Macaulay & Cumming Heritage Glen Oak 6,2 %

(Merk: Produktet er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Beskrevet som «Oaked Golden Ale» så jeg så for meg at den har vært lagret på eikefat, men det viste seg – når jeg åpnet flaska – at eika rett og slett fulgte med i form av en stav satt fast i korken. Orginalt, det skal de ha.

Nese: Parfymert og blomstrete, med malt i bunnen.

Smak: Veldig spesielt. Det er gjenkjennelig som golden ale, men med blomstertoner fra syrin og rose som dominerende karakteristikk.

Kommentar: Om modningsmetoden var orginal er da ølet blitt orginalt også. Jeg tror det er første gang jeg smaker roser og syrin i et øl. Men ut over overraskelsesmomentet har ølet kanskje litt lite å fare med. Det er helt ok, men ikke mer enn det, som drikke-øl snarere enn nippe-øl, og når det kommer på 0,75-flaske bør det liksom helst være noe man har lyst til å drikke mer enn et lite glass av.

Jeg tror vi har en flaske av denne i kjelleren. Den skal få stå noen år, så får vi se hvor mye påvirkning eikestaven har over tid.

Rosebank 1989 18 år Cadenhead 54,2 %

Nese: Epler og hvite blomster. Og eik. Etter å ha hatt oppi vann klarer jeg bare å tenke «fruktig tre». Fortsatt er det eple og eik, men de har liksom smeltet sammen.

Smak: Eik, malt, litt babyspy. Spypreget forsvinner med vann. Søte, gule epler og vaniljesaus.

Kommentar: En god Rosebank, men den smaken uten vann trekker ned.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Rosebank 1990 19 år Acorn’s Natural Malt Selection 52,9 %

Nese: Malt og fersken. Mer vegetalsk med vann, noe gress og blomster, og et lett preg av sitron.

Smak: Ganske lett. Malt, litt halm eller noe sånt. Kanskje helst kli, forresten. Noe sitrusaktig med vann, og et hint av mynte. Etterhvert trer vanilje frem og også noe som kan minne om rosiner.

Kommentar: En lett og elegant Rosebank, fra en ny tapper for meg. Nesten så lett og elegant at den blir anonym, men det er noe ved den likevel, mer enn jeg helt klarer å finne ord for, så jeg blir sittende å smånippe og prøve å plassere smaker og lukter. Jeg liker den veldig godt, rett og slett.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Rosebank 1989 19 år Cadenhead 53,4 %

Nese: Ganske lett malt, halm, litt treverk. Med vann dukker det opp både sitron og tropisk frukt.

Smak: Malt, tørt gress, shortbread. Med vann får den en litt bitter tone som jeg ikke helt klarer å se forbi. Noe trelakk finner jeg også.

Kommentar: God, typisk Rosebank uten vann. Med vann blir smaken rett og slett litt ubehagelig.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Pub-til-pub: Trondheim – Østbyen rundt

En lørdag mot slutten av juni passet det plutselig med en pubcrawl igjen, og nå fant jeg ut at jeg endelig skulle gjøre alvor av planen som har ligget på vent i snart ett år: Østbyen rundt. Den opprinnelige planen innbefattet Dahls, Mellomveien, Ramp og Ladejarlen. Siden den gang har Kudos kommet til, og måtte selvsagt plottes inn. Da været viste seg å bli mindre ille enn ventet slo jeg til med Ladekaia også.

Jeg skulle innom SmallBricks for å hente noe Lego, og siden de stengte tre var det et greit tidspunkt å starte runden på. Jeg gikk derfor fra Dahls-området til Ladekaia som første etappe.

På Ladekaia har de seks øl på kran, Dahlspils, Kronenburg 1664 Blanc, San Miguel og tre fra Røros, som jeg antar varierer noe. Denne dagen var det Kølfogden, Nidaros Simcoe og Nidaros Blond på kranene, og siden jeg ikke hadde smakt noen av dem før tok jeg like gjerne en av hver.

I tillegg passet det med en matbit, så jeg bestilte spekesnacks, brød og aioli.

Når maten kom måtte jeg flire, for spekesnacksen ble servert på en pall. Ok, det passer forsåvidt til imaget til Ladekaia, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke på We want plates mens jeg spiste. Maten var ellers utmerket, og de får plusspoeng for å ha delt spekeskinka i passe store fingermatbiter.

Er du mer i humør til «ordentlig mat» snarere enn snacks har Ladekaia selvsagt det også.

Og ølet? Røros Nidaros Simcoe luktet ganske lett humle, litt appelsinskall. Smakte av appelsinskall og bitterheten som følger med, ikke så mye annet. Konklusjonen: Kjedelig, men helt greit drikkelig. Røros Nidaros Blond luktet fint lite. Smakte søter enn IPA’en, litt bananaktig, faktisk, og litt malt. Også for så vidt helt ok, men kjedelig.

Jeg valgte å sitte innendørs, til tross for at de spilte ALT for høy musikk. I et rimelig tomt lokale (det var mye folk, men de fleste satt ute) virker det bare merkelig, og hadde jeg skulle prate med noen (eller ikke likt musikken noe videre, nå hadde jeg tilfeldigvis flaks) hadde det vært direkte plagsomt.

Etter en god hvil på Ladekaia med bok i den ene hånda og øl i den andre, var jeg klar for vandreturen tilbake til E. C. Dahls.

Går du i normalt tempo tar vel turen en drøy halvtime eller deromkring. Jeg fanget Pokemons, og testet også den nye gym raid funksjonen som nettopp var lansert, på veien, så jeg brukte litt lenger tid. Men man kan jo ikke annet enn si at som pub-til-pub-runde er en tur innom Ladekaia særdeles turistvennlig (og turist-i-egen-by-vennlig), for en tur langs Ladestien er å anbefale.

Når jeg kom fram til E. C. Dahls satt Geir og ventet på meg. Jeg hadde som vanlig slengt ut en generell invitasjon på Facebook i forkant for å høre om noen hadde lyst til å holde meg med selskap hele eller deler av runden. Jeg har slett ingen problemer med å ta en slik tur i selskap med kun meg selv og en bok, men det er jo trivelig å prate med andre mennesker av og til også.

På E. C. Dahls kan du også få deg mat, både ute i puben og inne i restaurantområdet. Jeg har spist utmerket burger der før og også fått servert diverse annen god mat der ved flere anledninger (sist en brassert oksekjake på et arrangement med jobben, som jeg forøvrig hadde tenkt å skrive noen ord om på noe tidspunkt). Maten faller vel pent inn i gastropub/moderne husmannskost-klassen.

De har en lang rekke kraner, hvorav rundt halvparten har et fast utvalg og resten varierer.

Mest fra Carlsberg/Brooklyn/Ringnes, av naturlige årsaker, men også fat fra andre håndverksbryggerier. Finner du ikke noe på kran du vil ha kan du også velge fra et anstendig flaskeutvalg.

Jeg valgte meg en Redchurch Dark Light fra kran, som var syrlig og fruktig, og god, men ikke noe wow.

Uteområdet i direkte tilknytning til puben er innhyllet i glass, så her er det mulig å nyte en «utepils» selv i typisk trøndersommer.

Fra Dahls ruslet vi bort til Ramp. Nå hadde sola funnet det for godt å titte frem, så da måtte vi nesten sette oss ute.

Er du sulten har Ramp dagens til en grei pris og ellers diverse småsnacks og smørbrød. Av øl har de 8 øl på kran, hvorav fire varierer. Denne dagen hadde de ikke noe jeg ikke har drukket før, så jeg endte med en Frydenlund Bayer.

Ramp har definitivt bydelspub-stemning, og jeg kunne utmerket ha sittet utenfor i sola i noen timer med enn god bok eller i godt selskap.

Men jeg hadde en rute å fullføre, så jeg tok med meg det gode selskapet for anledningen videre til Mellomveien. Det var jo ikke dumt, for de viste seg å ha Cuvee des Jacobins Rouge på fat, og det er ikke til å kimse av. De har ti faste kraner og fem rullerende. På dem kan du oftest finne flere fra MonkeyBrew, og når vi var der et øl lagd for Mellomveien av Klostergården. En del flasker har de også, så det er verdt å kaste et blikk på kjøleskapene.

Mellomveien er å regne som en sportsbar, og de levde opp til det ved å vise fotball på storskjerm. Hadde man vært interessert i fotballen hadde det utvilsomt vært givende, for oss som var mindre interessert var det ikke forstyrrende, og det må vel sies å være en grei kombinasjon.

Siste tilskudd i nabolaget heter Kudos. Her holdes det både quiz, konserter og kunstutstillinger, så det er verdt å følge med på nettsidene eller Facebook for å få med seg hva som skjer.

Her er ølutvalget mer begrenset, med Dahlspils på kran og 9-10 flaskeøl. Igjen valgte vi å sitte ute, siden trønderværet holdt seg på den blide siden.

Nå var det bare en pub igjen på lista. Ladejarlen hadde ikke den letteste starten, da de måtte gå utallige runder med kommunens saksbehandlere for å få endret brukstillatelse på deler av lokalene, men nå har hele lokalet vært åpent en stund. Også på Ladejarlen kan du spise deg god og mett (de har takeaway også) og bryne hjernen på quiz. Det er tre «avdelinger» om man kan si det slik, en pubdel, en mer kaféaktig del og et lokale i midten som egner seg bra til større selskaper.

Vi var mest interessert i ølutvalget og fant oss derfor plass i pub-delen, der det finnes 14 kraner på lang rekke samt et stort flaskeutvalg. Her kunne jeg nok ønsket meg en skikkelig meny. Ølmeny finnes, men den er av typen trykket en gang for alle ved oppstart og var vel utdatert etter en uke, skulle jeg tro. Kranene er bare delvis merket og flaskeølen må du studere kjøleskapene for å finne. Til gjengjeld har de velvillig personale, hun som ekspederte oss ble lykkelig når Geir lot henne finne øl til ham (og i motsetning til de fleste andre steder jeg har opplevd fant hun fire å velge mellom ut fra kriteriene i stedet for å komme med ett). Jeg gjorde meg vanskelig og ville velge selv, så jeg pekte meg ut en Hornbeer Brown Ale i kjøleskapet.

Ladejarlen fikk æren av å være siste stoppested denne kvelden, og konklusjonen må bli at en pubrunde i «østbyen» absolutt kan anbefales.

Trondhjem Mikrobryggeri Moonshine 41,5 %

Nese: Newmake! Fruktig, melon/mango. Om noe, mer frukt og mindre nyspritpreg med vann.

Smak: En del krydder pluss frukt. Tørket aprikos, mango, ananas og «øl» (jeg tar høyde for at det siste kan ha vært kryssforurensning).

Kommentar: Wow. Positivt overrasket: Dette er god sprit. (Ikke at jeg nødvendigvis forventet at den ikke skulle være god, men jeg er jevnt over begrenset begeistret for TMBs øl, så jeg var vel mer forberedt på en «Meh».) Jeg håper de lagrer den så vi får smakt fatlagret etterhvert.

Lesestoff til helga #163

Whisky

Irland: Nok et tegn på at optimismen fortsatt lever i whisk(e)yindustrien: Et (uidentifisert) internasjonalt foretag backer et prosjekt for å bygge lager og tappeanlegg i Westmeath i Irland, melder Shannonside. 135 millioner Euro er visstnok i potten.

Øl

Sverige: Å lage godt og spennende folköl er vel enda mer utfordrende enn å lage godt øl i «norsk butikkstyrke», men det stopper ikke folk fra å prøve. Og vil du smake deg gjennom utvalget kan du besøke ICA på Liljeholmen i Stockholm, der sikter butikksjefen mot å ha 300 forskjellige folköl i hyllene.

 

Kings County Chocolate Whiskey 40 %

Det er uklart for meg hva dette egentlig er. Produsenten kaller det jo «whiskey», men skriver på egne sider: «Kings County’s Chocolate Whiskey infuses our Moonshine with ground cacao bean husks from Mast Brothers Chocolate, whose factory is nearby.» Infused moonshine er da vitterlig ikke whiskey?

Nese: Sjokoladesaus med sprit. Vann gjør ikke noe annet enn å hente fram en litt uggen «ung sprit»-tone.

Smak: Cognackuler eller likørsjokolade av noe slag. Det vil si litt kjip, mørk sjokolade med sprit. Spriten dempes (naturlig nok) med vann, men ellers smaker det fortsatt kjip sjokolade, nå litt utvannet.

Kommentar: Jeg liker hverken cognackuler eller likørsjokolade. Å få den smaken i whiskyform hjalp ikke, om noe får jeg enda mindre lyst på sjokoladevarianten. Rett og slett helt udrikkelig.

Noen øl fra Pühaste

(Merk: Produktet er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Det blir nok potensiale for å drikke mer Pühaste om noen få uker, drikkelig.no drar nemlig på Tour de Baltics i år. Så langt øst som til Tartu skal vi ikke, så noe besøk hos bryggeriet får vi ikke til denne gangen (selv om besøk hos bryggerier selvsagt står på programmet), men jeg regner vel med at ølet finnes å få kjøpt i noen av de velassorterte butikkene vi håper å finne.

Pühaste Madame Butterfly Amber 6 %

Nese: Vagt blomstrete, litt roser, litt hylleblomstsaft. Underliggende tørr malt og noe fruktighet.

Smak: Ganske tydelig bitterhet, egentlig ikke så mye annet. Lett fruktighet i form av appelsin og noe jeg hadde kalt karamell om jeg ikke ble så fokusert på bitterheten.

Kommentar: Bittert, ja, men faktisk ikke i overkant sådan, akkurat passe bitter ville jeg sagt. Samtidig kunne man jo kanskje ønsket seg litt mer enn bare bitterhet, samme hvor perfekt kalibrert den er. Helt ok, men litt kjedelig.

Pühaste Vaikus Oatmeal Milk Stout 7,8 %

Nese: Parfymert, litt musk-aktig, og nellik og annet krydderpreg, over sjokolade, eller kanskje helst kakaopulver, for det lukter tørt.

Smak: Parfymert, røkelse eller noe sånt, nellik og julekrydder. Ganske søt maltbase, maltsirupaktig.

Kommentar: Ingen ville blunket om du presenterte dette som et norsk juleøl. Ja, ja, det er jo juli. Litt for parfymert i krydderpreget for min smak, men ikke så verst likevel. Sødmen balanserer noe og gjør det fullt drikkelig.

Pühaste Dekadents Imperial Stout 11,2 %

Nese: God, sterk kaffe, mørk sjokolade. Muligens noe karamellsaus også.

Smak: Definitivt karamellsaus, av den mørke typen. Mer kaffe. Litt vel mye kaffebitterhet, særlig på ettersmaken, som om noen glemte gruten på fatet. Tjære.

Kommentar: I like it. God, tjukk munnfølelse også på denne. Litt mye kaffeaktig bitterhet til å komme inn på topp ti impstoutlista, men det er ikke mye om å gjøre.

Det står fler Pühaste-øl i en kasse her, men de er alle en eller annen mer eller mindre humlet variant av Pale Ale, så de sparer jeg til en kveld jeg kan få hjelp til å drikke opp…

Glen Moray Distillery Manager’s Choice 1974 53,4 %

Lagt på fat 30. april 1974, sluttlagret på eks-oloroso sherryfat, tappet 1. mai 2002.

Dette er en flaske jeg kjøpte på destilleriet når vi var der rett etter at de hadde åpnet det nye besøkssenteret sitt. Det kan ha vært høsten 2002 eller våren 2003. For det første fikk vi smake den og den var god, dessuten er 1974 mitt fødselsår og april er til og med min måned, så det var vanskelig å mottstå fristelsen. Den var «dyr» etter mine kriterier den gangen, men jeg tror ikke det var over 100 pund, så nå virker det jo helt latterlig. Akk ja.

Nese: Søtt treverk og krydder. En god dose vanilje, men også et sånt varmt fatpreg som gode sherryfat kan gi. Tørket frukt, f.eks. gule rosiner. Med vann kommer litt trelakk og mint.

Smak: Varmt treverk, tørr badstue. Tørket frukt, mer mot kirsebær eller tranebær. Melkejokolade med vann, og vanilje. Fortsatt mye treverk, kanskje til og med litt kvae.

Kommentar: I etterpåklokskapens lys burde jeg vel kjøpt tre-fire flasker. Dette er en sånn «kandidat til beste whiskyen noensinne», om det hadde gått an å kåre den beste noensinne. Den smaker tydelig tre uten at det blir feil og har både bourbon- og sherryfatpreg uten å miste sin grunnleggende maltwhisky-identitet. Jeg hadde nærmest glemt den bakerst i skapet, men om ikke jeg skulle prestere å glemme den på nytt overlever nok ikke flaska i nye femten år…