheim Ølkompani startet i 2013 av to bønder på gården Lindheim i Gvarv i Telemark. De skiller seg ut fra den øvrige mikrobryggeriverdenen i Norge ved å tilsette eplemost i alle øl. Inspirasjon hentes fra både Belgia og USA, delvis også gjennom et samarbeid med noen av Californias mest respekterte mikrobryggerier (Pizza Port, Lost Abbey, Port Brewing). Fatlagring drives det også med.
Dette er en session saison der det er tilsatt bringebær direkte i det ferdig gjærede ølet.
Farge: Gylden med et lite rødt tilsnitt. Pent og tett skum.
Nese: Bringebær med et friskt og gjæraktig tilsnitt.
Smak: Lett og tørr med en lett fruktig bismak av bringebær.
Konklusjon: En helt grei saison som smaksmessig er mye mindre preget av bringebær enn det duften er.
Innkjøpt: Gulating, Trondheim
Denne ukens vinhandel ble basert på tips fra diverse nettsteder, dagens vin er anbefalt av godt.no.
Farge: Lett lillaskjær i det dyprøde.
Nese: Rosmarin og krydret foccacia. Blåbær og bringebær.
Smak: Blåbær og krekling. Litt lakris, nærmest, på ettersmaken.
Munnfølelse: Tørrhet i hele munnhulen, både fyldig og intens.
Kommentar: Ikke dum, ikke dum. Funker fint alene, selv om godt.no anbefaler tagliatelli med steinsopp og det hadde jeg ikke takket nei til.
Maltsprit fra Myken lagret i ni uker på et middels svidd 5-liters eks-bourbonfat.
Nese: Ung whisky, rom-rosin-iskrem, nybakt brød.
Smak: Vanilje og eik, appelsinskall og fusel.
Kommentar: Drikkelig som den er, i aller høyeste grad, men kan vel med fordel få bli litt eldre også (dog på litt større fat, kanskje), for den lukter og smaker veldig ungt.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2015.
Klassikeren. Vi kjøpte noen av de siste flaskene som var tilgjengelige på polet når Macallan introduserte Fine Oak og tapningen forsvant fra de fleste markedene i verden. Det er fortsatt en av de dyreste whiskyene jeg har kjøpt (smertegrensen min har endret seg forbausende lite de siste ti årene), men vel verdt alle penga. I alle fall husker jeg den sånn.
I dag er det International Whisky Day, som er et initiativ satt i gang for å hedre Michael Jackson. 27. mars var bursdagen hans, og whiskyfans verden over oppfordres til å heve glasset og donere penger, fortrinnsvis til forskning på Parkinsons, som Michael Jackson led av. Et av whiskyskribentens favorittdestilleri var Macallan, derav valget av dagens dram.
Nese: Eik, mørk sjokolade, tørkede, røde bær. Rosin, og rom-rosin iskrem. Litt mer melkesjokolade med vann, og rom-rosinisen er definitivt lagd med ekte fløte.
Smak: Eik og rosin, mørk sjokolade, kirsebær i rom. Mye det samme med vann. Ettersmaken er av tørkede tranebær, eik, nøtter og mer sjokolade. Og den er lang.
Kommentar: Den har heldigvis ikke blitt dårlig på flaska. Denne har nok stått åpen i en ti års tid, og jeg lurer på om ikke jeg skal helle slanten over på en mindre flaske nå når jeg først har den ute av skapet, sånn for sikkerhets skyld. Det ville være en tragedie om den mistet futten (særlig med tanke på hvor mye man må ut med om man skal ha tak i en flaske i dag. DET er over min smertegrense, det kan jeg love). Ettersmaken er så lang at en dram kan vare hele kvelden om du konsentrerer deg, en slurk varer en halvtime eller deromkring. Macallan er kanskje ikke blandt mine favorittdestillerier, men denne tapningen er uten tvil blandt mine favoritttapninger.
Destillert 19. januar 1998, tappet 6. februar 2014.
Nese: Selje, mintsjokolade, mørk sjokolade, kaffelikør. Med vann utvikler den tørket aprikos og melkesjokolade.
Smak: Litt brent gummi (men ikke for mye), einerkvist, tørket frukt og bitter sjokolade.
Kommentar: Også ganske utypisk sherryfat, men mer gjenkjennelig enn fat #129. Også denne appellerer mindre til meg enn tildligere fat har gjort, men det er likevel en god whisky.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.