A-magasinets vinskole 27. juni: Riesling

Det er interessant å lese om hvordan Rieslingmarkedet i Norge var ødelagt av Blue Nun og hvordan det tok seg opp ved hjelp av Leitz og Cordtsen fra 2002 og utover. Selv har jeg drukket Riesling “lenge”, men neppe i forkant av kurven. Selvsagt har je også drukket Blue Nun på noe tidspunkt, og ganske fort konkludert med at den var for søt. Nå snakker vi begynnelsen av nittitallet når jeg “lærte å drikke vin” på en vingård i Alsace sommeren før attenårsdagen. Søt hvitvin, må vite. Det varte heldigvis ikke så lenge.

Men tilbake til Riesling, her i Trondheim er vi så heldige å ha Calle Feght som lokal Rieslingambassadør, så akkurat på denne bølgen var jeg nok “early adopter”, i alle fall har det vært en av hvitvinstypene jeg har kommet tilbake til jevnlig de siste ti årene eller deromkring.

Dagens utvalg er en Ingvild ga 6 (av 6) og en bag-in-box som fikk 4.

Keller Riesling Von der Fels Trocken

Farge: Lys strågul

Nese: Sitron og gule plommer, petroleum og stikkelsbærkart. Petroleumen utvikler seg mot skifer etter en stund i glasset.

Smak: Salt og sitron. Plommer og grapefrukt. Skifer et sted midt i munnen. Mer salt på ettersmaken.

Munnfølelse: Mineralitet, ganske fyldig og ganske intens.

Kommentar: Skal vinen smake salt? For det gjør den. Og jeg liker det. Skulle jeg utsette noe på denne er det at jeg kunne ønsket meg litt mer omph i fruktsmaken for å balansere saltet og syrligheten.

Rocky Riesling

Farge: Lys strågul, en anelse gråere enn Keller’en

Nese: Pæresaftis og gråstein. Litt Haribo aprikoser.

Smak: Pæresaftis, sitron og et hint av dill (!?) på ettersmaken.

Munnfølelse: Slankere, men relativt intens.

Kommentar: Litt mye sitron, ikke nok av andre ting til å balansere smaken. Men helt ok til BiB til 260 for 2 liter å være.

Det er klasseforskjell på disse to, men i og med at den beste koster nesten like mye per flaske som den andre koster per to liter er det nesten beroligende.

A-magasinets vinskole 23. mai 2014: Helt stein

Etter mange uker med mer generelt tematiske vinspalter – noen av dem gode, for all del, slik som den om alkoholfritt i forbindelse med konfirmasjon – kom det plutselig to skikkelige vinskolespalter på løpende bånd, en om flint (vel, mineralitet) og en om chablis. Sistnevnte må jeg nok myse på bestillingsutvalget før jeg tester, men mitt lokale pol hadde to av tapningene fra flintspalten (de hadde tre, faktisk, men jeg nøyde meg med to), så i dag skal jeg drikke stein.

I forbindelse med et whiskysmaksnotat for mange år siden fikk jeg spørsmålet: “Har du faktisk smakt stein?” Spørsmålet var flåsete ment, og det egentlige svaret er selvsagt at når man skriver i et smaksnotat at noe smaker stikkelsbærbusk, for eksempel, mener man at det smaker slik stikkelsbærbusk lukter, som om du sitter med nesen langt inne i en på sensommeren mens du forsøker å finne de bærene som har gjemt seg bort. Stikkelsbærbusk har jeg hatt under “smak” i smaksnotater mange ganger, men nei, jeg har aldri smakt på en stikkelsbærbusk. Jeg mistenker faktisk at å tygge på en stikkelsbærbusk ville smakt helt annerledes enn det lukter.

Men stein? Stein har jeg smakt. Mange ganger. Det vil si, jeg har puttet stein i munnen og sugd på dem som på sukkertøy. Det er ganske mange år siden nå, jeg tror jeg fortsatt gikk i barnehagen sist jeg forsøkte, men jeg husker fortsatt smaken (godt hjulpet av hvordan stein lukter, selvsagt). Flint og skifer tror jeg kanskje ikke jeg har smakt på, det var nok helst granitt som var tilgjengelig der jeg ferdes (og de mest fristende steinene var de runde, så skifer ville nok utgå uansett).

Det er selvsagt ikke dermed sagt at jeg er bedre til å gjenkjenne mineralitet i vin enn den jevne amatør, men jeg skjønner i alle fall hva vinkjenneren mener når hen sier at vinen har et preg av skifer, eller kalk. Det er ikke mer fremmede smaker dét enn frukt. I følge Ingvild er mineralitet riktignok også “en strukturell følelse i munnen (…) I hvite viner kjennes det ofte som en saltaktig tørrhet på tungen og innsiden av kinnene.” Men jeg må innrømme at jeg har problemer med å skille “saltaktig tørrhet” fra generell tørrhet, og det er vel ikke slik at alle tørre viner er mineralske? Dagens mineralske viner skal legge grunnlag for Chablissmakingen senere, så forhåpentligvis lærer jeg noe mer om hvordan jeg skal kjenne det igjen når det dukker opp i vinen.

Jeg forsøkte meg først på dette i går kveld, men da hadde jeg hatt problemer med tett nese og nyseanfall hele dagen og ingen av vinene luktet noenting og begge smakte bare syrlig, ikke noe annet, så da måtte jeg til med Vacuvin og la dem stå til i dag. Med en god dose antihistamin innenbords har nesa berget i dag og vinen lukter faktisk noe. Men jeg tar forebehold for at nesa ikke er helt i toppform. Det forebeholdet kan jeg forøvrig ta fra april til juli, uansett, og så større deler av året ellers når jeg enten har vært borti noe jeg er allergisk mot, for eksempel støv, eller er småforkjølet, noe som skjer like ofte med meg som med de fleste småbarnsforeldre. Vel, til saken:

Kruger-Rumpf Schiefer Riesling Trocken 2013

Farge: Blek grålig strågul

Nese: Dempet, gule plommer, sitron og vag petroleum.

Smak: Syrlig, tørt eplepreg og, hm, umoden nektarin? Sitron og litt grapefrukt på ettersmaken.

Munnfølelse: Slank, middels intensitet.

Kommentar: Frisk og god sommervin, men jeg oppfatter den som rimelig enkel. Mineraliteten er der, men jeg må lete etter den.

Bailly Pouilly Fumé Les Vallons 2012

Farge: Lett grålig strågul

Nese: Petroleum og kalkstein. Det er frukt der også – sitron, stikkelsbærkart og grønne druer – men minerallukten er overveldende.

Smak: Lett bitre gule epler. Mango. Petroleum på ettersmaken. Etter en stund dukker plutselig stikkelsbærene (med vekt på bærene, ingen busk her) opp.

Munnfølelse: Ganske fyldig, føles på sett og vis tykk.

Kommentar: Dette var noe annet, ja. Her treffer mineraliteten midt i fleisen, i alle fall den bokstavelige “lukter og smaker som”. Dette med munnfølelsen vet jeg ikke om jeg helt har teken på ennå. Jeg må nok øve mer. Å, hvilken ulykke! Uansett, denne vinen var god.

Aftenpostens vinskole 7. februar: Eik

I går drakk jeg en whisky som luktet svidd trestige. Det kan ha vært fatet jeg luktet. Eik er jo noe jeg forholder meg til når det er snakk om maltwhisky, så egentlig er det spesielt interessant å se på hvordan eika eventuelt påvirker vinen. Noen fellestrekk må man jo nesten formode at finnes.

Vi starter med en vin som ikke har sett snurten av eik, for å ha et sammenligningsgrunnlag.

Texier Cairanne 2011

Farge: Mørk rød med tydelige lilla toner.

Nese: Røde bær, blåbær og muligens aronia. Litt syrlige epler finner jeg også.

Smak: Frisk og rimelig tørr, middels intensitet. Litt i overkant syrlig og skarp sånn helt for seg selv, det er kanskje tanninene? Appelsin(skall) på avslutningen.

Kommentar: Jeg tror jeg ville hatt mat til denne, men som sammenligningsgrunnlag er den sikkert bra.

Vèscine Capotondo Chianti Classico

Farge: Mørk rød, hakket mindre lilla enn den forrige, men fortsatt i den blå enden av rødtoneskalaen.

Nese: Nedtonet fruktpreg, gjærdeig og rund vanilje. Brent sukker, det bør vel være fatet? Jeg får litt osteassosiasjoner, plutselig, eller er det ristede nøtter?

Smak: Tørr. Avdempet tørket frukt.

Kommentar: Jeg er ikke sikker på at jeg ville kalt det vanilje om ikke det var det jeg satt og lette etter. Men at den er vesensforskjellig fra Texieren er det ingen tvil om.

Parusso Langhe Nebbiolo

Farge: Mørk rød, fortsatt mot blått heller enn brunt.

Nese: Plomme i madeira. Litt mørk sjokolade? Vaniljen kommer etterhvert, sammen med et ganske tydelig preg av nybrent kaffe.

Smak: Også tørr, men ørlitt mindre enn de to andre. Røde bær og røde plommer. Jeg finner appelsin på ettersmaken her også, og noe mer bæraktig, rips, kanskje?

Kommentar: Heller ikke her synes jeg vaniljepreget hopper mot meg akkurat, men også denne har tydelig utviklet seg på annen måte enn referansevinen.

Jeg burde kanskje droppet vinskole i dag, jeg er enten i ferd med å bli forkjølet, eller så har jeg konstantert at den generiske antihistaminen jeg ble påprakket i stedet for mitt vanlige dop her for leden ikke virker. Jeg håper på det siste, det er lettest å fikse. Nesa er i alle fall ikke 100 %. På den annen side, om jeg som polleallergiker og småbarnsmor skal vente til nesa er i toppform med å lukte på vin har jeg sannsynligvis mindre enn 10 helger i året å ta av. Det er litt lite…

Lesestoff til helga #21

The interwebz: New York Times’ vinskribent Eric Asimow starter vinskole. Hver måned plukker han en vintype og foreslår eksempler og deretter kan leserne være med å diskutere sine erfaringer. Det kan jo bli interessant å følge med på.

Norge: At forbudet mot alkoholreklame av og til får pussige utfall har vi erfart mange ganger. Nå har Helsedirektoratet funnet tiden inne for å gjennomgå norske bryggeriers facebook- og hjemmesider og finne mye de ikke liker. Men hvor går egentlig grensene for hva som er lov og ikke lov, og hvordan påvirker det norske produsenters konkurranseevne? Sammy Myklebust har noen filosoferinger over temaet på Ølportalen.

A-magasinets vinskole 21.02.2014: Kroppskontroll

I dag er det meningen at jeg skal forsøke å kjenne forskjellen på kropp og intensitet. Jeg forstår forskjellen intellektuelt, det vil si: Ingvilds forklaring er grei og jeg skjønner hva hun mener. Å overføre det til å si noe om hva som er hva når jeg smaker på vinen blir utfordringen. Desverre kom jeg i skade for å lese “fasiten” når jeg sjekket gjennom polets nettsider for å finne ut hvilke av de foreslåtte vinene som var tilgjengelige på det enklest tilgjengelige polet, så man kan ikke kalle dette blindsmaking, by any means. Hvilket vil tilsi at jeg kommer til å måtte øve mer.

(Begge av dagens viner er forøvrig en annen årgang enn den Ingvild oppgir.)

Taupenot Saint-Romain 2011 (Pinot Noir)

Nese: Jeg synes nesten det lukter vinmarker. Jeg finner både vegetasjon, treverk og noe litt jordaktig, dessuten røde bær og druejuice. Etter en stund i glasset lukter den plutselig kandisert appelsin/appelsinsaftpulver.

Smak: Røde bær, støv. Etterhvert kommer det søtlige, litt kunstige appelsinpreget på smaken også.

Kommentar: Den har en tørrhet som brer seg i munnhulen, men smaken fordeler seg kanskje noe smalere? Likevel er den ganske intens, vil jeg si. Appelsinsukkertøypreget var uventet og høres kanskje ikke så bra ut, men jeg synes både det lukter og smaker godt, så det trekker ikke ned for min del.

Gran Coronas Reserva 2010 (Cabernet Sauvignon 85%, Tempranillo 15%)

Nese: Kirsebær og svisker. Krydder.

Smak: Mørke, røde bær, spesielt kirsebær. Eik. Jeg tenker også på et eller annet blomstrete som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.

Kommentar: Fyller tungen (middels kropp?) og oppleves også relativt intens. Når jeg tar en slurk rett etter en slurk av den andre smaker den rett og slett beskt, så det er ikke å anbefale (men det er vel kanskje generelt ikke å anbefale å “blande” vin på den måten). For seg selv smaker den ganske godt, og er sannsynligvis enda bedre til mat av noe slag. (Ingvild mener biff, det spiser jeg sjelden. Jeg tenker at en ikke for sterkt krydret wok med svin eller kylling hadde funket, men det er muligens mest fordi jeg har tenkt at jeg har lyst på nettopp det et par dager nå uten å ha hatt tid til å lage det.)

Topf Riesling Wechselberg Spiegel Reserve 2009

Dette er en av vinene på Ingvild Tennfjords liste over viner som framkalte gåsehudfølelse i 2013, A-magasinet 27. desember. Jeg drakk en rødvin fra listen for to uker siden.

Farge: Ganske gyldent strågul.

Nese: Denne lukter faktisk druer, litt mineralsk og litt petroleum.

Smak: Syrlig, litt petroleum her også, fruktighet som gir mest sitronfølelse, men også litt syrlige epler og umoden melon. På ettersmaken får jeg faktisk litt honning (ikke sødme, men honningsmak).

Kommentar: Det lukter innmari godt. Jeg blir ikke like forført av smaken, det blir litt mye sitron, men jeg er ikke direkte lei meg for å ha en hel flaske å drikke opp heller.

A-magasinets vinskole 27. desember: Gåsehud

I går kveld fikk jeg gåsehudsfølelsen. Jeg var på nyttårsbord på To rom og kjøkken med jobben og vi spiste tre retter og drakk vinpakke til. Men i går var det nok først og fremst blomkålsuppa og reinsdyrentrecoten jeg fikk gåsehud av. Ikke at det var noe galt med vinen, men den suppa var nå en gang noe for seg selv. Mer om det senere, jeg fikk til og med kludret ned noen smaksnotater.

Nå er det fredag kveld og som mange andre er jeg klar for å slappe av på sofaen med en rødvin. Etterhvert skal man kanskje se Nytt på nytt, ellers blir det nok mest lesing, siden jeg holder på med den særdeles engasjerende serien til Ben Aaronovitch om PC Peter Grant.

Og da passer det vel bra å teste en av de vinene Ingvild fremhever for å ha gitt henne gåsehudfølelse i 2013?

Mac Forbes Yarra Valley Pinot Noir 2011

Farge: Lysere enn jeg ventet, den er delvis gjennomsiktig og det er nærmest en blanding av rødvin og rosé. Dette kan selvsagt være typisk for Pinot Noir for alt jeg vet, i så fall kan man jo mene at jeg burde ha lagt merke til det ved tidligere anledninger. Rødtonen går mot brunt snarere enn lilla.

Nese: Ripssaft og kirsebær. Etterhvert synes jeg den får litt kjøttpreg, som en god biff.

Smak: Uventet syrlig i forhold til lukta. Røde bær og kraftig syrlighet som fra bærkart, ikke f.eks. sitron.

Kommentar: Umiddelbart tenkte jeg at dette blir for syrlig for meg, men etter noen slurker hadde tunga vent seg til det. En spennende vin med en uventet twist, men gåsehud? Nei.

A-magasinets vinskole 1. november: Østerrike

I morgen skal jeg skrive om whisky, jeg lover.

Nå, derimot, skal jeg drikke Grüner Veltliner, og det gleder jeg meg til. En kamerat av meg traff en østerriker i Oxford og bodde i Wien et år på grunn av henne (nå bor de begge i Norge). Vi var der på besøk, og toget fra Wien til Salzburg, og på toget drakk vi Grüner Veltliner. Ingen vin kan noensinne konkurrere med den sikkert litt kjipe togvinen; det var varmt og tørt i kupeen (som vi forøvrig hadde for oss selv), vi var tørste, vinen var kald og utsikten var eksotisk. For ikke å snakke om hvor ekstraordinært det er for en nordmann å kjøpe vin fra serveringsvogna på toget (selv en nordmann som har bodd både i Danmark og Storbritannia). Jeg tror faktisk jeg har bilde av togvinen, men desverre ikke elektronisk. Dette var den gangen jeg fortsatt bare hadde analogt kamera med diasfilm. Derimot har jeg bilde av meg selv fra Salzburg slott med det vi nok drakk mest av på turen: Weissbier.

salzburg-1Kvalitet kan dårlig konkurrere med opplevelser, men jeg har hatt en forkjærlighet for Grüner Veltliner siden, og drukket flere, blant annet den første av de jeg har kjøpt til i dag.

Sånn sett er jeg ikke i målgruppa for denne leksjonen. Ingvild preker til koret i mitt tilfelle. Men vi kan gjerne få mer blest om østerriske viner i Norge, så jeg kan jo legge min stemme til.

Allram Hasel Alte Reben Grüner Veltliner 2012

Nese: Jeg synes det lukter smør og sitron, med et anslag av tropisk frukt.

Smak: Frisk og god, sitron også her, og gule epler. Lang, ren ettersmak.

Kommentar: Det skulle vært sommer og sol på terassen og svinefilet på grillen. Men det er ikke dermed sagt at den ikke funker en kald januarkveld også. Jeg har lyst til å teste den til curry, Riesling pleier å funke, men dette bør vel også gå greit?

Loimer Grüner Veltliner Terassen 2011

Nese: Gule epler og sitron. Litt krydret sitronpai.

Smak: Fruktig, gule epler også her, men mye mineralpreg. Skifer, sier jeg.

Kommentar: Her er det mye både på smak og lukt, mer enn jeg klarer å sette ord på. Verdt prisen. Kommer nok til å bli kjøpt igjen.

A-magasinets vinskole 15. november: A fistful of dollars

Nå fikk jeg lyst til å se film. Gode gamle Clintern.

A_Fistful_of_Dollars_posterEtter litt om og men fikk jeg endelig somlet meg til å legge inn en vinbestilling, så nå har jeg vin både til denne leksjonen og til to til. Siden det denne gangen handler om to viner fra samme produsent, men med ulik pris har jeg fått mannen til å helle opp i merkede glass slik at jeg ikke vet hvilken som er dyrest mens jeg smaker.

De to vinene er Zaccagnini Montepulciano d’Abruzzo 2011 og Zaccagnini Montepulciano d’Abruzzo Riserva 2010.

Vin A

Nese: Jeg får litt pizza-assosiasjoner: Steinovnsbakt med litt brent mel, fenikkel og, hm, paprika-krydder. Etter litt tid i glasset får jeg Ritz-kjeks.

Smak: Vag lakrissmak, litt mineralsk, litt solbær. Nok smak, men ikke noen stor kompleksitet. Relativt mye sødme.

Kommentar: Mer interessant på lukt enn smak, men helt klart noe jeg ville være fornøyd med å få i glasset i de fleste sammenhenger. Lettdrikkelig. Smaker mer og mer saft jo lenger ned i glasset jeg kommer.

Vin B

Nese: Solbær og åkerjord. Lakris.

Smak: Umiddelbart inntrykk er at den er røffere enn vin A og krever mer av ganen. Røde bær; litt sure kirsebær. Tørrere enn vin A, mer fatpreget?

Kommentar: Jeg tenker jeg kanskje burde hatt mat til denne.

Siden Ingvild snakket om lakris på den ene fant jeg selvsagt det på begge, sånn er det når hjernen lar seg lede. Jeg spurte om fasiten uten egentlig å gjette, og svaret burde vært innlysende: Lettdrikkelig betyr sjelden avansert når vi snakker om vin. Vin A er altså billigst av de to, vin B er “riserva”.

A-magasinets vinskole 22. november: Cava (billige bobler)

Vin etter whisky gjør…frisky? Eh. Ja, ja, jeg måtte nesten få unna julekalenderen først.

I dag ble det to Cava fra Ingvilds liste med seks, plukket etter prinsippet “de jeg fant først”. Egentlig skulle jeg ha vin til forrige leksjon, men polet vi besøkte var tom for det jeg trengte, så da ble det plan B.

Jeg er fryktelig glad i champagne. Jeg trodde i mange år at jeg ikke likte musserende, før jeg var på en nyttårsfest der jeg fikk ekte champagne for første gang og oppdaget at jeg bare var dyr i drift (det var noe det samme med whisky, jeg hadde vel bare smakt standard blend og fikk endelig smake maltwhisky, som jo var mye bedre). Etterhvert har jeg jo funnet ut at jeg først og fremst liker knusktørr musserende, som gjerne ikke er det du får når noen har kjøpt noen billige bobler til en fest. Med det utgangspunktet har det vært fullt mulig å finne både Cava og Prosecco som smaker godt, for ikke å snakke om engelsk og walisisk musserende, der finnes det noen riktige godbiter.

Begge de jeg fikk med meg i dag er heldigvis “brut”, så da er det jo håp. Og for en gangs skyld har jeg klart å ta bilde:

amag_bobler

Soler-Jové Brut Rosé

Farge: Lekkert jordbærrød

Nese: Mineralsk preg, sandjord.

Smak: Fin syrlighet. Jeg kjenner et hint av røde bær, men det kan være fargen som trigger hjernen. Ingvild er enig med meg, ser jeg, så da sier vi vel at det er røde bær her (selv om hun finner dem på nesen, det gjør ikke jeg).

Kommentar: Jeg synes hele flaskefremtoningen til denne er så glorete at jeg ble positivt overrasket over hvor god den er. Helt klart en vin å merke seg for de anledningene hvor litt billige ROSA bobler er tingen. Det er jo grand prix igjen til våren, for eksempel.

Loxarel Reserva Brut Nature 2010

Farge: Lys strågul

Nese: Også mineralsk preg, men med fruktige overtoner; sitron og pære?

Smak: Frukt også her, sitron og pære og… kandisert appelsin?

Kommentar: Spennende, men litt mer sukkertøyassosiasjoner enn jeg egentlig vil ha i en vin (i hvert fall en med bobler).

Så i dag er jeg ikke enig med Ingvild, hun har gitt Soler-Jové 5 og Loxarel 6. Nå har hun riktignok smakt 2009-årgangen av sistnevnte, så vi kan ta høyde for en viss forskjell der. Uansett: Jeg foretrekker roséen.

Jeg må bestille noen flasker for å få tatt unna leksjonen fra 15. november, og tror nok jeg må slenge med Castellroig Brut Nature fra denne leksjonen på bestillingen. Kanskje også Gramona Ill Lustros Gran Reserva, men den koster hele 279 kroner, og da er ikke boblene så billige lenger (og jeg er fristet til å kjøpe Tarlant i stedet).

Jeg var forresten på Vinpuls for noen uker siden, og da fokuserte jeg på bobler. Jeg tror jeg klarte å smake meg gjennom alle boblene i rommet. Rapport hadde jeg jo tenkt å skrive, men har ikke kommet så langt. Kanskje i morgen?