NMWL Trondheims jubileumstur: Dornoch

Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.

Vi hadde på forhånd fått beskjed om at det ikke var noe problem å få en spontanomvisning på Dornoch, det var bare å spørre i baren. Det skulle vise seg at det var en sannhet med modifikasjoner, de ansvarlige for destilleriet hadde tatt ferie og ikke etterlatt noen instruksjoner i baren, så han vi snakket med var svært usikker på hva han egentlig fikk lov til å vise oss. Til slutt, under streng lovnad om ikke å ta _noen_ bilder inne på destilleriet fikk vi lov til å se både destilleriet og lageret.

Brannstasjonen/destilleriet

Dornoch destilleri holder hus i den gamle brannstasjonen som ligger på/ved tomta til Dornoch Castle. Destilleriet er startet av brødrene Phil og Simon Thompson, som også er ansvarlige for at Dornoch Castle Hotel har en av skottlands bedre whiskybarer. De skaffet kapital til oppstarten via en crowdfunding-kampanje (som jeg var del i) lansert i mars 2016, og fyllte sine første fat med newmake i 2017. Som mange andre nye destillerier lager de gin i tillegg til whisky-to-be for å ha et produkt å selge mens de venter på at whiskyen skal modne, og det var en flaske gin jeg fikk som belønning for mitt bidrag.

Baren har liiitt whisky

Såpass suksess har det vært at de i fjor kjørte en ny crowdfunding-kampanje for å skaffe penger til å flytte hele destilleriet 200 meter opp i veien, der det både er plass til å utvide produksjonen, men også til et ordentlig besøkssenter. Neste gang jeg får muligheten til å besøke Dornoch håper jeg derfor på et mer offisielt opplegg, men samtidig har det også vært ekstra kult å få sett destilleriet slik det har vært i oppstartsfasen, tross fotoforbudet.

Dornoch benytter gulvmaltet bygg (organic heritage barley) fra et engelsk malteri. Mashtunen er på 600 liter, og må vel kunne kalles «liten og søt», men det gjelder forsåvidt resten av destilleriet også. De tar seg tid til minst 7 dagers gjæring, og opp til 10, og bruker «Old style yeast», en ølbryggergjær de har viderekultivert selv. I dag har de 6 washbacks, og et av de største behovene ved utvidelse er å øke antallet. De har ett sett med potstills fra Hoga, som er samme type som Myken har (og omtrent samme størrelse, så vidt jeg kunne bedømme). Hver batch gir 60-70 liter nysprit.

Lageret vi fikk kikke på var en «repurposed» kontainer, ganske stappfull av fat, mange av dem eid av crowdfundere.

NMWL Trondheims jubileumstur: Clynelish

Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.

Når vi kom til Clynelish var det drittvær (rett og slett), så når vi skulle deles i to grupper og den ene guiden sa hun gjerne ville starte med å gå en tur ut for å se ned på Brora var jeg glad for å kunne melde meg frivillig til å bli med i den andre gruppen, som tok introen innendørs (særlig siden jeg allerede hadde testet været for å ta bilde av Brora under oppussing). Guiden vår, Kiera, framsto som så ung at jeg først var litt skeptisk, men der ble fordommene mine gjort til skamme, for hun kunne virkelig sine saker.

Destilleriet ble startet av the Duke of Sutherland, som var en av hovedmennene bak «the clearances». Det opprinnelige destilleriet, som altså var Brora, ble bygd for 750 pund.

Clynelish still house fra utsiden er omtrent identisk med flere av de andre destilleriene Diageo bygde/pusset opp på tidlig søttitall.

I 1974 ble Clynelish bygd og de to opererte parallelt noen år (med full navneforvirring), før Brora ble endelig stengt. Nå pusses Brora opp og planlagt oppstart er i 2020.

Brora under oppussing: Legg merke til pagodetaket som er løftet av i sin helhet.

Et team er i gang med å gjenskape Broras destilleripreg, planen er småskalaproduksjon (i alle fall relativt til Clynelish som er en av de store arbeidshestene til Diageo).

Dessverre ble det insistert på fotoforbud inne på destilleriet, så de få bildene jeg har er skutt amatørmessig fra hofta (et eller annet sted har jeg bedre bilder fra sist vi var på Clynelish, i 2004 eller deromkring, men jeg får heller lete fram dem en annen gang).

Clynelish produserer i dag 4,8 millioner liter i året, hvorav 95 % går til blending, alt med urøkt malt. Masher 12,5 tonn malt per mash med tre vann, 64 grader, 70 grader og 80 grader, i semi-lauter mash tun av rustfritt stål. Mash-tunen er ganske ny, den ble byttet ut for bare noen få år siden. Den som ble erstattet var av kobber, den er nå blitt ombygd og fungerer som en bar på Blair Athol. Varmeutveksleren kjøler vørteren og varmer samtidig vannet som skal brukes til mashing.

Washbacks på Clynelish

Gjæring i ca tre dager, gir en søt og fruktig wash med ananaspreg. Clynelish har 10 washbacks, to er av rustfritt stål, 8 av Oregon pine.

Stills på Clynelish

Clynelish har 6 stills, 3 wash og 3 spirit, lagd av Abdercrombie, med tilhørende «Shell & chip» kondensatorer. Low wines kommer ut på ca 23 %, hjertet tas mellom 80 % og 70 %.

Spirit safe

Spriten fraktes med tankbil til Cambus der den fylles på fat. De fleste fatene blir der, men noen hentes «hjem» for lagring on site, da særlig den lille andelen som er tenkt å bli singlemalt en gang i fremtiden.

Kiera forteller oss om det vi skal smake

Etter omvisningen fikk vi smake tre whiskyer med hver sin sjokolade fra The Highland Patissiere. Jeg vet ikke hvor lurt det var, de av oss som er glade i sjokolade ble nesten mer opptatt av den enn av whiskyen. Men, ok, vi fikk da smakt på begge deler.

Clynelish 14 år 46 % med salted caramel

Distillery Only eks-bourbon NAS 48 % med hvit sjokolade og pasjonsfrukt

Johnny Walker Gold Lable Reserve med mørk sjokoladetrøffel

Og så et par mer interessante bonusdrammer:

Teaninich 1985 Single Cask

Nese: Shortbread, sitron, urter (basilikum?), sitrongress, floralt, wienerbrød (smørbakst), kanel? Med vann vanilje og lett eik.

Smak: Urter, malt, noe metallisk, sitron og en viss beskhet. Beskheten forsvinner med vann og etterlater malt og sitrus.

Kommentar: Klart bedre med vann. En helt ok dram, men kanskje ikke så farlig at vi ikke fikk mer, egentlig.

Clynelish 1988

Nese: Christmas pudding, som fortsatt ryker etter å ha blitt påtent. Aske, tørket frukt, shortbread, surt eple og voks. Med vann sitron, kandiserte appelsiner, shortbread og sot.

Smak: Sot, sotrør, tørket frukt og syrlig, tung engelsk fruktkake. Med vann dukker det opp honning og mørk sirup.

Kommentar: Det var problemer med helletuten når Kiara skulle helle opp til meg, så i stedet for 1,5 cl fikk jeg nok nærmere fem. Jeg kan ikke si det gjorde noe… Dette kunne jeg godt spandert litt penger på.

NMWL Trondheims jubileumstur

Merk: Dette er et slags referat av turen som helhet. Hvert destilleri får eget innlegg, og de vil jeg lenke til etter hvert som jeg får skrevet og publisert dem.

NMWL Trondheim fylte 15 år i mars, og vi synes det var en god unnskyldning for å arrangere en tur til Skottland. Jeg var i turkomiteen, så må ta min del av skylda/æren for opplegget. Siden Brora/Clynelish har 200-årsjubileum i 2019 ble det raskt bestemt at en tur dit kunne tjene som utgangspunkt for reiserute. Siden Aberdeen er den byen i Skottland det er suverent enklest å fly til fra Norge, ble det satt som oppmøteplass, og de to punktene definerte nedslagsfeltet vårt. For å minimere antallet feriedager folk måtte bruke endte vi med himmelspretthelga.

Veiarbeid og tight skjema er en skummel kombinasjon, heldigvis var ikke forsinkelsen noe å snakke om.

Vi overlot til deltagerne å komme seg til Aberdeen, og noen av oss tok sjansen på morgenflyet torsdag, heldigvis var det i rute og vi fikk hoppet på bussen som allerede hadde samlet alle som hadde ankommet kvelden før, og så kjørte vi mot GlenAllachie som var første punkt på programmet.

Les innlegget om GlenAllachie.

Ivrig fotografering på GlenAllachie

Jeg hadde tatt på meg «strenge tante Ragnhild»-stemmen og informert alle deltagerne om at oppmøtetidspunkt ved bussen ikke var omtrentlig og at vi kom til å kjøre fra folk (det er stort sett ganske greit å få tak i en taxi i Skottland), og folk hadde visst tatt meg på alvor, for alle var på plassen sin slik at vi var klar til avreise fra GlenAllachie i god tid før fastsatt tidspunkt.

Vi skulle videre til Strathisla, og for å spare tid hadde vi ringt inn lunsjbestilling til Spey Larder i Aberlour, så etter en kjapp stopp der for å hente ferdigsmurte baguetter ble det lunsj on the road.

Fra det gammeldagse blendingrommet på Strathisla, der kan du blande din egen whisky om du booker riktig tur.

På Strathisla hadde vi delt oss inn i tre grupper. Jeg var med den gruppen som skulle få et innsyn i Chivas Archive, mens en gruppe fikk en normal destilleriomvisning og en gruppe deltok på en «Cellar Tasting». Etter hvert som vi var ferdige samlet vi oss i baren, som har et godt utvalg whiskyer fra Chivas, både single malts og blends. Når alle var gjennom sitt program ble det ut i bussen og kjøring videre mot Inverness.

Å huse 24 mennesker er ikke rett fram, så i Inverness var vi fordelt på fire overnattingsplasser; tre self-catering leiligheter, et hotell og en B&B. Når alle var vel plassert møttes vi på Black Isle Bar, tap roomet til Black Isle Brewery, for middag og øl.

Kranrekka på Black Isle Bar

Fredag var det tidlig oppmøte, for vi hadde litt kjøredistanse å dekke. Kursen ble satt nordover, og med noen avbrudd av typen «på høyre side ganske snart får du et glimt av Teaninnich» kom vi først til Dunrobin Castle. Der skulle et par deltagere gå av, de to ledsagerene som ikke hadde latt seg overtale til å bli med på destilleribesøk (de ble kjent som «strikkedamene» i løpet av turen, siden de sto over alle omvisninger og fant seg et sted de kunne sitte og strikke).

Vi skimter Clynelish i regnet.

En kort kjøretur fra Dunrobin var vi på Clynelish, i det som egentlig bare kan kalles skikkelig drittvær. Der ble vi delt inn i to grupper som fikk hver sin guide.

Les innlegget om Clynelish.

Etter fantastiske omvisninger og smakinger på Clynelish var det inn i bussen igjen, innom Dunrobin for å plukke opp strikkedamene (som hadde hatt en flott opplevelse, blant annet med «falkonry» demonstrasjon) og til Dornoch der vi skulle spise lunsj på Dornoch Castle, hjem til Dornoch Distillery.

«Mac’n’cheese» som du aldri har sett det før på Dornoch.

Etter en helt ok, men litt underveldende lunsj klarte vi å overtale bartenderen på Dornoch til å gi oss en superkjapp omvisning på destilleriet.

Les innlegget om Dornoch.

Deretter kjørte vår tålmodige bussjåfør en liten gruppe av oss til Balblair, der jeg hadde fått tigget meg til en omvisning litt for sent på en fredag i kraft av å være blogger (jeg tjener jo ikke penger på dette, så det er jo hyggelig at det av og til gir fordeler likevel).

Grunnet en utmerket omvisning som trakk litt ut og et tapp-din-egen-flaske-fat som gikk tomt var vi – kremt – liiiitt sene ut i bussen. Det avstedkom selvsagt en god del vitsing om at de burde kjørt fra oss, men heldigvis slapp vi med skrekken, og alle kom vel tilbake til Inverness igjen, uten bruk av taxi.

Les innlegget om Balblair.

I Inverness hadde jeg bestilt bord til ti på en pub, det var det meste jeg fikk lov til å bestille uten at vi også forhåndsbestilte mat. Mange av turdeltagerne ville uansett heller finne seg et sted å spise på egen hånd. Det viste seg dessverre å være lettere sagt enn gjort, «alt» var fullt. Så der har du et tips: Skal du ut å spise i Inverness på en fredag, book bord!

Lørdag var det tid for avreise fra Inverness, men siden dagens første post, Tomatin, ikke var langt unna og vi hadde passe sen oppmøtetid fikk alle en litt roligere morgen. Jeg og Arve benyttet sjansen til å ta bussen til nærmeste superstore for litt shopping.

På Tomatin

På Tomatin ble vi nok en gang inndelt i to grupper, og fikk utmerket omvisning.

Les innlegget om Tomatin.

Når alle hadde fått tappet sine flasker og handlet ferdig kjørte vi mot Dufftown. På veien var det meningen at et par stykker skulle hoppe av ved Speyside Cooperage, men det viste seg at der var det stengt. Det er jo slett ikke ulogisk at bødkeriet er stengt i helgene, siden det faktisk er en «fabrikk» i drift, og noe av poenget med å besøke er å se bødkerne i arbeid, men det hadde det visst ikke falt noen inn å sjekke på forhånd. Nuvel, ingen stor skade skjedd, de to det gjaldt ble bare med oss andre til Dufftown i stedet (men det var kanskje flaks at de var ordentlig stengt, i.e. det var bom som hindret adgang til parkeringsplassen, ellers hadde vi vel fort bare sluppet dem av og kjørt).

I Dufftown var vi igjen fordelt på mange forskjellige overnattingssteder, som i tillegg hadde varierende tidsrom for mulig innsjekk, så jeg fordelte ansvaret for innsjekk til en person per sted. Vi hadde ikke i utgangspunktet noe fast program for ettermiddagen, det var opp til hver enkelt å finne noe sted å spise lunsj, og jeg og Arve ruslet til The Stuart Arms der jeg endelig fikk haggis.

Ikke den mest fotogene maten, men gøtt-gøtte-gøtt-gøtt.

Jeg hadde booket den siste ledige plassen på en Glenfiddich-omvisning som jeg egentlig hadde tenkt å gi til noen som ikke hadde vært der før, men så viste det seg at alle som var interessert i whisky ville delta på smakingen i regi Vicky fra Whiskyshop Dufftown som Leif Olav hadde ordnet med, så da fant jeg ut at jeg like gjerne kunne utnytte den selv.

Les innlegget om Glenfiddich.

Fra dametoalettet på Glenfiddich, som har vunnet priser for «Best bathroom facilities at a touris attraction» for selvsagt finnes den prisen.

Av høflighet hadde jeg selvsagt mobilen på lydløs og ute av syne under omvisning, en omvisning som også trakk ut da det viste seg at nøkkelen til Warehouse 8 der Solera-vaten står var på avveie så vi måtte vente mens guiden vår løp halve området rundt på leting. Når jeg endelig fikk sjekket mobilen igjen viste det seg at Arve hadde prøvd å få tak i meg en god stund. B&Ben vi skulle bo på hadde ikke bookingen vår i systemet. De andre som skulle bodd samme sted hadde det blitt ordnet plass til i Dufftown, men ikke oss (som arrangør må man nesten ta den støyten sjøl). Arve hadde funnet hotell i Elgin, men bussen dit gikk om kort tid. Heldigvis rakk jeg bussen, slik at en stresset og noe irritert ektemann etter hvert kunne få roet pulsen. Det viste seg etter hvert at misforståelsen var helt og holdent min feil, jeg hadde riktignok en bekreftelse fra Booking.com, men når jeg hadde gått tilbake for å finne alle reservasjonene og sette sammen puslespillet med hvem som skulle bo hvor hadde jeg oversett eposten jeg fikk fra driveren noen timer senere om at hun dessverre hadde fått inn booking via en annen kanal rett før og derfor måtte kansellere min… Siden vårt forhold til Dufftown er preget av dobbeltbooking og flyselskap som går konkurs mens vi er på tur (true story!) hadde jeg ventet i det lengste med å avbestille de ekstra rommene vi hadde reservert i Dufftown før vi visste hvor mange deltagere vi ble til slutt. Lærdommen er at neste gang får vi heller betale dobbelt for et par senger…

Laichmoray Hotel i Elgin

Vel, jeg og Arve var altså plutselig ute på tur alene. Hotellet i Elgin var utmerket, og vi fikk oss en tur innom The Drouthy Cobbler og Against the Grain på kvelden, og nok en Superstore søndag morgen.

Det ser jo ikke veeeldig ut som det er meningen man skal inn her, men det er altså en bar der borte.

Vi undersøkte muligheten for å ta igjen bussen et eller annet sted på veien, men slo det fra oss som «too much hassle». Det hjalp ikke på motivasjonen at vi begge hadde nådd metningspunktet for gruppereiser for lengst (Arve hadde vel strengt tatt nådd det punktet allerede fredag). Sånn er det å være en smule asosial. Det fristet i alle fall langt mer å ta det med ro søndag og komme fram tidsnok til litt shopping i Aberdeen før den planlagte runden på byens ølsteder, heller enn å stresse opp tidlig og ta en taxi for å ta igjen de andre, selv om det betød at vi ville gå glipp av omvisning på BrewDog.

Puns, that’s how eye roll (skilt på veggen på Against the Grain)

En litt treg søndag morgen med den beste black puddingen jeg noensinne har fått til frokost hjalp på humøret, og en rolig busstur til Aberdeen var pretty much just what the doctor ordered. I Aberdeen hadde vi flaks og fikk sjekke inn tidlig på rommet på Travelodge Aberdeen Central. Jeg ble litt lang i maska når jeg kom til Forbidden Planet og oppdaget at de hadde lagt ned Aberdeen-avdelingen, men etter en runde på Waterstones var jeg (nesten) like blid igjen. Vi rakk innom et par vannhull, før jeg gikk ned for å møte bussen og få med meg det vi hadde etterlatt på den i kaoset (blant annet tønnestaven min fra Clynelish), mens Arve fant et supermarked for innkjøp av cheddar.

Street art i Aberdeen

Middag spiste vi på Old Blackfriars, som serverer helt grei pub-grub. Etterpå møtte vi noen av de andre og var innom både BrewDog i Union Street, The Hop & Anchor og Casc før vi tok kvelden.

Kveld i Aberdeen

Mandag morgen var det tidlig opp og ut og bare en kjapp stopp på en matbutikk for innkjøp av «kjøleelementer», det vil si frosne erter, til å putte i kjølebagen sammen med osten. Både buss til flyplassen og fly hjem gikk etter planen, og vips var den turen over.

Kofferter, Clynelish tønnestav og kjølebag. Hjemreise på gang.

NMWL Trondheims jubileumstur: Glenallachie

Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.

Siden det meste hadde gått etter timeplanen torsdag morgen kom vi en smule tidlig til Glenallachie. Der ble vi ønsket varmt velkommen av Karen McWilliam (som leder besøkssenteret) og Graham. Vi ble delt i to grupper for omvisning (en trend som fortsatte på alle destilleriene vi besøkte, de færreste skotske destillerier er bygd med tanke på å vise rundt store grupper mennesker).

God, gammel Portheus mølle

Glenallachie ble opprinnelig startet i 1967 av Mackinlay, McPherson & Co. Når destilleriet startet hadde de bare 2 stills, men det gikk ikke lang tid før de innså at det var for lite og seks måneder senere installerte de to til, og slik har det vært siden.

I 1985 rammes Glenallachie av 80-tallets destilleritørke og eierene selger destilleriet til Invergordon Distillers, som stenger det ned i 1987. Men allerede i 1989 blir det solgt videre til Campbell Distillers (som senere blir en del av Pernod Richard, med Chivas Brothers som underselskap med ansvar for whisky fra 2001) og produksjonen gjenopptas.

Skiltet som viser vei til Billy Walkers blending room

I 2016 må Billy Walker gi slipp på hjertebarnet BenRiach, da de sørafrikanske investorene han samarbeidet med vil selge seg ut når BrownForman (som eier Jack Daniels) kommer med et «offer they can’t refuse». Men herr Walker ligger ikke på latsiden, så da Chivas i 2017 viste seg villige til å selge Glenallachie, og han fikk med seg to skotske investorer denne gangen (Trisha Savage, tidligere driftssjef på BenRiach, og Graham Stevenson, tidligere sjef ved Inver House Distillers), som er mer interessert i destilleriet enn i profitten, slo han til.

Mashing

I dag er derfor Glenallachie 100 % skotskeid og uavhengig.

Glenallachies mashtun

De bruker 9,4 tonn malt per mash, og kjører fire vann. De bruker torvrøkt malt noen få uker i året, så renses alt og de har fire ukers ferie før de destillerer igjen uten torv resten av året.

Glenallachies tun room

Destilleriet har 8 washbacks i rustfritt stål à 50.000 liter hver, men bare seks er i bruk pt. Vørteren tilsettes 235 liter flytende gjær og gjæringa får holde på i en uke minus tre timer (165 timer, altså).

Gjengen på tur

Produksjonstempoet er 1 destillasjonsrunde og 1 mashing per dag, fire dager i uken. Hver mash gir 1500 liter nysprit.

Et par stills

I det tempoet produserer de mindre enn 1 million liter i året, full kapasitet er en del mer. Det er et bevisst valg, de selger ikke til blending i det hele tatt og sikter seg inn på maltwhiskyentusiast-markedet.

Av samme årsak lagres all spriten på first eller second fill fat. Bourbonfatene får de fra Heaven Hill, Buffalo Trace og så videre, men IKKE Jack Daniels (det var visst viktig å få fram, så det er best jeg tar det med…).

Når Billy Walker tok over Glenallachie var destilleriet mer eller mindre ukjent utenfor blending-industrien. Det har vært bortimot umulig å få tak i maltwhisky fra Glenallachie, i alle fall så lenge jeg har vært interessert i whisky. I 2005 ble det tappet en versjon i Chivas sin Cask Strength Edition serie, men disse tapningene er stort sett bare tilgjengelige på Chivas sine destillerier og noen få spesialbutikker. Det har også vært svært lite Glenallachie å finne fra uavhengige tappere (jeg har smakt én, fra Cadenhead, men to ganger: http://drikkelig.no/2016/04/glenallachie-20-ar-cadenhead-small-batch-591/ likte den best første gang: http://drikkelig.no/2014/04/glenallachie-1992-20-ar-cadenhead-small-batch-591/), noe som kanskje er litt rart fra et «blenders’ distillery». Men kanskje har kvaliteten vært så som så? Vi kan gå ut fra at både tilgjengelighet og kvalitet tar seg opp under Billy Walkers lederskap.

Siden han har tatt over har destilleriet i alle fall lansert en standardserie som består av en CS tiåring, en tolvåring, femtenåring, attenåring og tjuefemåring (som du kanskje skjønner kjøpte de et betydelig antall fat på lageret i tillegg til selve destilleriet), i tillegg kommer selvsagt spesialutgaver, og besøker du destilleriet kan du tappe din egen whisky fra et enkelt fat. Noe vi gladelig benyttet oss av!

The man himself dukket opp mens vi smakte på whiskyen.

Etter omvisningen fikk vi selvsagt smake et par whiskyer:

Glenallachie 18 år 46 %

Nese: Nøtter, honning, tørket frukt.

Smak: Julekake og særlig sukat.

Kommentar: Bra greier, men sannsynligvis ikke verdt prisen sammenlignet med 10 år CS.

Glenallachie 10 år CS Batch 2 54,8 %

Nese: Lettere og fruktigere enn 18-åringen. Malt, toffee, grønn eik.

Smak: Litt råere enn storesøsteren, men kanskje ikke så rart mtp styrken. Grønn eik, aceton.

Kommentar: Innafor. Tar gjerne en flaske.

Vi fikk smake «bottle-your-own»-fatet også, men siden jeg kjøpte en flaske kommer det eget innlegg med litt mer skikkelige smaksnotater for den…

Harahorn Gin 46 %

Nese: Syrlig og urtete, timian og sitrongeranium. Litt spritstikk på nesa. Sitrongeranium, eller kombinasjonen sitron og grønne blader blir bare mer fremtrendene med vann.

Smak: Litt skarp, einer og rosmarin, hint av lakris og etterhvert noe sitrus. Vann gjør den skarpere, men henter også fram en slags sødme. Ellers er det lakris som dominerer nå.

Kommentar: Jeg synes den er hakket for skarp å drikke bar. Ikke sånn at jeg ikke kan drikke den, men sånn at jeg ønsker at den var litt rundere i kantene. Jeg kjøper nok heller flere Myken enn flaske til. Til drinker kan det være den funker utmerket, men det er et område jeg prøver å unngå å fordype meg i.

Kjøpt på Vinmonopolet, Nedre Elvehavn (hyllevare).

Bryggeribesøk: Põhjala

Tallinn er en bra by for ølentusiaster, og kirsebæret på toppen av kaka, juvelen i kronen, den mest brilliante stjernen på himmelen og så videre er selvsagt Põhjala. Sist vi var i byen hadde de en hjemmesnekret «Speakeasy», denne gangen var det litt mer schwung over sakene.

Selskapet ble startet i slutten av 2011 av fire ølentusiaster. For å forberede seg på jobben besøkte de BrewDog (som vanlige turister, var guiden nøye med å understreke). Der kom de i snakk med Chris Pilkington som hadde jobbet for BrewDog noen år, og rekrutterte ham til stillingen som bryggmester. I 2013 lanserte Põhjala sitt første øl, Öö Imperial Baltic Porter (et øl som for øvrig fortsatt produseres, og som anbefales på det varmeste). Det  første året opererte Põhjala som gjøkbryggeri, eget bryggeri sto klart i april 2014. Det viste seg fort at det var underdimensjonert, med fem gjæringskar på 2400 liter, og utvidelser måtte til, i løpet av de neste to og et halvt årene firedoblet de kapasiteten.

Nabobygget viser (foreløpig) hvordan tilstanden var før oppussing.

Til slutt hadde de vokst seg ut av lokalene i Nõmme-distriktet, og i 2018 flyttet de inn i nyoppussede lokaler i Kalamaja rett vest for Tallinn sentrum. Lokalene ligger i et forfallent industriområde som er i ferd med å regenereres, og i bygget har de ikke bare plass til bryggeri (og mulighet for utvidelse), men også et Tap Room.

Uteserveringen i andre etasje.

Flytteprosessen har tatt tid. De har flyttet ett øl av gangen, for oppskalering krever tweaking av oppskrift. Den første batchen ble brygget i desember 2018, det siste ølet ble flyttet i april 2019. Det siste ølet som ble brygget på gammelt utstyr fikk navnet As Good As It Gets (se smaksnotater nedenfor), og ble lansert uka før vi besøkte Põhjala (dvs uke 27).

Levninger fra tidligere tider preger fortsatt bygget.

I det nye bryggeriet har de to maltbinger à 25 tonn til basemalt. All malten kjøpes forøvrig fra utlandet. Basemalten kjøper de hovedsakelig fra Viking (Finland), som i sin tur kjøper mye bygg fra Baltikum, så det er det nærmeste de kan komme lokale leverandører.

Det nye bryggeriet er nærmest en helt ny verden, de har gått fra «oppskalert hjemmebryggeri» til hypermoderne industrielt bryggverk. Det betyr selvsagt ikke at de har gitt slipp på håndverksølfokuset, men det gjør det langt enklere å holde konsekvent kvalitet (og unngå feil som fører til at tusevis av liter øl må helles ut). De har for eksempel eget laboraturium, betalt av EU-midler.

Det moderne bryggverket har en energibesparende metode for å koke vørteren med humla, den sendes gjennom i batcher på ca 70 liter. Vanligvis koker de i mellom en og tre timer, det avhenger selvsagt av type øl. Bryggverket har også en egen enhet for tilsetting av bær og frukt og lignende, mens de i det gamle bryggeriet lagde «teposer» av damestrømper for å få til smakstilsetningene.

Gjæringskarene

Ti nye 10.000-liters gjæringskar står ved siden av fem små fra det gamle bryggeriet som har fått følge med på flyttelasset. En ny separator sørger for klart øl uten at man må vente på at bunnfallet skal bli nettopp bunnfall av seg selv.

Fatlagring har Põhjala drevet med lenge, og det er selvsagt satt av plass på lageret til fat i de nye lokalene også.

Framtidig Cellar Series?
Tyktflytende saker…

Et moderne tappeanlegg avslutter produksjonslinja, det kan tappe 6000 flasker på en time når det går for fullt.

Ikke alt er automatisert, voksing av flasketoppene i Cellar Series foregår fortsatt på «gamlemåten».

 

As Good As It Gets

As Good As It Gets 17,5 %

Nese: Fruktig, vanilje, melkesjokolade.

Smak: Melke- og mørk sjokolade i skjønn forening. Vanilje i lassevis.

Kommentar: Lever i grunn opp til navnet sitt. Vi vitset litt tidligere under omvisningen med at Põhjala tydeligvis stjal den ene personen hos BrewDog som kunne å brygge Imperial Stouts og dette brygget bekrefter vel vårt inntrykk på den fronten. Men vi skal innrømme at tid og sted – og pris, ølet kostet 10 Euro for 25 cl – kan ha påvirket oss i positiv retning. Det var uansett gøy å få smake.

 

I første etasje er det butikk der du kan kjøpe både øl og t-skjorter og diverse andre reklameeffekter. I tillegg er det en liten bar, som fungerer som utgangspunkt for omvisninger og der smaksprøvene du får i forbindelse med omvisningen blir servert.

Omvisningen koster 10 Euro, og inkludert i den er fire øl og et smaksglass som du får beholde.

Vår utmerkede guide Karolina.

Omvisning forhåndsbookes og -betales enkelt via nettsiden: Pohjalabeer.com.

I andre etasje er «kranrommet», eller altså Tap Room. Det er innredet i passende røff industriell stil, men hakket mer forseggjort enn den hjemmesnekrede speakeasyen var.

Puben er «verified venue» på Untappd, og det er derfor mulig å snoke i ølutvalget på forhånd.

Det er nok å ta av, de har hele 24 kraner, hovedsakelig med eget øl, men også noen gjesteøl.

Maten er «Texas BBQ», med et utall mulige sides og snacks som man også kan plukke fra om man ikke er kjempesulten. Man kan jo for eksempel dele et lite utvalg av dem.

Monkey Brew: Endelig på boks

I vår flyttet Monkey Brew bryggingen fra kjelleren på Habitat i Olav Trygvasonsgate til noen gamle industrilokaler på Nyhavna. I forbindelse med Hendelser på Nyhavna hadde de åpent bryggeri, så vi svingte selvsagt innom for å ta noen bilder.

Bryggverket er kjøpt brukt fra Grim og Gryt (om ikke jeg husker aldeles feil) og medfører en vesentlig kapasitetsoppgradering. Det er jo hyggelig å være ettertraktet, men ikke fullt så hyggelig å ikke rekke å brygge nok til å tilfredsstille etterspørselen. Det var vel slik at fatene forsvant ut fra lageret så fort de var tappet før flyttingen, den situasjonen bør nå være bøtet på.

Hjemmesnekret uteservering

I tillegg til plass til større bryggverk og gjæringstanker har de selvsagt funnet rom for eikefat også i de nye lokalene.

Godsaker på rad og rekke

Nytt bryggeri gir mer kapasitet, og mer kapasitet gir nye muligheter. Den første store nyheten er tre øl i butikkstyrke på boks. De ble servert på Bryggerifestivalen, men lanseringen i butikk skjedde på Gulating i går (9. august).

Lekker rekke

Jeg hadde dessverre ikke mulighet til å delta på smakingen, men fikk kjøpt de nye boksølene i alle fall.

Hoptopia Session IPA 4,7 %

Utseende: Stråfarget og tåkete.

Nese: Metallisk humlepreg med grapefrukt som sidenote.

Smak: Humle… Mindre metallisk enn på lukta, mer tørr-bittert, lett fruktig (mest grapefrukt og appelsinskall) og noe som nærmest minner meg om lakris.

Kommentar: Bedre enn forventet. Kornbruken (både havre og hvete i tillegg til byggmalt) gir kanskje en solidere base så humla ikke blir bare skarp og bitter? Likevel ikke min type øl, men objektivt kan jeg si at «it does what it says on the box»: Humledrevet øl på session-styrke.

Fruit is the New Hops Fruit Sour 4,7 %

Utseende: Blodappelsinjuice. Definitivt tåkete.

Nese: Syrlig og fruktig. Pasjonsfrukt og noe som er mindre lett å gjenkjenne sånn uten videre. Etter å ha lest på boksen lukter jeg plutselig både bringebær og mango, men jeg hadde neppe klart å komme opp med de ordene i en blindsmaking.

Smak: Syrlig. Jeg ville sagt sitrus, men nå har jeg jo lest fasiten. Pasjonsfrukt, men mindre entydig enn på lukta. Etterhvert kommer mangoen veldig tydelig på ettersmaken.

Kommentar: Igjen, «does what it says on the box». Et tvers gjennom solid produkt, skal du ha deg et friskt og syrlig øl kan du med trygghet plukke med deg denne (det kommer jeg til å gjøre).

Apricot is the New Hops Apricot Sour 4,7 %

Utseende: Tør jeg si… aprikosfarget? Og tåkete.

Nese: Joda, det lukter aprikos. Ikke så veldig mye syre å merke på nesa.

Smak: Mer syrlig en lukta. Til gjengjeld er aprikosen litt mindre tydelig, jeg får assosiasjoner til søte gule epler i tillegg. Og Haribo-fersken, om den hadde vært tilgjengelig i sur variant…

Kommentar: Vel, det var det med beskrivelse og realitet igjen. Jeg kan ikke krangle på den biten. Men jeg må nok si at jeg foretrekker «frukt» framfor «aprikos», både hva gjelder disse to ølene og sånn generelt egentlig, aprikos er ikke min favorittfrukt. Hva ølet angår mangler det litt syrlighet her, og aprikos er såpass søtt at mer syrlighet hadde vært et stort pluss. Jo lenger jeg kom ned i glasset, jo mer savnet jeg syrligheten fra det forrige ølet. Likevel, plukker du denne fra hylla fordi du elsker aprikos (i motsetning til meg) blir du neppe skuffet.

Jeg må nesten avslutte med et lite flashback, siden bildet dukket opp tagget med Monkey Brew i biblioteket mitt. Behold, gjæringstankene på Taps rett etter åpningen (bildet er tatt 18. april 2015). Tankene har vokst mer enn barna jeg hadde med meg, og det er ikke akkurat lite.