Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Røde epler.
Smak: Røde epler, epleskall.
Kommentar: Mer anonym enn Heritage sideren, men ren, klar og tørr nok til å være god drikke. Produsenten anbefaler å drikke den til en cornish pasty eller ploghman’s platter, og det er nok ikke et dumt råd, dette er helt klart en sider som ville funke til mat.
En av mange siderflasker som ble med hjem fra London. Det er mulig jeg innbiller meg ting, men jeg synes det virket som om utvalget av sider fra småskalaprodusenter har eksplodert. Før var det gjerne Westons Old Rosie som var det mest spennende man fant, selv på velassorterte supermarkeder, og ofte ikke det en gang, ofte bare Scrumpy Jack. Begge er gode sidere, men det er jo morsommere med noe nytt. Denne gangen var det nesten for mye å velge i, det var bare så vidt vi fikk med oss det vi ikke rakk å smake på in situ hjem. Heldigvis overlevde alle flaskene hjemturen, selv om de kanskje ikke ble så ideellt pakket som man hadde ønsket. Smaksnotater kommer selvsagt på rekke og rad de nærmeste ukene.
Man vet produsenten tar jobben alvorlig når de bruker ordet biodiversitet på etiketten, det har vel ikke akkurat blitt et buzz-ord i drikkevareindustrien ennå.
Nese: Epler og en eim av ost.
Smak: Frisk, syrlig, litt dempet eplemost. Tørt epleskall på ettersmaken.
Kommentar: En god, om ikke fryktelig spennende sider. Tørr nok til å være svært «moreish».
Destillert 04.05.1998, tappet 01.10.2008, cask ref 1277.
Nese: Varm torvrøyk, høy og malt. Havregrøt, mel og lim. Vann henter fra sitron og bartrær, muligens gran. Det demper også røykpreget noe.
Smak: Torvrøyk og banan. Malt, tørt tre. Med vann litt marmelade og et rikt, skarpt krydderpreg.
Kommentar: En varm, rik og kompleks nese som man kan sitte og kose seg med en god stund. En tørr, treaktig avslutning med et hint av bartrær. Veldig, veldig godt.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Noe så sjeldent som en offisiell tapning. Destillert 1988, batch nummer CD 16 001.
Nese: Lyng og hede. Med vann: «Lemon sherbet», kandisert appelsin, malt og høy.
Smak: Krydder. Tørt, varmt tre. Appelsinmarmelade, mørk sjokolade og svart pepper.
Kommentar: Trenger virkelig vann. Veldig god. Det er en viss kontrast mellom den fruktige, sukkertøyaktige nesen og den mer krydrede, «voksne» smaken, men de kommuniserer. Jeg liker det.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Smørkaramell, aceton.
Smak: Malt, aceton, så litt julekake med ingefær (litt såpete) og nellik, men ikke kanel.
Kommentar: Ingen innertier, ikke fæl, men ikke veldig god heller.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Krydder, karamell, røde bær.
Smak: Krydderkake.
Kommentar: Veldig, veldig god.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Litt fusel til å begynne med, trenger tid i glasset. Litt skarp. Malt og noe bæraktig og floralt.
SMak: Solbær og solberbusk på ettersmaken, malt og vanilje.
Kommentar: Trenger luft for å bli «God, men kjedelig.» Ikke en spesielt imponerende Linkwood.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Epler. Tydelig siderpreg.
Smak: Som å bite i et kjøleskapskaldt rødt eple. Epleskall og røde epler, men nok syrlighet til å redde den for meg som er begrenset glad i røde epler (mannen er ikke enig, men han er enda mindre glad i røde epler en meg).
Kommentar: Veldig godt, og annerledes nok til å være en positiv overraskelse.
Nese: Kjemisk, furunålssåpe, kvae og nyhogd tømmer.
Smak: Kvae, malt og sødme.
Kommentar: Smaker enda bedre enn den lukter, en knallwhisky. God og rund på smaken, men den har også kick.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Epler, et hint av gummi (litt rart, siden det er noe jeg normalt ville assosiert med sherrytønner).
Smak: Jeg vet denne er uten torvrøyk, men jeg får sterke bålvibber likevel. Ikke røyk, akkurat, men varme og ild og litt aske. Perfekt balansert sødme. Vanilje. Bitter vanilje på ettersmaken, som funker bra som avslutning på sødmen.
Kommentar: Smakt med delvis tett nese, men jeg liker virkelig dette. Virkelig. Den trykker på alle de riktige knappene med perfekt timing. Eller noe sånt. Dessuten er den tappet på perfekt styrke. Jeg burde sikkert ha oppi noen dråper vann for å åpne for skjulte estere og slikt, men det får vi ta en annen kveld. For en forkjølet nese er 46,3 – merkelig tall – akkurat passe.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Tillegg i nåtid: Bunnahabhain Darach Ùr har blitt en av mine standard «kosedrammer». RIktignok var batch 1 best av de jeg har smakt, men vi har tømt et par flasker siden den gang, og det er en av tapningene jeg helst vil ha tilgjengelig i skapet på ethvert tidspunkt. Det er forresten på tide med påfyll, kanskje også på tide med et nyskrevet smaksnoat?