I dag er jeg forutintatt. Ikke om den enkelte vin, vel til en viss grad, men nå har jeg fått Arve til å servere dem blindt, men om druen. Jeg liker Riesling. Jeg pleier i alle fall å like Riesling. Så får vi se, da.
Fasit: C B A
Vin A: Molitor Zeltinger Sonnenuhr Kabinett 2013
Nese: Gule epler og petroleum.
Smak: Sitron, litt stikkelsbær og skifer. Etter å ha smakt de andre smaker den også grapefrukt.
Munnfølelse: Slank, men rimelig intens, i alle fall er syrligheten det.
Kommentar: God, men med litt stor overvekt av sitron og syrlighet på smaken.
Vin B: Ehlen Erdener Treppchen Spätlese 2011
Nese: Det lukter rett og slett bensinstasjon. Litt stearinlys også.
Smak: Petroleum, haribo fersken og kunstig appelsinsaft (sånn lagd fra pulver).
Munnfølelse: Fyldig, men ikke veldig intens.
Kommentar: Trenger du et eksempel på hva “petroleum” i vin betyr, kjøp denne.
Vin C: Mantlerhof Wieland Riesling Reserve 2013
Nese: Mineraliteten her går mer mot plast, ellers noe fruktighet, men den er litt anonym.
Smak: Grønne epler og kunstig eplesmak,
Munnfølelse: Fyldig, det som sitter igjen ligner mye på det litt intense eplesyrlige som sitter igjen etter en skikkelig eplemost. Middels intens.
Kommentar: Nesten overdrevet eplepreg, men den er på mange måter ganske god. Jeg skal teste den til ost, tror jeg.
Det var tre veldig forskjellige viner, langt mer forskjellige enn jeg hadde ventet. I dag likte jeg nok C best, selv om jeg tror den vil tjene på å drikkes sammen med mat av noe slag. B var for intenst petroleumsaktig på nesen og for søt og kunstig fruktsmakaktig på smaken. A likte jeg i utgangspunktet, men den er hakket for syrlig/lett bitter på smaken til å være god i lengden.
Jevnt over er jeg vel litt skuffet, og det er interessant at jeg med såpass velvillig innstilling i utgangspunktet ikke fant mer å bli begeistret for. Kanskje enda rarere er det at jeg har drukket både Molitolen og Ehlenen før og likt dem bedre enn jeg gjør nå. Dagsform? Ikke helt innstilt på hvitvin? Det er mulig jeg burde hoppe fram til rødvin og så ta opp hvitvinstråden igjen litt lenger ut på sommeren?
Planen om å få Arve til å helle opp falt i fisk i kveld, da han er på jobb. Og selv om jeg ikke akkurat skjuler for åtteåringen at jeg drikker vin synes jeg vel at å få henne til å helle opp for meg var litt i overkant å forlange. Dermed må jeg møte også sauvignon blanc med mulig forutinntatthet. På den annen side var det ikke så stor prisforskjell på dagens to viner, begge nettopp de tapningene Ingvild nevner i boka, en Sancerre – klassikeren – og en fra New Zealand – utfordreren – bare 30,90 skiller dem prismessig, og når den billigste koster 146,- blir ikke 30 kroner så viktig.
Dagens to har faktisk litt forskjellig farge, Sancerren er merkbart gulere, nesten med et hint av fersken, mens den andre er klassisk hvitvinsfarget.
Fouassier Les Grand Champs Sancerre 2013
Nese: Stikkelsbærbusk. Jeg synes også det lukter rips (altså bærene, ikke busken) og dessuten sitron.
Smak: Frisk og syrlig, sitronaktig.
Munnfølelse: Det er vel mineralitet når det blir tørt på innsiden av kinnene, eller hva? I alle fall er det den effekten denne har. Middels intens, vil jeg si.
Kommentar: Joda, dette går an. Det jeg har å utsette er at jeg synes den blir for endimensjonalt syrlig på smaken. Det lukter så godt, så smaken skuffer rett og slett.
Twin Islands Sauvignon Blanc 2013
Nese: Solbærbusk og solbær.
Smak: Sitron, litt appelsinskall og solbærbusk.
Munnfølelse: Mindre tørrhetsfølelse med denne, men ganske intens er den.
Kommentar: Jeg hadde av en eller annen grunn ventet at utfordreren skulle være enklere enn klassikeren, men det synes jeg virkelig ikke den er. Det er mer dybde i smaken på denne og det er mye mer fristende å sjenke seg et glass til “for å få smakt skikkelig på den”.
Jeg er nok på gli, sauvignon blanc sjarmerer. Jeg føler likevel at det er noe som mangler, jeg tror det finnes mer der ute og at jeg ville gå glipp av noe om jeg slo meg til ro med dette. Skal vi følge datingmetaforen er det altså ikke fullklaff og jeg leter videre. Heldigvis kan man drikke flere typer vin uten å fornærme noen (så vidt jeg vet), så jeg kommer nok til å drikke sauvignon blanc igjen.
Som nevnt gikk jeg til innkjøp av Skål! av Ingvild Tennfjord på Mammutsalget. Nå er planen å jobbe seg gjennom boka fra perm til perm (og det vil bli hardt arbeid, tro meg).
Først og fremst konstanterer jeg at jeg må ønske meg vinglass til bursdagen. Den eneste glasstypen vi har mer enn tre av er champagneglass av “flute” typen (essensielt i ethvert hjem, selvsagt). Den eneste glasstypen vi har så mange som tre av ellers er rødvinsglass fra Spiegelau. (Øl- og whiskyglass, derimot, har vi nok av. Mer enn nok, vil nok noen hevde.)
Etter et par kapitler med litt pep-talk og med historien om egen “jumping in at the deep end” start i karrieren som vinjournalist begynner Ingvild de tøffe takene med et kapittel om speed-dating med druer. Først ut er chardonnay, er chardonnay druen i mitt liv?
Av de tre vinene Ingvild foreslår i boka, var bare den billigste umulig å finne i pollistene, jeg satset derfor på en til nøyaktig samme pris. Schugen måtte jeg bestille, men den kom i løpet av tre dager (se, jeg KAN faktisk planlegge i forveien når jeg tar meg sammen).
Etter å ha helt dem i glasset kan jeg i alle fall konstantere at det ikke kommer til å være fargen jeg klarer å skille dem på, alle tre er tiltalende “hvitvinsfargede”.
dA Chardonnay
Nese: Litt mineralitet; skifer ville jeg sagt. Et lett hint av appelsin.
Smak: Enkel, “det smaker hvitvin”. Den har riktignok et snev av bitterhet, appelsinskall.
Kommentar: Jeg klarer ikke å bestemme meg for om bitterheten gjør den mer interessant eller bare er forstyrrende. Sett bort fra den det er det en helt grei, men fryktelig kjedelig, hvitvin.
Girardin Bourgogne Chardonnay Terroir Noble
Nese: Kalkstein, sitrus og litt søt, tropisk frukt.
Smak: Friskt, sitrus og litt aprikos.
Kommentar: Utvilsomt en helt ok vin, ren, pen og lettdrikkelig. Men jeg lar meg liksom ikke sjarmere noe videre ut over det. Helt grei er ikke bra nok.
Schug Carneros Chardonnay
Nese: Petroleum, appelsinblomster, vanilje og appelsin.
Smak: Appelsin, litt kjeksaktig preg og noe grønt… bærbusk eller noe sånt.
Kommentar: Jeg burde drukket disse blindt, nå blir jeg bare sittende og lure på om det er fordi jeg vet denne er dyrest at jeg liker den best. Vel, vel, god er den i alle fall. Og den har fler nyanser enn de to andre, nok til at jeg blir sittende og smatte og forsøke å finne de rette ordene for det jeg smaker, og det er jo bra.
Samme hvor god Schugen var er vel konklusjonen fra denne speed-daten at det ikke er chardonnay som er druen i mitt liv. Bedre lykke neste gang, da skal jeg møte sauvignon blanc. Konklusjon nummer to er at jeg skal fikse meg et glassmerkingssystem slik at jeg kan få Arve til å helle opp for meg og drikke vinene blindt. Vi får se hvordan det går.
Det er underholdende å følge Ingvild rundt i verden. Nå har turen kommet til Chile, og i kveld er jeg med. Først en rimelig hvit som jeg ikke tror jeg har testet før (selv om jeg selvsagt har vært innom andre Casillero del Diablos, de er en smule vanskelige å unngå).
Casillero del Diablo Chardonnay 2013
Farge: Blek strågul
Nese: Sitron og litt stikkelsbær.
Smak: Sitron. Umoden fersken eller syrlige, umodne gule plommer.
Munnfølelse: Slank og ikke videre intens.
Kommentar: «Lettdrikkelig» kaller Ingvild den og det er det vanskelig å krangle på. Jeg ønsker meg sommerkveld på terrassen for å få den perfekte stemningen, riktignok, men det kommer, det kommer.
Deretter en rød, til en noe høyere pris, men fortsatt innenfor hva man kan bruke på en hverdagsvin med rimelig god samvittighet.
Leyda Canelo Single Vineyard 2013
Farge: Mørk burgunder mot lilla
Nese: Lett støvete samling røde bær. Et hint av voks og så gammeldags skolelimstift når jeg trekker duften dypt inn.
Smak: Passe tørrhet. Røde bær. Etter å ha lest Ingvilds notater kjenner jeg bjørnebær, ja, men også, hm, tranebær? Krekling? Sistnevnte er ikke røde, men er til gjengjeld ganske tørre.
Munnfølelse: Ganske fyldig, vil jeg si, og passe intens.
Kommentar: Slett ikke dum. Kan fort bli kjøpt igjen.
Selv om det er morsomt å følge med rundt i verden var det jo ren øvelse i å smake og huske jeg egentlig hadde tenkt meg. Siden Skål! beleilig nok kom på Mammutsalget har jeg nå gått til innkjøp (jeg har lest den før, men da i lånt eksemplar). Jeg har derfor tenkt å gå tilbake til grunnprinsippene og jobbe meg gjennom boka vin etter vin. Så får vi se om jeg husker noe bedre når jeg er ferdig. Jeg skal nok plage dere med arbeidsnotater underveis.
Sist jeg drakk australsk Shiraz og tok notater var i november 2013. Denne gangen har også begge vinene vært i Ingvilds vinspalte, en forrige fredag og en uken før det. Jeg er som vanlig ikke så god til å planlegge, så det ble de to som var tilgjengelige hos min lokale pusher i dag.
Peter Lehmann Weighbridge Shiraz
Farge: Rødlilla, som mørke røde plommer.
Nese: Ungt. Røde bær, tanniner,
Smak: Tanninbitt, mørke plommer og litt kirsebær.
Munnfølelse: Ganske slank, ikke fryktelig intens. Det er tannintørrheten som merkes mest.
Kommentar: Helt ok, men virker litt vel ung og enkel. Litt før røff i kantene.
Yellow Tail Shiraz
Farge: Klin lik Weighbridgen
Nese: Røde bær, søtlige urter.
Smak: Kirsebærsaus til riskrem lagd av ekte kirsebær. Blåbær, pepper og noe urtete.
Munnfølelse: Litt fyldigere (kjennes lengre ut i kanten av tungen) og middels intens.
Kommentar: Oppleves mindre ung, men det kan være en illusjon på grunn av sødmen. Kirsebær er en crowd-pleaser (når man snakker om denne massen av en person), så jeg liker denne sånn passe. Det er litt for mye kompott eller rød saus over den til å bli noen ny favoritt.
Konklusjonen blir nok at jeg ikke synes de er bra nok i sitt prissegment, man får mye annet som er bedre til 125 kroner.
Norge: Vinskolespalten til Ingvild Tennfjord var ett år forrige fredag, og Drikkelig.no er nevnt (selv om «no» desverre har falt av, men vi tilgir det).
Ikke akkurat lunsj på meg, ikke er det søndag, heller. Middagen er allerede fortært (haggisrester i pita med ailoli og salat, vi snakker cross-over til tusen, men det var faktisk utrolig godt) og om det blir noe mer å spise nå blir det vel saltpinner eller noe tilsvarende kjedelig, selv om Ingvilds artikkel om Carlas lunsj har gjort meg en smule sulten. Men vin skal jeg drikke likevel, rebell som jeg er.
Første vin på Ingvilds liste 19. september er Falchenberg & Nærlie Riesling, som jeg drakk forrige uke. Både unge herr Falchenberg og unge herr Nærlie er gamle bekjente av meg fra NMWL-sammenheng, så jeg er naturlig nok litt interessert i vinene deres. Ja, og så synes jeg det er hyggelig med naturvin, selvsagt, i alle fall den delen av det som går på «minst mulig juks» (den delen av øko-/naturvinfilosofien som har sitt utgangspunkt i antroposofien er jeg særdeles skeptisk til).
Jeg har en flaske til stående av F&N Riesling, noe jeg ikke akkurat er lei meg for.
Men i dag satser jeg på rødt.
OMA Barbera d’Alba 2013
Farge: Mørk burgunder med lett lillaskjær
Nese: Kan vin lukte dyprød fløyel? Det var i alle fall det jeg tenkte på når jeg snuste. Mørke, røde bær, hint av rosmarin,
Smak: Tørr krydderfølelse, tørkede solbær og blåbær, kanskje til og med einerbær? Utvikler mint på siden av tungen og ut i kinnene på ettersmaken. Jeg tenkte på murstein etter første slurk, jeg tror det er tørrheten som gjør det.
Munnfølelse: Fyller munnen, både med tørrhet og smak. Både fyldig og intens, da?
Kommentar: Ikke at jeg ikke tror Ingvild når hun sier denne er god til mat, men den er da vitterlig aldeles utmerket helt for seg selv også.
Matua Marlborough Pinot Noir 2013
Farge: Sterk husholdningssaft. Hjernen min blir alltid litt «Whoah!» når jeg begynner å helle opp Pinot Noir. Har ikke vent meg til gjennomsiktig rødvin ennå.
Nese: Rips og moreller, og litt aralditt. Det siste er kanskje en slags mineralitet? Etterhvert begynner jeg å tenke på shortbread, og så på peisbål.
Smak: Her var det mye som skjedde på vinens vei over tungen. Smågodtkirsebær, blåbærpuré og grapefrukt. Syrlig fruktighet.
Munnfølelse: Ganske slank, men intens vil jeg si. Den overtar ikke hele munnhulen på samme måte som OMAen.
Kommentar: Et visst bittert preg gjør at jeg tror på at den passer til mat. Men også denne er utmerket alene.
Konklusjonen er at begge kveldens viner er klare kandidater for gjenkjøp.
Som mange andre lærte jeg å drikke vin ved å starte med søt hvitvin. Jeg var en ganske prektig tenåring når det gjelder bruk av rusmidler (jeg har aldri engang forsøkt å røyke sigaretter, f.eks.) og mitt første møte med vin (annet enn en liten skvett bobler for å kunne være med å skåle på nyttårsaften – bobler jeg slett ikke syntes smakte godt) var på en vingård i Alsace sommeren før jeg fylte atten. Jeg og en venninne var på besøk hos venner av mine foreldre, og de skulle handle noen kasser vin til seg selv og benyttet sjansen til å vise oss stakkars nordmenn hvordan man handler vin der produsenten faktisk kan selge sine varer selv.* Vi fikk derfor et lite utvalg smaksprøver fra den aktuelle vingårdens produksjon, og jeg fant ut at søt hvitvin slett ikke var det dummeste jeg hadde smakt.
Jeg husker ikke når jeg «vokste fra» sødmen. Et par år tok det nok. Men i alle fall var jeg aldri innom søte bobler. Faktisk trodde jeg at jeg ikke likte musserende vin, punktum, helt til jeg fikk ekte og tørr champagne servert en nyttårsaften noen år senere (årsskiftet 96/97, tipper jeg, da var jeg 22). Etter det har jeg vært stor fan. Først holdt jeg meg til champagnen og forsto etter hvert at det var et poeng at den var «Brut», men andre geografiske områder har også fanget min interesse. Walisisk og engelsk musserende har jeg for eksempel vent meg til å holde utkikk etter når jeg er i Storbritannia, for der er det overraskende mye godt å finne.
Vel, en ting er å like champagne, crémant, cava og prosecco (og vite at de stammer fra henholdsvis Frankrike, Frankrike, Spania og Italia), noe helt annet er selvsagt detaljkunnskapen. Hvorfor er champagne ofte så kompleks sammenlignet med prosecco? Hvorfor er prosecco nesten alltid billig, mens billig cava ofte er dårlig og god cava ofte er like dyr som champagne? Og hva med andre typer musserende? Hvordan finner man egentlig fram i denne jungelen?
Vel, en ting man kan gjøre er å lese Ingvild Tennfjords nye bok: Bobler! Smaken av fest. Og det har jeg nå gjort.
Boken er enkelt og ryddig bygd opp. Først får vi en serie kapitler som forteller om hvordan boblene egentlig havner i flasken, markedsføringshistorie og litt om hvorfor champagne er «så dyrt». Disse kapitlene handler først og fremst om champagne. Deretter følger egne kapitler om andre typer bobler. Ingvild forklarer hva hver typebeskrivelse egentlig betyr og hvordan de skiller seg fra hverandre, både i hvordan de produseres, men også i markedsføring og tradisjon. Etter typebeskrivelsene kommer et kapittel om hvordan du egentlig skal smake på musserende vin og til slutt en samling anbefalinger til gitte anledninger (hvorav min favoritt er «Tirsdagslykke», jeg har nemlig lenge vært fan av å drikke champagne med begrunnelsen «det er jo torsdag»).
For hvert delkapittel foreslår Ingvild noen viner som kan benyttes til selvstudium. Disse er viner hun har funnet gode, så utvalget er for så vidt dårlig egnet om du er interessert i å fordype deg i én type og lære å kjenne kvalitetsforskjeller. De er desto bedre egnet om du enten bare er ute etter noe godt å drikke eller vil sammenligne noe av det beste fra flere typer for å lære deg hva som skiller dem og kanskje finne ut om du foretrekker det ene eller det andre.
Det er både fordeler og ulemper med bøker som snakker om konkrete produkter. Fordelen er selvsagt at å fordype seg i selvstudium på denne måten blir veldig enkelt, du kan bare ta med deg boka på polet og plukke fra hyllene (eller sette deg ved datamaskinen og bestille via vinmonopolet.no). I alle fall i høst. Og mange av disse vinene vil nok være tilgjengelige også neste år, og flere år fram i tid (Veuve Clicquot har vært populær i over 100 år, så det er vel ingen grunn til å tro den skal bli borte fra markedet med det første). Men likevel gir det boken et preg av datostempling. Joda, Ingvild har nok rett i at de polansatte kan hjelpe deg med å finne alternativer når en tapning har forsvunnet fra hyllen, men det blir ikke helt det samme. Moralen er kanskje at skal man først lese og bruke denne boka bør man gjøre det nå.
Ser man bort fra vinanbefalingene, utgjør kapitlene som beskriver de forskjellige typene en svært så lesbar tekst. Stilen er velkjent om du har lest noen av Ingvilds spalter i landet aviser: personlig og direkte, og pratet om vin er ispedd personlige anekdoter. Normalt når jeg omtaler forfattere bruker jeg både for- og etternavn eller bare etternavn, men i dette tilfellet ville det føles helt unaturlig. Etter å ha blitt tiltalt som «du» gjennom utallige vinspalter det siste året og gjennom hele Bobler! føler jeg at jeg må kunne ansees å være dus med Ingvild. Det blir altså litt som å lese en bok skrevet spesifikt for meg, en stil som kunne blitt klam og klein (litt som når selgere bruker fornavnet ditt i hver annen setning), men som fungerer. Det er som å ha en personlig trener (innbiller jeg meg, jeg har aldri testet det), en som heier på deg: Du kan lære deg dette.
Til tross for den personlige stilen er det ikke manko på vinfakta. Hadde jeg husket alt hadde jeg følt meg som ekspert allerede. Dessverre lekker hjernen som en sil. Men jeg satser på repetisjon og fordypning med selvstudium (selv om det siste kanskje ikke er egnet til å motvirke lekkasjen), så får vi se.
Skal jeg pirke på noe må det bli layoutmessige ting. Boka har en «gylden» profil. Ikke bare er omslaget preget av gult og gull, kapitlene er adskilt med gullfargede sider og enkelte faktabokser er trykt med gullfarge. Nå er ikke jeg noen stor fan av gull, men det skal jeg klare å se bort fra, derimot er de nevnte faktaboksene litt uheldige, det er nemlig ikke slik at gullskrift er synlig i alle lysvinkler. Jeg måtte jevnlig helle boka i en annen vinkel i forhold til leselyset mitt for å kunne se hva som stod der gullblekket var brukt. Det er ikke noe stort problem, men ble et irritasjonsmoment.
Hva står det her, da?
Det andre finurlige med layouten er at 1/3 av hver side er luft. Når man, som jeg, bestemmer seg for at dette er en bok det er naturlig å skrive notater i margen i** kan det egentlig være en fordel med så mye hvitt papir å utfolde seg på, men ellers synes jeg det er en litt merkelig avgjørelse.
All this space!
Siden noe av poenget med boka er at man skal smake vinen som omtales hadde jeg forberedt meg ved å kjøpe to flasker crémant.
Brun Crémant de Bourgogne Charme Blanc de Blancs Extra Brut
Farge: Blek strågul
Nese: Grønne epler og søt gjærbakst. Når jeg kommer tilbake til den fra den andre lukter den nærmest østers eller kamskjell.
Smak: Syrlige epler, sitron, et lett bitt av grapefrukt bak på tungen.
Munnfølelse: Noe fyldighet.
Kommentar: Joda, dette går an.
Ingvild sier: «Blanc de blancs. Hvit av hvit. Denne er laget utelukkende på chardonnay, og er et stramt og puristisk eksempel på bobler fra Burgund. Perfekt for deg som ikke liker for mye fuzz og jazz. Denne smaker av lys fersken og sitroner. Veldig god til fisk og sjømat.»
I smaksteknikkapittelet lærte jeg at jeg hadde benyttet feil glass, bedre lykke neste gang.
Paul Delane Crémant de Bourgogne Blanc de Noirs
Farge: Blekere og gråere enn den andre
Nese: Fersken og kanskje særlig dunete ferskenskall, men ingen sødme. Litt tørt eplepreg og hvite blomster.
Smak: Skall av grønne epler, sitron og jeg hadde nær sagt salt. Mineralitet, da kanskje?
Munnfølelse: Slank og elegant.
Kommentar: Lys, lett. lett å like. Blir ikke umiddelbart kjedelig, men ville også funket fint i sosialt lag der fokus ikke var på vinen. Kan fort bli kjøpt igjen.
Ingvild sier: «Blanc de noirs. Hvit av mørk. I min familie pleier vi å boble julen inn. Da fyller vi boblebadet, pøser på med badeskum og så skåler jeg og mannen min i denne. Sjarmerende. Ukomplisert. Raus.»
Begge vinene var hyggelige bekjentskaper, og om dette er typisk for kvaliteten til alle tipsene i boka kan det fort bli til at den får fungere som handleliste fremover.
Konklusjonen blir at om du, som meg, gjerne skulle visst mer om vin med bobler kan du gjøre dummere ting enn å kjøpe Bobler! Smaken av fest og starte selvstudium (eller hvorfor ikke få med deg noen fler? Bobler er enda morsommere i selskap med andre).
I dag blir det bare en vin. Sånn går det når man skal ha ting på dagen og ikke vil vente på bestillingsutvalget.
Ingvild er i Italia, nærmere bestemt Piemonte. Hun skal være der en stund. Litt misunnelig kan man vel få være? I alle fall, det kan jo bety en del italiensk vin på meg framover, det er ikke meg i mot.
Når jeg leser artikkelen om Nebbiolo skjønner jeg jo at jeg skulle vært mer tålmodig og faktisk sendt en bestilling. For det er nok ikke denne ganske snille – og unge – rosévarianten som er hovedfokus. Javel, vi får komme tilbake til temaet senere. Det er heller ikke meg i mot.
Ioppa Colline Novaresi Nebbiolo Rusin 2013
Farge: Lekkert jordbærsaftfarget
Nese: Jeg synes nesten det lukter lett av jordbær også, men det kan være fargen som lurer meg. Røde epler, i alle fall, og sitron samt noe annen syrlig frukt. Rips? Jeg synes den lukter litt skifer eller noe også, jeg.
Smak: Det starter med søte toner: Jordbær? Melne epler? Men på avslutning og ettersmak er det syrlighet som dominerer. Ekstrem sitronsyrlighet i ganen helt bakerst.
Munnfølelse: Slank. Middels intensitet. Ettersmaken av sitron fyller midten av munnen lenge.
Kommentar: Joda. Litt mye sitron, kanskje, men også mye annet å leske smaksløkene med. Ikke dum.
Og nå? Nå skal jeg lese nyinnkjøpt Bobler! og nyte litt mer rosé. I morgen kommer det kanskje en bokanmeldelse.
Det siste høres jo definitivt ganske greit ut, mengdetrening på vinsmaking kan jeg gjerne bli med på. Ja, Mosel høres vel i grunn ganske greit ut det også.
Jeg liker de små vinbondebiografiene Ingvild har med av og til. Det er et tøft marked enten man er fra gammel vinfamilie eller prøver å komme seg inn i miljøet som outsider. I dette tilfellet handler det om gammel vinfamilie, og et bratt vindyrkingsområde nord i Tyskland. Mosel. Før ungene blir for gamle til å sette pris på slott som ser ut som de er tatt rett ut av et eventyr skal vi på rundtur i Tyskland, og da vil jeg innom Mosel. Vi får se hva det blir til. Så til vinen.
Jeg lider av dårlig framsynthet på vinfronten for tiden, så noen bestillingsviner ble det ikke på meg i denne runden, jeg endte med å plukke to av de tre vinene min lokale pusher (polet på Nedre Elvehavn) hadde i hyllen fra Ingvilds hovedmistenkte i denne artikkelen: Markus Molitor. Den ene har Ingvild også på listen: Riesling Trocken, selv om den både i hennes liste og i polets varelister er oppgitt som 2012 og det var 2013 de hadde på hylla. Den andre er også en tørr Riesling, Zeltinger Riesling Trocken. Også den 2013-årgang. Prisforskjellen på de to er skarve 20 kroner, hvilke andre forskjeller jeg finner vil vise seg.
Markus Molitor Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul.
Nese: Grønne og gule epler, petroleum, hvite blomster (magnolia?).
Smak: Granny Smith-epler og nypresset sitronjuice.
Munnfølelse: Tørrhet i kinnene/munnhulen, fyldig, med middels intensitet.
Kommentar: Fint lite galt med denne så vidt jeg kan se.
Markus Molitor Zeltinger Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul, men hakket mørkere enn den andre.
Nese: Blodappelsin og grapefrukt, petroleum og tørr, steinrik jord.
Smak: Grønne epler, appelsinskall, sitronjuice.
Munnfølelse: Mindre tørrhet, litt slankere, men hakket mer intens.
Kommentar: Bitrere enn søsteren, men jeg liker det.
Jeg liker begge, og konklusjonen blir vel helst at jeg må gjøre som Ingvild foreslår: Mengdetrening. Jeg får slenge inn en bestilling på noen av den godeste herr Molitor sine dyrere og mer avanserte viner, drikke dem opp mot disse «enklere» utgavene og se om jeg får noen ahaopplevelser. Jeg kan ikke si jeg blir lei meg ved tanken på å drikke disse to igjen.
