Smiltenes Sidrs Bruts 6,7 %

Nese: Eplekart, lett bittert.

Smak: Dempet av grønne epler og eplekart, ganske mye bitterhet.

Kommentar: Her har vi et kroneksempel på hvor mye situasjon og ikke minst hva du smaker før og etter en sider (eller en øl eller en whisky) har å si. Vi fikk en smak av denne hos Siidrimaja i Tallinn, og da ga jeg den ynkelige to av fem korker på Untappd, utvilsomt fordi bitterheten var framtredende og det andre vi fikk smake var mye bedre. Etter å ha drukket tre slurker av en rusbrus-som-later-som-den-er-sider i dag smaker dette nesten himmelsk. Men bare nesten, for jo, den er for bitter for meg. Ikke så bitter at den er udrikkelig, men kombinert med at de andre smakene er litt unselige blir det ingen høydare. Men mer enn to skal den få i dag.

Kjøpt hos Siidrimaja, Tallinn.

Italiana LT La’Colvert Classic Apple Cider 5,5 %

Nese: Grønne hageepler, men også ganske (pære)mozell-aktig.

Smak: Eplebrus, eller Mozell om du vil. Lite søt sådan, men alt for søt til å være god som sider.

Kommentar: Et litauisk variant av «sider» a la Kopparbergs. Litt nedtur, egentlig. Særlig siden det er en 0,75-litersflaske og jeg ikke har lyst på mer etter tre slurker. Burde ha smakt på den i Kaunas i stedet, så kunne plassen dens i bilen hjem vært spart.

Kjøpt i Kaunas.

Abavas Abols Apinos Sidrs 7,5 %

Humlet heter tydeligvis «apinos» på latvisk. Jeg noterer det bak øret for å unngå ubehagelige overraskelser i framtiden (jeg vil gjerne smake humlet sider, altså, men jeg vil helst ikke kjøpe større enheter av den enn nødvendig).

Nese: Dempet eple, litt sitron, gress og litt metallisk humlepreg.

Smak: Ren og elegant eplesidersmak, men med en underlig bismak jeg bare kan beskrive som kamferdrops. Kamferdropsene henger også igjen som en ganske lang ettersmak.

Kommentar: Nei, altså. På en kraftigere sider hadde kanskje disse humlegreiene hatt noe for seg, men denne er for anonym og humlen overdøver det den har å by på. Og flytende kamferdrops – eller forsåvidt kamferdrops i det hele tatt – er ikke min greie. Jeg er redd resten av flaska går i vasken.

Kjøpt i Riga.

Bergslagen Oak Gin 48 %

Bergslagens eika gin ble sluppet på Systembolaget i mars. Den er modnet i seks måneder på eks-sherryfat som først er brukt til å modne svensk whisky. Seks måneder er ikke all verden, men ginen har i alle fall fått fin farge.

Nese: Frisk gin-lukt. Definitivt einerbær, men også sitron og noe annet fruktig. Ingen videre endring med vann.

Smak: Litt såpete. Einerbær, koriander, hvit pepper og gelegodteri. Med vann fremheves sødmen, og jeg finner sukkerspinn og lett grillede marshmallows, men einerbærene er fortsatt dominerende.

Kommentar: Godt er det. Den kunne nok vært mer kompleks, og for min del kunne den gjerne hatt mer fatpreg, men samtidig vet jeg ikke om det ville gjort den så mye bedre, egentlig.

Kjøpt på Systembolaget, bestillingsutvalget.

Hudson Manhattan Rye 46 %

Nese: Eik. Eplekake med kanel og litt anis. Jasmin-te. Mer svart te med vann. Faktisk lukter det som en god, gammeldags te-butikk.

Smak: Eik. Svart te med fruktsmak (fersken?). Mer bitterhet med vann, men fortsatt mye te-preg.

Kommentar: Glatt noe av det beste amerikanske jeg har smakt, uten at jeg skal løpe og kjøpe av den grunn. Best uten vann, og lukta er nydelig. Hadde jeg bare vært mer glad i te med fruktsmak…

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2018.

Jossa mat & drikke, Trondheim

Nylig hadde boksirkelen sommeravslutning, og da pleier vi å gå ut for å spise. I år falt valget på Jossa mat & drikke, etter anbefaling fra en av medlemmene (som bor på Lilleby). Jeg var positiv også, jeg hadde selvsagt hatt lyst til å teste Jossa siden de åpnet.

Credo har vært en av stjernene på Trondheims restauranthimmel lenge, og Jossa oppsto først som eget konsept i andre etasje over Credo i Credoveita. Når Credo flyttet til nye lokaler på Lilleby tidligere i år, fulgte Jossa med på lasset. Tredje arm i familien er forøvrig Finnes Café, som holder til i det gamle barnehjemmet på Lilleby.

I følge hjemmesidene er Jossa «et rustikt alternativ til Credo, og endrer meny ut i fra hvor Jossa reiser.» På de samme hjemmesidene kan man lese litt om hvor Jossa reiser. Eller rettere sagt «har reist», siden den siste oppdateringen er fra januar.

Noe mer oppdatert informasjon finner man på Jossas Facebookside, men også der henger de litt etter på noen punkter, blant annet står det i «Our story»: «Vi åpner dørene igjen i nye lokaler på Lilleby i februar 2018.»

Nuvel, det er nå heller ikke det viktigste, det er først og fremst maten – ikke bilder av den – som er viktig på et spisested.

Vi hadde bestilt bord og ble i den sammenheng bedt om å melde inn eventuelle spesielle ønsker/behov på forhånd. De ble behørig sendt på epost god tid i forveien, en vegetarianer og en allergiker (chili, paprika og hvitløk, bl.a.). Når vi ankommer er det langt fra fullt i lokalet, det er folk ved en fire-fem bord, men vi får bord i andre enden og er ganske alene til å begynne med.

Lokalet kan ikke beskrives som noe annet enn kult. Man har utnyttet de gamle fabrikkstrukturene på en god måte, det er store vindusflater og derfor mye lys, og møblene passer godt inn i… «industriell chic» eller hva man nå skal kalle det. De kunne riktignok spandert på seg et skilt på dørene inn til selve Jossa med pil mot den faktiske inngangen. Når det er fint vær antar jeg dørene er åpne ut mot uteområdet, men når vi var der var det flere personer som testet døra, kikket inn gjennom vinduet og så døra på andre siden og begynte å gå rundt før noen innenfor fikk vinket til dem og signalisert at inngangen faktisk er andre veien (Jossa deler inngang med Credo).

Jossa ligger i den høyre delen av bygget, og det er kanskje ikke overraskende at folk prøver glassdøra når de kommer?

Da jeg kom var de andre allerede på plass og hadde fått vin i glassene. En servitør kom bort og lurte på hva jeg ville ha å drikke, men ble distrahert av vegetarianeren vår som lurte på hva de vegetarianske alternativene var, siden det ikke sto noe på menyen. Hun fikk beskjed om at om vi valgte firerettersmenyen ville hun få vegetarversjon av det vi andre fikk, men det hadde vi ikke egentlig noen planer om, så hun lurte på hvordan det var med det som sto som à la carte. Av hovedretter den dagen var det fiskesuppe, kylling og svinesnitzel. «Spiser du fisk?» ble hun da spurt. Når svaret var nei fulgte en lengre samtale der hun fikk beskjed om at hun kunne velge en hvilken som helst hovedrett uten at vi fikk noen klarhet i hva maten da i så fall ville bestå av.

Jeg burde selvsagt tatt bilde av menyen den dagen, men det glemte jeg. Det ligger ute en på Facebook fra april som er relativt representativ, minus noen av merkelighetene vi senere støtte på:

Etter litt om og men fikk jeg bestille vin, og så var vi klare for faktisk å bestille mat. Ny servitør. Jeg er usannsynlig glad i snitzel, så jeg gikk for det. Jeg fikk beskjed om at det var lurt å bestille «sides» i tillegg, for det var ikke så mye tilbehør til hovedrettene. Akkurat det kunne kanskje vært klarere ut fra menyen, men siden jeg ble advart var det ikke noe problem. Jeg kastet et raskt blikk på «sides»-menyen som ga meg valget mellom sopp, vårløk og erter. Jeg ble anbefalt erter, men valgte sopp. Nestemann bestilte kylling, som i følge menyen kom med sopp og løk, så hun droppet «sides». Og så begynte vi tydeligvis å være vanskelige (om altså ikke vegetarianeren hadde begynt før). For nestemann ville ha kylling, men synes det hadde vært greit med noe mer grønnsaker til, og kanskje noe litt mer mettende? «Dere har ikke poteter?» Nei, det hadde de ikke denne uka. «Vel, hva med squash eller gulrot eller noe?» «Noe rotgrønnsaker, kanskje, jeg skal sjekke med kjøkkenet.» Ok, videre til nestemann som var allergikeren, hun ville også ha kylling, men minte servitøren om allergiene. «Dere har fått en liste.» Vegetarianeren forsøkte seg også på kyllingretten, uten kylling, selvsagt, «men egg og ost er ok». «Bra!» var beskjeden, og vi var i grunn ganske spent på hva hun kom til å få. Sistemann ville ha kylling, men var ikke så glad i sopp og løk, så hun lurte på om det fantes noe alternativ til henne også. Jeg må innrømme at på dette tidspunktet lå sympatien min hovedsakelig hos servitøren (med unntak av for vegetarianeren), men det må være lov å påpeke at om man legger opp til at folk skal bestille «sides» i tillegg til «kylling med sopp og løk» hadde det kanskje ikke vært urimelig å forvente andre valg enn «sopp, vårløk og erter». Eller? I alle fall, servitøren lovte å se hva kjøkkenet kunne få til, i mellomtiden fikk vi (fantastisk) brød fra Finnes med godt smør til, og vi begynte å diskutere bøker.

Etter en stund (en ganske god stund, men ikke helt urimelig lang stund) kom maten. At det ikke var så mye tilbehør var en underdrivelse når det gjalt snitzelen, det eneste som fantes på tallerkenen utenom selve snitzelen var noen erteblader til pynt. Men soppen var helt ok (selv om det var litt lite av den), og snitzelen var førsteklasses, så selv om jeg nok også kunne tenkt meg en smule mer grønnsaker var jeg ganske fornøyd med mitt måltid.

Snitzel og sopp som servert (altså før jeg har begynt å spise).

Den eneste andre som også hadde bestilt rett fra menyen uten forsøk på tilpassing var også fornøyd. Men så da. Hun som ville ha noe mer til kyllingen fikk kylling med sopp og løk, uten noe mer og uten noen som helst kommentar. Allergikeren fikk kylling med en skive dampet nykål og ertepure. Vegetarianeren noe som var til forveksling likt, minus kylling, men med ett egg skjult under generøse mengder ertepure, og både vårløk og sopp. Sistemann fikk ingenting. Så kom servitøren og beklaget til henne, allergikeren hadde fått hennes tallerken, men de skulle selvsagt lage ny mat. Allergikeren, som hadde rukket å begynne å spise, dyttet tallerkenen sin til side, men når servitøren kom tilbake sa han at hun bare kunne spise. «Er du sikker på at det ikke inneholder noe jeg ikke tåler?» «Jada.» «Men det smaker hvitløk?» «Det er ramsløk, det er ikke hvitløk, men det smaker likt. Det er et slags gress.» Ok, så hun spiste, men med skepsis. Jeg deler skepsisen. Ramsløk er ikke hvitløk, men løk er det – ikke gress – og om man ikke tåler det ene ville jeg i alle fall ikke som kokk gått ut fra at man tåler det andre.

Vegetar-«retten», riktignok etter at den er påbegynt.

Og hun som ikke hadde fått mat? Joda, hun fikk beskjed om at hun selvsagt ikke skulle måtte betale for maten og at hun kunne få mer vin også. Det tok det riktignok ganske lang tid før hun fikk, og da hadde hun allerede begynt å klage over at hun følte seg litt susete i hodet på grunn av sult. Jeg tenker jo at da er kanskje ikke mer vin det lureste, men servitøren (en tredje) sjenket i alle fall. Og til slutt fikk hun faktisk mat også, også hun kylling, nykål og erter. Da hadde vi andre spist ferdig for lengst.

Nå var vi i grunn ganske rastløse. Vi takket nei til både kaffe og dessertmeny og ba om å få betale. De slo av kraftig på regningen for oss alle, og hun som fikk maten for sent slapp helt riktig å betale i det hele tatt, men jeg tror ingen av oss ikke heller ville betalt full pris etter et vellykket måltid.

Det er mye man kan si om det hele, men la meg trekke fram et par ting:

Den maten vi faktisk fikk på tallerkenene varierte fra «god» til «fantastisk». Så har vi fått unna det.

En ting er å være kresen. På en skikkelig restaurant mener jeg at de bør klare å håndtere såpass enkle ønsker som «noe mer grønnsaker» og «alternativ til sopp og løk», men der kan man selvsagt være uenig. Men at man ikke klarer å produsere en faktisk vegetarrett med fjorten dagers varsel, det er for dårlig. Da får man heller melde fra om at man dessverre ikke kan ta i mot vegetarianere. Og at man gir feil tallerken til en allergiker det er faktisk helt hårreisende.

Å ha sopp, vårløk og ertepure som eneste tilvalg er snevert nok i seg selv, når den ene retten i tillegg allerede inneholder sopp og løk blir det litt latterlig. Hva med nykålen de tydeligvis hadde på kjøkkenet (og som jeg så misunnelig på, hadde den stått på menyen hadde jeg bestilt den uten å nøle). Hva med norske nypoteter, som endelig er kommet? De hadde poteter på menyen i april, så det er ikke som om de driver med lavkarbo. Og sopp er da ikke akkurat sesongvare i Norge i juni?

Vi var der i tre timer og spiste bare hovedrett og gikk med en gang sistemann hadde spist, så man kan jo regne på det: Vi skulle møtes seks, jeg var forsinket og kom sist kvart over, og da startet hendelsesførløpet over ganske umiddelbart, så vi bestilte kanskje maten halv sju. Om vi sier at vi ventet på maten i tre kvarter, da, som kanskje kan stemme, og vi fikk maten kvart over sju og sistemann ikke var ferdig med å spise før nærmere ni (i alle fall etter halv ni), så må hun ha ventet rundt en time (eller så ventet vi alle mer enn tre kvarter før vi fikk mat, det er også mulig, men da også relativt uakseptabelt vil jeg hevde).

Servitørene virket mer eller mindre hjelpeløse alle tre. Notatblokker hadde de ikke, så alt som skulle formidles til kjøkkenet måtte vi satse på at de husket. At to av dem ikke snakket norsk hjalp ikke direkte, selv om jeg ikke egentlig tror det i seg selv skapte noen problemer. Den ene klarte å gi inntrykk av at hun synes vi maste når vi etterlyste maten til sistemann etter nærmere en time, men når vi hadde etterlyst kom den ganske fort. Det kan ha vært en tilfeldighet, selvsagt, men man får jo fort inntrykk av at det rett og slett var blitt glemt. Den mannlige servitøren la på noe tidspunkt hendene på skuldrene til hun som ikke fikk mat og klemte dem, for å berolige henne, antar vi, men vi kan vel si det sånn at det ikke virket etter hensikten i så fall.

Hadde det vært første uka etter åpning hadde jeg skjønt mer. Hadde det vært stappfullt i lokalet hadde jeg også hatt større forståelse.

Og bare for å ha det sagt, i tilfelle noen lurer. Nei, vi var ikke høylytte. Ingen kjeftet. Alle ordutvekslinger foregikk i siviliserte former og vi takket pent for oss når vi gikk.

Så det var det, altså. Det er mulig opplevelsen hadde vært bedre om alle hadde kunnet holde seg til menyen slik den framsto (eller vi hadde bestilt kokkens fireretters). Og det ble en billig restaurantmiddag. Men jeg kommer ikke til å dra tilbake til Jossa med det første.

Derimot skal jeg på Finnes, for brødet derfra var det beste med hele besøket.

Bruichladdich Bere Barley 2008 50 %

Nese: Vingummi med eplesmak. Malt og noe mineralsk som gjør at jeg tenker på riesling. Bare mer av vingummien med vann, friskere og lettere frukt for hver dråpe. Men malten ligger og lurer bak og har fått følge av … finnes det maltsukker i fast form? Det i så fall.

Smak: Fruktlær, muligens lagd av en blanding av jordbær og solbær. Litt friskere frukt med vann. Og et mye tydeligere maltpreg.

Kommentar: Underlige greier. Men slett ikke vondt.

Smakt hos NMWL Trondheim.

Spirit of Hven Seven Stars No. 3 Phecda 45 %

Nese: Svisker, fløtekaramell og likørsjokolade (et plutselig veldig tydelig spritpreg). Med vann får jeg hint av lakris og noe som ikke er papp, men som ligner…

Smak: Starter ok med fløtekaramell, men går over i kjip likørsjokolade og… papp? Med vann blir den hakket bedre med en varmende chutney av noe slag, men fortsatt er det noe litt rått og ubehagelig som lurer.

Kommentar: Jeg som nesten hev meg over systembolaget.se for å se om det fantes noe fra Hven jeg kunne bestille etter Dubhe og Merak. Nå er jeg mer i tvil. Uten vann synes jeg Phecda var direkte ubehagelig, med vann er den ok, men ikke veldig god.

Smakt hos NMWL Trondheim.

Spirit of Hven Seven Stars No. 2 Merak 45 %

Nese: Tørket frukt; dadler og tørkede tranebær. Lett røyk. Røyken blir varmere med vann, og overdøver frukten mer, men jeg finner plommesyltetøy, litt ubestemt fruktgrøt og ukokt ris.

Smak: Toffee apple som har blitt grillet på bål. Lett røyk over det hele. Røyken forsterkes med vann, men smaker på underlig vis av jasmin og fersken.

Kommentar: Nok en gang synes jeg det er ganske godt. Helt annerledes enn Dubhe, men godt. Jeg begynner å lure på hvorfor jeg ikke har kjøpt noe whisky fra Hven…

Smakt hos NMWL Trondheim.

Spirit of Hven Seven Stars No. 1 Dubhe 45 %

Nese: Mye eik, skog. Mindre eik, men litt kvae og litt einertre med vann, muligens litt menthol. Appelsinmarmelade, og appelsinsaftpulver.

Smak: Det smaker skog også. Tørre barnåler, litt kvae, litt trestamme. Også smaken får applesinmarmelade med vann.

Kommentar: Rett og slett ganske godt, synes jeg.

Smakt hos NMWL Trondheim.