mai 2014 – Side 5 – drikkelig.no

Aberfeldy 1980-1997 Flora & Fauna Cask Strength 62 %

Nese: Tørket frukt, et hint av bålrøyk og honning. Med vann holder hintet av røyk stand, men ellers blir den mer fruktig og får frisk nettmelon og litt epler på nesa.

Smak: Tørr ved, tørket aprikos og kokte byggkorn. Når jeg har hatt oppi vann tenker jeg på noe gult. Joda, safran er det. Ellers er det fortsatt en del treverk og noe tørket frukt.

Kommentar: Det er en liten tragedie at flaska er nesten tom. (Det er ca en dram igjen, pluss at jeg har helt av en sample til Tone, så får hun velge om hun vil dele med Thomas…)

Det jeg sa om Flora & Fauna generelt gjelder hundre ganger mer for Flora & Fauna på fatstyrke. Mens de vanlig tapningene var standardtapningen for disse destilleriene i mange år, mens Diageo konsentrerte seg om å markedsføre The Classic Six som singlemalt, er fatstyrkeversjonen noe som bare kom ut en gang, nemlig i 1997. Og alle de jeg har smakt innehar den gjennomgående høye kvaliteten fra de vanlige Flora & Fauna-tapningene forsterket til n’te grad.

Rosebank 12 år Flora & Fauna 43 %

Nese: Malt med et visst preg av syrlige epler. Eplene blir tydeligere med vann, og får følge av noe behagelig floralt og støv.

Smak: Mel, tørt høy og epleblomster. Den får en smule bitterhet med vann, akkurat nok til å skape interesse, ikke så mye at det blir ubehagelig på noen måte. Eplene blir mer gule epler og mindre blomster.

Kommentar: Den er fruktigere enn jeg husket den. Ellers har jeg nok smakt bedre Rosebank, men det har vært enkeltfatstapninger. Til en 12 år gammel standardtapning (dengang da) å være blir det ikke så mye bedre enn dette her.

Nå til dags er det bortimot umulig å få tak i Flora & Fauna annet enn på auksjon, og prisene kan bli ganske latterlige for de mest ettertraktede destilleriene. Men kommer du over en nedstøvet flaske bakerst på en hylle på en liten Spar-butikk på den skotske landsbygda er det egentlig ikke så mye å tenke over: Kjøp den.

Lesestoff til helga #26

The interwebz: Cutty Sark har lansert blogg. For å kunne lese den må du gå inn på Cutty Sarks hjemmeside og oppgi alder, men det later til å funke å legge den til i rss-leseren også. Ikke at jeg er så sikker på at du vil det, i følge pressemeldingen de har sendt ut, til for eksempel Whisky Intelligence, er bloggen «provocative». Eller «at Cutty Sark, we pride ourselves on being brave, bold and daring, so, what better way to talk frankly about attitude, lifestyle and whisky than through a blog?» – de skal altså være modige x3 (flinke til å bruke synonymordboka er de i alle fall) og snakke om «attitude, lifestyle» og whisky. Så langt er det kommet seks innlegg, hvorav det aller første handler om gamle whiskyklisjeer de mener er nonsens (her føler jeg de sparker inn åpne dører), ett om en kampanje de har gående (Cutty Cargo), et om gatekunstneren Clet Abraham, et handler om Cutty Sark og banning i film, et om fotball (tror jeg, akkurat det leste jeg ikke så nøye), et om fotografen Tod Seelie, som skal ta bilder på oppdrag fra Cutty Sark og et om at de hater beige. Det er mulig det er sistnevnte som skal være modig x3. Eller er det banninga? Jeg vet ikke. Det jeg derimot vet er at de ikke er så konsekvente av seg. Ingen beige, nei?

Så langt er det også fint lite om whisky, men det er vel egentlig begrenset hvor mye man kan skrive om det hvis man representerer én (litt kjip) blend, så det er kanskje ikke så rart.

Skottland: Whyte & Mackay er solgt til et phillipinsk selskap, Emperador Inc. Det betyr at Dalmore, Jura, Tamnavulin og Fettercairn skifter eiere, det vil vise seg i hvilken grad det har noen praktisk betydning.

Speyside: The Alchohol Professor forteller historien om Cardhu og de to kvinnene Helen og Elizabeth Cumming som var essensielle faktorer i destilleriets historie på 1800-tallet.

Skottland: Og når vi snakker om historie; Whisky Intelligence er i gang med en serie profiler av nedlagte destillerier. Så langt kan du lese om Lochside, Caperdonich, Port Ellen, Tamnavulin og Dallas Dhu.

Wigtownshire: Potensielt veldig gode nyheter for oss Bladnochfans denne uken. En gruppe investorer som inkluderer Arran Brewery har lagt inn bud på Bladnoch, melder The Spirit Business. Hvorvidt budet er akseptabelt blir forhåpentligvis klart i løpet av de nærmeste ukene.

Mer interwebz: Hva er din whiskysjelefrende? I anledning at mai 2014 tydeligvis er «whisky month» i følge Homecoming Scotland kan du teste deg selv på whiskymonth.co.uk. Jeg fikk Dailuaine 16, som var et langt mindre opplagt svar enn forventet.

Norge: Jørn Idar Almås Kvig som var med å starte ølportalen og blogget der inntil nylig, jobber med bok om skandinaviske øltradisjoner. Ølboka – En guide til øl i Skandinavia kommer på Font forlag i juli. Han er intervjuet – på Ølportalen, naturligvis.

Sierra Nevada Kellerweiss

Sierra Nevada har lenge vært et av mine favorittbryggerier og de skuffer sjelden når jeg smaker noe nytt derfra. De er ikke de mest spennende, nyskapende eller ekstreme der ute, men lager gode, solide håndtverksøl – litt som Kinn i Norge og Jämtlands i Sverige.

Men når jeg kom over en flaske hefeweizen fra dem dukker skeptikeren opp, kan de virkelig takle dette ekstremt tyske tradisjonsølet? Det korte svaret er ja.

Farge: G Sierra Nevada Kellerweiss ylden uklart. Ufiltrert og med rimelig solid bunnfall som seg hør og bør.

Nese: Lett hvetekarakter med en god syrlighet og en diskret bananaroma.

Smak: Banan, hvete, sitrus og en ganske aktiv karbonering. Er det muligens litt humle som spiller i bakgrunnen? Noe bitterhet er det ihvertfall.

Konsklusjon: Et god hveteøl som ikke skiller seg merkbart fra de tyske, det er muligens noe friskere (humla?). Smaksmessig ligger det nok nærmere Paulaner enn Erdinger, noe som for meg trekker litt ned.

Cidrerie du Vulcain Premiers Emois 2012 4 %

Nyhet på Systembolaget som bestillingsvare nå i vår, fra Riktig Cider. De skriver om produsenten:

Cidrerie du Vulcain arbetar med gamla lokala sorter av äpplen, päron och kvitten. Området kring Fribourg, Schweiz, har en speciell terroir med sitt svala klimat och mångfald av jordarter. Cidrerie du Vulcain drivs av Jacques Perritaz som är biolog och önskar genom sin produktion att kunna möjliggöra fortlevnaden av gamla fruktsorter och att bevara ett varierande kulturlandskap med rik biologisk mångfald och att tillverka en dryck med karaktär av området. Äpplena mustas och får jäsa spontant och sedan filtreras cidern försiktigt.

Nese: Gule epler med litt bitoner av pære.

Smak: Røde, solvarme epler, men også litt grønn syrlighet.

Kommentar: Førsteinntrykket er veldig bra. En god, lettdrikkelig sider som har den store fordelen å ha relativt lav alkoholprosent.

Haandbryggeriet Blåbær

Haandbryggeriet Blåbær ble opprinnelig lansert i mai 2013, men dukket aldri opp ved det slippet og jeg satt lenge og ventet på at den skulle dukke opp. Til slutt ga jeg opp og glemte den mer eller mindre før den var å finne i hyllene til Vinmonopolet i Bankkvartalet i Trondheim.

Det er her snakk om et sør-belgisk type ale med tilsatt blåbær og som er gjæret ved hjelp av villgjær. Blåbær er en del av HBs «Haand Special Berry Collection» som også inneholder Rips, Krekling og Tindved.

Farge: Rød-rustbrun

Nese: Syrlig frisk, lett preg av frukt og bær (kirsebær), knust druestein og noen sjokoladenoter.

Smak: Tørr, lett syrlig og bitter med hint av bærsødme. Ikke utpreget blåbærsmak, Litt som et utvannet surøl.

Konklusjon: Må si jeg ble litt skuffet av denne. Den havner langt nede på listen over mine favorittøl fra Haandbryggeriet. Men de skal ha for forsøket og håper at neste utgave blir bedre.

Austmann Onkel i Amerika

Etter 15 listeføringer på Vinmonopolet (ok, 4 av dem er sesongvarer i form av juleøl og påskeøl) er tiden kommet for å forsøke seg på dagligvarehandelen. Naturlig nok er Meny Lade stedet man først finner butikkøl fra Austmann i Trondheim.

Først ute er en IPA (kategorisert på Ratebeer som Session IPA) med det klingende navnet Onkel i Amerika. Etiketten lover store mengder humle av typene Centennial og Cascade.

Farge: Uklar oransje – herlig ufiltrert.

Nese: Appelsin (både kjøtt og skall), sitron, sukat og hitn av krydderier.

Smak: Lett med et markant humlebitt som vedvarer. Lette toner av friske (sitrus)frukter og urtevekster. Svakt hint av gjærbakts i bakgrunnen.

Konklusjon: Definitivt en session IPA som kan drikkes i mengder. Vil nok bli en klassiker i sommervarmen for de som er glad i et lite humlebitt.

Octomore Futures 2002-2008 46 %

Destillert 16.10.2002, tappet april 2008, lagret på eks-Buffalo Tracefat, byggtype Optic, PPM 80,5.

Nese: Litt sur bålrøyk, smørbukk, mørk sjokolade og noe vegetalsk. Litt vann gir mer kydder og urter, men også malt og kornkjeks.

Smak: Sur bålrøyk, brent sitrus. Med vann får den tydelig maltpreg og et hint av lakris. På ettersmaken tenker jeg på bark.

Kommentar: Ikke direkte lei meg for at vi har en del flasker av denne (Futures ble forhåndssolgt i kasser à 12), men etter å ha smakt Octomore 5.1/5_169 må jeg innrømme at jeg skulle ønske den var blitt tappet på fatstyrke. Samtidig er denne også ganske heftig både på lukt og smak og trenger vann.

Bruichladdich Octomore 5.1/5_169 59,5 %

Nese: Heftig røyk, men kanskje ikke så heftig som man skulle ventet. Sommerhonning og voks. Urter og granskudd. Det vegetalske ved røyken blir mer markant med vann, jeg får bråtebrann og nyhesjet høy.

Smak: Bålrøyk og lyngbrann. Melkesjokolade og bjørkeved. Flater seg ut med vann, men får et blaff av syrin midt i røyken.

Kommentar: Det er mye å ta tak i på nesa og jeg er farefullt nær å stikke nesa dypt i glasset ved fatstyrke for dermed å (sannsynligvis) ødelegge luktesansen for resten av kvelden. Mest spennende uten vann, men udrikkelig på den styrken. Likevel en knakende god dram, kommer seg inn i kategorien «særdeles drikkelig» med god margin.

Takk til Daniel for sample.

Kinn Manna

Manna er ifølge de kristnes hellige bok gudegitt eller åndelig næring, noe som passer for et næringsrikt øl. Manna er et Mildt Øl, en Mild Ale. Dette er et tradisjonelt engelsk alkoholsvakt øl (selv om Mild over 6% er registrert) som hadde sin storhetstid på 60-tallet. Walisiske gruvearbeidere var den siste store kjernegruppen for øltypen. Camra har i de seneste årene forsøkt å gjennopplive øltypen ved å fokusere på Mild i mai måned (May is Mild Month).

Kinn er solid forankret i den britiske bryggeritradisjon og Mild var en tidlig ølsort de produserte. Men med utvidet etterspørsel etter de sterke øltypene ble Mild lagt på is inntil vdere. Nå er den igjen tilgjengelig til stor glede for de av oss som kan foretrekke litt svakere øltyper enn Russian Imperial Stout.

I Trondheim er den tilgjengelig hos Meny og også hos Bunnpris Elgeseter. Meny ser ikke ut til å ha innsett av Manna har en lavere alkoholstyrke enn øvrige Kinn øl og priser den deretter (86,90), mens Bunnpris Elgester har den priset til 69,90 (eller deromkring, prisene er tatt ut av hukommelsen).

Farge: Mørk, klar brunfarge.

Nese: Lett brent, karamell, kaffe og malt.

Smak: Sjokolade, kaffe, karamell og demererasukker. Lett på kroppen men fortsatt rimelig intens.

Konklusjon: En ganske typisk mild, men med mer råvarepreg. En passende fyldig øl som passer godt til både drikking og mat.