Myken Arktisk Sommergin

Hos småskalaprodusenter er gjerne de fleste prosesser basert på håndkraft og derfor arbeidstunge. Sånn er det også på Myken destilleri, så når det skal tappes sprit på flaske innkalles alle aksjonærene (om de befinner seg på øya) til dugnad. Og er du heldig og befinner deg på Myken som turist og glad amatør kan du risikere å få en invitasjon du også. Sånn gikk det for oss, vi kom til Myken med kveldsbåten den ene dagen og etter frokost neste dag troppet vi mannsterke opp på destilleriet for å hjelpe til å tappe splitter ny Myken Arktisk Sommergin på flaske.

Gin på tank og flaskefylledings (det er sikkert det riktige, tekniske navnet).

Prosessen for å lage gin er selvsagt noe annerledes enn prosessen for å lage whisky, men tappelinja er den samme. I dette tilfellet var en ny batch av nylig omdøpte Myken Arktisk Vintergin (tidligere Myken Arctic Gin) tappet dagen før, så alt det nødvendige verktøyet var allerede satt opp. Noen ting måtte likevel forberedes før godsakene begynte å flyte, for eksempel måtte pappesker hentes ned fra der de var lagret og gjøres klare. Dette medførte en smule hastig matematikk: Hvor mange esker à seks trenger vi for å pakke det antatte antallet 280 flasker? Og siden papphylsene som tres rundt flaskene koster det samme enten de er 25 eller 50 cm lange har man selvsagt tenkt to-for-prisen-av-en, så de måtte kuttes i to for hånd.

Tomflasker klare til å fylles.

Men så kunne de frammøtte dugnadsdeltagerne fordeles utover tappelinja. Foruten den opplagte «tappe spriten på flaska» besto den av følgende poster:

Putte kork på flaska og trykke korken ned i flaska (med hjemmelaget verktøy).
Sette baketikett på flaska.
Sette frametikett på flaska.
Sette foliehatt over korken og bruke varmepistol på foliehatten slik at den krympet på plass.
Sette papphylse på flaska, putte flaska i pappeske og tape igjen pappesken når den er full.
Laste pappesken på pall og klistre etikett på pappesken.

Undertegnede på «sette baketikett på flaska»-stasjonen.

Noe av stasjonene hadde hjelpemannskap. Noen hentet fram tomflasker fra pall til tappestasjonen eller satt korker løst på flaskene så en person kunne konsentrere seg om å trykke dem ned. Jeg satt og klistret på baketiketter og fikk innimellom hjelp til å pirke etikettene av rullen de kom på. Bodil, som klistret på frametikettene, hadde først en og så to hjelpere som satt og pirket bakarket av etikettene (noen av dem var mer gjenstridige enn andre). Likevel var etikettstasjonen en flaskehals (pun intended) i flyten.

På rekke og rad.

Utover at det selvsagt var morsomt å være med på noe slikt for oss som ikke jobber med spritproduksjon til daglig, var det også generelt en sosial hendelse (noe som  vel er kjennetegnet på en god dugnad, men det er nå så), og en utmerket måte å bli litt bedre kjent med flere av menneskene bak Myken destilleri.

Frametikett, foliehatt og emballasje i sikte.

Så altså: Myken Arktisk Sommergin.

I motsetning til den opprinnelige ginen fra Myken (mine smaksnotater her), benyttes ikke egenprodusert maltsprit i produksjon av sommerginen, men ren 96 % sprit fra Arcus. Dette er et bevisst valg som er tatt for at sluttproduktet skal bli «lettere» i karakter, en som kanskje egner seg bedre til G&T enn til å drikke bart (i alle fall om man liker &T…), herav «sommer», mens maltsødmen man får fra den egenproduserte spriten gir en litt tyngre eller fyldigere profil som kanskje egner seg bedre under vinterstormene. Ikke at man ikke kan drikke vinterginen om sommeren (jeg har testet, det gikk helt fint), og vise versa (vil jeg anta).

Krympeplast for viderekomne.

Den andre store forskjellen på de to utgavene ligger i smakstilsetningene. For der vinterginen har fått de mer tradisjonelle gin-smakene er sommerginen noe helt for seg selv.

Enden er nær.

Om spriten kommer langveis fra er nemlig de andre ingrediensene til gjengjeld særdeles kortreiste. 13 smakstilsetninger er brukt, både urter, bær, røtter og tare, og alle vokser de på (eller i ett tilfelle: i havet rundt) Myken. Så kan man jo prise seg lykkelig over at det vokser einer på Myken, ellers ville det jo ikke blitt gin. Fram mot lanseringen på polet 7. september har Myken destilleri presentert ingrediensene en etter en på Facebook. Selv tok jeg bilder av de jeg ramlet over i løpet av mine fire dager på øya, så her kommer en liten botanisk leksjon, delvis illustrert:

Mjødurt

Mjødurten blomstret for fullt når vi var på Myken, og siden Roar nevnte at han burde ha plukket mjødurt før sesongen var over meldte jeg meg (og forsåvidt eldstemann) frivillig til å ta en runde. Mjødurt er en plante i rosefamilien, og som navnet tilsier ble den brukt i mjødproduksjon, da den har litt bakteriehemmende egenskaper og dessuten en karakteristisk lukt/smak.

Klippe, klippe, sa kjerringa.

Rabarbra

Rabarbra trenger fohåpentligvis ingen nærmere presentasjon, men det er altså en nytteplante i slireknefamilien. Har du ikke som barn fått rabarbrastilker og et glass med sukker til å dyppe dem i bør du teste det så fort du har mulighet.

Sisselrot

Sisselrot er en bregneart som har en rot – eller rettere sagt en jordstengel – som er spiselig og smaker lakris.

Strandkjeks

Strandkjeks tilhører skjermplantefamilien. Enkelte skjermplanter er svært giftige, mens andre er spiselige. Det sier seg kanskje selv at strandkjeks faller i den siste kategorien.

Krøkebær/krekling

Kreklingbær er botanisk sett ikke bær, men steinfrukt med mange steiner per frukt, men safta fra krekling er i alle fall egnet til å lage blant annet gele av, og man kan fint spise krekling når man er på tur i skog og mark, selv om de fleste nok foretrekker blåbær.

Krekling og einer i skjønn forening.

Einerbær

Einerbær er heller ikke egentlig bær, men kongler. Ser vi bort fra den fun-facten er altså einerbær den ingrediensen som er viktigst om man har lyst til å kalle et krydret brennevin for gin.

Fingertare

Fingertare finner du overalt i fjæra, langs hele norskekysten og til og med på Svalbard. Den vokser ned til 10-20 meter. Som navnet tilsier ligner bladet på fingertare på en hånd med lange fingre.

Tindved

Kan man si at det er in med tindved? Jeg synes i alle fall man får tindved i hytt og gevær både på gourmetrestauranter og i for eksempel øl. Ikke at jeg skal klage, jeg synes tindved er godt, jeg. Smaken kan sammenlignes med pasjonsfrukt, men er vel egentlig noe helt for seg selv. Tindved er en buskeplante i tindvedslekten, og navnet kommer av at den harde veden egner seg godt til rivetinder.

Rips

Rips er en hel slekt for seg selv, den omfatter over 150 arter av som regel 1-1,5 meter høye busker som også omfatter solbær. De røde bærene vi vanligvis omtaler som rips antar jeg de fleste lesere er kjent med.

Rosenrot

Rosenrot er en plante i bergknappfamilen, navnet har den fordi roten lukter som roser, logisk nok. Rosenrot benyttes i kosttilskudd og alternativ medisin og hevdes å ha lignende egenskaper som ginseng, men det har ikke kunnet påvises vitenskapelig at den har noen effekt. Som smakstilsetning, derimot, skal man kanskje ikke kimse av den.

Surblad

Engsyre, eller surblad, kan gå på slektstreff med rabarbra, den tilhører syreslekta i slireknefamilien. Bladene har vært brukt som legemiddel, men i ginen fungerer den nok først og fremst som erstatning for sitrus – det vokser overraskende lite sitrusfrukter på Myken.

Blåbær

Burde ikke trenge noen introduksjon. Botanisk er den en dvergbusk i lyngfamilien. Praktisk er den en utmerket kilde til blant annet forsfriskning når man er på tur i skogen og til lilla hud på hendene og rundt munnen når man har blitt for ivrig med plukkingen og spisingen.

Multer

Multer tilhører rosefamilien. Selv synes jeg multer smaker best når man plukker dem på tur og putter dem rett i munnen, men selv da kan jeg like gjerne spandere det jeg finner av bær på noen andre (takke meg til blåbær, altså). Multer er heller ikke bær i botanisk forstand, men en samfrukt satt sammen av mange steinfrukter. Eller «vassblemmer og stein» som en gammelonkel av meg ville ha det til.

Multeplukking på Myken.

Og det var 13, om jeg ikke har talt feil.

Rundt 280 flasker ble altså tappet av denne første batchen, og vil du ha en flaske bør du kanskje sitte klar klokken åtte fredag morgen, men i teorien skal Myken Sommergin være tilgjengelig på bestillingsutvalget hele året rundt (i praksis vil det nok komme batcher som blir utsolgt, i alle fall i overskuelig framtid).

For å sette sammen den perfekte smaksprofilen har de destillert hver ingrediens for seg, og flaskene med slanter av smakssatt sprit sto på hylla på destilleriet. I etterkant angrer jeg på at jeg ikke ba om å få smake på et par.

Etter å ha vært med på tappingen føler jeg nok såpass eierskap til produktet at det ikke er noen grunn til å late som om det følgende kan leses som en objektiv omtale (men om jeg hadde synes produktet smakte fryktelig hadde dere nok fått høre det, tross alt). Vi fikk selvsagt smake på produktet etter at tappedugnaden var over, men jeg fikk også med meg en smaksprøve for å kunne sette meg ned og skrive litt skikkelige notater. Det burde jeg gjort for to uker siden, før skolen startet og forkjølelsen ankom husholdningen. Men i dag er jeg såpass nesten frisk at jeg våger meg på et førsteutkast, bare for å gi dere en pekepinn på hva dere kan forvente dere, så får jeg heller komme tilbake med et litt skikkelig notat ved en senere anledning (men det blir etter fredagens slipp).

Jeg har hatt en dråpe vann i (i stedet for tonic), derav tåken.

Myken Arktisk Sommergin 47 %

Nese: Umiskjennelig gin, men ellers veldig frisk og urtete eller kanskje helst blomstrete. Mjødurten er tydelig merkbar, i tillegg synes jeg det lukter persille, men det får vi anta kommer av en annen plante i dette tilfellet. Med en skvett vann dukker det opp noe sitrusaktig og et hint av lakris.

Smak: Det er egentlig her moroa starter (eller er det fordi nesa mi ikke er helt på topp?). Det smaker veldig mye rart. Einerbær, ja, men også en underlig sitronskallignende ting og en apotekaktig lakris. Hadde jeg ikke akkurat lest (skrevet) om rababra og tare så hadde jeg kanskje ikke brukt de ordene, men det smaker både rabarbra og tare.

Kommentar: Som sagt, jeg er langt fra objektiv, men jeg synes det er godt.

 

Viktig å matche hårfargen til etikettfargen når man skal tappe gin.

Nyheter på polet september 2018

Fredag 7. september er det polslipp igjen. Først tenkte jeg jeg skulle snakke litt om en av de tingene jeg selv IKKE skal bestille (tror jeg), nemlig den aller første ordentlige tapningen av whisky fra Myken.

Foto benyttet med tillatelse fra Myken destilleri.

Myken Arctic Single Malt Whisky – 1st edition har navnet blitt, og kun ti flasker er tappet. Hver flaske er selvsagt nummerert og har fått sin egen håndsnekrede eske av drivved. Spriten har ligget nøyaktig tre år og en dag på fat før den ble tappet på flaske, det absolutte minimumskravet for å få kalle noe whisky. Styrken er 59,9 % og prisen? 3999 kroner. For 0,5 liter.

Og om det gir deg bakoversveis kan jeg trøste deg med A: du ikke er alene og B: det er strengt tatt meningen. Selv synes jeg at strategien Myken kjører her er helt genial. Her er begrunnelsen for den stive prisen i egne ord:

Vi har et litt ambivalent forhold til samling av whisky, og kanskje spesielt til de som kjøper whisky som en investering. I beste fall gjør det at god whisky blir tilgjengelig lenger enn den eller vill ha vært, men samtidig er det faktisk litt smertefullt for den som legger sjela si i å lage et godt produkt, at noen bare setter den unna for å støve ned, uten å ha planer om å drikke den. Slik markedet er nå, har vi også sett førsteutgaver fra nye destillerier bli kjøpt opp i løpet av minutter, for så å se de samme flaskene på utenlandske auksjoner til 10 ganger prisen uka etterpå. Så, for å ta litt «luven» av dette markedet, men samtidig gi de pasjonerte samlerne noe virkelig eksklusivt å kjempe om, kommer altså disse flaskene.

Hvis du samler på whisky har du altså muligheten for å sikre deg en flaske av den aller første arktiske whiskyen på fredag, og kanskje sjansen er større for at du får kloa i en flaske når muligheten for kortsiktig gevinst er redusert slik at færre gidder å sitte klar for å bestille. Og i stedet for at noen skal tjene kjappe penger på å kjøpe en flaske av et opplagt samleobjekt for noen hundrelapper og selge den til tidobbel pris i neste øyeblikk er det de som faktisk har laget whiskyen som får glede av «samlerkronene» i dette tilfellet. Og hva tror du Myken destilleri vil gjøre med de ekstra … vel la oss si 30.000 kronene? Om de unner seg litt ekstra luksus på årets julebord vil jeg vel mene at det er vel fortjent, men i praksis vil pengene selvsagt gå inn i driften av destilleriet og dermed øke sjansen for at Myken-whiskyens framtid skal være lys.

Om du ikke samler (og ikke føler deg rik nok til å spandere 4000 på en drikkewhisky) kan du smøre deg med den berømte tålmodigheten og vente til novemberslippet. Da kommer det rundt 700 flasker Mykenwhisky («3,5 år. Bourbonlagret i litt over 2 år, og så etterlagret på en tønne som tidligere har inneholdt den franske «dessertvinen» Pineau des Charentes»), og den utgaven er vi blitt lovet skal ha en prislapp på under tusen kroner.

Vil du gjerne ha sprit fra Myken allerede nå kan du enten alt i dag bestille Myken Vintergin (tidligere Myken Arctic Gin, og den heter fortsatt det hos polet), som igjen er tilgjengelig på bestillingsutvalget (i alle fall i skrivende stund): Varenummer 3957902.

Eller du kan vente til fredag morgen og bestille Myken Sommergin, som er den andre nyheten fra Myken på septemberslippet. Mer om den i eget innlegg, jeg lover.

Eller hvorfor ikke begge?

For whiskynyheter ellers kan jeg som vanlig henvise til f.eks. Whiskysaga.

Så over til sidernyhetene:

På basis-, parti- og testutvalget kommer det fem nye sidere:

Le Clos Fleuri Cidre Bouché Brut 5 % (10312101) 0,75 l, pris: 95,00
Cinq Autels Cidre de Normandie Brut 5,3 % (10279301) 0,75 l, pris: 89,90
Cinq Autels Cidre de Normandie Demi Sec 4,8 % (10279201) 0,75 l, pris: 84,90
Petritegi Sidra Natural 6 % (7366701) 0,75 l, pris: 115,00
Fonciello Sidra Natural 6 % (10259901) 0,7 l, pris: 73,90

Jeg har smakt en utgave av den første, kjøpt i Sverige, men den het også «Bio» og holdt 4,5 %. Jeg er usikker på om det er en annen sider, eller om det bare er batchforskjeller.

På bestillingsutvalget kommer det seks nye:

Coquerel Cidre Brut 4,8 % (10323002) 0,33 l, pris:49,90
Ulvik Hylleblomsider 2018 7,5 % (10288802) 0,5 l, pris: 114,90
Fuente Guijarro Sidra del Sur Quimera 2000 7 % (10266901) 0,75 l, pris: 251,00
Fuente Guijarro Sidra del Sur Espeluzná 2017 7 % (10266801) 0,75 l, pris: 208,00
Fuente Guijarro Sidra del Sur Método Clásico 2015 7 % (10266701) 0,75 l, pris: 175,00
Fuente Guijarro Sidra del Sur Ancestral 2015 7 % (10266601) 0,75 l, pris: 165,00

Mye potensielt interessant her, men dessverre ingen engelske. Selv om siderutvalget har økt betraktelig de siste årene er det forstemmende dårlig tilgang på engelsk sider her på berget.

Nuvel. Alle sidernyhetene vil bli kjøpt inn og testet, selvsagt.

Lesestoff til helga #174

Long time, no see. Eller i alle fall: Lenge siden siste nyhetsoppdatering.

Whisky

Skottland: For snart to år siden ble nedskjæringer ved Invergordon varslet i forbindelse med at Whyte & Mackay meldte om planlagt modernisering av destilleriet. Nå har eierfirmaet varslet at hele 21 av de 110 ansatte kommer til å bli overtallige. De det gjelder vil få tilbud om omskolering til nye jobber ved destilleriet, men vil måtte akseptere et lønnskutt på £10,000. Les mer hos Press and Journal.

Øl

Frøya: I forkant av årets Bryggerifestival i Trondheim hadde Frøya Nyheter en artikkel om Frøya bryggeri: Hadde aldri drømt at det skulle gå så bra.

Glengoyne 15 år Distiller’s Gold 40 %

Nese: Søtt maltpreg, lynghonning, lyse karameller. Med vann dukker det opp sitron og epler, melkesjokolade og digestives.

Smak: Malt, maltstøv, en litt emmen sødme og et bittert preg, muligens av mandler. Bedre med vann, bitterheten dempes og det smaker hovedsakelig «ren malt».

Kommentar: En helt grei Travel Retail-utgave, som jeg neppe kommer til å kjøpe igjen, men man skal aldri si aldri.

Glen Elgin 1991 16 år Adelphi Selection 55,1 %

Tappet i 2007, fra fat nummer 2599.

Nese: Frukt-nøtt sjokolade. Litt plomme i Madeira, litt tørket aprikos. Med vann mer nøtter, særlig ristede hasselnøtter.

Smak: Eik, mørk sjokolade, tydelig spritpreg; jeg får litt assosiasjon til kjip likørsjokolade. Med vann får nøttene plass på smaken også, og tankene går mer til Firkløver – ikke så kjip sjokolade, akkurat.

Kommentar: Trenger vann. Nesa er veldig bra, og med vann blir smaken ganske god også. Et hyggelig bekjentskap, men jeg kommer ikke til å savne den merkverdig når den (snart) er tom.

Angry Orchard Strawman 10 %

Nese: Eple

Smak: Syrlig eple. Litt «surt eplegodteri»-aktig, men for lite sukker til at det blir helt rett assosiasjon. Saft fra Granny Smith-epler.

Kommentar: Er sterkere enn smaken egentlig rettferdiggjør, og er litt for «straight» til å være helt i toppen, men er absolutt en god sider.

Kjøpt på Systembolaget, bestillingsutvalg.

Kilchoman Private Cask Release #169/2006 55,7 %

Det er jo hyggelig med ektemenn som kjøper andeler i Kilchomanfat og så går hen og slutter å like røyka whisky, eller hva? All the more for me, og så videre. Dette Kilchomanfatet ble fyllt med sprit destillert 26. juli 2006 og tappet på flaske 2. februar 2018 og har altså tippet elleve år, som er en anseelig alder for en Kilchoman. Fattypen var first fill eks-bourbon.

Nese: Torvrøyk, sot, rustent jern. Med vann dukker maltpreg opp, svidde kjeks og maltstøv, og frukt i form av bakte epler.

Smak: Damplokomotiv… Jern, kull, sot, røyk og til og med litt motorolje. Det er ikke store endringen med vann, men også på smaken dukker det opp noe fruktig.

Kommentar: Dette er en whisky for peat freaks, det er det ingen tvil om. Heldigvis er jeg jo det. Kilchoman på sitt beste er omtrent den ultimate whisky for meg, og dette er farlig nære. Omnomnomnom.