Cragganmore Old Malt Cask Frank Znort Quartet 15th Anniversary 51,2 %

Bilde av flaska til OMC Frank Znort

Nese: Sitrus, stearin. Mer malt med vann, men fortsatt mye sitrus.

Smak: Malt, sitrus (mer med vann).

Kommentar: Veldig ren og fin. Et perfekt eksempel på råvarepreg, siden råvarepreg er alt jeg finner, men kanskje litt kjedelig som drikkewhisky.

Highland Park Freya 51,2 %

På Trondheim Whiskyfestival for nesten en uke siden styrte jeg rett mot én tapning, nemlig denne, fordi jeg synes innpakkingen er så utrolig kul (det er noe med Freya-logoen framfor de tidligere), så jeg ville vite om innholdet var ok nok til at jeg kunne vurdere å kjøpe en flaske. De er jo ikke akkurat billige.

Nå viste det seg jo at jeg var mer strategisk enn jeg var klar over, for Freya ble tom ganske tidlig, til tross for at mange fikk tilbudet om 1 cl for én bong i stedet for 2 cl for 2.

Nese: Sitrus, grønne epler, litt furunål, hint av røyk. Mer røyk med vann, men også honningmelon og melkesjokolade.

Smak: Appelsinskall, litt røyk, korn/malt i bunnen. Mer bitter med vann, litt mye, kanskje? Mer vann demper det preget igjen og åpner for krydder.

Kommentar: Det skjer mye på nesa, mer enn jeg klarer å sette ord på. Jeg blir ikke helt venner med smaken, derimot – best uten vann.

Lesestoff til helga #22

Trondheim: I morgen går Trondheim whiskyfestival av stabelen. Kom, kom! Det gledes.

Islay: Ryktene går om et nytt destilleri i Port Ellen. Altså ikke et nytt (eller gjenåpnet) Port Ellen, men et nytt destilleri i landsbyen Port Ellen. Bak planene står etter sigende Sukhinder Singh og Alan G. Rutherford.

Lowlands: Bladnoch er begjært konkurs. I følge Raymond Armstrong er det ikke slik at butikken ikke går rundt, men konflikter mellom eierene (som inkluderer Raymonds bror) om hvordan driften skal tas videre og hvorvidt destilleriet bør selges eller ikke.

Norge: My Lame Beer Blog har en bra oppsummering (på engelsk) av alle grunnene til at Helsedirektoratets nye initiativ mot bryggerienes nett- og facebooksider kan virke en smule unødvedig.

 

Lesestoff til helga #14

Luxor, Egypt: Arkeologer har funnet graven til en bryggmester som brygget øl til hoffet i Egypt for over 3000 år siden. Les mer om funnet hos BBC.

Skottland: I 1934 filmet Dr. Werner Kissling livet på Eriskay, en av øyene i de ytre Hebridene. Nå er filmen tilgjengelig på YouTube, med lyd og tekst lagt til den opprinnelig stumme filmen. (Dette er ikke akkurat en nyhet, filmen ble lastet opp i 2011, men jeg har ikke sett den før, og synes den var verdt å lenke til.)

Trøndelag: Det er et nytt gårdsbryggeri på gang i Trøndelag. Moe gårdsbryggeri på Leinstrand høres ut som et svært lovende prosjekt, les mer hos Anders på Det står en-og-førti øl…

Tromsø: Lørdag (altså i morgen) går den første Tromsø whiskyfestival av stabelen (som nevnt før). iTromsø har artikkel om festivalen.

Bergen: Whisky Meet nærmer seg, og det endelige programmet er lagt ut. Billetter kjøpes på Terminus sine nettsider. Jeg kommer, kommer du?

Norge: Årets første polslipp er i dag. Thomas har oversikt over whisky på slippet. Jeg tror nok jeg dropper å handle noe nå, det blir forhåpentligvis anledning til å smake mye rart på Whisky Meet, og det pleier å medføre akutt behov for å shoppe fordi akkurat den ene drammen var så innmari god.

Trondheim: Austmann har to nye listeføringer på polet med dette slippet, og Ulf Dalheim har anmeldt ølene i Adressa i dag.

Lesestoff til helga #8

Tromsø: Nå blir det whiskyfestival i Tromsø også. Chris Maile – som står bak Oslo whiskyfestival og arrangerte den første Trondheim whiskyfestival i april i år – har booket seg inn på Rica Ishavshotel lørdag 11. januar 2014 for den første Tromsø whiskyfestival.

Bergen: Og når vi er inne på festivaler, Whisky-meet på Terminus i Bergen arrangeres for 6. gang 29. januar til 2. februar 2014. Programmet begynner å komme på plass, og billetter til de første masterclassene er lagt ut og fler følger når alt er spikret, så her gjelder det å følge med.

Skottland: Whisky er et luksusprodukt, men det er jo ingen grunn til å sløse mer enn nødvendig i produksjonen likevel. Nå er jo ikke skottene akkurat kjent for å sløse, noe de vet å utnytte til både en og to vitser ved omvisninger, men nye måter å spare energi på skal likevel applauderes. Whisky Intelligence melder at Tomatin har gjort endringer som gjør at de reduserer utslippene sine med 80 % etter å ha installert en fyrkjele som brenner biomasse.

Trondheim Whiskyfestival 2013 – del 2

I del 1 forlot vi vår heltinne (altså meg) fortapt i en Glengoyne Single Cask, her er episode to:

Den neste tapningen jeg var nysgjerrig på – såpass at jeg nesten hadde kjøpt en flaske på polet noen uker tidligere – var Bunnahabhain Toiteach, så jeg styrte bort til «Mackenzie» for å bonge ut en dram. Man skal jo ikke stikke under en stol at jeg er glad i en røykfylt dram nå og da, og jeg har smakt god røyket whisky fra Bunnahabhain før, tappet av uavhengige tappere. Etter å ha smakt konkluderte jeg med at dette var nok en grei hyttewhisky, ukomplisert med kaldt ildsted og kull både på lukt og smak.

The Naked Grouse sammen med sine søsken, fra venstre The Famous, The Black. The Naked og The Famous Sr.
The Naked Grouse sammen med sine søsken, fra venstre The Famous, The Black. The Naked og The Famous Sr.

Hos «Elchies» ble jeg fristet til å teste The Naked Grouse. Jeg har vel generelt ikke særlig sans for Famous Grouse som whisky, og burde etterhvert vite bedre, men blir lurt hver gang, siden markedsføringen deres er så sjarmerende, ikke minst reklamene (søk dem opp på YouTube) med den animerte rypa «Gilbert». Mange vil vel argumentere med at navnet på denne tapningen er misvisende, siden The Naked Grouse er en såkalt deluxe-utgave der maltkomponenten er tung av Macallan og Highland Park lagret på sherryfat, og sherryfat er jo egentlig kjent for å maskere snarere enn å avkle. Den har da også et rimelig tydelig sherrypreg (riktignok ikke nok til å overdøve at dette er en blend), og er i og for seg helt grei, men ikke akkurat noe jeg kommer til å kjøpe.

Hos «Drumbain» hadde jeg egentlig ikke tenkt å smake noe, men jeg måtte innom likevel for å hilse på Clare MacNaughton som sto i den baren. Og når jeg først sto der og skravlet falt det naturlig å ta en dram av Balvenie Portwood 21 år gammel, som egentlig er en knakende god dram, søt, men med tilstrekkelig dybde.

Clare snakker med en annen kunde og forsøker å ignorere at jeg står og tar bilder.
Clare snakker med en annen kunde og forsøker å ignorere at jeg står og tar bilder.

En sving innom «Carbost» igjen for å sjekke om Lagavulin DE i ny batch (1996-2012) var god – det var den – og så en litt mer utfyllende smak på Bowmore Tempest hos «Duntocher».

Bowmore Tempest
Bowmore Tempest

Tempest er 10 år og holder 55,1 %, jeg har notert et batchnummer L3831. Nese: Parfyme, blomster, røyk. Smak: Mer parfyme, neglelakkfjerner. Ut fra det skulle man jo ikke tro den var så veldig god, men det er rart med det, av og til kan smaken stemme selv om assosiasjonene skulle tilsi noe annet. Det gjorde de her. Poeng ga jeg ikke (det gir jeg som regel opp etter en fire-fem drammer), men jeg har skrevet «Nice!» i notatboken og det får holde.

Tiden begynte å løpe fra meg, og jeg hadde såpass mange bonger igjen at jeg fant ut jeg like gjerne kunne benytte dem for å få smakt en tapning jeg neppe ville overveie å kjøpe på grunn av prisen. Douglas Laing & Co har tappet en Laphroaig 1990 i sin Director’s Cut serie, den er 21 år og koster småpene 2300 kroner i Norge (om du får tak i den når den dukker opp på polet i mai). Det er uansett mer enn jeg pleier å være villig til å betale for whisky, men fire bonger kunne jeg gjerne spandere for å få meg en smak. Det er slett ingen dårlig Laphroaig, med en del fruktige toner bak den karakteristiske torvrøyken er den mindre endimensjonal enn mange av de tyngre røykwhiskyene.

Laphroaig 21 år Director's Cut, til venstre kan du skimte en Port Ellen, også tappet av Douglas Laing, det kostet 10 bonger (nesten 7000 for en flaske på polet) og kan ha vært himmelsk. Jeg droppet å smake på den.
Laphroaig 21 år Director’s Cut, til venstre kan du skimte en Port Ellen, også tappet av Douglas Laing, den kostet 10 bonger for en dram (nesten 7000 for en flaske på polet) og kan ha vært himmelsk. Jeg droppet å smake på den.

Jeg avsluttet festivalbesøket med en Ardbeg Alligator, siden det aldri er galt å avslutte med en Ardbeg. Det var det ikke denne gangen heller.

Jeg hadde en meget hyggelig festival, og heldigvis var jeg ikke den eneste. 250 besøkende betyr at arrangøren var fornøyd og 22. mars 2014 er booket inn som dato for neste års festival. Kanskje vi sees?

 

Trondheim Whiskyfestival 2013 – del 1

Det var ikke fritt for at nyheten om at det endelig skulle bli whiskyfestival på oss trøndere også forårsaket en viss jubel i heimen, selv om det var et skår i gleden at festivalen falt på samme dag som Det gode øls klubbs hjemmebryggerfestival. Som småbarnsforeldre er vi vant til arbeidsfordeling, så vi byttet på å være forelder og festivalgåer, jeg tok meg av whiskyfestivalen og mannen drakk hjemmebrygg.

Jeg hadde dermed ikke så mange timer å gjøre unna Trondheim Whiskyfestival på, så det første jeg gjorde når jeg ankom var å legge en slagplan (det er forøvrig noe jeg anbefaler selv om du har all verdens tid). Festivalprogrammet inneholder liste over hva som serveres i de forskjellige barene, så det var en smal sak å skumme seg gjennom og krysse av for tapningene jeg «måtte» smake, ut fra kriteriene «har ikke smakt før» og «nysgjerrig på». Det viste seg at alle jeg «måtte» få smakt inneholdt røyk, derfor la jeg til en sving rundt i lokalet for å sjekke om det var noe uten røyk som fristet. Det var det selvsagt.

Jeg begynte hos «Duntocher» der jeg testet en GlenDronach Parliament 21 år, som jeg har notert meg som litt vel sherrypreget for min smak, både på nese og smak.

Deretter hilste jeg på Jon Bertelsen på «Kintyre», og spurte hva han syntes jeg burde drikke. Jon og jeg er slett ikke nødvendigvis enige om hva som er godt og ikke, men det er likevel alltid interessant å smake på det han kommer med. I dette tilfellet ble det en Arran Orkeney Bere Barley. De lærde strides om hvor mye byggtypen har å si for resultatet når man lager maltwhisky, men det er jo uansett spennende å teste noe man aldri har testet før. Byggtypen bere benyttes ikke lenger, men Arran har altså produsert en batch med bere bygg dyrket på Orkney.

Arran Orkney Bere Barley
Arran Orkney Bere Barley

Arran Orkney Bere er tappet på 46 % og jeg noterte meg sitrus på nesen, nærmere bestemt sitron og grapefrukt. På smaken fant jeg korn, kirsebær og litt bitterhet, som etterhvert utviklet seg til kirsebærpai med vaniljekrem. Jeg har notert at den tåler en del vann, og ga den 7 av 10 poeng.

Hos «Cochran» fant jeg en grain whisky fra Nikka destillert med en Coffey still. Siden jeg var ganske begeistret for Nikkas Coffey Malt for noen år siden tenkte jeg det var verdt å sjekke om destillasjonsapparatet hadde hatt samme effekt på grainen. Det kan man vel ikke helt si, desverre, jeg noterte meg grain på nesen og karamell på smaken og ikke så mye mer. Nå er det mulig jeg ikke ga den så mye oppmerksomhet etter å ha konstantert at lakrisen som var så sterkt tilstede på malten ikke fantes her, men det er likevel ikke en dram jeg kommer til å oppsøke igjen.

Populært hos Cochran
Populært hos Cochran

Jeg hadde smakt Glengoyne 12 år og Glengoyne 21 år på en smaking dagen før, men det var nok å ta av fortsatt, så jeg kjøpte en Glengoyne 15 år, som er 43 % og noterte krydder og sitron på nesen, krydder og eplekake med krem på smaken, 7,5 av 10 poeng.

Jeg fortsatte med en Glengoyne Cask Strength, som er nylansert, dette var batch 001 på 58,7 %. På nesen fant jeg Kornmokjeks, sitron, fersken og – med mye vann – gule epler. På smaken krydder, frukt, pepper og igjen med mye vann: Korn og sitronkrem. Poeng glemte jeg i farten.

Deretter ga jeg opp å holde meg unna torvrøyken og testet den Kilchomanen jeg ikke hadde fått dagen før, nemlig Kilchoman 100% Islay Release, 2nd edition. Den holder 50 % og jeg har fått med meg torvrøyk, bananer og tropisk frukt på nesen, en poengsum på 8,5 av 10 og et stort «Buying this!» i notatboken. Jeg har helt glemt å bestille den, så det skal gjøres fluksens.

Hos «Carbost» måtte jeg teste Talisker Storm opp mot Talisker 10, men det bør nok gjøres om igjen i fredeligere omgivelser. Det jeg hovedsakelig fikk notert meg var at Storm var tydeligere og mer brautende i stilen enn 10-åringen, med en kommentar at den nok egner seg som hyttewhisky. «Carbost» var forøvrig hyggelige nok til å forsyne festivaldeltagerene med små biter mørk sjokolade, en grei måte å få renset ganen litt på. Jeg benyttet meg av det, siden jeg hadde blitt lovet en smak av en Glengoyne 13 år Cask Strength, ikke det lureste å drikke etter en røyka whisky eller tre.

Glengoyne 13 år single cask – med jordbærsmak
Glengoyne 13 år single cask – med jordbærsmak

Hvor effektiv rensingen var kan selvsagt diskuteres, men jeg fikk i alle fall tydelig jordbærpreg på både nese og smak, opp mot markjordbær. Tapningen er ikke tilgjengelig noe sted, desverre, så jeg nøt resten av drammen så godt jeg kunne og lot notatene seile sin egen sjø.

Og siden disse notatene tar tid å skrive inn, særlig når jeg oppdager at whiskywiki er utdatert på GlenDronach og at flesteparten av tapningene jeg vil lenke til mangler, slik at jeg ender med å oppdatere wikien parallelt så tenker jeg at dette innlegget er langt nok, og kaller det Trondheim Whiskyfestival del 1. Del 2 kommer forhåpentligvis i morgen.