The interwebz: New York Times’ vinskribent Eric Asimow starter vinskole. Hver måned plukker han en vintype og foreslår eksempler og deretter kan leserne være med å diskutere sine erfaringer. Det kan jo bli interessant å følge med på.
Norge: At forbudet mot alkoholreklame av og til får pussige utfall har vi erfart mange ganger. Nå har Helsedirektoratet funnet tiden inne for å gjennomgå norske bryggeriers facebook- og hjemmesider og finne mye de ikke liker. Men hvor går egentlig grensene for hva som er lov og ikke lov, og hvordan påvirker det norske produsenters konkurranseevne? Sammy Myklebust har noen filosoferinger over temaet på Ølportalen.
Nese: Røde bær. En stund får jeg epleblomster som forsvinner igjen til fordel for kirsebær og et hint av krydder. Etter en stund i glasset får jeg klare assosiasjoner til kantareller stekt i smør.
Smak: Røde bær. Melne epler og epleskall. Solbærsaft på ettersmaken. Soppreget dukker opp på smaken før det kommer på lukta, smørsurrede kantareller.
Intensitet/fylde: Jeg opplever den som relativt lett, med middels fylde.
Kommentar: Jeg vet ikke om soppen egentlig tyder på feil på flaska, men det smaker ikke vondt, bare litt uvventet. Førsteinntrykket var «Helt ok, men ikke noe å hoppe i taket for», men vi ble bedre venner etterhvert (og, nei, jeg har ikke kommet SÅ langt ned i flaska, vi ble venner i løpet av det første glasset).
Disclaimer: Jeg øver meg på vinnotater. Ikke at jeg er proff på whisky, altså, men vin er jeg helt amatør på.
I dag er det meningen at jeg skal forsøke å kjenne forskjellen på kropp og intensitet. Jeg forstår forskjellen intellektuelt, det vil si: Ingvilds forklaring er grei og jeg skjønner hva hun mener. Å overføre det til å si noe om hva som er hva når jeg smaker på vinen blir utfordringen. Desverre kom jeg i skade for å lese «fasiten» når jeg sjekket gjennom polets nettsider for å finne ut hvilke av de foreslåtte vinene som var tilgjengelige på det enklest tilgjengelige polet, så man kan ikke kalle dette blindsmaking, by any means. Hvilket vil tilsi at jeg kommer til å måtte øve mer.
(Begge av dagens viner er forøvrig en annen årgang enn den Ingvild oppgir.)
Taupenot Saint-Romain 2011 (Pinot Noir)
Nese: Jeg synes nesten det lukter vinmarker. Jeg finner både vegetasjon, treverk og noe litt jordaktig, dessuten røde bær og druejuice. Etter en stund i glasset lukter den plutselig kandisert appelsin/appelsinsaftpulver.
Smak: Røde bær, støv. Etterhvert kommer det søtlige, litt kunstige appelsinpreget på smaken også.
Kommentar: Den har en tørrhet som brer seg i munnhulen, men smaken fordeler seg kanskje noe smalere? Likevel er den ganske intens, vil jeg si. Appelsinsukkertøypreget var uventet og høres kanskje ikke så bra ut, men jeg synes både det lukter og smaker godt, så det trekker ikke ned for min del.
Gran Coronas Reserva 2010 (Cabernet Sauvignon 85%, Tempranillo 15%)
Nese: Kirsebær og svisker. Krydder.
Smak: Mørke, røde bær, spesielt kirsebær. Eik. Jeg tenker også på et eller annet blomstrete som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.
Kommentar: Fyller tungen (middels kropp?) og oppleves også relativt intens. Når jeg tar en slurk rett etter en slurk av den andre smaker den rett og slett beskt, så det er ikke å anbefale (men det er vel kanskje generelt ikke å anbefale å «blande» vin på den måten). For seg selv smaker den ganske godt, og er sannsynligvis enda bedre til mat av noe slag. (Ingvild mener biff, det spiser jeg sjelden. Jeg tenker at en ikke for sterkt krydret wok med svin eller kylling hadde funket, men det er muligens mest fordi jeg har tenkt at jeg har lyst på nettopp det et par dager nå uten å ha hatt tid til å lage det.)
Dette er en av vinene på Ingvild Tennfjords liste over viner som framkalte gåsehudfølelse i 2013, A-magasinet 27. desember. Jeg drakk en rødvin fra listen for to uker siden.
Farge: Ganske gyldent strågul.
Nese: Denne lukter faktisk druer, litt mineralsk og litt petroleum.
Smak: Syrlig, litt petroleum her også, fruktighet som gir mest sitronfølelse, men også litt syrlige epler og umoden melon. På ettersmaken får jeg faktisk litt honning (ikke sødme, men honningsmak).
Kommentar: Det lukter innmari godt. Jeg blir ikke like forført av smaken, det blir litt mye sitron, men jeg er ikke direkte lei meg for å ha en hel flaske å drikke opp heller.
I går kveld fikk jeg gåsehudsfølelsen. Jeg var på nyttårsbord på To rom og kjøkken med jobben og vi spiste tre retter og drakk vinpakke til. Men i går var det nok først og fremst blomkålsuppa og reinsdyrentrecoten jeg fikk gåsehud av. Ikke at det var noe galt med vinen, men den suppa var nå en gang noe for seg selv. Mer om det senere, jeg fikk til og med kludret ned noen smaksnotater.
Nå er det fredag kveld og som mange andre er jeg klar for å slappe av på sofaen med en rødvin. Etterhvert skal man kanskje se Nytt på nytt, ellers blir det nok mest lesing, siden jeg holder på med den særdeles engasjerende serien til Ben Aaronovitch om PC Peter Grant.
Og da passer det vel bra å teste en av de vinene Ingvild fremhever for å ha gitt henne gåsehudfølelse i 2013?
Mac Forbes Yarra Valley Pinot Noir 2011
Farge: Lysere enn jeg ventet, den er delvis gjennomsiktig og det er nærmest en blanding av rødvin og rosé. Dette kan selvsagt være typisk for Pinot Noir for alt jeg vet, i så fall kan man jo mene at jeg burde ha lagt merke til det ved tidligere anledninger. Rødtonen går mot brunt snarere enn lilla.
Nese: Ripssaft og kirsebær. Etterhvert synes jeg den får litt kjøttpreg, som en god biff.
Smak: Uventet syrlig i forhold til lukta. Røde bær og kraftig syrlighet som fra bærkart, ikke f.eks. sitron.
Kommentar: Umiddelbart tenkte jeg at dette blir for syrlig for meg, men etter noen slurker hadde tunga vent seg til det. En spennende vin med en uventet twist, men gåsehud? Nei.
Vin etter whisky gjør…frisky? Eh. Ja, ja, jeg måtte nesten få unna julekalenderen først.
I dag ble det to Cava fra Ingvilds liste med seks, plukket etter prinsippet «de jeg fant først». Egentlig skulle jeg ha vin til forrige leksjon, men polet vi besøkte var tom for det jeg trengte, så da ble det plan B.
Jeg er fryktelig glad i champagne. Jeg trodde i mange år at jeg ikke likte musserende, før jeg var på en nyttårsfest der jeg fikk ekte champagne for første gang og oppdaget at jeg bare var dyr i drift (det var noe det samme med whisky, jeg hadde vel bare smakt standard blend og fikk endelig smake maltwhisky, som jo var mye bedre). Etterhvert har jeg jo funnet ut at jeg først og fremst liker knusktørr musserende, som gjerne ikke er det du får når noen har kjøpt noen billige bobler til en fest. Med det utgangspunktet har det vært fullt mulig å finne både Cava og Prosecco som smaker godt, for ikke å snakke om engelsk og walisisk musserende, der finnes det noen riktige godbiter.
Begge de jeg fikk med meg i dag er heldigvis «brut», så da er det jo håp. Og for en gangs skyld har jeg klart å ta bilde:
Soler-Jové Brut Rosé
Farge: Lekkert jordbærrød
Nese: Mineralsk preg, sandjord.
Smak: Fin syrlighet. Jeg kjenner et hint av røde bær, men det kan være fargen som trigger hjernen. Ingvild er enig med meg, ser jeg, så da sier vi vel at det er røde bær her (selv om hun finner dem på nesen, det gjør ikke jeg).
Kommentar: Jeg synes hele flaskefremtoningen til denne er så glorete at jeg ble positivt overrasket over hvor god den er. Helt klart en vin å merke seg for de anledningene hvor litt billige ROSA bobler er tingen. Det er jo grand prix igjen til våren, for eksempel.
Loxarel Reserva Brut Nature 2010
Farge: Lys strågul
Nese: Også mineralsk preg, men med fruktige overtoner; sitron og pære?
Smak: Frukt også her, sitron og pære og… kandisert appelsin?
Kommentar: Spennende, men litt mer sukkertøyassosiasjoner enn jeg egentlig vil ha i en vin (i hvert fall en med bobler).
Så i dag er jeg ikke enig med Ingvild, hun har gitt Soler-Jové 5 og Loxarel 6. Nå har hun riktignok smakt 2009-årgangen av sistnevnte, så vi kan ta høyde for en viss forskjell der. Uansett: Jeg foretrekker roséen.
Jeg må bestille noen flasker for å få tatt unna leksjonen fra 15. november, og tror nok jeg må slenge med Castellroig Brut Nature fra denne leksjonen på bestillingen. Kanskje også Gramona Ill Lustros Gran Reserva, men den koster hele 279 kroner, og da er ikke boblene så billige lenger (og jeg er fristet til å kjøpe Tarlant i stedet).
Jeg var forresten på Vinpuls for noen uker siden, og da fokuserte jeg på bobler. Jeg tror jeg klarte å smake meg gjennom alle boblene i rommet. Rapport hadde jeg jo tenkt å skrive, men har ikke kommet så langt. Kanskje i morgen?
Mitt sensoriske minne er ikke allverden å skryte av. Jeg vil gjerne tro Ingvild Tennfjord når hun sier at jeg kan trene meg opp. Jeg har forsøkt sånn litt halvhjertet i mange år, både fordi jeg gjerne skulle vært bedre på vin, men selvsagt også i forhold til andre drikker. Whisky og sider, for eksempel. Og, joda, klart det er trening. Det er i alle fall trening å sette ord på det man lukter når man stikker nesen oppi glasset. Det sensoriske vokablularet har vokst. Men fortsatt føler jeg at mye sitter dårlig, og hva jeg finner i en whisky kan variere mye fra dag til dag. Vel, da får man vel trene mer.
I dag skal jeg lukte på og drikke «moden aprikos og petroleum» og «flintstein og mineraler». Jeg gleder meg. Kanskje gir jeg meg på «kirsebær!» etterpå. Den ble nemlig også med hjem i dag, selv om jeg altså egentlig har tenkt å nøye meg med å åpne to flasker per kveld. Vi får se.
Ehlen Erdener Treppchen Riesling Spätlese 2004
Farge: Strågul
Nese: Jeg kjøper petroleumen. Aprikos vet jeg derimot ikke om jeg kjenner, jeg ville kanskje sagt honningmelon? Ett eller annet litt friskere, i alle fall.
Smak: Hui, det var søtere enn forventet. Klare assosiasjoner til honning, men også en litt syrlig fruktighet, litt sitrus til og med. Jeg får igjen petroleumen fra nesen på sidene i munnen, mens frukten ligger mer midt i ganen.
Kommentar: Hakket for søt for min smak, i alle fall som «kosevin» på en stormfull novemberkveld. Mulig den hadde gjort seg til litt salt mat eller muligens ost? Vondt er det jo slett ikke, mener jeg.
Nese: Pæresaftis er det første som slår meg. Denne er mye friskere på lukta enn den andre. Med nesa dypere i glasset kjenner jeg det mineralske preget som Ingvild reklamerer med.
Smak: Syrlig, litt sitronsyrlig, faktisk. Og, ok, mineralsk preg. Ikke som å tyggeflintstein, akkurat, men at smaken er der, det er sikkert.
Kommentar: Om den andre er for søt sånn helt for seg selv var denne nesten litt for syrlig (og da snakker en som synes 3 gram restsødme i Champagne er mer enn nok, altså, det er ikke som om jeg ikke liker tørr vin). Jeg får litt assosiasjoner til sånne sure godterier, godt med en innimellom, men det må sødme til også. Vet ikke hva slags mat man skulle balansert med.
Nå skal ingen beskylde meg for ikke å være grundig, så jeg har vært på kjøkkenet og funnet fram salinas med ost, mer nøyaktig Hitra grotteost (normallagret) og Hitra hvit. Jeg kan først og fremst rapportere om at osten er god, dersom det skulle være tvil om det. Løp og kjøp. Kjeksen, derimot, har visst stått i skapet for lenge, så den dropper jeg. Ehlen’en funker til ost, det skal den ha. Det er fortsatt litt mye sødme for meg, men det gjør mindre i det selskapet.
Klikk mener Leitzen er ideell til sushi. Det har jeg ikke tenkt å teste. Polet foreslår fisk, skalldyr og fugl. Ingen av delene er det noe særlig håp for å få testet i kveld, så den får stå seg mot osten den også. Og det funker. Ikke fantastisk, men osten tar «the edge» av vinens syrlighet slik at den blir mer behagelig å drikke. Man får vel teste den til annen mat også, kanskje, men det blir ikke i kveld. Nå er begge pumpet med vacuvin’en, og jeg har åpnet rødvinen:
Carussin Asinoi Babera d’Asti 2012
Farge: Rødlilla.
Nese: Nå kommer nesa mi til kort. Her er det noe jeg kjenner igjen, men hva? Jeg får assosiasjoner til grillkjøtt, krydret med paprika og… Må jeg ut i krydderhylla igjen? Jepp, det må jeg: Timian er det jeg tenker på. Og når jeg har fått parkert den assosiasjonen kjenner jeg endelig kirsebærene som Ingvild snakket om. De er der i fullt monn.
Smak: Følger lukta. Kirsebær med en side serving av timian. (Hm. Kanskje det hadde vært en dessertidé? Eller i alle fall likøridé? Kirsebærlikør krydret med timian?)
Kommentar: Lettdrikkelig og «lett likelig». Definitivt en kandidat for å drikkes igjen. Og igjen.
(Denne har jeg muligens drukket før, jeg plukker gjerne Non Dos-viner når jeg ikke helt vet hva jeg skal ha, og denne har lett gjenkjennbar grønn folie over korken.)
Med utgangspunktet at det meste som framstår som «ekspertise» kan tilskrives masse øvelse har jeg lenge tenkt at jeg skulle konsentrere meg om vinsmaking av og til og ikke bare vindrikking… Når A-magasinet oppsto i ny drakt i høst innledet deres nye vinskribent, Ingvild Tennfjord, en serie for å lære meg vin. Ja, ikke bare meg, selvsagt, men hun snakker direkte til leseren og skriver «du», så da forholder jeg meg til det. Det passet jo forsåvidt bra, tenkte jeg, men jeg er ikke så kjapp av meg, så jeg kom ikke i gang før denne uken. Jeg har tatt vare på alle «leksjonene» og tar dem i rekkefølge. Det vil si, jeg hopper visst over den første, for den fokuserte på viner som var av typen jeg allerede liker (i følge Ingvild, altså). Og, joda, jeg skal nok teste noen av dem etterhvert, men jeg var jo interessert i læringsprossessen, liksom.
Nå var det jo aldri meningen at dette skulle bli noen vinblogg, men siden jeg trenger å ha notatene mine et sted kan jeg like gjerne dele dem her, de kan jo være av interesse for noen andre også? Og vin er jo unektelig (som regel) drikkelig. Om ikke annet blir dette for en slags anmeldelse av opplegget i A-magasinet å regne. En anmeldelse over flerfoldige uker, riktignok.
I kveld blir det Sauvignon blanc. Bare to av de seks Ingvild anbefaler, i hvert fall i første omgang, men det er en start. Skulle jeg åpnet mer enn to flasker på en kveld måtte jeg nesten hatt noen å dele med. Jeg har forsøkt i flere år å skramle sammen nok venner som var interessert for å gjennomgå polets vinklubbopplegg, men entusiasmen har uteblitt. Nå har jeg gitt opp og sitter her i ensom majestet. Jeg har Vacuvin, en fin oppfinnelse, men selv om den redder vinrestene i noen dager er det ikke fristende å åpne mer enn to flasker om gangen. Såh.
Jeg endte med de to Ingvild har gitt 6, det var sånn halvveis tilfeldig, jeg hadde bare notert navn. Cloudy Bay hadde jeg planlagt å kjøpe, men Sancerren var den jeg fant først av de andre.
Domain Fouassier Sancerre les Grand Champs 2011
Farge: Lys strågul
Nese: Joda, modne stikkelsbær er tydelige på nesa. «Elegant og kompleks» sier Ingvild, og jeg kan nok være enig i det første, men siden jeg ikke klarer å identifisere noe særlig annet enn stikkelsbær får jeg ta hennes ord for det andre.
Smak: Litt mindre modne stikkelsbær, nesten kart. Der nesa lover sødme er smaken behagelig tørr, strengt tatt en positiv overraskelse. Når jeg kommer tilbake til den etter Cloudy Bay’en og etter at den har fått en stund i glasset har smaken fått en ny dimensjon av noe jeg ikke heeeeelt klarer å navngi… Appelsinskall? Et hint av bitterhet og noe søtt sitrusaktig i alle fall. Det er slett ikke negativt.
Kommentar: En god hvitvin. Kan komme til å kjøpe flere flasker av denne.
Cloudy Bay Sauvignon Blanc 2012
Farge: Blek strågul (altså blassere og lysere enn den andre)
Nese: Solbær og solbærbusk. Så til de grader. «Intens» er vel den beste karakteristikken.
Smak: Jøss. Joda. Solbærkart og et hint av stikkelsbær, og ganske mye solbærblader også. Den syrlige solbærsmaken blir hengende igjen lenge på tunga. Det smaker litt som om noen hadde klart å lage sånn surt godteri med ordentlig solbærsmak snarere enn syntetisk (ikke fullt så munnsnurpende surt som sånn godteri kan være av og til, da. Det holder seg på det særdeles behagelige nivået).
Kommentar: «Er du villig til å betale, er denne i en klasse for seg», sier Ingvild, og jeg kan ikke annet enn være enig. Man kan jo ikke drikke vin til over to hundre kroner hver dag, på den annen side skal man vel heller ikke akkurat drikke vin hver dag. Jeg kommer nok til å koste på meg flere flasker, for dette var godt.
Man kan ikke reise en uke til Italia uten å få med seg minst en vingård, selv om hovedfokuset for ferien er aktiviteter som er gøy for seksåringen. Siden vi gjerne ville sikre oss at vi brukte tiden på vin som var verdt det, tok vi kontakt med Non Dos via Facebook før vi dro for å høre om de hadde noen produsenter i området som ville ha besøk. De satte oss i kontakt med Francesco Maule, sønn av Angiolino, med beskjed om at vi bare kunne ringe og avtale tidspunkt.
Vi hadde litt problemer med å finne fram til la Biancara, vingården, siden Google insisterer på at den ligger i nabogata (og det er italiensk landsbygd vi snakker om her, det er hverken mye skilt eller særlig mange mennesker å spørre).
Google vil altså ha det til at la Biancara ligger ved markøren, mens vingården egentlig ligger omtrent der pilen peker.
Med hjelp fra Francesco fant vi likevel fram, og vi innså at gatenavnene nok burde ha gitt oss et hint…
Utsikt fra toppen av bakken. Jeg har sett verre.
I alle fall, vi kom fram og ble tatt godt i mot. Vi parkerte ved det gamle huset som var kombinert driftsbygning og bolighus og gikk derfra opp bakken, omgitt av vinranker på alle kanter, til den nye bygningen som er under oppføring, der det både skal være boligareale for Angiolino og frue, Bed & Breakfast-muligheter for turister (gjett om vi planlegger å komme tilbake?) og nye driftslokaler. Sistnevnte var mer eller mindre ferdig og omvisningen startet der.
Fra modningstankene tappet Francesco en Sassaia 2012 (2011-utgaven er å få på polet nå), som jeg noterte meg at hadde et slående preg av grønne epler på lukta og at det smakte utmerket. (Smaksnotater for vin er ikke egentlig min greie, jeg har for lite øvelse, men hovedinntrykket av det vi fikk smake skal jeg ta med i alle fall.)
Så fikk vi bli med inn til de mer tradisjonelle «tankene».
Vegg i vegg, og med glassvegg mellom slik at utsikten blir best mulig, har de innredet et helt nytt serveringslokale.
Kvelden før hadde det vært fest der, noe vi fikk et visst utbytte av, siden Francesco plukket opp et par av flaskene som hadde blitt åpnet og sa «We’ll have that».
Men vi startet med en Sassaia 2011, for å kunne sammenligne med 2012. 2011-utgaven hadde mindre eplepreg, men om det skyldes årgangen eller at den er «ferdig» modnet det vet jeg ikke.
Det neste vi fikk i glasset var en Pico 2011. Sassaia er lagd med 85 % Garganega druer og 15 % Trebbiano, mens Pico er 100 % Garganega. Garganega er en drue som er typisk for Veneto, området la Biancara tilhører.
Her var eplepreget tilbake på lukta. På smaken fant jeg grønne epler, men også bærpreg.
Deretter kom en av flaskene som var åpnet kvelden før, nemlig en Sassaia 1999 («Good year» sa Francesco). Den hadde også grønne epler på lukta, men en langt mer kompleks smak med aprikos og appelsin, og var i det hele tatt veldig fruktig (og dessuten snadder).
Så fikk vi en Sassaia 2009, som var det siste året de brukte åpent kar der druene lå til maserasjon i 2-3 dager med skall. Senere årganger (av både Sassaia og Pico) har 10 % av druene blitt maserert med skall. I alle fall var 2009-årgangen fantastisk, god syrlighet og fortsatt grønne epler på smaken, mens jeg på lukta har notert «Mye!»
Nå sto de røde vinene for tur. Vi startet med en Rosso Masieri 2012 (her er også 2011 på polet), som har 75 % Merlot druer, men også noe Cabernet Savignon og noe Tocay Rosso. Den luktet ripsgele og smakte tørt med preg av tyttebær og solbær.
En Merlot 2008 var lagd av de beste druene – fra høytliggende ranker – modnet på de flotte eikefatene vi altså hadde utsikt til og produsert i små kvanta. Her fant jeg solbærgele, litt rosin og godt eikepreg (med tendens mot litt røyk) på nesa, og solbærsaft (slik det skal være), god tørrhet og røde druer på smaken.
Til slutt fikk vi en dessertvin, en Recioto 2008 (på polet) som Francesco forsikret oss om at var perfekt til parmesan, men som var fint drikkelig helt på egen hånd også: Søt, men ikke for søt. På nesa noterte jeg lær og rosin.
På vei ned igjen fikk vi forklaring på noe av forskjellen på vanlig kommersiell drift og produksjon av «naturvin». Blant annet lager de sin egen kompost av plantemateriale fra vinrankene, som brukes som gjødsel. Alle vinene er naturlig gjæret, og filtreres ikke. Sulfider brukes bare om nødvendig. Vinrankene «presses» mindre. Naboen hadde vinranker av masseproduksjonstypen, som ser slik ut:
Et tak av druer.
Det gir mer druer per plante, og dermed per kvadratmeter og kan produsere rundt 200 tonn druer per hektar. For «naturvin» vokser vinrankene slik:
Og produksjonen ligger på 40-60 tonn per hektar.
I den gamle driftsbygningen fikk vi se den gamle kjelleren, som definitivt ser ut slik man ser for seg en vinkjeller.
Desverre hadde den vist seg å være alt for fuktig, slik at det var mugg overalt, og den kunne ikke brukes til lagring.
Du vet det er fuktig når edderkoppene mugner…
Og nå kom vi til den delen av turen hvor vi kunne ønsket at vi hadde kjørt egen bil til Italia. Det hadde ikke vært noe problem å fylle et baggasjerom. Men vi skulle hjem med fly, så vi måtte beklage og si at en halv kasse – seks flasker – nok var grensen for hva vi kunne få med oss. Jeg spurte i lønnlig håp om de hadde noe Sassaia 2009 igjen, og fikk det forventede svaret at det hadde de nok ikke. Men når vi ba Francesco fylle en eske med seks flasker viste det seg at én flaske likevel var mulig å få. Arve hadde merket seg Visa/Mastercard-klistremerket på døra, men det viste seg at terminalen var ute av drift i påvente av flytting opp til nye lokaler, og et øyeblikk så det ut til at vi måtte kjøre en tur og lete etter minibank. Men når Francesco hadde regnet seg frem til hva han skulle ha og kommet til 80 Euro gikk det bra likevel, for såpass med kontanter hadde vi.
Men, altså. 80 Euro? Dette kom vi hjem med:
Ok, forsiden er litt lite informativ, den mangler jo årgang.
Fra venstre: Sassaia 2007, Sassaia 2009, Pico 2010, Pico 2011 og 2 stk So San 2010. Ingen av dem er åpnet ennå, men vi gleder oss.
Ikke helt OT: Det var tusenvis av gresshopper på vinmarkene
