Måned: desember 2014

Del 2.

Ombord Celeste, med utsikt til Orkenøyene, 22. august 2014

I løpet av vakten før vår, det vil si mellom seks og ni torsdag kveld, tok vinden seg opp nok til at vi kunne skru av motoren og seile. Åsa sa de hadde vært oppe i 10 knop, med fokk nummer 2 og storseilet.

Vi lå rundt 7-8 lenge (på vakt ni til midnatt torsdag kveld), men styrte rett mot et skyområde og der ble vinden helt koko og farten varierte mellom 3 og 7 knop. En gang lå den på 3 leeeeeenge og da satt vi i gang motoren, men da kom selvsagt vinden igjen.

Når vi gikk av vakt ved midnatt var farten stabil rundt 7-8, så vi lå godt an i forhold til timeplanen. Når jeg ble vekket 20 på seks var jeg ikke klar for å gå på vakt igjen (det hadde atter en gang tatt lang tid før jeg sovnet), men når vi kom opp på dekk var det en lovende morgen.

Så kom det 5+ delfiner og lekte rundt baugen i fem minutter og jeg så en flygende lundefugl.

Og innen det hadde gått en halvtime så vi land!

Plutselig var seiling det beste som finnes igjen (men jeg gleder meg fortsatt til å komme i land og sove i en vanlig seng).

Del 4.

Del 1.

Ombord Celeste, noe sted nordøst for Skottland, sydøst for Orkenøyene, 21. august 2014.

Prognosen var lite vind til vi passerte Lindesnes og så ganske mye vind på grunn av et lavtrykk som lå over Skagerak. Frontene på lavtrykket hadde vi passert en gang fra Göteborg, men for å komme oss til Orkenøyene måtte vi gjennom igjen (se min amatørmessige illustrasjon: Ill. 1).

Det ble antatt at vi ikke ville treffe fronten før rundt midnatt en gang og at den kom til å vare i litt under et døgn, med mer vind og betraktelig høyere bølger enn vi hadde i Kattegat. Men når vi hadde vakt 15-18 (tirsdag 19.) begynte det å blåse og bølgene ble mer “choppy” mot slutten av vakten, og før vi gikk til sengs (jeg tenkte å forsøke å sove litt, siden vi skulle på igjen ved midnatt) tok Karin en runde og spurte oss alle om vi var ok med å fortsette – og nå var prognosen endret til “røft i 48 timer”.

Selv sa jeg ja med forebehold om at jeg ikke ville stå ved roret (jeg hadde stått litt tidligere, før vinden kom, men hadde ikke lyst til å ha det ansvaret under dårlige forhold). En stor del av meg hadde mer lyst til å si “Jeg vil hjem til mamma, slipp meg av på nærmeste holme!”, men det ville liksom være for dumt, jeg var jo her for å seile, tross alt, og jeg antok jo at crewet ikke var interessert i å risikere verken båten eller egne liv, så jeg regnet med at de mente hun og vi kunne tåle det. Det var nok et par andre også som egentlig hadde lyst til å feige ut, særlig de som tross plaster begynte å føle på sjøsyke, men ingen sa det høyt, så vi satte kursen ut i uværet. Jeg sov ikke så mye, bare duppet av innimellom, og når vi gikk på vakt 12 natt til onsdag var alle de tre fra crewet våkne og avlastet hverandre ved roret. Vi andre fikk bare sette oss til så komfortabelt vi kunne, og jeg tror jeg må ha sovet noen minutter her og der, for vakta gikk fort og plutselig var klokka tre og vi kunne legge oss igjen. Kanskje jeg skulle blitt på dekk, for i køya sov jeg enda dårligere enn tidligere, hoftene og ryggen protesterte (det var ikke akkurat luksusmadrasser vi sov på) og Celeste slo så jeg ble kastet framover i køya.

I tillegg var det action over dekk. På et eller annet tidspunkt oppdaget noen at IPIRB’en som skulle henge bak i akterenden klar til bruk var borte. IPIRB står for Individual Position Indicating Rescue Beacon og utløses i kontakt med vann. Poenget er at den skal sende nødsignal om noe går alvorlig galt, men fra land er det jo umulig å vite om signalet kommer fra en mistet enhet eller er et reellt nødsignal. De hadde visst forsøkt å nå oss via radio, men ikke fått noen respons (siden alle som hadde peiling var på dekk i uværet). Jeg overhørte Karins noe febrilske samtale til noen på land om at nei, alt var bra med oss og båten, vi hadde bare mistet senderen. Da hadde minst en båt lagt fra land for å bistå eventuell redningsoperasjon og helikopter var rekvirert. Redningsaksjonen ble avblåst og vi krysset videre mot vinden, som ikke viste tegn til å løye.

Etter ni-til-tolv-skiftet onsdag var det ikke så mye annet å finne på enn å være på dekk eller ligge i køya, så det ble litt av begge deler. Celeste hadde for stor helling og bevegde seg for mye til at å oppholde seg i kahytten var noe særlig behagelig.

Innen vi kom på vakt igjen klokka seks hadde vinden løyet og bølgene roet seg – selv om de fortsatt var store var de ikke lenger like krappe.

Og ved nattskiftet 3-6 natt til torsdag var det veldig rolig. Vind fra vest som ga oss 5 til 7 knop og vekslende stjerneklart og overskyet. Bølgene som slo over rælingen var fulle av morild. Karin sto ved roret mesteparten av vakten, men spurte om jeg kunne overta så hun fikk en pause og nå var det helt ok å stå der, så jeg sto ved roret i to omganger og Karin fikk gjort andre ting.

Før vi gikk av vakt tok vi ut revet fra storseilet med hjelp av Bengts team som kom på etter oss.

Fra seks til omtrent 11 sov jeg igjen, og sov faktisk denne gangen, og når jeg sto opp hadde de andre slått og vi hadde begynt å gå på motor igjen, for selv med fullt storseil var vi nede i 2-4 knop, og vi har en avtale vi skal rekke i Kirkwall.

Hele torsdag var det litt på og av med motor og stø kurs mot Orkenøyene. På et tidspunkt forsøkte de å sette genakkeren (ligner en spinnaker, men bruker samme mast som fokken), men det var for lite vind innen den kom opp, så da var det bare å ta den ned igjen.

Og nå er klokka 18.40, for en liten time siden tok vi ned storseilet fordi det bare sto og slo (og da sakker det båten) og nå kjører vi rundt 6 knop med motor. Jeg skal på vakt igjen ni og tror ikke jeg gidder legge meg før det. Det ligger an til en stille natt – med motor – og at vi skal få mer vind igjen i morgen tidlig. Det ville jo være fint om vi kunne ankomme Kirkwall for seil, bare master ser så stusselige ut.

Ankomst torsdag er nå urealistisk, og vi håper å rekke den avtalte omvisningen klokka to fredag. Det kan gå, særlig siden det er to britisk tid og vi fortsatt kjører på skandinavisk, men ikke med stor margin.

Men du og du så ubeskrivelig godt det skal bli å få sove i en seng som står flatt og stille igjen.

Del 3.

Preamble.

Ombord Celeste, sør for Arendal 19. august 2014

Turen fra Trondheim til Göteborg via Oslo i går morges gikk smertefritt, selv om jeg måtte opp litt vel tidlig (04.30). Jeg hadde ikke noe problem med å finne en taxi, og han hadde ikke videre problem før vi kom til havnen, da vi bommet på Långedrag og havnet i nabomarinaen først. Men vi fant fram, og så fort jeg kom ut av taxien fikk jeg hilse på Åsa, som også var kledelig antrukket i HP-jakke og fikk se Celeste of Solent (eller Farr65r som hun også heter) for første gang.

Det var litt om og men før avgang, en fotograf var der fra det svenske eventbyrået og filmet oss en smule og vi var fler som benyttet solgløttene til å ta noen bilder. Vi ruslet opp til klubbhuset og hadde en presentasjonsrunde og en gjennomgang av planene og av sikkerhetsutstyr og regler. Som jeg forventet er det alkoholforbud ombord. Eventbyrået var uklare på det punktet og mente at på en whiskyseilas måtte det være rom for noen drammer, men jeg synes det virket rart ut fra at vi faktisk skal være mannskap og ha tre timer på, seks timer av døgnet rundt til vi kommer fram. Og kapteinen var klinkende klar på det: Ingen alkohol før vi ligger til kai i Kirkwall.

En av de andre deltagerne – Jalle, som har leger i familien – orget anti-sjøsykeplaster til alle som ville ha. Jeg har følgelig ett bak øret, selv om mitt sitter dårlig (meg og plaster…), men jeg har i alle fall ikke snev av sjøsyke (ennå, får jeg vel si, bank i bordet). Og vel og bra er det.

Vi kjørte utover fra Långedrag på motor og satte seil før vi kom ut av skjærgården (nr. 4 fokk og storseil, for de teknisk interesserte), så satte vi en kurs nordvestover mot Norge – kryssing mot vinden som kom fra sørvest (stort sett).

Det ble bra helling på Celeste etter hvert, og farten lå mellom 7 og 10 knop.

Vi er delt i tre vakter, med en fra Sjösport (Celestes eiere) per vakt, de som altså kan å seile; Bengt (kaptein), Jens og Karin. Jeg er i Karins vaktlag sammen med Jörgen (som er erfaren seiler) og Jalle og Richard som begge er mer nybegynnere enn meg. Vi hadde vår første vakt fra ni til midnatt i går kveld, og da fikk Jalle begynne ved roret mens det fortsatt var lyst og så ble han stående, hvilket ikke var meg i mot. Jeg synes nemlig rett og slett det var litt skummelt med 30° helling eller deromkring (føles som 45°) på Celeste og relativt moderate bølger, men litt skiftende vind som måtte kompenseres for. Rasjonelt vet jeg jo at kullseiling ikke akkurat er sannsynlig, men instinktet (foret med litt for mange forlis i bøkene jeg har lest – skyld på Patrick O’Brian om du vil) ville ikke helt høre på den rasjonelle delen av hjernen. Men det er vel delvis vane, så etter to dagskift i dag er jeg forhåpentligvis klar for et røft nattskift i natt.

Etter vaktskiftet ved midnatt var det bare å komme seg i køya, siden vi skulle på igjen klokka seks. Jeg sov på sett og vis, om ikke akkurat sammenhengende. Der nede høres det ut som om båten skal til å synke eller gå rundt eller noe hele tiden. Det er forhåpentligvis også en vane. Uten søvn funker Ragnhild nemlig eksepsjonelt dårlig.

Når jeg kom opp på dekk klokka seks hadde jeg jo alt merket at sjøen var roligere, men jeg hadde ikke innsett at vi gikk på motor. Seilene er fortsatt oppe og fylles, men vinden har falt til 7 knop (mot 20-30 i går). Så i dag kjører vi for motor sørøstover langs norskekysten mot Lindesnes.

Del 2.