Alķīmiķis er, slik jeg har forstått det «ut av huset»-merket til Bierhaus i Riga, Latvia. Og mens bryggeriet for restauranten/brewpuben lager hovedsaklig kjedelige standardøl selges det under Alķīmiķis-merket mer eksperimentelle og morsomme øl (ikke minst har de det morsomt med etikettene).
Dette brygget er en wit der rabarbra og stikkelsbær er tilsatt etter gjæring.
Farge: Gylden og lett uklar. Heftig skumtopp o som forsvinner rimelig kjapt.
Nese: Lett typeriktig. Muligens litt mer fruktig enn en typisk kommersiell wit, men også med mindre korinander og appelsinpreg.
Smak: Syrlig og spiss med en vannaktig ettersmak. Wit-preget ligger i bakgrunnen men det er ubalanserte toner fra kullsyre og stikkelsbær som dominerer, rabarbraen er ikke å kjenne. Blir bedre når den står men kullsyresmaken er fortsatt overdøvende – muligens den hadde vært bedre ferskere (gikk ut på dato for 12 dager siden).
Smak: Tydelig malt. Tørr, sitrusaktig, lett metallisk humle.
Kommentar: En rimelig klassisk wit. Tror jeg må ta en blindtest av denne mot Ægir sin på noe tidspunkt, for førsteinntrykket er at dette kan være kandidat til «jeg trenger et par øl til en middag der fokuset er noe annet sted»-øl for meg.
Dette ølet er brygget av Stjørdalsbryggeriet i samarbeid med «kokkene hos Meny Solsiden», og er, meg bekjent, bare å få kjøpt nettopp hos Meny Solsiden. Det er en belgisk wit brygget med koriander, sitron og blodappelsin og umaltet hvete fra Stangeland mølle.
Nese: Lett såpeaktig korianderpreg.
Smak: Ganske klassisk wit, ingen overdrivelser på noe punkt, men tydelig preg både av sitrus og koriander.
Kommentar: De kan være fornøyd med denne. Ikke akkurat det mest spennende jeg har drukket, men rett og slett et veldig godt øl. Kan bli en klassiker i sommervarmen.
Du har kanskje fått med deg at Ægir har begynt å tappe alt butikkstyrkeølet sitt på boks i stedet for på flaske? Jeg har sett mange meninger om det er en forbedring eller ikke, og et par sammenligningssmakinger, men ingen av de jeg har sett er gjort blindt (tips meg gjerne om du vet om noen). For å gjøre testen skikkelig har jeg derfor fått Arve til å helle opp til meg, og i tillegg kjører vi «odd one out» testen: Tre glass, to har den ene ølen, det tredje den andre. Klarer jeg å identifisere hvilken som skiller seg ut?
Fra venstre: Alfa, A og 1
Det er, som man kan se av bildet, en fargeforskjell, men det var uklart om det skyltes at det ble med mer gjærrester i det ene glasset. Uansett fikk det meg til å sette tre blå smaksglass på ønskelista.
Alfa lukter lett og syrlig fruktig, tørt humlepreg og en litt merkelig eim av gummi. Jeg tenker både på nye sko med gummisåle og på viskelær, noe som ikke nødvendigvis er negativt (det er positive assosiasjoner), men jeg lurer jo på om den lukta har noe der å gjøre.
A lukter ganske anderledes, maltpreget er tydeligere, om det er noe frukt er den av en søtere type og jeg får en umiskjennelig lukt av honning og appelsin sammen med en litt mer vegetalsk humleduft.
1 ligner til forveksling på A på nesa.
1 smaker appelsinmarmelade (uten sødme, riktignok) og tørt maltstøv.
Alfa smaker tørt maltstøv og har ellers mer «ren» bitterhet, snarere enn å gi så mye appelsinassosiasjon.
A ligner igjen til forveksling på 1.
Konklusjonen på «Hvem skal ut?» er i alle fall rimelig entydig, så får vi se hva fasiten sier. Når det er sagt er de langt likere på smak enn på lukt.
Så hvilket foretrekker jeg? Vel, begge (alle tre) er gode, men jeg heller mot Alfaen.
Og fasiten var Alfa = Boks, A og 1 = Flaske. Kjekt for meg at den jeg foretrakk er den som blir tilgjengelig framover. Merk at noe av forskjellen selvsagt kan være naturlig batchforskjell, og noe kan skyldes at flaskeølen selvsagt har vært lagret lenger enn boksølen. Jeg synes uansett det er et framifrå øl i begge varianter.
Apropos lagring, flaska er merket med Best før 23.10.17 og 1472WIT, boksen 15.04.17 og 1523WIT. Interessant at flaska har lenger holdbarhet enn boksen. Det vil si, det er kanskje ikke så overraskende, men litt overraskende er det at en wit i butikkstyrke har såpass lang holdbarhet.
En klar forbedring med boksen er at det er mulig å lese best før og batchnummer, selv i dårlig lys.
Utseendemessig synes jeg boksen er riktig så fin. Dessuten er den av typen der man tar av hele toppen når man åpner, slik at man kan drikke av den omtrent som av et glass. Det testet jeg selvsagt også, og det fungerte utmerket. Jeg tenkte at kanten på innsiden kanskje ville oppleves skarp når man drikker, men det var i alle fall ikke noe problem for meg. I det hele tatt er den derfor perfekt for utebrygg i sommer, ingen grunn til å være nervøs for at en veps skal ha forvillet seg ned i boksen.
Smak: Lime og annen syrlig sitrus. Tropisk frukt i bakgrunnen, men også den får et syrlig preg. Noe lime-/appelsinskall.
Kommentar: Lukter nydelig, men smaken er for syrlig, det blir mye lime og syrlig fruktpreg, og en viss følelse av at frukta ikke var helt moden. Med en kraftig økt dose av søt malt i bunnen hadde dette kunne vært et spennende sommerøl, men nå mangler det balanse.
Laget i samarbeid med, og til, Kalas & Kanasta på Bakklandet i Trondheim.
Nese: Frisk koriander, lett appelsin og sitron, grønnkål (eller generelt grønne blader), hermetisk fersken og plutselig litt peppermynte.
Smak: Tørr malt, sitron, koriander og lett lakris.
Kommentar: Frisk og god. Lettdrikkelig og funker sikkert bra til mat (eller kanske i mat), på grunn av mye korianderpreg. LItt såpepreg på korianderen, men det er egentlig helt ok (altså ikke FOR mye såpe).
Batch 008. Eiker Ølfabrikk er et nytt bekjentskap for meg. Denne hveteølen av type belgisk wit inneholder i tillegg til malt (som man må anta er hvetemalt) også havregryn. Orginalt.
Red.: Jeg har fått det påpekt at tradisjonell oppskrift på witbier gjerne er halvt-om-halvt med malt av typen pilsnermalt og umaltet hvete, men at det ofte var en liten andel umaltet havre også. Havregryn er altså ikke så orginalt likevel, det er bare jeg som ikke har sett det på en innholdsfortegnelse før. Jeg går derfor over til å lure på hva slags malt Eiker har brukt.
Nese: Det lukter litt «innsiden av gjæringskar», det vil si maltøl, men litt heftig karbonert. Grønne bananer og søtlig (nesten emmen) melon, og en eller annen litt «off» tone, selv om det ikke er overveldende.
Smak: Umiddelbart veldig korn. Deretter Wasa Husmann med grønne bananer. Litt vagt såpepreg får jeg også.
Kommentar: Veldig spesielt, jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er godt eller ikke. Jeg lander derfor sånn midt i mellom, men på den labre siden av entusiasme-skalaen.
Brouwerij Timmermans kan spores tilbake til 1702 og de har brygger lambicøl siden den gang. Det var Jan Vandermeulen som startet bryggeriet som oppringelig het Brouwerij De Mol og lå like utenfor Brussel. De drev også med gårdsdrift, fruktdyrking, malting og servering. Det var først på det tidlige 1900-tallet at navnet ble endret til Timmermans, av Paul van Cutsem, svigersønnen til Frans Timmermans (6. generasjon av Timmermans-slekta som drev bryggeriet). I 1993 ble bryggeriet kjøpt opp av selskapet Anthony Martins (startet i Antwerpen av John Martin fra Newmarket i 1909 for å importere Schweppes og britiske øl) og er nå en del av deres «Finest Beer Selection».
Brygget er en miks av lambic og wit (koriander og tørket appelsinskall er tilsatt) slik at de blir en hvetelambic.
Farge: Lys gressgul. Frisk skum.
Nese: Lett syrlig med små hint av krydderier og syrlige frukter. Lett og liflig.
Smak: Lett, frisk og fruktig. Litt som en appelsinlambic men den dempede hvetekarakteren og korianderen sier at det ikke er tilfellet. Syrligheten hos lambicen er veldig dempet noe som for meg trekker ned. Wit-biten blir bare daff og flat mot lambicen og det er ikke noe stort samspill mellom smakene (med unntak av appelsinskallet og lambicen).
Konklusjon: Verdens beste hvetelambic (witbic?) – men den er vel også muligens verdens eneste. Ingen grunn til å kjøpe dette igjen. Morsomt å smake, men jeg styrer lett unna i framtiden.
Dette brygget er en wit der rabarbra og stikkelsbær er tilsatt etter gjæring.
