Finest Irish 22 år The Whisky Exchange for The Whisky Show 51,8 %

Nese: Eple, aceton, grønne bananer, kiwi. Med vann blir frukta mer kunstig og jeg tenker Juicyfruit tyggegummi.

Smak: Oi. Ligner ikke på lukta. Rått treverk, enda mer tre på ettersmaken. Mynte, kanel og muskat. Med vann blir den bare enda merkeligere, men i det minste dukker det opp litt frukt også på smak. Grønne bananer, igjen, og kanskje umoden fersken. Treverket henger igjen i munnen lenge.

Kommentar: En skikkelig merkelig opplevelse. Ikke vondt, akkurat, men for usammenhengende til å bli direkte godt også. En sånn man kunne drikke opp en hel flaske litt etter litt i et forsøk på å bli klok på den (men jeg har bare en sample, så det kommer jeg nok ikke til å gjøre).

Takk til Håvard for smaksprøven.

Bristol Spirits Finest Trinidad Rum Caroni 1974 46 %

Tappet 2008.

Nese: Tydelig fatpreg, brent sukker, frukt (overmoden fersken?). Med en dråpe vann lukter det gammelt lær i tillegg.

Smak: Vannilin og eikekrydder, tørket frukt, fatpreg.

Kommentar: Riktig så trivelig (og sånn en fin årgang…). Litt stivt priset, kanskje, men virkelig en av de bedre rommene jeg har smakt. Kompleks og fyldig uten å bli rotete.

Sav Sparkling 12,5 %

Sav er en svensk musserende vin laget av bjørkesevje. Dette smaksnotatet er reddet fram fra kladdebunken, det ble skrevet i juni 2015, men produktet er fortsatt tilgjengelig på Systembolaget.

Nese: Neglelakkfjerner av typen med fruktduft, diverse estere, grønne urter, bjørkesevje og lett bitterhet.

Smak: Tørr og frisk, tydelig bjørkesmak, en viss bitterhet i tørrheten.

Kommentar: Helt ok, og litt uvanlig og spennende, som aperitif. Det ville kanskje bli litt i overkant om man skulle ta knekken på så mye mer enn et glass.

Tori Jõesuu Hõrk Õunasiider 5,9 %

Nese: Grønne hageepler, lett krydderpreg.

Smak: Tørr-bittert epleskall, hageeplekart, lett krydderpreg.

Kommentar: Jeg lurer på hvor krydderpreget kommer fra? Ellers? Joda, en godt laget håndverkssider. Ganske typisk baltisk i stilen, men med mer karakter enn gjennomsnittet. Greit drikkelig, sannsynligvis også i store mengder (får ikke testet akkurat det, siden jeg bare har en 0,33 flaske).

Kjøpt i Tallinn.

Peninuki Napsukoda Metsik Kratt 5,6 %

Villgjæret, halvtørr sider. Fra samme produsent som gårsdagens.

Nese: Mye funk her også, litt svett lær.

Smak: Friskere og syrligere enn den forrige, men også her er det svett lær å spore.

Kommentar: Denne er også noe merkelig, men med det lette, friske eplesiderpreget på smaken som balanserer det funkye er denne langt mer tiltalende som helhet.

Kjøpt i Tallinn.

Etikettdetalj.

Peninuki Napsukoda Naaditaat 7,2 %

Nese: Funky, mer «farmyard» enn eple.

Smak: Også funky. Her er det epler, men også svett lær og… tyttebær?

Kommentar: Denne var ganske merkelig. Nå er jeg veldig nysgjerrig på den andre fra samme produsent som står i kjøleskapet. Jeg pleier å etterlyse mer funk, men her er det nesten for mye av det gode.

Kjøpt i Tallin.

Kul etikett, da…

Bokanmeldelse: Ølquiz av Knut Albert Solem og Sammy Myklebust

Merk: Boka Ølquiz er mottatt vederlagsfritt fra forfatter/forlag. Ingen har betalt meg for å skrive omtale, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om boka eller for hva jeg skriver.

Quiz er gøy, nesten uansett hvilket tema det er snakk om, men ølquiz er kanskje enda morsommere? Knut Albert Solem og Sammy Myklebust har gått sammen og gjort det lettere for oss alle å organisere noe slikt med boka Ølquiz som kom ut i høst.

Boka består ganske enkelt av 1008 spørsmål om øl fordelt på 56 temaer, i tillegg finnes fire temaer om alkoholfritt og fire om annen alkohol, til sammen 1152 spørsmål. Hvert tema er delt i tre vanskelighetsgrader – kalt Ølnyter, Ølelsker og Ølnerd for ølspørsmålene – slik at folk med forskjellig kunnskapsnivå skal kunne konkurrere mot hverandre. Hver bolk består av seks spørsmål og forfatterene foreslår at man bruker en terning for å avgjøre hvilket spørsmål som skal stilles innenfor en kategori/vanskelighetsgrad. Slik kan man nok fordrive flere kvelder på hytta eller puben.

Alt man kan er lett og alt man ikke kan er vanskelig, så å vurdere vanskelighetsgrad er ikke enkelt. I den grad jeg har noe å utsette på boka er det likevel nettopp på denne inndelingen av spørsmålene. Vi har testet et tilfeldig utvalg kategorier og generelt klarte vi 1-2 rette (altså av 6) i både Ølnyter-, Ølelsker- og Ølnerd-bolkene, og det var i alle fall ikke slik at Ølnyter ble for lett og Ølnerd skikkelig vanskelig. Og med unntak av enkelte kategorier, for eksempel «Brygging», der teknisk kunnskap var viktigere enn trivia, har jeg ikke inntrykk av at det er så stor forskjell på de tre nivåene. Siden jeg dessuten ville karakterisert meg selv som ølnerd (og vet uten tvil at de fleste av mine bekjente fra andre arenaer enn «ølnorge» ville karakterisert meg som ølnerd, og det inkluderer både folk som drikker mye øl og folk som brygger selv og som derfor definitivt faller i ølnyter-/ølelsker-gruppene) lurer jeg litt på om vanskelighetsnivået på spørsmålene generelt er en smule høyere enn tiltenkt. Quiz er ikke gøy når det er for lett, men det er heller ikke gøy når det er for vanskelig.

Akkurat vanskelighetsnivå er det vanskelig å teste uten å invitere et utvalg ølnytere til quiz. Når jeg får gjort det skal jeg rapportere tilbake, i mellomtiden kan jeg trygt anbefale boka til mine ølnerd-venner, og som utmerket julegavetips om du har en ølnerd i ditt liv.

(Krysspostet til Lattermilds bokblogg.)

Bokanmeldelse: Ølguiden av Knut Albert Solem

Merk: Boka Ølguiden (2016-utgaven) er motatt som premie i en ølquiz med forfatteren som quizmaster der det var fler premier enn deltagere. Ingen har betalt meg for å skrive omtale, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om boka eller for hva jeg skriver.

I 2015 kom Knut Albert Solem med boka Norsk øl- og bryggerguide, som jeg mente var et selvsagt tilskudd til bokhylla. En av ulempene med en slik bok, noe jeg også nevnte i min omtale, er at den nødvendigvis blir et øyeblikksbilde. Det momentet har forfatter og forlag tatt konsekvensen av og i fjor kom Ølguiden, som kan sees som et slags supplement. Her er det ingen omtale av bryggeriene, men 752 norske øl har fått plass, med en kort omtale og plass til å gjøre egne notater.

Tanken på å begynne på side en og jobbe seg gjennom alle ølene i boka appelerer, men som aktiv bruker av Untappd (i skrivende stund har jeg sjekket inn 4175 unike øl) blir det litt for mye overlapp i funksjon for min del. Hadde jeg hatt en slik bok å krysse av i når jeg for alvor begynte å systematisk smake meg gjennom flest mulig norske øl hadde det vært noe annet. Men ikke alle liker å bruke en app for å holde oversikt, og om du foretrekker en mer analog variant er Ølguiden en god idé.

Skal du kjøpe Ølguiden nå er det 2017-utgaven som gjelder, oppdatert med noen flere øl og bryggerier og til og med noen utenlandske øl. 2016-utgaven hadde jeg tenkt jeg skulle gi videre, så det blir kjørt en giveaway på Drikkeligs Facebookside de nærmeste dagene.

(Krysspostet til Lattermilds bokblogg.)

Bowmore 1999 10 år Old Malt Cask 50 %

Destillert november 1999, tappet september 2010, modnet på en refill butt, DL Ref 6526.

Nese: Lett søtlig torvrøyk, tang, lakris-hubba-bubba. Etter å ha hatt oppi vann får jeg plutselig assosiasjoner til hermetisk pære, men det forsvinner igjen og etterlater søt røyk og ikke noe særlig annet.

Smak: Torv, røyk, kjøleskapsis. Krydder, muligens karve, særlig på ettersmaken. Med vann er det fortsatt mye røyk, men nå med mer vegetalsk preg, muligens av tang. Vått treverk og litt appelsinskall gjør seg også gjeldende.

Kommentar: En helt grei dram, noe Old Malt Cask forsåvidt pleier å garantere for. Mindre spennende enn man kunne ønsket, kanskje.

 

Mackmyra Blomstertid 46,1 %

Nese: Kirsebæryogurt og litt eik. Med vann lukter det mer whisky. Eller i alle fall whiskyfat. Noe friskere treverk, muligens i retning einer, dukker opp. Vanilje gjør seg gjeldene. Men kirsebærene er fortsatt dominerende.

Smak: Ganske merkelig. Det smaker på sett og vis sherryfat – rosiner, sukater, tørket frukt generelt – men så dukker både kirsebæryogurt og bruspulver med bærsmak opp og roter til smaksbildet (uten at det nødvendigvis er negativt, altså, jeg har ikke konkludert ennå). Kryddertoner dukker opp med vann, pepper og noe i nærheten av karve. På ettersmaken finner jeg einer og mer bær.

Kommentar: En rar whisky. Det er ikke første gangen jeg sier det om en Mackmyra, og det blir neppe den siste. På sett og vis er den ganske god, men jeg tenker at den kanskje vil appelere mer til fans av whiskylikør enn singlemalt. Det er nesten så jeg føler for å helle av noen centiliter og løse opp litt sukker i dem og se hvordan det arter seg. Om jeg gjør det skal jeg rapportere tilbake. Ellers er vel konklusjonen at dette er en flaske det ikke blir noe problem å tømme, men som jeg neppe ville kjøpt en til av.